onsdag 18. mai 2016

Marsvinbobla: I takt med meg selv

Denne teksten ble skrevet i pinsa. Dager hvor jeg tillot meg å leve i nuet og stillheten, og være hundre prosentoppslukt av noe som betyr enormt mye for meg. Nå er hverdagen her igjen, og jeg prøver så godt jeg kan å henge meg på livet, samtidig som jeg Holder fast på de gode opplevelsene og prøver å ta det med meg videre. Men det er visst lettere sagt enn gjort.


Det er formiddag og jeg sitter stille. Det har jeg gjort lenge nå. En halvtime, en time, eller kanskje to? Jeg vet ikke. Jeg lytter etter lyder fra innhegningen der mine to søte små holder til. Vesle Snefrid som pludrer og Sunniva som svarer. Sunniva klatrer opp på den pelstekte tunnellen, gjør et karakteristisk gledeshopp, hopper ned, spiser litt og klatrer tilbake. Legger seg ned. Helt over på siden. Selv om jeg ikke ser henne klart, vet jeg det, at hun ligger på siden.. Jeg kjenner roen hennes bre seg. Over lille Snefrid inni tunnellen sin, og over meg som sitter her. Og jeg sitter, og sitter og sitter. Av og til må jeg skifte stilling. Da skotter Sunniva liksom halvt vaktsomt og halvt nysgjerrig bort på meg, men når hun ser at alt er stille, legger hun seg ned igjen.

Tre inidivder, to små på fire bein og ett stort på to, som bare er sammen. Lenge. Tiden står stille. På den gode måten. Jeg vet at tiden går, men jeg er I TIDEN, ikke bortenfor. De to små sin ro smitter over på meg. Når de såvidt rører på Seg, gjør jeg det også, og omvendt. Saktmodig, kontemplativ formiddagshvile.



Jeg kjenner kroppen mot det harde gulvet. Setemuskulaturen, leggene og beina. Den litt krumme ryggen. Og hvilepulsen. Jeg er ett, og det er trygt.

Men jeg må reise meg til slutt. Hekte meg enda mer på tiden igjen. Skifte fokus. Det gjør meg urolig. Jeg vil ikke skremme jentene. Og jeg vil ikke forlate denne trygge, bobla av hvile midt i tida. Men jeg puster meg inn i handlingsfør tilstand igjen. Puster gjennom ilingen i brystet og spenningene i knærne. Sakte begynner jeg å rydde på kjøkkenet. En ting av gangen, med en stilltiende avtale med meg selv om å ta akkurat så mye som jeg orker. I mitt eget, rolige tempo.

Jeg er i takt med meg selv. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge. Oppslukt av noe som virkelig JEG BRYR MEG OM. Med rom for det tidløse og stille, med ren samvittighet.

Jeg tror jeg trenger slike dager. Ikke hver dag og ikke hele tiden. Men jeg tror jeg har et stort udekket behov for å bare være meg. Stille. Midt i en aktivitet som tar alt mitt fokus. Om det så bare er å sitte stille og kjenne kroppen eller mate to nydelige marsvin og bli beveget av deres samspill.

Jeg ble alltid kritisert for ikke å ville, ikke å ta initiativ, være passiv. Men kanskje var det heller jeg som gikk altfor sakte i en altfor omskiftelig verden. Kanskje ville ting vært annerledes om noen hadde satt seg ned sammen med meg, og i stedet for å si "du må da finne på noe", spurt "hva tenker du på?", eller "hva føler du?". Kanskje hadde jeg da kommet ut av skallet mitt fremfor å forsvinne innover. Kanskje kunne jeg lært meg at verden ikke var slikt et farlig sted likevel. Ikke bare spilt teater for verden, men vært der med hele meg. Jeg tror det.

Så, hvis noen synes jeg tidvis er veldig usosial for tiden, ha meg unnskyldt. Jeg vil gjerne bruke tid med dere, og tar gjerne del i deres liv, håp og drømmer. Bare i litt små doser. For akkurat nå driver jeg og øver meg på å være meg selv, og finne tilbake til drivkraften, energien og gleden. Og det er et stykke tidkrevende, men givende arbeid. Men kanskje tør jeg etter hvert å dele de tidløse øyeblikkene med flere. I stillhet foran en innhegning med to marsvin i, for eksempel :-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar