Marsvinbobla: I takt med meg selv

Denne teksten ble skrevet i pinsa. Dager hvor jeg tillot meg å leve i nuet og stillheten, og være hundre prosentoppslukt av noe som betyr enormt mye for meg. Nå er hverdagen her igjen, og jeg prøver så godt jeg kan å henge meg på livet, samtidig som jeg Holder fast på de gode opplevelsene og prøver å ta det med meg videre. Men det er visst lettere sagt enn gjort.


Det er formiddag og jeg sitter stille. Det har jeg gjort lenge nå. En halvtime, en time, eller kanskje to? Jeg vet ikke. Jeg lytter etter lyder fra innhegningen der mine to søte små holder til. Vesle Snefrid som pludrer og Sunniva som svarer. Sunniva klatrer opp på den pelstekte tunnellen, gjør et karakteristisk gledeshopp, hopper ned, spiser litt og klatrer tilbake. Legger seg ned. Helt over på siden. Selv om jeg ikke ser henne klart, vet jeg det, at hun ligger på siden.. Jeg kjenner roen hennes bre seg. Over lille Snefrid inni tunnellen sin, og over meg som sitter her. Og jeg sitter, og sitter og sitter. Av og til må jeg skifte stilling. Da skotter Sunniva liksom halvt vaktsomt og halvt nysgjerrig bort på meg, men når hun ser at alt er stille, legger hun seg ned igjen.

Tre inidivder, to små på fire bein og ett stort på to, som bare er sammen. Lenge. Tiden står stille. På den gode måten. Jeg vet at tiden går, men jeg er I TIDEN, ikke bortenfor. De to små sin ro smitter over på meg. Når de såvidt rører på Seg, gjør jeg det også, og omvendt. Saktmodig, kontemplativ formiddagshvile.

Jeg kjenner kroppen mot det harde gulvet. Setemuskulaturen, leggene og beina. Den litt krumme ryggen. Og hvilepulsen. Jeg er ett, og det er trygt.

Men jeg må reise meg til slutt. Hekte meg enda mer på tiden igjen. Skifte fokus. Det gjør meg urolig. Jeg vil ikke skremme jentene. Og jeg vil ikke forlate denne trygge, bobla av hvile midt i tida. Men jeg puster meg inn i handlingsfør tilstand igjen. Puster gjennom ilingen i brystet og spenningene i knærne. Sakte begynner jeg å rydde på kjøkkenet. En ting av gangen, med en stilltiende avtale med meg selv om å ta akkurat så mye som jeg orker. I mitt eget, rolige tempo.

Jeg er i takt med meg selv. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge. Oppslukt av noe som virkelig JEG BRYR MEG OM. Med rom for det tidløse og stille, med ren samvittighet.

Jeg tror jeg trenger slike dager. Ikke hver dag og ikke hele tiden. Men jeg tror jeg har et stort udekket behov for å bare være meg. Stille. Midt i en aktivitet som tar alt mitt fokus. Om det så bare er å sitte stille og kjenne kroppen eller mate to nydelige marsvin og bli beveget av deres samspill.

Jeg ble alltid kritisert for ikke å ville, ikke å ta initiativ, være passiv. Men kanskje var det heller jeg som gikk altfor sakte i en altfor omskiftelig verden. Kanskje ville ting vært annerledes om noen hadde satt seg ned sammen med meg, og i stedet for å si "du må da finne på noe", spurt "hva tenker du på?", eller "hva føler du?". Kanskje hadde jeg da kommet ut av skallet mitt fremfor å forsvinne innover. Kanskje kunne jeg lært meg at verden ikke var slikt et farlig sted likevel. Ikke bare spilt teater for verden, men vært der med hele meg. Jeg tror det.

Så, hvis noen synes jeg tidvis er veldig usosial for tiden, ha meg unnskyldt. Jeg vil gjerne bruke tid med dere, og tar gjerne del i deres liv, håp og drømmer. Bare i litt små doser. For akkurat nå driver jeg og øver meg på å være meg selv, og finne tilbake til drivkraften, energien og gleden. Og det er et stykke tidkrevende, men givende arbeid. Men kanskje tør jeg etter hvert å dele de tidløse øyeblikkene med flere. I stillhet foran en innhegning med to marsvin i, for eksempel :-)

Jeg måtte velge uføretrygd på grunn av arbeidslinjen til NAV. Nå vil politikerne "motivere" til lønnet arbeid

Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg som dette. Redd for å virke sytete og stakkarslig. Men nå som jeg konfronteres med våre kjære politikeres "gavepakke" til oss uføre, er det rett og slatt blitt litt for mange frustrasjoner oppå hverandre til at jeg klarer holde munn.




Hei, jeg er en av politikernes yndede syndebukker!

Hvis du traff meg på gata en dag ville du sikkert ikke tro jeg var en av dem. Jo, kanskje, hvis du er en av de som tror at det å gå med hvit stokk og ha 2% syn er det samme som å ha rett til uføretrygd, men helt ærlig tror jeg ikke det er så mange igjen som tenker slik. Det er hvertfall lov å håpe. Og hadde du hørt meg snakke på mitt mest sammfunnsengasjerte, hadde du kanskje forstått enda mindre av hvorfor jeg verken har jobbet, eller at min høyeste fullførte utdannelse er grunnskole. Eller kanskje er du alleredde i stuss, du som leser bloggen min? Vel, ting er ikke alltid slik en tror.

Fra kaos til trygghet

Over ti år med opp- og nedturer er gått siden jeg begynte å prøve komme meg ut i jobb eller utdanning. Hele veien med mer eller mindre støtte fra NAV og tilsvarende instanser siden jeg alt den gang hadde flere år bak meg i psykiatrien, på toppen av synsshemmingenn. Jeg prøvde skole, men det tok ikke lang tid før jeg gikk meg på en gedigen smell. Jeg gikk til flere behandlere med mer eller mindre (som oftest mindre) forståelse for min situasjon. Som min evne til å brenne meg ut av tilsynelatende ingenting, eller hvorfor jeg som hadde et så rolig ytre og var så flink med ord,ikke var i stand til å sette ord på min egenm smerte.

I flere år virret jeg rundt i et følelsesmessiig kaotisk ingenmannslandd, til jeg een dag fikk foten innafor på en videregående skole, på ei linje med tilrettelagt opplæring der forholdene var så trygge og fleksible at selv jeg ble sett og ivaretatt. Fra det første året med to timers skoledager to ganger i uka og "liksomundervisning", til det siste året der jeg faktisk klarte følge innholdet til hele to allmenfag på yrkesfagnivå, tok det tre år. Tre år der jeg fikk blomstre og bli trygg, og såvidt finne fotfeste. Men så, vips der var rettighetene mine brukt opp. At jeg skulle stå der mot slutten av mitt tredje skoleår og formelig verke etter å lære mer, hadde jeg ikke forutsetning for å vite før, og dermed måtte jeg slutte.

Flink pike

Jeg endte deretter opp i administrasjonen i en arbeidsmarkedsbedrift hvor jeg for det meste jobbet med kontoroppgaver og kreativ skriving. Det burde være midt i blinken, fikk jeg høree, og som den snille jenta jeg er, sa jeg meg selvsagt enig. Jeg måttte da bruke hodet til noe. Her var også takhøyde og fleksibilitet og jeg trivdes lenge godt. Ingen tvil om det. Allikevel var det noe fra første stund, noe som aldri stemte helt. Jeg kjempet alltid med en fform for indre utmattelse som jeg aldri turde vise eller fortelle om. Selv når jeg så ut til å sitte konsentrert og jobbe tida ut, var hode så fullt av bomull at tankene filtret seg i hverandre til en eneste stor floke. Kroppen var så vant med å være ansspent at jeg ikke merket hvor sliten jeg var før jeg kom hjem. På toppen kom alle de uuttalte forventningene og sosiale kodene som hører voksenlivet til som, samme hvor mye intellektet mitt forsto, ga sværrt lite mening. Ofte føltes det som jeg var på en annen planet, eller som jeg var et lite barn som fulgte de voksnes samtale uten å forstå det som ble sagt mellom linjenne. Slik hadde jeg det sstadig utenfor arbeidstida også, men det var når jeg sskulle være produktiv og "bruke hodet" at jeg for alvor kom til kort.

