Du svake menneske! to tordentaler

Skammens tordentale:

Hei du!
Ja, du, ja. Du som sitter og skriver dette her. Sitter og blogger av alle tåpelige ting.
For litt siden leste du mail. Noe du burde gjøre litt oftere forresten, for du må følge opp det du har tatt på deg. Og der, i den innboksen lå det plenty mailer fra den organisasjonen du påstår du er så glad i. Jommen sa jeg glad i, forresten, så mye som du har bidratt der. Du ser beskjedene rase forbi, om møter, søknader, avtaler. Alt bare glir forbi. Alt er deg revnende likegyldig, tydeligvis.
Så du sier du ikke har krefter til å engasjere deg? At hodet er så fullt og så tomt på samme tid at du ikke klarer å holde på tankene. Men hvorfor, ja jeg spør hvorfor i huleste sitter du da her og skriver. du BLOGGER av alle ting. Når du heller kunne bidratt med noe fornuftig...
Du bruker... nei jeg vil ikke la deg fornedre meg på denne måten ved å skrive hvor lang tid jeg vet du bruker på de mest banale ting. Den skuffelsen tror jeg ikke jeg kan bære. Men du er jo fornøyd med så lite. Om du har klart enkle ting som å lage deg mat, gå i nettbanken eller tømme søpla i løpet av en dag, er du søren meg FORNØYD?! Fornøyd med det enhver idiot burde klare.
Du ligger stille på sofaen med headsetet godt trøkt ned over ørene som en mur mot verden, mens du klamrer deg til slikt som bare babyer og små sytunger klamrer seg til, og påstår du øver på å PUSTE (hvem trenger vel å øve på det), "lytte til kroppen" og "være her og nå. For noe sprøyt!
Og når du ikke ligger og later deg, bruker du tida på slike ubetydeligheter som å komme deg på trening eller dra på handletur. Der også snakker du om det som det var en bragd. At det å møte jevnaldrende og delta i en samtale var noe overraskende positivt og givende i seg selv.
Se nå på de du omgir deg med, de er det tak i! De studerer og deltar aktivt i frivillig arbeid og interessepolitikk. Men tror du de henger seg opp i slike bagateller som at de "fikk til å være sosiale"? Neppe.
Nei, kom deg opp av sofaen, du, og gjør et godt stykke arbeid! Så kan du kanskje bli bra nok en dag.
Men du vil sikkert ikke. Det var det jeg visste...
________________________________

Mitt eget tilsvar:

Hei!
Nei nå altså, nå er det din tur til å høre på meg! NÅ har jeg fått evig nok av den dømmende stemmen din! For du snakker om ting du absolutt ikke forstår.
Du klager på min langsommelighet og tiltaksløshet. Du fryder deg over å smøre din egen skam tjukt utover meg og så gni den inn i hare tak så du skal være sikker på at den sitter skikkelig godt under huden på meg. Uten å ville innse at nettopp denne skammen er det som gjør meg så paralysert, tom og tappet for krefter.
Visste du at når et menneske har herjet nok med følelsene til et annet menneske, så tar det bo der inne, dypt begravd inni sjela? Selvfølgelig vet du det, og det fryder deg . Men visste du hvordan det kan forsinke et menneske, når det stadig snubler i fortidsfallgruver og vikler seg inn i usynlige lenker? Neivel, så tenk litt på det.
For kom ikke her og tro at jeg ikke ønsker å komme meg opp og fram! Jeg skulle mer enn gjerne begravd meg til halsen i saker som engasjerer meg og utgjort en forskjell. Skrevet så blekke sprutet og fingertuppene fikk gnagsår for om mulig kunne formidle viktige budskap om toleranse og likeverd ut til de store massene. Å ja, jeg skulle elsket en skikkelig utdannelse og en jobb. En givende en, eller en helt grei. Litt normalitet, bare. Eller for å sikte enda litt lavere, sende en mail til noen jeg ikke kjenner så godt, for min egen eller andres del, uten at det ble et lite dagsverk utav det...
Og jeg har prøvd og prøvd, men også krasjet og kresjet, uten å skjønne hvorfor. Lyttet til dine og andres ord, som regel godt mente, om at jeg bør satse, bruke hodet og ordene mine. Følt meg lat, udugelig og svak når kreftene tok slutt, men fortsatt likevel av frykt for fordømmelsen.
Så fikk jeg komme på ti ukers sjelevending i rolige, varme omgivelser. Der fikk jeg ikke bare snakke med ord, men la kroppen finne sitt språk og fortelle sin historie. Jeg lærte meg både å lytte og bli lyttet til, og viktigst av alt fant jeg ut at jeg ikke var den eneste som var som meg. Kort sagt lærte jeg en selvaksept jeg aldri har hatt før.
Og nå er jeg altså hjemme igjen, med en hel masse ny bagasje. Sekkker og bager med ny lærdom det tar dager og måneder, ja kanskje år å sortere gjennom. Jeg er den samme som før, men med en ny innsikt jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Pluss denne aksepten.
Aksept for at jeg har et kaotisk sinn. For at følelser fra fortid og nåtid blander seg konstant, og ofte uten at jeg vet det selv. Aksept for at jeg må gjennomleve og utvikle meg på måter som folk med en god, trygg oppvekst fikk gjøre unna i en alder av kanskje fem år. Og som en naturlig følge av dette, aksept for at det vil ta tid, fordi selvinnsikt og utvikling er to vidt forskjellige ting.
Så kom ikke her og overøs meg med dårlig samvittiget! Jeg er på vei og jeg skynder meg langsomt. Jeg leter og finner stadig noe nytt, og øver meg på å være den jeg er, ikke den alle andre og særlig du sier jeg skal være. Hele mitt liv har jeg levd som en skygge av meg selv, følt meg feil og ikke bra nok. Så lite bra nok at jeg ble usynlig. Nå finner jeg tilbake til biter av meg selv. Gode biter jeg kan stå inne for. Ikke bare alene, men også i andres selskap. Hver dag er en øvelse i ikke å spille skuespill, men la den virkelige meg få ta del i livet slik det er.
La meg leve! La meg finne min egen vei! Jeg kommer sterkere tilbake, men da forhåpentligvis litt tryggere og litt mer til stede. Så slutt å mas, du dommerstemme fra en dunkel fortid!
Med hilsen fra en lynende forbanna Muldra
Ps. Du skal ALDRI kritisere skrivinga mi eller blogginga igjen, noen gang! Er du kanskje så sint på den fordi mine ord evner å sette ord på hvem du egentlig er?