Proffene som kunne å klemme

Jeg vil takke de profesjonelle klemmerne. Høres rart ut, kanskje. Å jobbe i psykiatrien og dele ut klemmer, det hører ikke sammen tenker mange. Men jo, de finnes. Eller fantes hvertfall. Nå vet jeg ikke mer, når sant skal sies.

Det var en gang et sted med hjertevarme og takhøyde, der skadeskutte små sjeler kunne få jobbe med sin blytunge bagasje. Mye bra ble gjort der som jeg har skrevet og vil fortsette å skrive om, og en av de viktigste tingene de var gode på, var å klemme. Det har kommet til å bety mer for meg enn jeg trodde var mulig.

Det var ikke bare viljen til å klemme det handlet om. De var profesjonellelle og svært lydhøre. I den forstand at de spurte "vil du ha en klem nå?", og forsto et ja, applauderte et nei og respekterte et 'jeg vet ikke'. De forsto ambivalensen til en som har fått sine grenser krenket, samtidig som de så det sårbare barnet som var så sulteforet på god omsorg. Fordi de først og fremst var mennesker, som også var meget dyktige fagfolk. Fysisk kontakt var noe vi jobbet med. Ikke fordi det sto i noen form for plan, men bare fordi behovene oppsto fra dag til dag. Fra en lett klapp på skulderen, ei hånd å holde i eller en hadetklem, til å gråte hjerteskjærende mot en trygg voksen med en arm om skuldrene. Og kanskje med tiden, legge hodet i et fang, kjenne kroppsvarme og hjerterydme. Være livredd og holde pusten, men samtidig føle seg så uendelig trygg. Åpne dører inn til glemte rom, begravd helt nede i grunnmuren i det byggverket som kalles et jeg...

Men mange fagfolk er så altfor redde for nærhet og omsorg. Redde for sykeliggjøring og å sy puter oppunder armene på oss, tror jeg. Men tro meg når jeg sier det, at det ene ikke trenger å utelukke det andre.


Jeg husker henne med den trygge stemmen og den faste armen om skuldrene mine som hjalp meg ut av motløsheten, en kveld verden raste sammen. Jeg husker tålmodigheten og omsorgen, mens jeg bablet usammenhengende bak tåresløret. Men aller best så husker jeg det hun sa, om resursene og selvinnsikten min som ville komme meg til gode. Ikke så mye for ordene hun brukte, men når hun sa det. Om ordene var blitt gitt meg i samme øyeblikk som jeg tok til tårene, ville de antakelig hatt motsatt effekt. Jeg ville skammet meg over at jeg var så dum å gråte, jeg som var så resurssterk og flink. Men jeg fikk tid. Masse tid. Til å la gråten få rense opp i en redd og sliten kropp, og så, til slutt, sakte stilne av seg selv. Først da var det plass til de kloke ordene. Noe hun forsto. Hun hadde tid til å vente. Tid til å la meg være nær uten ord, til bare å stjele meg litt sårt tiltrengt ro fra et annet menneske. Og nettopp derfor ble også ordene hennes så betydningsfulle. De ble gitt meg med respekt for sårbarheten, når jeg var klar, og ga meg mot og styrke til å klatre opp fra bølgedalen min og puste friere.

Her jeg sitter sent på natten kjenner jeg at jeg savner klemmeproffene. Tankene kverner mer enn på mange måneder, og allverdens pledd og kosedyr og tekopper er ikke nok. Heller ikke utsikten til nok en runde snakketerapi om noen dager, gir meg ro. Fordi det ordløse og det ordrike språket ikke får jobbet sammen og jeg bare ender med å gå i lås, og behovet for å bli trygget bare blir større og større.

Om jeg ikke bare kunne bruke familie og venner? Jo, av og til, så. Men når relasjoner er så vanskelige og det nære enda så skummelt, så tør jeg ytterst sjelden. Jeg vil ikke slite ut de jeg er glad i heller. Dessuten, skal jeg øve på nærhet er det tyggest med proffer som vet hva de gjør og har det som jobb. Nært, men nøytralt.







Noe stort og ikke-levende å klamre seg til er ofte bedre enn ingen ting :)


Jeg ønsker meg et hjelpeapparat med rom for kreativitet, spontanitet og gode relasjoner. Hvor jeg kan erfare trygghet, ikke bare lære og øve meg på den. Et sted å bli utfordret på mange plan, som det hele mennesket jeg faktisk er.

Å gi barnet inni meg talerett.

