Da jeg dro fra behandlingen rett før jul var noe av det siste jeg fikk høre fra behandlern min: "Det kommer til å bli tøft og uvant å komme hjem, og sannsynligvis vondt. For du er i ferd med å fjerne bedøvelsen fra systemet ditt". Hun skulle bare vite hvor rett hun har. Jeg er så rett på følelser som jeg ikke husker å ha vært noen gang.
Dette har flere sider. Det gode er slik som torsdagen sist uke hvor jeg levde mer enn jeg trodde var mulig på en dag og attpåtil følte meg helt flott dagen etter. :-)
Det er også om ikke akkurat godt, så hvertfall utrolig fascinerende å slippe bomulls- og tåkefølelsen i hodet. Følelsen av at alt har et lett drømmeaktig slør over seg, at jeg sitter fast i ei energitappende seig hengemyr der tida står stille og ha et evig filter av en bomullsdott rett bak pannebrasken som både gjør følelsene mer uvirkelige og mer overveldende på samme tid, er blitt en vane. Å være den foruten gjør meg lettere måpende til min egen virkelighetsoppfatning og hvor lett ting føles.
langt mindre behagelig er det når situasjoner jeg trodde jeg hadde steinkontroll på, plutselig gjør meg både stressa og redd. Ikke bare sånn at jeg skimter ekkoet av følelsen bak en glassvegg. Heller ikke den overvelda, tåkete kaosfølelsen med fragmenter av noe jeg tror er følelser. Nei, plutselig kjenner jeg skikkelig på kroppen hvordan temperaturen stiger, brystet knyter seg og kvalmen kommer smygende. Jeg står midt i følelsene med begge beina. Men fordi jeg har brukt så mange år på rett og slett å lære meg hvordan følelser skal kjennes ut, blir de nå mer håndgripelige og går over raskere enn før, og jeg klarer til et visst punkt å forholde meg til det som et sunnhetstegn at de er der.
Men det er slitsomt. Så slitsomt at det til slutt gjør meg mer sårbar enn godt er, og ikveld er en slik kveld...
...hvor en liten klinsj jeg blir vitne til, en liten misforståelse, bare, setter meg helt tilbake i tid og gjør meg så redd for en av de jeg er mest glad i. Så redd at barnets gråt presser seg lydløst frem tross kroppens iherdige forsøk på å holde den tilbake. Så redd uten å skjønne hvorfor, men med en visshet om at ingen er til å stole på, som ingen fornuft kan fjerne. Tilslutt er frykten så stor at jeg flykter hals over hode fra situasjonen. Ut i den gnistrende hvite vinteren og hjem til mitt eget lukkede univers hvor jeg hvertfall kan holde på illusjonen av kontroll...
Mens jeg klamrer meg til siste rest av bedøvelsen mens jeg både håper og frykter at den skal la meg i stikken. Jeg vil jo være et ekte, følende, levende menneske; bare ikke akkurat nå...
<3
SvarSlett