Prøv å forestille deg det selv, hvordan det er å stadig bruke energi somm du egentlig ikke har, på å iimøtegå forventningene runndt deg somm du egentlig ikke forstår. Og samme hvor mye du er positiv og smmiler, samme hvor mye du tar deg sammen, bblir det ikke bedre.

Ny start

Det gikk en tid, og flere viktige forandringer skjedde i livet mitt. Den viktigste var at jeg kjøpte meg egen leilighhet og fikk brukerstyrt personlig assistent. Det ga meg en helt ny kontroll på livet og tvang meg til å sette mine egne behov i sentrum. Samtidig gikk jeg i behandling, lærte om senskader etter langvarige krenkelser i barndommen og fikk en sstørre forståelse for hvorfor jeg er som jeg er. At min evne til å ta meg sammen, var et gammelt forsvar for å overleve, og utmattelsen og de forvirrede følelsene bunnet i mange lag med fortrengte følelser. Jeg forsto at det jeg trengte nå, var tid og rom til å få livet på rett kjøl igjen, bli kjent med egen forhistorie og hvem jeg egentlig er. Da kunne jeg ikke fortsette med en jobb somtok mer enn den ga, bare for å væree flink pike.

Derfor valgte jeg å følge en drøm jeg egentlig hadde hatt i mange år, men som jeg var for pliktoppfyllende til å gjøre noe med: Jeg fikk meg praksis på et ridesenter. Å begynne å jobbe i stallen var for meg noe av det beste som har skjedd. Det var som å komme til en ny verden der brikkene sakte, men sikkert falt på plass inni meg. Vel hadde jeg mine dager med angst og lite energi enda, men så fort jeg kom inn til hestene - disse store dyrene som er så evig mye tryggere enn mennesker - var det som jeg ble en ny person. Tryggere, mer opplagt, helere. Jeg hadde noen få mennesker å forholde meg til og en arbeidsleder som ga meg ansvar utfra mine ferdigheter og hennes tillit til meg. Det å gradvis bli vist mer og mer tillit ettersom dagene gikk, var mye mer forståelig enn ros, og dermed også mye mer motiverende. Det manuelle arbeidet passet meg også svært godt. Resultatene etter en god jobb så jeg der og da, og mmine egne fremskritt sanset jeg med hhele kroppen, enten det gjaldt arbeidsteknikker elller kommunikasjonen med hestene. For første gang opplevde jeg mestring med HELEE MEG, uten å behøve å analysere meg frem til det, og jeg kunne gjøre en nyttig jobb med god flyt, både på gode og dårlige dager. Dessuten var det godt å ta seg ut fysisk.



T

Kniven på strupen

Jeg fikk et halvt år. Et halvt år med mestring, fremgang, økt arbeidskapasitet og bedre helse. Et halvt år der det sosiale livet tok seg opp fordi jeg faktisk hadde overskudd etter endt arbeidsdag. Og ikke minst, fordi jeg føltte meg trygg nok på meg selv, såvidt, turte jeg å hoppe i det og bli varamedlem i regionsstyret til Norges Blindeforbunds Ungdom i Midt-Norge. Alt dette fordi jeg fikk jobbe i et miljø der jeg kunne lære, mestre og fungere på det nivået jeg til en hver tid var. Et halvt år.