I løpet av den tida jeg var på Betania, traff jeg flere som sliter med barnefølelser og delpersonligheter, og selv om mye var forskjellig, var også mye gjenkjennelig. Men en ting var og er det vanskelig å sette seg inn i: Hvordan disse delene kan ta over så mye at en ikke vet hva som har skjeddd over lengre tid. For selv om jeg kan ha et nokså ullent tidsbegrep i perioder,, virker det å ha slike huller i hukommelsen ufattelig skremmende på meg; ja, sant å si som det det endelige tap av kontroll.

Jeg tror nok det kommer av hvordan mitt forsvar har utviklet seg. NÅR jeg ikke fikk lov til å være barn, ikke eie mine egne tanker, ble mitt ultimate forsvar å kontrollere og fornekte barnet i meg. Alt som var barnslig og irrasjonelt og følelsesstyrt ble skjøvet LANGT under teppet, og der var det god plass skal jeg si dere. Alle tanker som ikke passet seg ble strøket fra bevisstheten, og det har jeg fortsatt med inn i voksenlivet. Jeg ble lært opp til å tro jeg kunne definere min egen virkelighet, tanker og følelser slik at den passet alle andres behov,og alt som ikke stemte med denne virkeligheten, kunne ikke være en del av meg. Til nå. Nå dukker ubudte tanker plutselig opp. Ord' jeg vet er mine, men som jeg senser kommer fra en annen tid. Ord jeg tenker må skjules.

Til jeg plutselig sitter der, slik som ikveld, og skal svare i en kommentartråd her på bloggen. Fornuften har alt tatt sitt jerngrep om fingrene, de som skal sette bokstaver sammen til de riktige ordene, men så...
En liten tanke banker på. Forsiktig. Den ber med redd liten stemme om om litt trøst. En liten bekreftelse, bare.
Med en god dose viljestyrke stopper jeg opp,, nøler, før jeg gløtter bort på den lille tanken til det redde barnet. Den skremmer meg. Så ser jeg at den ikke er så farlig likevel. Ikke så storforlangende heller.
Jeg trer et skritt til side. Lar barnet gripe ordet og de skriveklare fingrene. Jeg skriver for en som ikke har hatt en stemme før. Synlig for alle.

Jeg er redd nå. for å miste kontrollen. At det indre skal ta over. Eller at noen skal se barnets tilkortkommenhet. Redd det skal være sorte hull, også i min hukommelse. Men samtidig vet jeg en ting så indelig vel:

Jeg vil ikke lenger leve bare gjennom tankene, men med hele meg! Og da tror jeg dette er veien å gå.

Fra mysterium til menneske, del 1 av 2

I flere måneder nå, helt siden jeg fikk vite at traumeenheten ved Betania skulle legges ned, har jeg jobbet med å skrive litt av min historie. Det har vært en lang og møysommelig prosess, og enda er jeg ikke ferdig. Faktisk har det vanskeligste blitt å skrive om det som har betydd mest for meg, nemlig oppholdet ved traumeenheten. Kanskje fordi jeg ikke tør kjenne på sorgen, og kanskje fordi utsiktene til å publisere innlegget får gjør så jeg ikke tør bli ferdig. Vel, det sistnevnte kan jeg hvertfall gjøre noe med. Her kommer derfor første del av historien min.

 

Del 1: Om kaos og en vaklende grunnmur

Dette er historien om et hjernevasket barns møte med hjelpeapparatet både på godt og på vondt og å være et mysterium både for seg selv og andre.. Det er også historien om å fornekte seg selv og sin overgrepshistorie, til skritt for skritt å nærme seg det mennesket man egentlig er.

Som 16-åring var jeg for første gang innlagt i psykiatrien, i nesten to år. Jeg måtte bort og skjermes fra mildt sagt usunne familieforhold preget av omsorgssvikt og psykisk vold. Og ikke minst, jeg trengte hjelp til å få tilbake troen på livet igjen. Jeg fikk rikelig med omsorg i form av struktur og trygge rammer for å bygge meg opp igjen. Selvfølgelig snakket vi også om hvordan jeg hadde hatt det hjemme, men bare en gang kan jeg huske at jeg fikk spørsmål om jeg hadde opplevd seksuelle overgrep. ”Nei”, svarte jeg helt uforstående, og så snakket vi ikke mer om det. Vi snakket mymen lite gikk i dybden. Jeg som blomstret slik i de trygge rammene og dessuten var så flink med ord, ville nok klare meg bra. Men det var en ting som ingen virkelig så: At det kun var fasaden min som var gjenreist, og et hus uten grunnmur vil før eller siden falle sammen.

