Hjertesukk fra en halvblind einstøing

Vanligvis pleier jeg ikke klage over synstapet mitt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg kjenner jo ikke til noe annet og vet derfor ikke hva jeg går glipp av. Men det er en ting jeg har tenkt mye på de siste årene og som jeg ikke klarer forsone meg med. Jeg liker virkelig ikke å være avhengig av andre.

Det er en varm julidag og temperaturen ventes å stige opp mot 30 varmegrader. Jeg kjenner det krible og klø i kroppen etter å gå ut i det fine været. Finne meg en krok i en park eller på stranda og krølle meg sammen der med ei lydbok og noe kalt å drikke. Så hvorfor vegrer jeg meg? Det er her synet mitt blir en barriere. For uten detaljkjennskap til stedet man befinner seg, koster det mer enn man skulle tro å skanne omgivelsene etter et passende sted å slenge seg ned. Jeg vil jo helst unngå å legge badelakene midt over en hundelort, eller uforvarende klaske et flørtende kjærestepar over beina med stokken... Resultatet blir lett at de stakkars 2-3% syn øynene mine innehar blir tøyd så til bristepunktet at jeg er helt utslitt før jeg får satt meg ned, og kroppen er så anspent at det ikke blir den rekreasjonen jeg så sårt hadde trengt.

Kan jeg ikke bare spørre noen om hjelp?
Huff ja, det er rart med det, men ofte virker det som at med en gang du tar fram den hvite stokken, forventer folk at det å be om hjelp, pyttsann, det er da bare barnemat for deg som er synshemma. Velmente oppmuntringer som at "folk blir da bare glad over å få lov til å hjelpe", hører jeg stadig vekk, og noen ganger kommer de med beint fram dumme fraser som "du tror vel ikke folk vil gjøre deg noe?", i et smått ertende tonefall.
Vel, hva om jeg tror det, sånn langt langt inni meg et sted? En litt fremmed tanke selv for meg, men etter at jeg har begynt å virkelig kjenne på alle de fortrengte følelsene mine, har jeg oppdaget denne lille, redde tankestemmen baki der som virkelig ikke stoler på noen. En stemme det vil ta forferdelig lang tid å overbevise om at mennesker oftest er greie og pålitelige framfor uberegnelige og skremmende.
Eller... denne tanken virker kanskje underlig på enkelte, men hva om jeg faktisk bare vil være i fred, alene, men samtidig oppleve friheten ved å være der andre mennesker er? Ikke bry noen eller bli brydd med hva jeg skal eller hvor jeg skal.

Ikke misforstå, jeg er glad i mennesker, hvertfall de jeg kjenner godt, og er ikke så asosial som jeg kan gi inntrykk av. Men jeg trenger virkelig mitt personlige space, i form av fysisk avstand, men også bevegelsesfrihet. Særlig nå for tiden hvor ting er ekstra tøft og jeg prøver arbeide meg opp museskritt for museskritt. Hvor hver dag blir en avveining mellom å omgås mennesker og å gi meg selv nødvendig pusterom. Skal jeg unngå å dra meg sjøl lukt ned i kjelleren igjen, trenger jeg mine stunder frihet kombinert med alenetid. Om det bare ikke kostet så mye.

Imorgen skal jeg igjen møte flotte mennesker, hvilket jeg også har veldig lyst til. Derfor håper jeg at hodet mitt snart kommer opp med en strategi for å løse dette dilemmaet.






Noen ganger savner jeg virkelig å bo på Lade med nærhet til både parker og store friluftsområder. Mang en fin morgenstund hadde jeg der, før det store rushet og med hele dagen på meg til å samle krefter :)