fredag 10. januar 2014

Jeg lever, også sammen med andre!

Egentlig burde jeg sovet for lengst, tenker jeg, her jeg sitter og knoter på padda. Ja, egentlig "burde" jeg kanskje vært hjemme ikveld. Forberedt meg til å reise bort i helga. Vært fornuftig. Eller nei, kanskje ikke.

For ikveld er jeg så hoppende glad, eller oppspilt er vel kanskje et rettere ord. For jeg har hatt den mest sosiale dagen jeg kan huske på år og dag, og samtidig vært helt og fullt til stede i meg selv, som en Muldra jeg nesten hadde glemt. Ja, som jeg trodde var tapt for alltid. Men idag har jeg altså vært sammen med andre mennesker, folk jeg ikke kjenner SÅ godt, fra midt på dagen til sent på kveld, og kost meg forderva!

Jeg har gått på kino med to jeg møtte på min ti ukers sjelegranskning. Vi så Frost, den nye disney-filmen, som forøvrig anbefales varmt! Jeg satt der og lot meg henføre av musikken, historien og bildene, og tenk jeg satt der og nøt en film i andres selskap (nesten) uten å ha følerne ute på om de trivdes eller ikke. Vi bare var sammen, lo og lot oss røre. Og det var en tvers gjennom god opplevelse.
Så gikk jeg på kafe med en av dem. Tenk, meg alene på kafe med noen jeg har kjent i under et halvt år... hvor lenge siden det er jeg gjorde noe sånt sist kan jeg virkelig ikke erindre. Men guri så fint det var å sitte der sammen, to som begge er litt stille, og egentlig ikke bli det minste pinlig berørt av stillheten, før praten litt etter litt tar seg opp og vi finner ut at dette gir mersmak.
Tur med mine assistenter er jeg jo vant med, men ikveld var den over en time lange turen ut av byen virkelig bare en sann fornøyelse. Praten som går så lett, stillheten som ikke er pinlig, tullefaktoren som bare stiger jevnt og trutt og så latteren... Min egen latter, uanstrengt, spontan og hjertelig. Når lo jeg slik sist? Jeg husker ikke. Der jeg går tar jeg meg i det, men blir bare yr av gjenkjennelsen som strømmer gjennom meg. For ette har jeg savnet!
Og så til slutt ender jeg opp på besøk hos en god arbeidskollega fra stallen som jeg ytterst sjelden har møtt på tomannshånd. Og vi sitter der og prater og prater. han prater mest, men jeg er med jeg også, uten å måtte kjempe mot min egen taushet. Timene går og jeg blir ikke sliten! Jeg som bruker trenge hvertfall en dag eller to med huet i fatle etter noe sånt kan bare sitte her og kose meg skikkelig, uten å vokte hvert ord vi sier eller analysere meg ihjel.


Er det rart jeg svever?! :-) I lengre tid har jeg kjempet med noe som kan likne en sorg over den jeg en gang var. En sorg som nå føles mer eller mindre grunnløs fordi jeg innser at hun jeg sørger over faktisk er her enda! Hun har bare vært fanget i et nett av gamle demoner, en hel haug med misforståelser og en frykt, større enn jeg har villet innse.

Det vil komme dager der det synes som jeg har mistet meg selv igjen, det vet jeg nok. Men nå vet jeg at det ikke er for alltid. Livsgleden, den EKTE, skal få seire til slutt!

2 kommentarer:

  1. Jeg koste meg virkelig den dagen sammen med dere. Og vet du hva, det er sammen personer jeg kan være stille med uten at det blir pinlig at jeg virkelig føler at jeg kan være meg selv 110 %. Og det føler jeg at jeg kan være i lag med deg. Håper vi kan gjenta det en gang senere.

    Stor klem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Å nå ble jeg glad :-) Tusen takk!
      Og klart det må gjentas<3

      Slett