Jeg bar på en smerte som ingen ante dybden av, og nesten aller minst jeg selv. ”Kaos” kalte jeg det, for det var slik det føltes, når kroppen stivnet og tanker og ord forsvant i et hav av tåke, eller jeg plutselig sto og hev etter pusten uten å kjenne noe i resten av kroppen. Følelser visste jeg knapt hva var, de bare tok plutselig over og overveldet meg. Andre ganger mistet jeg nesten følelsen i kroppen ved berøring. Frykten alt dette vakte i meg kunne ikke beskrives med ord, for å føle ubehag var forbudt, farlig. Derfor ble alt dette bare til kaos. Hvorfor var det ingen som så denne totale mangelen på kontakt med følelser? Dette spørsmålet jeg har stilt meg mange ganger, og det eneste svaret jeg kan gi er at jeg trolig var for flink og tilpasningsdyktig for mitt eget beste.

 

Utenfor alle båser

Med en så skjør grunnmur, tok det ikke lang tid før mitt indre byggverk begynte å rase sammen. Kaoset økte i styrke, mens fasaden gjorde alt den kunne for ikke å slå sprekker, og ganske fort begynte det å gå i nedoverbakke. Temmelig bratt også. Det var slik jeg kom i kontakt med den voksne psykiatrien, og det kan ikke kalles annet enn en sjokkbehandling og til tider traumatisk. For de ville ikke høre på annet enn det de selv mente de så. Og hva var nå egentlig det? Min perfekte, rolige fasade som satt og snakket om en smerte uten form, uten ord. Alt jeg hadde var mine tidligere hjelperes vage ord om hva som feilte meg, ord som ble avfeid med et skuldertrekk. Så ille som jeg sa, var det nok ikke. Jeg prøvde å be om tid og muligheten til å bli trygg, men ble møtt med skjemaer og tilbud om piller. Min fastlåste taushet ble møtt med avvisende taushet og beskjed om at hvis jeg ville ha hjelp, måtte jeg snakke. Etter hvert begynte kaoset å stige til overflaten på måter som ofte forvirret og skremte meg, men det var visst ikke så farlig. Jeg var jo så flink til å ta meg sammen. Det var til og med litt komisk noe av det jeg fortalte, fikk jeg høre en gang fra en lettere lattermild behandler. Slikt sårer, selv hos en som ikke har ord på egen smerte. Nei, det kunne nok ikke stemme at jeg var slik jeg sa, for slik var man bare ikke.

Fantes de virkelig ingen gode mennesker i den ordinære psykiatrien? Joda, det var da noen. Behandlere som var mer opptatt av å finne måter å nå inn til meg på enn av å lappe på fasaden min. Som så verdien av trygghet, og innså at her lå det kanskje ting som stakk dypere enn som så. Det var timer jeg både fikk gråte og le og snakke i bilder, og uendelig sakte begynne på den møysommelige veien med å forstå meg selv. En vesentlig snubletråd var det imidlertid: jakten på DIAGNOSEN. Den som skulle gi det store svaret på mysteriet meg, slik at disse stakkars fagfolka endelig fikk en fasit å forhold seg til. Symptomene mine ble undersøkt opp og ned i mente, men jeg passet liksom ikke inn noe sted. Jo, ett sted så jeg ut til å kunne passe godt inn, som hadde så lite kontakt med følelsene, nemlig autismespekteret. Den dag i dag er jeg evig takknemlig for at jeg hadde en medmenneskelig behandler som kjente meg så godt at han så at jeg følte for mye, uten å føle, og dermed passet jeg ikke inn i den båsen heller. Glad er jeg for det, for et slikt diagnosedyr er det ikke lett å bli kvitt.

 

Ord med og uten makt

Snakket jeg aldri om krenkelsene i barndommen? Mange ganger, hos flere behandlere. Jeg kunne gjengi hendelser i detalj, snakke og snakke i minutter og timer. Men hele tiden var det akkurat som ordene ikke var mine. Som jeg leste fra et manus tilhørende en annen som satt på akkurat den samme stolen i det samme rommet, var meg. Etterpå var jeg berørt på den samme distanserte måten som etter å ha lest ei litt trist bok, men ellers var lite forandret. Overgrepene nevnte jeg vel også i en bisetning, som noe merkelig jeg egentlig ikke helt forsto. Men sant å si forsto jeg langt mindre når andre kategorisk reagerte med avsky og kalte det overgrep. Det var umulig for meg å forstå.

Ord som hjernevask og manipulering er begreper det er lett for meg å bruke i dag. Noen hadde gitt meg sannheten i form av ord om hvem jeg var og hva som hadde foregått. Noen jeg var glad i og så opp til som så sitt snitt til å utnytte et barns hengivenhet etter sitt eget forgodtbefinnende. Ordene svelget jeg rått og de ble til min sannhet også. Ubetydeligheter som kroppslig og følelsesmessig ubehag skulle ikke eksistere i denne virkeligheten og ble istedet erstattet med ord om at det jeg opplevde var noe fint, og hvertfall ikke overgrep. Denne sannheten kunne jeg så utenat at jeg ikke eide andre ord på det som hadde skjedd. Derfor ble å snakke faktisk mer som et forsvar enn til hjelp i bearbeidelsen av barndommen.

 

De manglende brikkene

Akkurat når jeg begynte å innse at jeg trolig var utsatt for seksuelle overgrep, er vanskelig å si. Kanskje begynte det da helt vanlige ting som å gi en god klem, fikk meg til å føle meg mer som en mekanisk robot enn som menneske. Eller kanskje kom det med de kroppslige flashbackene. Gjenopplevelser av ting jeg før hadde tenkt på som normalt, men som nå vakte en kvalme og vemmelse i meg uten sidestykke. Uansett førte det til mye forvirring og usikkerhet. Var ikke dette ubehaget bare et resultat av at folk rundt meg ville jeg skulle si det var overgrep? Hva som gjorde at jeg ikke valgte å høre på denne tvilen i meg er uvesentlig, men jeg begynte hvertfall å ta innover meg en ubehagelig sannhet.

Det store vendepunktet kom imidlertid da jeg ved et lykketreff fikk begynne hos en behandler med bakgrunn fra Betania som så meg gjennom ”traumebriller” og som visste å stille de riktige spørsmålene. Endelig ble jeg sett og forstått som en person, formet av en traumatisk oppvekst, ikke bare en haug symptomer som sprikte i hver sin retning. Da hun forklarte meg hvordan det går an å føle seg som både voksen og barn i samme kropp, falt menge brikker på plass og jeg forsto plutselig at jeg ikke var så bakvendt likevel. At det ikke er så unormalt, men naturlige reaksjoner på store påkjenninger. Samtidig begynte jeg også i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg lærte å lytte til kroppen og være til stede både mentalt og fysisk, og forsto for første gang at kroppen aldri helt hadde vært en del av meg, som så mye annet. All denne innsikten var som små, men viktige brikker i et digert puslespill med ukjent motiv, som plutselig begynte ta form, bare jeg var sterk nok til å dykke enda dypere ned i det mørke kaoset og bli kjent med meg selv.

Men skulle jeg klare å dykke ned i det dypeste dype, trengte jeg mer enn bare å gå til samtale en gang i uka. Grunnmuren min var langt fra sterk nok og hverdagene altfor krevende til at jeg ville takle en slik påkjenning. Jeg ville trenge ro og trygge rammer rundt meg, skulle jeg våge å åpne meg. Derfor, etter utallige runder med meg selv, tok jeg et av de viktigste og modiste valg noensinne, å søke meg til traumeenheten ved Betania Malvik.

En dag for åpenhet, og en stor takk til Betania Malviks traumeenhet!

Det har bikket over i de tilige timer av fredag den 13. en ulykkesdag for mange, og nå også for undertegnede. Ikke fordi jeg er så spesielt overtroisk av meg, langt ifra, men allikevel vil akkurat denne fredag 13. bli noe helt spesielt og prege livene til mange på en ikke særlig god måte.

Idag skal nemlig et av de tryggeste stedene jeg vet om som er et helt unikt behandlingstilbud, stenges for godt, om Helse Midt-Norge får det som de vil...
Jeg snakker om stedet jeg var før jul, på det jeg blant annet har kalt min ti ukers sjelevending for å kamuflere hva jeg egentlig har gått gjennom, men som jeg heretter ønsker å være åpen om på bloggen. Jeg snakker om traumeenheten ved Betania Malvik. Et sted som har blitt beskyldt for å likne en sekt og mye annet jeg ikke vil gå inn på her, framstillinger som jeg og mange med meg, føler er helt på jordet.For oss er dette et trygt sted fullt av varme, respekt, omsorg og trygghet som har gjort det mulig å gjøre et dypdykk ned i de virkelig vonde minnene våre.

