Ser på omgivelsene som er så kjente.
På menneskene jeg er glad i, som jeg plutselig tror er farlige. At de er noen andre.
Jeg forsøker å tenke klare, rolige tanker.
Puster dypt og snakker til meg selv med varme og omsorg:
"Nei, Muldra, det er ikke pappa som sitter på den stolen.
Ser du,
det er de trygge menneskene i din nye familie.Vi sitter i huset deres og alt er annerledes.
Det er trygt her".
På den samme stolen i det samme rommet i den samme kroppen:
"Jada jada, jeg vet vi er i 2015. Jeg er ikke idiot heller, da.
Men...
nå ble det sånn ekkelt stille her. Noen Trekker pusten og sukker tungt.
Jeg må passe på så de ikke tror jeg tar parti.
Uff, valgte jeg feil pålegg nå?
Skulle sikkert valgt noe annet.
De smiler og ler, men egentlig er de sinte.
Jeg vet det, de ER sinte.
Nå blir resten av dagen ødelagt, og det er min feil.
Hva hvis jeg...
Er det noe som kan gjøre det bra igjen? Er det?
Vær så snill?"...
...og ingen ser krigen i mitt indre.
Jeg har skrevet om det før i andre sjangre. For jeg har opplevd det tidligere, men ofte på andre og mer subtile måter. Eller så overveldende at jeg ikke har visst å håndtere det. Nå som bevisstheten min tar stadig færre svalestup inn i det bedøvende, men akk så hemmende tåkehavet som har vært et av mine favorittgjemmesteder når det stormet som verst, har det blitt mer forståelig. Like fullt er jeg fanget i en kryssild mellom tider. Vanskelig å beskrive, og sikkert enda vanskeligere å forstå.
Jeg ser mønstre som ikke er der. Alianser som aldri har eksistert. Avvisning som aldri har funnet sted. Merker ekko av harde ord som aldri falt. Ikke her. Ikkke nå. Og jeg vet det så vel. Sansene mine forstår det, og det samme gjør fornuften. Men noe i meg er i en annen tid. Så nært som virkeligheten, men så fjernt som en drøm.
Når faren er over og spøkelsene fra en annen tid er dratt sin vei, ikke tro det er over. Da kommer de, alle følelsene som ikke slapp til. Ikke den gang for lenge siden, og heller ikke nå, fordi jeg så gjerne ville være sterk og stole på fornuften. Med rå kraft krever de sin rett, det sårbare barnet og den sinte tenåringen. Til slutt har jeg bare to valg: å bli ett med de barnlige kreftene en stakket stund, eller la meg synke inn i det drømmeaktige tåkehavet der tanker og tid ikke fins.
Men så kommer det rolige dager, hvor jeg eier meg selv. Hvor jeg kan spise frokost og føre en samtale uten truende skygger bak hvert ord. Kjenne den barnlige gleden over å få hjelpe til å vaske opp eller trille ut rundstykker, uten at jeg må "bli et barn" for å holde ut. Lytte til kjær, gammel musikk og kunne nyte den som den er, uten at kropp og sjel gjør hver sin tidsreise til gamle, glemte steder. Og jeg forstår, at jeg er i ferd med å ta meg selv tilbake. Bit for bit kaprer jeg en flik av historien min og gjør den til min. Til en del av den jeg vil være i dag.
Det er vel kanskje sånn det er å bli hel? Tror jeg liker den følelsen, jeg :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar