Når nåtid blir til fortid blir til nåtid igjen

Jeg ser meg rundt.
Ser på omgivelsene som er så kjente.
På menneskene jeg er glad i, som jeg plutselig tror er farlige. At de er noen andre.
Jeg forsøker å tenke klare, rolige tanker.
Puster dypt og snakker til meg selv med varme og omsorg:
"Nei, Muldra, det er ikke pappa som sitter på den stolen.
Ser du,
det er de trygge menneskene i din nye familie.Vi sitter i huset deres og alt er annerledes.
Det er trygt her".

På den samme stolen i det samme rommet i den samme kroppen:
"Jada jada, jeg vet vi er i 2015. Jeg er ikke idiot heller, da.
Men...
nå ble det sånn ekkelt stille her. Noen Trekker pusten og sukker tungt.
Jeg må passe på så de ikke tror jeg tar parti.
Uff, valgte jeg feil pålegg nå?
Skulle sikkert valgt noe annet.
De smiler og ler, men egentlig er de sinte.
Jeg vet det, de ER sinte.
Nå blir resten av dagen ødelagt, og det er min feil.
Hva hvis jeg...
Er det noe som kan gjøre det bra igjen? Er det?
Vær så snill?"...

...og ingen ser krigen i mitt indre.

Jeg har skrevet om det før i andre sjangre. For jeg har opplevd det tidligere, men ofte på andre og mer subtile måter. Eller så overveldende at jeg ikke har visst å håndtere det. Nå som bevisstheten min tar stadig færre svalestup inn i det bedøvende, men akk så hemmende tåkehavet som har vært et av mine favorittgjemmesteder når det stormet som verst, har det blitt mer forståelig. Like fullt er jeg fanget i en kryssild mellom tider. Vanskelig å beskrive, og sikkert enda vanskeligere å forstå.

Jeg ser mønstre som ikke er der. Alianser som aldri har eksistert. Avvisning som aldri har funnet sted. Merker ekko av harde ord som aldri falt. Ikke her. Ikkke nå. Og jeg vet det så vel. Sansene mine forstår det, og det samme gjør fornuften. Men noe i meg er i en annen tid. Så nært som virkeligheten, men så fjernt som en drøm.

Når faren er over og spøkelsene fra en annen tid er dratt sin vei, ikke tro det er over. Da kommer de, alle følelsene som ikke slapp til. Ikke den gang for lenge siden, og heller ikke nå, fordi jeg så gjerne ville være sterk og stole på fornuften. Med rå kraft krever de sin rett, det sårbare barnet og den sinte tenåringen. Til slutt har jeg bare to valg: å bli ett med de barnlige kreftene en stakket stund, eller la meg synke inn i det drømmeaktige tåkehavet der tanker og tid ikke fins.

Men så kommer det rolige dager, hvor jeg eier meg selv. Hvor jeg kan spise frokost og føre en samtale uten truende skygger bak hvert ord. Kjenne den barnlige gleden over å få hjelpe til å vaske opp eller trille ut rundstykker, uten at jeg må "bli et barn" for å holde ut. Lytte til kjær, gammel musikk og kunne nyte den som den er, uten at kropp og sjel gjør hver sin tidsreise til gamle, glemte steder. Og jeg forstår, at jeg er i ferd med å ta meg selv tilbake. Bit for bit kaprer jeg en flik av historien min og gjør den til min. Til en del av den jeg vil være i dag.

Det er vel kanskje sånn det er å bli hel? Tror jeg liker den følelsen, jeg :-)

Velkomstbrev til overskuddet

Kjære overskudd!

Takk for sist.
Hvor kom du fra, egentlig? Jeg har sett deg liste deg en anelse sjenert rundt hjørnene de siste par ukene, men i dag sto du plutselig her, spill levende. Ikke et sånt overskudd som roper JIPPIIIII! og svever opp under taket som en heliumballong, men en god venn som tapper meg lett på skuldra og sier "God morgen".
Jeg vet ikke helt hvem du er. Det er så lenge sida du var på besøk for noe mer enn en høflighetsvisitt, at jeg egentlig ikke kjenner deg lenger. Ja, jeg er nesten litt redd deg. For hva kan vi gjøre i lagg, uten at du blir trett og går din vei?
Jeg vet ikke helt hva du vil. Med all denne tiden, for eksempel. Når du snakker oppglødd om alle mulighetene som finnes med en helt blank lørdag foran oss, kjenner jeg at jeg nesten drukner. Du skjønner, jeg er så vant med å bruke en time fra jeg står opp til jeg har begynt på frokosten, jeg, eller tre timer for å mobilisere meg til å dra ut døra. Så alt dette potensialet gjør meg helt svimmel av... ja, hva da, egentlig?
Men vent, ikke gå! Jeg er så glad for at du er her, og for at du jagde likegyldigheten på dør. Den grå, flate, energisugende likegyldigheten som har tappet meg for energi og fortalt meg om mitt manglende egenverd så altfor, altfor lenge...
Jeg vil gjerne du bor her en stund, for jeg trenger deg virkelig. Så hold ut med meg. Selvom du kanskje synes jeg er litt kjedelig når jeg for tredje gang på ei uke takker nei til sosialisering. Ikke fordi jeg, eller du, misliker mennesker,, men fordi vi trenger stillheten på samme måten som å holde kroppen i aktivitet. For den gode stillheten gjør deg sterkere, og jeg trenger styrken din.
Vær her med meg i smil og latter med gode venner og på rolige filmkvelder i eget selskap. Motiver meg til husarbeid, turer i marka og til å ta andre gode valg som gjør meg bra. Kjemp med meg, på styrketreningen i nåtid og mot spøkelsene i fortid.

En dag, skal vi vinne!

Elefanten i rommet

Jeg er i gang med et nytt dypdykk i mitt indre. På dette såkalt bedre traumetilbudet vi skulle få som erstatning for Betania.

Egentlig vil jeg ikke skrive noen klagesang. For det har gått bedre enn jeg fryktet, og enkelte ting så uendelig mye bedre en ventet. Så jeg vil skrive om prosessene mine. Om oppturer og nedturer. Men... og det er et digert MEN, der. Jeg klarer det ikke. Ikke enda. Fordi jeg ikke klarer å være så uærlig mot meg selv at jeg kun rosemaler det som er bra. Jeg vil skrive om både det gode å vonde, men tør ikke fordi det da blir virkelig for meg på en annen måte. Til det trenger jeg å føle meg trygg...

BUMS...!

Der gikk jeg meg visst på noe. Noe stort. Noe usynlig, men like fullt synlig. Lett å overkjøre. Vanskelig å overse. Med sin egen stemme som skal få lov til å bli anerkjent.

"Hei. Jeg er elefanten. Elefanten i Muldras indre rom. Som hun trenger, men ikke stoler på. En del av henne, men som allikevel skyves ut i kulda. Jeg er Muldras sårbarhet.
Jeg trenger trygghet. At noen ser. At noen prøver å nå inn til meg.
Overse meg, og jeg vokser utenpå, men blir mindre inni.
Se meg, og jeg vil kanskje virke rent for stor, en stakket stund.
Men om du er der og ikke går når jeg blir for stor, om du går ett skritt nærmere når jeg tar ett skritt bort, og gir meg en hånd og en flik av din ro, da krymper jeg til passe størrelse igjen.
Gi meg tid, respekt og omsorg, og jeg kan bli noe helt annet, nemlig TRYGGHET og TILLIT. Den ekte sorten, rett fra hjertet. Den som ikke forsviner".





Kjære elefanten min!
Deg som jeg hadde lært meg å bli litt glad i, men som jeg atter en gang har skjøvet ut i kulda.
Jeg håper du tør vise deg igjen. At du kan motstå trykket av skjemaer, tankerekker og undervisningsmateriell og vise meg at det er en annen side ved meg også. Den som er redd, som ikke tør eller bare er sliten og lei.
Jeg skal prøve å hjelpe deg. Men da må jeg finne noen som ser meg, og ser deg som den resursen du faktisk er. For jeg klarer ikke ta vare på deg alene. Ikke enda.
Men gjennom erfaring skal vi lære og bli sterkere. SAMMEN!

Du svake menneske! to tordentaler

Skammens tordentale:

Hei du!
Ja, du, ja. Du som sitter og skriver dette her. Sitter og blogger av alle tåpelige ting.
For litt siden leste du mail. Noe du burde gjøre litt oftere forresten, for du må følge opp det du har tatt på deg. Og der, i den innboksen lå det plenty mailer fra den organisasjonen du påstår du er så glad i. Jommen sa jeg glad i, forresten, så mye som du har bidratt der. Du ser beskjedene rase forbi, om møter, søknader, avtaler. Alt bare glir forbi. Alt er deg revnende likegyldig, tydeligvis.
Så du sier du ikke har krefter til å engasjere deg? At hodet er så fullt og så tomt på samme tid at du ikke klarer å holde på tankene. Men hvorfor, ja jeg spør hvorfor i huleste sitter du da her og skriver. du BLOGGER av alle ting. Når du heller kunne bidratt med noe fornuftig...
Du bruker... nei jeg vil ikke la deg fornedre meg på denne måten ved å skrive hvor lang tid jeg vet du bruker på de mest banale ting. Den skuffelsen tror jeg ikke jeg kan bære. Men du er jo fornøyd med så lite. Om du har klart enkle ting som å lage deg mat, gå i nettbanken eller tømme søpla i løpet av en dag, er du søren meg FORNØYD?! Fornøyd med det enhver idiot burde klare.
Du ligger stille på sofaen med headsetet godt trøkt ned over ørene som en mur mot verden, mens du klamrer deg til slikt som bare babyer og små sytunger klamrer seg til, og påstår du øver på å PUSTE (hvem trenger vel å øve på det), "lytte til kroppen" og "være her og nå. For noe sprøyt!
Og når du ikke ligger og later deg, bruker du tida på slike ubetydeligheter som å komme deg på trening eller dra på handletur. Der også snakker du om det som det var en bragd. At det å møte jevnaldrende og delta i en samtale var noe overraskende positivt og givende i seg selv.
Se nå på de du omgir deg med, de er det tak i! De studerer og deltar aktivt i frivillig arbeid og interessepolitikk. Men tror du de henger seg opp i slike bagateller som at de "fikk til å være sosiale"? Neppe.
Nei, kom deg opp av sofaen, du, og gjør et godt stykke arbeid! Så kan du kanskje bli bra nok en dag.
Men du vil sikkert ikke. Det var det jeg visste...
________________________________

Mitt eget tilsvar:

Hei!
Nei nå altså, nå er det din tur til å høre på meg! NÅ har jeg fått evig nok av den dømmende stemmen din! For du snakker om ting du absolutt ikke forstår.
Du klager på min langsommelighet og tiltaksløshet. Du fryder deg over å smøre din egen skam tjukt utover meg og så gni den inn i hare tak så du skal være sikker på at den sitter skikkelig godt under huden på meg. Uten å ville innse at nettopp denne skammen er det som gjør meg så paralysert, tom og tappet for krefter.
Visste du at når et menneske har herjet nok med følelsene til et annet menneske, så tar det bo der inne, dypt begravd inni sjela? Selvfølgelig vet du det, og det fryder deg . Men visste du hvordan det kan forsinke et menneske, når det stadig snubler i fortidsfallgruver og vikler seg inn i usynlige lenker? Neivel, så tenk litt på det.
For kom ikke her og tro at jeg ikke ønsker å komme meg opp og fram! Jeg skulle mer enn gjerne begravd meg til halsen i saker som engasjerer meg og utgjort en forskjell. Skrevet så blekke sprutet og fingertuppene fikk gnagsår for om mulig kunne formidle viktige budskap om toleranse og likeverd ut til de store massene. Å ja, jeg skulle elsket en skikkelig utdannelse og en jobb. En givende en, eller en helt grei. Litt normalitet, bare. Eller for å sikte enda litt lavere, sende en mail til noen jeg ikke kjenner så godt, for min egen eller andres del, uten at det ble et lite dagsverk utav det...
Og jeg har prøvd og prøvd, men også krasjet og kresjet, uten å skjønne hvorfor. Lyttet til dine og andres ord, som regel godt mente, om at jeg bør satse, bruke hodet og ordene mine. Følt meg lat, udugelig og svak når kreftene tok slutt, men fortsatt likevel av frykt for fordømmelsen.
Så fikk jeg komme på ti ukers sjelevending i rolige, varme omgivelser. Der fikk jeg ikke bare snakke med ord, men la kroppen finne sitt språk og fortelle sin historie. Jeg lærte meg både å lytte og bli lyttet til, og viktigst av alt fant jeg ut at jeg ikke var den eneste som var som meg. Kort sagt lærte jeg en selvaksept jeg aldri har hatt før.
Og nå er jeg altså hjemme igjen, med en hel masse ny bagasje. Sekkker og bager med ny lærdom det tar dager og måneder, ja kanskje år å sortere gjennom. Jeg er den samme som før, men med en ny innsikt jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Pluss denne aksepten.
Aksept for at jeg har et kaotisk sinn. For at følelser fra fortid og nåtid blander seg konstant, og ofte uten at jeg vet det selv. Aksept for at jeg må gjennomleve og utvikle meg på måter som folk med en god, trygg oppvekst fikk gjøre unna i en alder av kanskje fem år. Og som en naturlig følge av dette, aksept for at det vil ta tid, fordi selvinnsikt og utvikling er to vidt forskjellige ting.
Så kom ikke her og overøs meg med dårlig samvittiget! Jeg er på vei og jeg skynder meg langsomt. Jeg leter og finner stadig noe nytt, og øver meg på å være den jeg er, ikke den alle andre og særlig du sier jeg skal være. Hele mitt liv har jeg levd som en skygge av meg selv, følt meg feil og ikke bra nok. Så lite bra nok at jeg ble usynlig. Nå finner jeg tilbake til biter av meg selv. Gode biter jeg kan stå inne for. Ikke bare alene, men også i andres selskap. Hver dag er en øvelse i ikke å spille skuespill, men la den virkelige meg få ta del i livet slik det er.
La meg leve! La meg finne min egen vei! Jeg kommer sterkere tilbake, men da forhåpentligvis litt tryggere og litt mer til stede. Så slutt å mas, du dommerstemme fra en dunkel fortid!
Med hilsen fra en lynende forbanna Muldra
Ps. Du skal ALDRI kritisere skrivinga mi eller blogginga igjen, noen gang! Er du kanskje så sint på den fordi mine ord evner å sette ord på hvem du egentlig er?

Reisekløe og "brukergjenferd"

Glimt fra en indre dialog, mellom lille, lydige Muldra og eventyreren Muldra:

Eventyrern: Jeg vil ut!

Lille: Til butikken da eller?

Eventyrern: (sukker) Nei, ikke dit igjen. Jeg vil ut på ordentlig!

Lille: Ja vi kan jo gå oss en liten tur i nabolaget hvis det er det du vil?

Eventyrern: (slenger rastløst på håret og går rundt seg selv etpar ganger) Kan vi ikke dra litt lengre, for en gangs skyld? Vær så snill. Stikke til skogs og vase rundt på stiene der oppe. Bare tråkke rundt, slik som vi gjorde før.

Lille: Kan vi ikke vente til en dag vi har assistent, da?

Eventyrern: Hvorfor?

Lille: Det var da så fint igår. Den lange turen vi gikk sammen med hun ene langs den lange stien ved sjøen. Synes ikke du også det var fint?

Eventyrern: Joda, det var supertrivlig det, OG god trening. Men det er ikke det jeg vil nå.

Lille: (nølende) Hva…?