Personlig vil jeg påstå at ti uker på traumeenheten har hjulpet meg mer enn over ti år i den ordinære psykiatrien. Både på grunn av muligheten til å jobbe så intensivt, men ikke minst gjennom å bli møtt på en så helhetlig og unik måte, som et helt menneske med alle de tanker og følelser og behov en måtte ha. Med unike behandlere og personale som er der for deg når du trenger det og til det du trenger. Hvor det skapes trygge relasjoner kanskje for første gang i livet, samtidig som en lærer å forstå hvorfor nettopp tilknytning til andre mennesker er noe av det skumleste som fins.

Jeg kunne skrevet så mye, mye mer, men venter med det til et senere innlegg. Siden den tragiske dagen da vi fikk beskjed om nedleggelse, har jeg jobbet med en lengre tekst om min erfaring med psykiatrien og møtet med Betania, som jeg egentlig hadde som mål skulle være ferdig idag. Det har ikke skjedd grunnet diverse skrivesperrer, så derfor dette småkaotiske innlegget foreløig.

Dagen idag er nemlig den perfekte dagen for meg å gå åpent ut, så åpent som det blir på denne bloggen. Om at jeg har vært på Betania for å jobbe med senskader etter både incest og psykiske overgrep.

Jeg velger å være åpen av flere grunner. Først fordi jeg velger å være åpen om Betania, og da kan jo enhver idiot søke seg fram på google og gjøre seg sine tanker. Og Betania er et sted som fortjener all den oppbackinga de kan få. Jeg vil gi folk muligheten til å lese de GODE historiene fra traume, ikke bare medias ensidige fremstilling. For jeg er STOLT av å ha vært på traumeenheten! Ikke av historia mi og hva den har gjort med meg, men av at jeg faktisk turte dra dit og tok mot så mye hjelp som jeg gjorde.

Min andre viktige motivasjon som samtidig skremmer skiten uttav meg, er om mulig å kunne fortelle at incest er noe annet enn slik det ofte presenteres. Jeg vil prøve si litt om hvordan det er å gå fra hjernevask og total fornektelse til gradvis erkjennelse av at overgrep har funnet sted. Hvertfall håper jeg jeg har mot til det.

Nå bør dette rotete innlegget gå mot sin slutt, for det er en dag om noen timer også. Klokka tolv skal det være en markering mot nedleggelsen av traumeenheten, og der akter jeg å være med. Sammen må vi vise vårt standpunkt: Nei til nedeggelse av et tilbud som har hjulpet så mange, og som utgjør livlinja for flere som ellers ville vært gitt opp av systemet!

Følelseskaos og hverdagspsykodrama

Det er jul og jeg er hjemme. Eller, egentlig er jeg med familien på hytta, men det er uansett jul, og jul er komplisert. Familie er komplisert også, og relasjoner i det hele tatt. For ikke å glemme alle de derre følelsene.

Oftere og oftere dukker det opp rare følelser i meg som spretter veggimellom i både kropp og sinn. Noen ganger kommer de ut; andre ganger sitter de fast her inne, og jeg låser meg inn i tausheten. Altfor mange ser ut til å tro at hver gang det stopper opp inni meg og jeg blir stille, er det fordi jeg grubler. Når det i virkeligheten handler om et utall indre "stemmer" som ikke er hørbare stemmer, men mer "krefter", "viljer" eller "deler" om du vil, gjerne med hver sin alder og stemningsleie, som alle drar i hver sin retning og spenner bein for hverandre, og det til slutt er så mye kaos i meg at alt blir helt tomt og stille. Å være uenig med seg selv får plutselig en mye dypere og mer komplisert mening, tro meg. (Vanskelig å forstå, sier du? Null problem med å fatte det. Høres det slitsomt ut? Gjett om!)

Midt oppi dette står altså jeg, passe sliten og susete etter ti intense uker, og skal forsøke holde i trådene og hvertfall prøve skape noe mer enn illusjonen av kontroll, og helst litt trygghet også. For uten trygghet opprettholdes bare illusjonen, eller fasaden om du vil. Som er flinkere til å overbevise verden om at jeg har kontroll, enn til faktisk å ta styringa. Ei styring jeg mer enn gjerne vil ta tilbake. Kanskje har jeg lært meg noen nye triks som kan gjøre jobben litt lettere? Jeg tror kanskje det, og det trikset kalles psykodrama.

Hva psykodrama er, er ikke så lett å forklare for utenforstående. Det handler om å "spille ut" forskjellige situasjoner på en måte. Det kan være konkrete hendelser eller indre konflikter. Det som gjør det så genialt synes jeg, er at dukan skape roller til hva som helst, det være seg en person eller følelse eller et musikkinstrument. Disse rollene kan også "spilles" av hva som helst, enten en person eller en gjenstand. Det er mye som kan utrettes på denne "scenen" som jeg ikke skal gå inn på her, men alt i alt er det en fantastisk måte å jobbe på, synes hvert fall jeg. alt blir liksom så konkret. Selv indre kaos kan plutselig bli littegranne logisk.