Men såkom NAV. "Når tror du at du er i stand til å få lønnet arbeid? Om hvor mange måneder?", spurte de. Jeg husker den enda, følelsen av å miste fotfestet den dagen. Måneder?! Jeg hadde Såvidt jobbet i stallen et halvt år, og var i mitt stille sinn mektig stolt av meg selv og av hvor fort jeg hadde blitt trygg der. Jeg som minst brukte å trenge et år før jeg var kommet så langt andre steder. Jeg så større fremgang enn på mange år, og hvor mye ville ikke da skje om jeg fikk fortsette i stallen et år eller to til? Det fikk jeg aldri svar på, for nå som jeg hadde surret bort så mange år av skattebetaleernes penger på å pprøve og feile uten å kommme noen vei (ja, slik føltes det) og fordi arbeidslinjen til NAV forlangte progresjon, var saksbehandleren min nødt til å øke presset. Var det noen som helst mulighet for at jeg kunne få lønn for jobben der jeg var i praksis,, spurte de. Nei, det hadde de ikke midler til. Tvert om, på grunn av den bittelille synsresten min i kombinasjon med lite erfaring i håndtering av hest, trengte de økonomisk drahjelp for å kunne ha meg der og gi meg et godt og forsvarlig tilbud. Men kunne ikke tiden i stallen bli sett på som et ledd i rehabiliteringen av min psykiske helse, spurte så jeg. Nei, dessverre. Skal tiltak bli godkjent som rehabilitering må det være mer målrettet enn som så; mål som økt trygghet, selvfølelse og større selvstendighet er ikke konkret nok. Enten behandling av spesifikke diagnoser og plager som var til hinder i arbeidslivet, eller konkrete aktiviteter som fører frem mot lønnet arbeid.

Men si meg så, hvordan behandle skader som er påført en gjennom heele ens bandom,illøpet av noen få måneder, når en såvidt har begynt å jobbe på den veien som faktisk fører frem? Dette handler ikke om å trene seg opp etter en enkelt skade eller belastende livshendelse. Det handlerom å bygge en helt ny indre grunnmur. Fordi den som alt eksisterer er fundert på særdeles utrygg grunn, og bare gjennom selvinnsikt og gjentatte gode erfaringer i trygge relasjoner kan det skje en bedring. Men gode relasjoner vokser ikke på trær, og opplevd trygghet kan verken måles i tid eller arbeidsevne./

Selvinnsikt og nederlag

Jeg har ikke tenkt å si så mye om tiden etter at jeg måtte slutte i stallen, selvom det kunne ha fylt side opp og side ned med deprimerende lesning. Men en ting gjør imidlertid at jeg kan se på den med en viss stolthet: at jeg tok fatt på et ti ukers program med intensiv traumebehandling. Og ja, NAV godkjente faktisk dette som tiltak. Kanskje i håp om at jeg på magisk vis skulle bli frisk og klare å jobbe? Saken var bare den, at de ti ukene var tøffere og gjorde mer med meg enn ti år med annen terapi. De råkket sant å si ved noe fundamentalt i mitt syn på både meg selv og andre, mens nygamle følelser jeg ikke kjente til begynt å boble nærmere overflaten enn noensinne.

Til tross for dette, gikk det knapt en måned fra behandlingsslutt til jeg igjen satt på et knøttlite besøksrom hos NAV, for å tenke framover som det så fint heter. Hvordan så jeg på lønnet arbeid nå? Nå var det nemlig på tide å sette inn støtet og virkelig satse på jobb, skulle jeg beholde arbeidsavklaringsppengene. Høyden ett, til nøds to år kunne jeg få, før det ble forventet å ha lønnet arbeid. Tid som måtte brukes mer effektivt enn som så var budskapet; såpass kunne jeg lese mellom linjene. Hvis ikke var det jo alltids muligheten for å søke ufør. Vel, resultatet ga seg vel egentlig selv. Batteriene mine var flate. Jeg hadde mer enn nok med å lære meg å leve med meg selv.. Jeg skal spare dere for prosessene som fulgte, for dere vetjo alle hvilken beslutnning jeg måtte ta. Men såpass kan jeg si, at det er den tyngste beslutningen jeg hittil har tatt og sannsynligvis kommer til å ta i hele mitt liv.