Eventyrern: Frihet, lille deg, FRIHET!  Jeg lengter etter friheten til å bevege meg dit jeg vil, når jeg vil, alene. Kjenne utforskertrangen dra meg ut på nye eventyr. Egentlig skulle jeg likt å dra LANGT ivei. Sette meg på toget og dra til en vilt fremmed plass, langt pokker i voll. men det tror jeg blir litt sterk kost for deg gitt.
Men å ta trikken opp i marka ville være en super begynnelse. La oss lytte til lyden av hjulene mot trikkeskinnene og kikke ut på omgivelsene og kjenne at nå er vi på vei et sted. Supe inn lyder og lukter i så store mengder at vi nesten går på trynet utafor stien av ren lykksalighet, eller blir så trollbundet av blåfargen i vannet at vi blir stående å ta bilder av den samme flekken i ti minutter, mens verden forsvinner rundt oss.
Kan du huske det? Eller er du plutselig blitt redd for å gå deg bort eller noe?

Lille: Nei, hva tar du meg for?

Eventyrern: Hva er det da, om jeg får spørre?

Lille: Kommunen… Vi har jo sagt til kommunen at vi trenger hjelp til ut å bevege oss. Selv du er jo med på det. Og nå vil du ut alene? Hva om de ikke vil gi oss den hjelpen mer fordi vi klarer oss selv?
Så klart husker jeg turene våre. Hvem ville ikke gjort det i vårt sted. Men da stakk vi fordi vi ikke hadde noe valg, fordi vi følte oss fanget der vi var og vi begge trengte litt luft under vingene for å ikke å fly på veggen.

Eventyrern: Men kjære deg da, lille, lydige jente. Du lever visst ennå med en fot og vel så det i "brukerland", du. Du glemmer at er vårt liv, DITT liv jeg prøver å leve. At en gjeng byråkrater prøver dele livet vårt inn i båsene "selvstendig" eller "avhengig", "kan klare selv" eller "hjelpetrengende", er verken din eller min feil.
Jeg vil vi skal leve livet slik vi vil ha det! At vi skal kunne glede oss over både frihet og selvstenidghet, alene og sammen med andre, og nyte stunder alene, ikke som en flukt, men en fantastisk måte å samle overskudd og livsmot.
Kom igjen, da, bli med ut på eventyr ikveld!

(La oss håpe det er eventyreren som vinner diskusjonen!)

Lettvinthet forbudt, sa du?

"Din late idiot." Stemmen i mitt indre er lav og fordømmende. "Du skal nå alltid gjøre det så lettvint for deg selv"...

Det er ettemiddag, jeg er nettopp kommet hjem fra jobb og en uroens bendelorm har buktet og gnagd seg gjennom mitt indre i hele dag, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Tappet meg for energi har den gjort, med sine mageknipfremkallende knytinger, små svette- og skjelvetokter og kortpustethet. Jeg er lei, og derfor har jeg altså bestemt meg for å ta en liten kapsel når jeg kommer hjem. Noe som kalles Peace Of Mind som er en helt ufarlig, mildt beroligende urteblanding. Men det får jeg altså ikke lov til.

"Du har da alltid villet klare deg uten piller, du. Hva er alt dette tullet med at du plutselig vil medisinere deg?" Hersens nådeløse tankestemme.

Ja, jeg har alltid kjempet mot medisinene. Det eneste jeg av og til har tatt er noen sovetabletter når døgnrytmen har vært helt på en snurr over litt tid, og selv det sitter LANGT INNE. Men i det siste har jeg vært så sliten av allverdens tanker og følelser som dukker opp. For ikke å snakke om det omfattende prosjektet det er å bli kjent med nye assistenter. Planlegge når de skal komme og hva vi skal gjøre. Og så snakke sammen og bli kjent, da. Alt dette er bittesmå (eller kanskje litt større) triggere hos meg. Altså situasjoner som minner om noe mindre hyggelig fra før i tiden. Hva som er den neste triggern er sant å si umulig å forutse, og derfor går jeg i konstant veksling mellom indre spenninger og den lindrende, men akk så plagsomme søvngjengertilstanden min.

"Så finn en måte å avlede, da, hvis du nå absolutt skal være urolig. Sett deg med et svin eller noe. Gjør noe konstruktivt".

Men det ene trenger ikke utelukke det andre, tenker jeg med meg selv. Selvfølglig hadde det vært fantastisk om en kosestund alltid dempa de indre krusningene, men slik er det nå en gang ikke. For ved visse typer uro - slik som den jeg bærer på idag - spiller det ingen rolle hvor mange marsvin jeg har på fanget. Hva hendene mine gjør og kroppen min sanser, henger rett og slett ikke sammen med hva jeg føler, for kropp og følelser et på hver sin side av en tynn, men ugjenomtrengelig glassvegg.

Derfor snur jeg ryggen til alle fordømmende fortidsdemoner og svelger den lile tabletten med varmt vann, sik det er anvist på pakka. Så setter jeg med med det lille, krusete teddysvinet Snippi på fanget og ser litt AnimalPlanet. Det hjelper. Hva som er den utløsende faktoren kan jeg ikke si, men jeg vet at hadde jeg ikke gjort det ene, ville ikke det andre hatt like god effekt. Og jeg klarer lage middag, sikkert med halvt energiforbruk mot vanlig. Helt uten å falle ned i de hersens hukommelseshulla jeg altid står på kanten av. Rett og slett fordi jeg er bittebittelitt roligere; mer samla og konsentrert, liksom.

Den lille hjelperen fjerner på langt nær all angst, for nå har en ny liten orm strammet seg til i mellomgulvet mitt. Ikke den samme som før, og den snakker et annet, mer høylydt språk. Denne gangen er jeg i stand til å høre hva jeg er redd for; noe så banalt som å gå ned i kjellerbua. Men nettopp derfor, fordi det er så konkret å håndgripelig, skal jeg gjøre noe med den. Ikke døyve den utenfra, men gå rett inn i det som er skummelt. Det kunne jeg ikke gjort om jeg hadde brukt alle mine krefter på å bekjempe noe jeg knappast vet hva er.

Så kom ikke her igjen og si jeg gjør det lettvint for meg selv, lille taleføre, indre kritiker. Det er nemlig jeg som vet best, ikke du!

Så rart... (en indre morgendialog)

Tidlig morgen. Jeg er nettopp våknet av dvalen, ligger og stirrer opp i taket med surrende radio i bakgrunnen.

Stor&Trygg: Herregud, jeg er nettopp våknet, og tenk, her skal jeg våkne imorgen også, og i overimorgen, og i mange år framover. Så ufattelig. Så sprøtt. Så fantastisk!

Liten&Redd: Men... klokka er jo bare kvart på sju og jeg skal ikke ut før klokka halv to idag. Så mange timer å være alene. Så¨mye tid å fylle. Hva skal jeg gjøre med all denne tida?

Stor&Trygg: Neimen, husker du ikke hvordan det var, da? Enten så lå du og sov på denne tida her. Eller så gikk du bare rundt og ventet i uvisshet. Grudde for at noen skulle komme inn. Var det noe bedre?

Liten&Redd: Njaeei, nei, egentlig ikke. Men, hva om jeg bare blir gående rundt her også, uten å få gjort noe?

Stor&Trygg: Og så? Her er det ingen andre vi må gjøre tilfreds enn oss selv. Her er det ingen du trenger være redd for skal overvåke og inspisere. Fortelle hva du trenger osv. For du vil vel ikke tilbake dit?

Liten&Redd: NEI!

Stor&Trygg: Der ser du.

Liten&Redd: Men der hadde jeg jo treffstedet jeg kunne gå til iallfall, om alt anna slo feil.

Stor&Trygg: Ja, der var du jo SÅ ofte. Ikke akkurat. Vel, så hadde du god kontakt med leder B og bikkja hennes. Men ærlig talt, hvor hjemme følte du deg egentlig der, blant de andre brukerne?

Liten&Redd: Jo, ja, men jeg visste iallfall at jeg hadde et tilbud. Selvom det ikke akkurat passa meg... sånn egentlig.

Stor&Trygg: Du er redd for at det skal bli sånn som det var før vi flytta til boligen, du. Den tida vi snudde døgnet, glemte å spise og surra rundt i vår egen fantasiverden det meste av tida. Ja jeg vet det var trist. Men vi kommer aldri dit igjen! Jeg er for trygg nå, og har lagt et godt fundament for å bli enda tryggere. Nå vet jeg hvem jeg er!