Men er det mulig å bruke dette i hverdagen, da?
Tro det eller ei, men det er ikke så vanskelig som det høres ut, når du er blitt vant med måten å jobbe på. Så sent som ikveld fikk ei sofapute den lite flatterende rollen som min fortids store skygge, mens et ullpledd fikk rollen som Muldra 11 år. Sofaputa ble omgående plassert på et annet rom ute av syne, noe som ga det redde, indre barnet mulighet til å få litt av den omsorgen det trenger.

Det finnes flere måter å jobbe sånn i praksis, men det har jeg ikke fått prøvd ut enda. For det er jo en forutsetning at du er hvertfall litt klar i toppen og forstår hva som skjer inni deg, og det er det ikke alltid man er...

Noe annet som er viktig for indre trygghet er omsorg, men det er et annet og nokså komplisert kapittel som jeg får komme tilbake til.

Hjem å bygge et liv

Det er fem dager siden jeg kom hjem, fra den første plassen jeg har følt meg TRYGG på hvem vet hvor mange år. På det stedet hvor jeg både har hatt det så ufattelig godt, og ubeskrivelig tøft på samme tid. (Den konbinasjonen sku'kke vært mulig ut fra min logiske sans, men det er nå så...) Fredag var det altså slutt, og på tide å prøve seg på det virkelige liv igjen. At det sku bli tøft å komme hjem, vel, det var jeg forsåvidt klar over, på et slags teoretisk vis, men akkurathvor SABLA TØFT og på hvilken måte det skulle utarte seg de første par dagene etter, det var det ingenting som kunne forberedt meg på. Ingen kunne fått meg til å tro at ville føles som grunnen jeg sto på forsvant under meg og jeg ble virvlet ned i et mørkt hull, så breddfullt av savn og sårbarhet. Herregud, jeg visste ikke det var mulig å savne noe eller noen så sterkt en gang, jeg - langt mindre en institusjon - men det er altså fullt mulig.

Hvordan skulle jeg overleve de neste dagene med alt dette kaoset inni meg, før jeg fikk møte disse fantastiske menneskene igjen og bli sett for den jeg er? For ikke å snakke om ukene, månedene, ja kanskje til og med et helt år. Så lang tid kan det i verste fall ta før jeg får komme tilbake for en ny arbeidsøkt i disse trygge omgivelsene. At det fins muligheter for å komme dit etpar uker i slengen for å få et pusterom fra hverdagen, se det var det liten trøst i. det er jo her hjemme jeg skal bygge videre på det jeg har lært, og hvordan i huleste er det mulig å gjenskape den tryggheten noe annet sted, tenkte jeg.

Etter fem dager, atskillige timer søvn og enda flere tårer, for ikke å glemme den store bøygen som også kalles julaften, tør jeg påstå jeg har overlevd ganske så godt og med vettet noenlunde i behold. :) Og hva skylles det? Jo, for en stor del ting jeg har lært disse ti ukene. Ikke det jeg tenker på som klassiske polikliniske hverdagsstrategier som lett føles som en eneste lang todo-liste jeg uansett ikke husker å se på. Dette er mer som et verktøyskrin fyllt av medmenneskelighet, som hjelper meg å snakke MED, ikke MOT alt det indre kaoset. Verktøy for å plukke fra hverandre og forstå alle de motstridende kreftene og behandle dem med respekt.

Egentlig var tanken å skrive om alle erfaringene jeg har gjort disse dagene etter hjemkomsten, alt i ett innlegg. Men da jeg innså at dette bare var innledninga og at jeg ikke var halvferdig en gang :P konkluderte jeg med at dette nok må deles opp litt, både for mine leseres del, men også min egen.

Her kommer det nok flere innlegg med tiden, håper jeg.

Jeg er hvertfall jemme igjen og holder, om ikke hele hodet, så hvertfall nesetippen over vannet, og fotfestet kommer seg dag for dag, det også. :-)

Fremmed fugl, selv i traumeland

Og de røffe tidene fortsetter... Mer kaos, mer følelser på ville veier og flere nattlige samtaler er unnagjort. Jeg er her på uke fem nå, og jobben er såvidt begynt.
Jeg er fremdeles trygg. Men midt oppi all trygghet, respekt, omsorg og varme føler jeg meg fortsatt som en fremmed fugl. Hvorfor?
Jo for selv her, selv på en spesialavdeling der alle befinner seg i sitt eget, private traumeland, er min historie fremmed. Det fikk jeg bekreftet så sent som ikveld.