Dette innlegget går snart mot sin slutt. Bra, tenker du kanskje. Nå har hun sannelig klagd nok over sjebnen sin. Burde hun ikke være takknemlig for at det tross alt finnes slike velferdsordninger, og heller se på det som en lettelse ikke lenger å være belemret med NAV sine stoppeklokkeregimer? Jo, jeg burde sikkert det, og det er det jeg prøver fortelle meg selv også på de gode dagene mine når jeg har overskudd til å tenke konstruktivt og fornuftig. Men det er sannelig ikke så lett når følelsen av å være gitt opp av samfunnet er den følelsen som dominerer dagene. Når da i tillegg media og pollitikere fremstiller det som at uføre enten egentlig kan jobbe, men ikke gidder, eller snnakker om den sørgelige statistikken blant unge funksjonshemmede som egentlig har full arbeidsevne, men ikke får jobb, føler jeg meg som et enda større utskudd. Selvom jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det slik. altfor lett er det da å grave seg ned i bitterhetens fallgruver og bli der.

Men under all skammen og bitterheten, dirrer jeg egentlig av noe som kan kalles en ytterst rasjonell og velfundert harme. Over samfunnet som hyller de perfekte og produktive og rakker ned på de som avviker fra A4-livet. Det at en sliter med helsa og ikke klarer holde tritt med samfunnets krav, burde ikke bety det samme som at en forventes å bære en slags kollektiv skam over være annenrangs, men slik føles det. Jeg blir sint på politikere som brisker seg med den samme retorikken som "folk flest", og samtidig skaper en så tøff og resultatorientert arbeidslinje at mennesker med sammensatte behov verken får nok tid eller riktige tiltak og dermed tvinges over på varige trygdeytelser. Nå vil de i tillegg kutte i barnetillegg og minske fradraget hos de som har lån. Takk og lov for at jeg hvertfall ikke har vært så dum å bli mor. Det som imidlertid gjør meg mest forbanna er alle byråkratene, som bare ser oss som brukere og ikke mennesker, og der er de i kommunal sektor enda større syndere.

Alle bør ha rett til noe fornuftig å fylle dagene med, sier politikerne. Hva mener de egentlig med det? På meg virker det som det viktigste er å få folk ut i ORDINÆRT LØNNET arbeid, men de som ikke får til det, er det ikke så farlig med. Vi kan godt tilbys plass i dagsenter eller vernede virksomheter godkjent av det offentlige, lite tilpasset våre ønsker, og gjerne flyttes rundt på når det passer den kommunale pengesekken. I min naivitet trodde jeg at når jeg selv ga uttrykk for egne behov og faktisk hadde gjort en innsats for å finnne en jobb jeg ønskett og enda viktigere, hvor de faktisk ønsker å ha meg der, , ville jeg bli møtt med oppmuntring og forsøk på å finne løsninger. Særlig etter at jeg ble ufør og ikke lenger var bundet av arbeidslinja. Men nei. Når jeg i min frekkhet foreslår noe selv, er det ssom å stange hodet i en vegg av regler og tåkeprat, spesielt reservert for brysomme, kravstore brukere.

Akkurat nå blåser jeg i om jeg har en lønnet jobb eller ei, og jeg har avfunnet meg med at det kan ta lang tid før jeg har en ordinær jobb i sikte. Men jeg vil gjerne bidra. Gjøre noe som utgjør en forskjell, men som også gir meg livskvalitet og overskudd. Men det tror jeg ikke jeg finner på et dagsenter.















Ikke en dag går uten at jeg lengter tilbake til det gode fysiske arbeidet og samværet med folk og dyr i stallen. La oss håpe at jeg møter noen med åpent sinn i systemet snart, før selv jeg, personifiseringen av stahet ,mister motet av byråkratiets makt... Det begynner å haste!


En liten kommentar helt til slutt, som jeg glemte å føye til i går: Det kan se ut som jeg gjennom dette innlegget ønsker å gi den stakkars saksbehandleren minall den pepper han kan få, men det er altså ikke tilfellet. De jeg er sint på er systemet i seg selv, både i Nav og kommunal forvaltning. Saks behandle min, han ser faktisk ebgrensningene i sitt eget system, og den største "feilen" han gjør er vel å ikke tørre stå opp mot ledelsen, og det klarer jeg ikke akkurat klandre han for… men det betyr ikke at han ikke burde gjøre det :-)

Arbeid for kropp og sjel

Jeg har hatt lyst til å skrive om jobben min i stallen, LENGE nå. Ikke bare fordi det å få jobbe med dyr er en drøm som går i oppfyllelse etter mange herrens år, men også fordi den betyr mer for meg enn jeg kunne forestille meg. DET sier ikke så rent lite! Har også gjort meg noen tanker rundt dette med praktisk arbeid og mestring som jeg kanskje kommer litt inn på.

