Det er julaften. Om et kvarter har vi gått over i første juledag. Og jeg, jeg sitter her og tenker på en tekst jeg har villet skrive i snart en måned nå. Helt siden jeg ble inspirert av en annen blogg der leserne ble oppfordret til å sende inn et juleminne, men som jeg ikke har turt i frykt for... ja, hva da egentlig? Jeg vet ikke. Men hvertfall så har denne teksten surret og gått inni hodet på meg, uten at et eneste ord er satt ned på tastaturet. På tide å gjøre noe med det, kanskje.
Det er jul, og jul for meg har vært, er, og kommer nok til å fortsette med å være komplisert i mange år. Alt blir så tett i jula. Alt skal liksom skvises inn på noen få dager der alle skal ha det så bra. All godheten og tryggheten og tilhørigheten. Men også alle de brutte løftene, svikene, utryggheten, sorgen og frykten. Det blir så altfor tydelig.
Ja og så ensomheten. For man kan være ensom selvom man har mennesker rundt seg. Selv blant gode mennesker kan man føle ensomhet, på grunn av en skam over ting som ikke har vært bra og aldri var ens egen feil. Det er en ensomhet jeg kjenner godt. Selvvalgt ensomhet, fordi den gang da, opplevdes det som det desidert minste av to onder. Like fullt opplevde jeg tilhørighet midt i ensomheten, om enn på min egen, litt særegne måte. Gjennom musikken fant jeg fra jeg var ganske liten, først tilflukt, men senere, også samhold. Kanskje spesielt i jula.
Dette er tradisjonenes tid. La oss derfor sammen foreta en liten tidsreise inn i jula, musiken og minnene.
Jula er lyden av flere titalls jentestemmer som i et uhierarkisk samhold uten sosiale koder, løfter hverandre på en bølge av toner opp mot taket i Nidarosdomen. Å stå tett i tett på rekker mens korkappene klør, skoene strammer og med lukta av gammel steinkirke som et allestedsnærværende bakteppe. Her er ingen utenfor. Selv jeg som ikke forstår det sosiale spillet, den ungdommelige sjargongen i pausene utenom sangen, som ikke forstår hva det vil si å stole på eller å være en virkelig venn, føler meg ivaretatt og betydningsfull.
Jula er alle timene du bruker på øving, på julebordsopptredner, gudstjenester og konserter. Javel, så er det et ork å stå opp i otta første juledag for å synge i kirka, og du går mektig lei av å stemme fela etter å ha gått ute i i ti speik, men alt det glemmes i øyeblikket du faller inn blant de andre tonene og bare er i musikken. Og i alle de timene du spiller og synger. I alle timene med terping og trening har du tross alt fri. Du er bare en tone i et hav av andre toner. Ikke et redd og sårbart null i en altfor omskiftelig, uforståelig tilværelse.
Mange år senere, er jula å finne tilbake til toner fra kjent og kjær musikk som du har forsøkt åglemme i altfor lang tid. Endelig klarer de å nå inn og smelte hull i det islagt hjertet ditt etter mange år på flukt fra deg selv. Her søker du tilflukt mens du oppdager at det var ikke musikken det var noe galt med eller deg selv, men omgivelsene og menneskene som gjorde verden og til slutt selv musikken til et farlig sted.
Til slutt, når hjertevegger er smeltet og det sarte, vakre musikalske universet er i ferd med å gjenskapes, kan du kanskje dele denne gleden med andre. Dra på konsert med gode venner og fylles av en blåskimrende, melankolsk ro midt mellom vakre sangstemmer, og få ei trygg hånd å holde i når demningen brister og øynene flyter over av pur smertefull lykke. Meditere til snølette, lekende pianotoner til du blir så avslappet at du nesten ramler av stolen med et salig glis om leppene, midt på andre rad, fullt synlig for alle rundt deg. Dele favorittjuleplata di med de du er glad i, mens du veksler mellom en boblende forventning over å gi noe vakkert til andre, og en uforklarlig skam og redsel for å legge sjela di ut på billigsalg. Men så går det bra...
Jeg kunne sagt så mye mer, for som du sikkert har skjønt, vil jula og musikken alltid være uløselig knyttet sammen i mitt univers. Ikke julemusikk i begrepets videste forstand, som omfatter alt fra hysterisk vokalronking til humoristiske rapptekster, men den gode gamle julemusikken. Tradisjonelle julesanger, klassiske julekonserter og Prøysen-viser osende av peiskos og pepperkakeduft. Alt som er stille, fredfullt og høytidsstemt vil ha en spesiell plass lengst inne i hjertet, i et rom som bare er mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar