Filmen som åpnet en dør

Denne teksten er dedikert til en utrolig modig person som turte nærme seg meg og et av de vanskeligste temaene i livet mitt.

"Husker du når vi var på kino og så den filmen for noen dager siden?

Det starter så enkelt, så uskyldig, og selvfølglig husker jeg det. Det var en lørdag, og vi dro på kino for å se Malificent, en sterk og flott eventyrfilm. Særlig godt husker jeg det fordi det var dagen etter at traumeenheten stengte og den verdige, vemodige markeringen. Brukere og ansatte sammen i sorgen, med vakker sang og sterke ord, på gresset ved flaggstanga i regnet. Det var derfor jeg måtte ut den dagen, for å forsøke å glemme, skape avstand til det vonde.

"Da husker du kanskje også det var en scene der hvor jeg forklarte litt, og som ble litt tøft for deg?"

Ja, jeg husker det godt, selvom jeg kanskje har forsøkt å glemme det de siste par ukene. Det var den scenen der hovedpersonen får vingene sine skåret av. En sterk scene i seg selv, men så fortalte du meg at den skulle symbolisere voldtekt, og den ble enda sterkere. Jeg husker du spurte meg om det gikk bra, og at det var som du fersket meg i å få en reaksjon jeg knaptvar klar over selv.

"...og jeg tror kanskje jeg har forstått litt hva du sliter med."

Aner du hvor mye det betydde at du sa de ordene til meg idag? Eller hvilket skred av følelser som plutselig raste rundt i topplokket mitt i en faderlig fart, og som fremdeles holder det gående, samtidig som de prøver å gjemme seg for hverandre. Så godt, så vondt, så skremmende og for en lettelse...! Endelig noen "utenfra" som turte spørre.

For du har nylig kommet inn i livet mitt. Du er ikke blant de som har fulgt mine opp- og nedturer på nært hold i en årrekke eller en av de jeg har møtt i behandling. Ingen utenom de aller, aller nærmeste har tidligere tatt det opp. Så kommer du og spør uten egentlig å spørre, på en så fin måte at jeg tør gi deg en bekreftelse på at antagelsene dine stemmer. Kanskje ikke akkurat som du tenker deg, men det spiller mindre rolle. For nå kan jeg snakke friere. Om gode og dårlige dager, om grenser og identitet og om triggere. Ja, du forstår faktisk hva triggere er, og det er det ikke alle som gjør. Og kanskje... bare kanskje, kan jeg en dag snakke om hvem og hva, men det får tiden vise.

Takk for motet du viste ved å nærme deg meg og fortida mi! Det skremmer for øyeblikket vannet av meg, men jeg tror det vil komme oss begge til gode og at jeg vil vokse på det.