For jeg er ikke blant dem som aldri ble trodd når jeg fortalte hvor vondt jeg hadde det, fordi jeg trodde ikke selv jeg hadde det vondt. Jeg ar ikke gått og kjent på skyld og skam før i nyere tid, fordi jeg ble fortalt at jeg ikke hadde noe jeg trengte skamme meg over. Her var ingen låste dører eller hemmeligheoldelse, heller tvert om. Men jeg var så fanget i meg selv og avstengt fra verden rundt meg at andre hadde fullstendig makt over meg.

Alt dette forstår intellektet mitt. Men hva med følelsene?
I tillegg til skammen (jeg tror hvertfall det er skam) og forvirringen fra min egen fortid, bærer jeg på en nyere skam. Skammen over egen historie. At den var som den var, at jeg var som jeg var... Selv her stemmer ikke historien min med det "vanlige bildet, så det må jo bety det er riktig at jeg er FEIL?

Neida, det stemmer nok ikke, og de som er rundt meg gjør en hederlig innsats med å prøve overbevise meg. Men helt sikker kan jeg aldri være. På om det virkelig er plass til min tåkelagte, forvridde historie...

Kaos, klemmer og kakaokopper

Jeg får ikke sagt det mange nok ganger: jeg er på et godt sted nå! Godt for prosessene mine og godt for hele meg.

Jeg er inne i en tøff uke. Ikke tøff av typen opprivende og revolusjonerende, men jeg kjenner det er ting som jobber og kjemper bak den tilsynelatende rolige fasaden min. Sa jeg rolig? Vel det begynner i høyeste grad slå sprekker nå - hvertfall føles det slik for meg. Jeg vandrer hvileløst rundt i et tåkelandskap uten ord og skvetter når folk kommer for nær meg. Uten å begripe det selv, men etter x antall "det er bare meg..." og "skremte jeg deg?" fra mine medgruppemedlemmer, begynner det ringe en liten bjelle, selv hos meg:p Og jeg vil aller helst krølle meg sammen undder et pledd i et rom der det er mange folk til steede, men tar meg sammen til det verker i kroppen.

Helt til det rakner slik som ikveld. Da er det godt det finnes gode mennesker, som nattevakta jeg er blitt litt trygg på. Som ser litt av kaoset og maska som jeg ikke lenger klarer holde på plass. Som tilbyr meg en plass i sofaen ved siden av seg og attpåtil låner meg både en armkrok og en skulder å grine på, for deretter å hente en kopp kakao til meg.

Apropos kakaokopper, tenk å ha en behandler som ikke bare godtar sinnet ditt, men nærmest oppfordrer deg til å hive en tom kakaokopp rett i veggen for å få ut litt gruff. Som ikke lar seg vippe av pinnen når smellet og vibrasjonene sender ei dårlig festa hylle rett i gulvet, men heller fascinert meddeler at ingenting er knust...

Ok, jeg innser at dette kanskje lyder som rene galskapen i noen folks ører, men både klemmer og knuseforsøk er faktisk pokker så terapeutisk for lille Muldra som verken har et godt forhold til nærhet eller følelser. Shit, egentlig blir jeg ganske paff når jeg tenker på hvor langt innpå meg jeg har sluppet andre mennesker, på under fire uker!. Og javel, det ligger mye beinhard egeninsats i å komme så langt også, men jeg hadde aldri kommet dit uten disse flotte menneskene jeg omgir meg med!

Sjele dykk i varme omgivelser

I januar i år kom jeg med en aldri så liten krigserklæring til noen som stod meg nær. Jeg sto på spranget til å ta første skritt i retning et dypdykk inn i det som var en gang. Mye har skjedd siden da, men nå er jeg altså her.

Omlag tre uker er gått siden jeg satte mine ben her for å begynne på min ti uker lange reise. Akkurat hvor redd jeg var er det vel bare en person som vet, og jeg tror sannelig d blir mellom oss... Og vel har det vært både skremmende og krevende, men samtidig noe mye, mye mer.

Dette er et sted med varme, først og fremst. En slags medmenneskelighet og respekt for at ting kan være utfordrende, jeg sjelden har støtt på, og hvertfall ikke etter jeg kom inn i voksenpsykiatrien


Det første jeg møtte da jeg kom hit var denne lodne karen på senga (den store brune bamsen altså, veslemarsvine er mitt eget), et personlig kort og en liten skål med sjokolade. Noen synes dette er rart, men jeg ble personlig veldig rørt. Bare med en sånn liten gest er det som de respekterer at veien jeg skal gå er veldig tøff, og at på denne veien er det lov å være liten og sårbar. Men dette er bare begynnelsen.

Respekt er det første som slår meg. Allerede da jeg var her på forkurs i mai, et slags todagers prøveopphold, følte jeg meg sett og respektert. Da jeg snakket om hvor skummelt det var å bruke alarmen for å påkalle hjelp så ble jeg faktisk trodd og respektert, og ikke føysa bort eller bagatellisert slik jeg var vant med. Er det noe du ikke fikser så støtter de deg. Selvfølgelig blir du utfordra også, men i motsetning til mange andre steder, tar de deg på alvor om du sier du ikke er klar for utfordringen. På den måten blir du ansvarliggjort på en veldig verdig måte ved at du styrer tempoet selv.

Men det viktigste er og blir medmenneskeligheten og omsorgen! "Er det noe vi kan gjøre for deg?" Er et spørsmål jeg tror jeg har fått hver eneste dag siden jeg kom hit. Og hva du trenger kan være så mye. Om det er å ta en prat, få en klem, ta et slag kort eller bli fulgt opp til kantina, spiller ingen rolle. Måten de møter deg på i det du trenger gjør kanskje på sikt at det ikke er fullt så ekkelt og nedverdigende å be om hjelp til ting.
Nå har jeg snakket om miljøpersonalet i stor grad, men behandlerne også har en helt egen medmenneskelighet som ikke akkurat er daglig kost. Det er noe eget med en behandler som er hos deg etter en tøff gruppetime, henter kakao og sitter ved sida av deg og stryker deg på ryggen til du har kommet litt til hektene igjen,eller gir beskjed om at du bare må komme å prate selvom hun sitter med papirarbeid, eller bare kommer bort og spør hvordan det går. Og innimellom alt det tøffe er det den naturligste sak av denne verden at behandlere og pasienter spiser lunsj sammen.

Og hva med behandlinga, tenker du kanskje. Vel... den har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på for øyeblikket, og kanskje ikke i det hele tatt. Hvertfall ikke innholdet. Mye er gruppebasert og det er skremmende nok i seg selv. Det er både samtalegrupper, psykodrama og monodrama (superenkelt forklart en form for rollespill kombinert med indre utforskning, og noe av det tøffeste og beste her som jeg vet av), vi jobber med å bli kjent med kroppen både i bevegelsesgrupe og individuell fysioterapi, og selvfølgelig individuelle samtaler. Ja, og så kreativ uttrykksgruppe,da, som også er en favoritt.

Hjernen går hvertfall på høygir, og selvom jeg ikke alltid er synlig oppkava (heldigvis!) er jeg så mentalt sliten at jeg omtrent ikke vet ut/inn på tilværelsen. Da er det beste som fins å krølle seg sammen mellom diverse pledd, puter og saueskinn inne på Oasen som er verdens deiligste stilleromm! :-)

Det er sju uker igjen. Sju tøffe uker, om jeg skal tro min egen magefølelse og erfaringer. Men tøffe på en god måte, fordi jeg er på et godt sted! Et sted jeg kan være menneske, ikke bare pasient.

En bursdagshilsen

Gratulerer med dagen, du fortidens skygge!

Ja, i år husket jeg på bursdagen din, med et stikk av skadefryd. Husker du min?
La meg få fortelle deg hvordan jeg feiret den.

Jeg startet dagen med å være barn. Nei, ikke "leke barn" slik som i en av Aurora-bøkene du leste for meg. En del av meg var faktisk bare fire år, innestengt i en voksen kropp. Si meg, hvorfor tror du jeg flyr rundt med kosedyr under frokosten og bare kvartveis forstår sangtekstene jeg hører på? Kanskje fordi mine bortgjemte sjelebiter aldri har forlatt barndommen. Skremt til taushet, men ikke til døde.

La meg så få fortelle om den store feiringen. Jeg dro for å snakke med noen på et sted jeg kanskje skal få være en tid. I ti uker faktisk, for å jobbe med fortid, følelser og MINE behov. Skape orden i livets puslespill og erstatte brikkene merket skyld og skam med ansvar og aksept. Hvem tror du det er bilde av på puslespillet?

Åh, så du synes ikke det var noen fin bursdagsgave...? Vel, synd for deg, da. Jeg syns den er HELT PERFEKT!!!