 

Fra en time med terapiridning. (Neida, jeg driver ikke bare og rir mens jeg er i stallen altså, men dette var det eneste bildet jeg fant som er tatt etter at jeg begynte å jobbe der.)

Erfaring, mestring, selvrespekt og trygghet kan vel oppsummere det hele veldig kort, men jeg har da tenkt å si litt mer enn det, kan dere skjønne. :-)

Trygghet er ofte grunnsteinen for at en ska lykkes, om det nå er i jobb eller andre ting, og det får jeg i rikelige mengder i stallen. Vel, så gjelder det nok dyra i større grad enn menneskene enda, men ett sted må man jo starte. Jobben med hestene i seg selv gjør meg rolig, og er det noe annet som gjør meg stressa eller jeg bare har en dårlig dag, kan jeg bare gå inn og kose med en av dem, og vips, så blir jeg rolig igjen :-) (høres det ut som jeg rosemaler? det er faktisk sant)

Mens mye av æren for at selve jobben har gått så bra, kan jeg legge på arbeidsgiveren min som driver stallen. Hun er ikke av dem som strør om seg med komplimenter. Heller ikke står hun og passer på hele tida, om du gjør det du skal. Men du vet fortsatt når du gjør en bra jobb. Jeg får noen ganger høre i en bisetning, kanskje til og med i andres påhør, at 'du gjør en så bra jobb her'. Først gjorde det meg flau og ubekvem, men da jeg merka hvor lite det ble hausa opp eller forventa at jeg skulle vise takknemlighet, da føltes d helt ok. Ja, jeg kan tilogmed finne på smile en anelse kry til meg selv når jeg er alene igjen. Jeg får også høre at den jobben jeg gjør er viktig. Hadde ikke jeg gjort den måtte hun ha gjort den senere, og viktige ting måtte prioriteres ned. Det er slik som betyr mye, for da føler jeg at jeg gjør en "ordentlig jobb", som er viktig, både for stallen og dyra!
Men den viktigste måten jeg får vite at jeg gjør noe riktig, er ved å bli vist ansvar. I starten ble jeg ikke sluppet av syne i arbeidet med hestene, men gradvis fikk jeg lov til mer alene. Det å bli vist den tilliten og ansvaret er for meg en mye større oppmuntring enn å få komplimenter tredd langt nedover ørene.

Så er det den biten som har overrasket meg mest, nemlig hvor bra det er for meg å drive med praktisk arbeid. Jeg kan dra på jobben med hodet breddfult av allverdens tumletanker og mer eller mindre modne følelser av negativ art, og allikevel få gjort et bra stykke arbeid. Tenk :D Noe helt annet enn å sitte på et kontor med et hode som både skal holde følelsene i sjakk OG gjøre en jobb i tillegg; det blir bare krasj…

Det er helt sprøtt hvor mye mestringsfølelse jeg får av praktisk arbeid, og hvor lett jeg lærer. Hvem skulle tro at språk- og boknerden Muldra skulle føle slik lykke – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det nettopp lykke – av å mestre teknikken med å fli ut av spilltauene eller ta hodelaget på en kranglete hest? Men slik er det altså. Det fine midt oppi det hele er at jeg kan ta med meg de gode erfaringene fra gang til gang. HELE MEG husker det som en god opplevelse! For meg som omtrent bare har levd gjennom tankene og latt kropp og følelse gå fullstendig i glemmeboka, er dette noe ganske revolusjonerende. Det føles som om en del av meg, eller mange, som har vært savnet i mange år, faller på plass. På en måte føles det som jeg endelig får være barn, selvom jeg er over 25; samtidig som jeg har jobben til en voksen, og mestrer det.

Den samme erfaringen gjorde jeg meg forrige helg på familiens nybygde hytte, hvor jeg fikk den store gleden av hjelpe til å plante små trebarn, samt med å flytte torv på tomta. Tungt var det, men fy søren som jeg kosa meg mens jeg vasa rundt oppi myra :-) Avslutter derfor med et bilde eller to oppe fra hytta og arbeidet der.

 

 

Fra torvgraving ved hytta (bildet er noe retusjert, så ikke skyld på fotografen for uskarphet:) )

Nærhet

… er et lite ord om et vanskelig tema. Behovet for nærhet er noe vi alle har i oss fra fødselen av, men enkelte av oss tvinges til å glemme dette behovet, fordi nærhet ikke lenger er trygt.

Jeg vet ikke når jeg sluttet å tro jeg trengte nærhet. Ganske tidlig begynte det nok, og gradvis snek det seg over meg som en slags lammende ørsketilstand. Så gradvis at jeg aldri har skjønt min egen motvilje. Gladelig har jeg delt ut klemmer i øst og vest som et slags høflighetsrituale, på samme måte som å håndhilse, og med årene har dette ritualet blitt mer og mer en innprgrammert bevegelse. Jeg observerer kroppen litt utenfra, som den er en slags mekanisk robot som gjør det "riktige". Dermed har jeg også mistet et viktig poeng: nemlig at klemmer og sånn handler om å gi og få, og at det er noe vi alle trenger – jeg også. Frasen 'jeg trenger en klem' har syntes fullstendig meningsløs i mine ører, inntil for under et år siden.¨

Det hele startet vel for alvår rundt påsketider i år, etter at jeg i noe tid hadde jobbet med å komme nærmere mitt barnlige følelsesunivers. Vi skulle på ferie, og jeg skulle være sosial, hyggelig og ta hensyn til andre. Det gikk så som så. Jeg er iallfall utrolig glad for at vi var hos noen med enorm takhøyde da det lille barnet i meg steg opp til overflaten, som ga meg lov til å være redd. For redd var jeg; for nærhet, omsorg, ja alt som hadde med mennesker å gjøre. Men det hele endte så mye bedre enn det kunne gjort, takket være en liten gest som betydde så uendelig mye. Jeg fikk låne en diger kosehund (st.bernhard? i mitt hode er den iallfall det<3), og da mener jeg DIGER også! Så stor og så løs i fisken at den lot seg brette så å si rundt kroppen min og jeg kunne virkelig ligge og klamre meg til den

For første gang siden jeg vet ikke når, opplevde jeg nærhet som noe godt. Rent fysiologisk altså. Nesten sånn som sånne små foreldreløse sjinpansebabyer jeg har sett på tv, som stadig klamrer seg til det samme teppet eller hva det nå er, rett og slett for å ha noe trygt å holde fast i. Jeg husker jeg lå der og pustet og bare holdt for alt det var verdt, og den natta sov jeg så godt som jeg sjelden har gjort :)

Etterpå har behovet gradvis blitt sterkere. Presset seg frem mellom alle gamle sperrer. Som igjen har ført til at jeg bryter med mine gamle handlingsmønster. Mer enn en gang har jeg oppsøkt noen, rett og slett fordi jeg trenger en klem eller slå av en prat. Delt en bit herlig folkemusikk med en som hadde tid til bare å sitte stille og holde meg om skuldrene, og gjenoppleve noe av den lykkelige tilfredsheten jeg hadde som nerdete lite barn. Akseptert at aller innerst inne, savner jeg nok at noen er der for meg.

Mend et er ikke alltid man kan eller tør å involvere andre mennesker. Da er sånne som trollet her til ubeskrivelig hjelp. Ikveld var det lille urokråka Zelda, tro det eller ei, som lot seg fange og viste seg fra sin mest hengivne side :-)

Lettvinthet forbudt, sa du?

"Din late idiot." Stemmen i mitt indre er lav og fordømmende. "Du skal nå alltid gjøre det så lettvint for deg selv"...

Det er ettemiddag, jeg er nettopp kommet hjem fra jobb og en uroens bendelorm har buktet og gnagd seg gjennom mitt indre i hele dag, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Tappet meg for energi har den gjort, med sine mageknipfremkallende knytinger, små svette- og skjelvetokter og kortpustethet. Jeg er lei, og derfor har jeg altså bestemt meg for å ta en liten kapsel når jeg kommer hjem. Noe som kalles Peace Of Mind som er en helt ufarlig, mildt beroligende urteblanding. Men det får jeg altså ikke lov til.

"Du har da alltid villet klare deg uten piller, du. Hva er alt dette tullet med at du plutselig vil medisinere deg?" Hersens nådeløse tankestemme.

Ja, jeg har alltid kjempet mot medisinene. Det eneste jeg av og til har tatt er noen sovetabletter når døgnrytmen har vært helt på en snurr over litt tid, og selv det sitter LANGT INNE. Men i det siste har jeg vært så sliten av allverdens tanker og følelser som dukker opp. For ikke å snakke om det omfattende prosjektet det er å bli kjent med nye assistenter. Planlegge når de skal komme og hva vi skal gjøre. Og så snakke sammen og bli kjent, da. Alt dette er bittesmå (eller kanskje litt større) triggere hos meg. Altså situasjoner som minner om noe mindre hyggelig fra før i tiden. Hva som er den neste triggern er sant å si umulig å forutse, og derfor går jeg i konstant veksling mellom indre spenninger og den lindrende, men akk så plagsomme søvngjengertilstanden min.

"Så finn en måte å avlede, da, hvis du nå absolutt skal være urolig. Sett deg med et svin eller noe. Gjør noe konstruktivt".

Men det ene trenger ikke utelukke det andre, tenker jeg med meg selv. Selvfølglig hadde det vært fantastisk om en kosestund alltid dempa de indre krusningene, men slik er det nå en gang ikke. For ved visse typer uro - slik som den jeg bærer på idag - spiller det ingen rolle hvor mange marsvin jeg har på fanget. Hva hendene mine gjør og kroppen min sanser, henger rett og slett ikke sammen med hva jeg føler, for kropp og følelser et på hver sin side av en tynn, men ugjenomtrengelig glassvegg.

Derfor snur jeg ryggen til alle fordømmende fortidsdemoner og svelger den lile tabletten med varmt vann, sik det er anvist på pakka. Så setter jeg med med det lille, krusete teddysvinet Snippi på fanget og ser litt AnimalPlanet. Det hjelper. Hva som er den utløsende faktoren kan jeg ikke si, men jeg vet at hadde jeg ikke gjort det ene, ville ikke det andre hatt like god effekt. Og jeg klarer lage middag, sikkert med halvt energiforbruk mot vanlig. Helt uten å falle ned i de hersens hukommelseshulla jeg altid står på kanten av. Rett og slett fordi jeg er bittebittelitt roligere; mer samla og konsentrert, liksom.

Den lille hjelperen fjerner på langt nær all angst, for nå har en ny liten orm strammet seg til i mellomgulvet mitt. Ikke den samme som før, og den snakker et annet, mer høylydt språk. Denne gangen er jeg i stand til å høre hva jeg er redd for; noe så banalt som å gå ned i kjellerbua. Men nettopp derfor, fordi det er så konkret å håndgripelig, skal jeg gjøre noe med den. Ikke døyve den utenfra, men gå rett inn i det som er skummelt. Det kunne jeg ikke gjort om jeg hadde brukt alle mine krefter på å bekjempe noe jeg knappast vet hva er.

Så kom ikke her igjen og si jeg gjør det lettvint for meg selv, lille taleføre, indre kritiker. Det er nemlig jeg som vet best, ikke du!

Pelskokong

Det er sent. Det nærmer seg midnatt og jeg sitter ute på verandaen. Rundt meg lage jeg en kokong av myke, beroligende og søte saker som gjør meg trygg og glad. Det ene er det svarte pelspleddet mitt, det andre er lyden av en kjent og kjær lydbok fra mine tidligste barneår (spotify er i sannhet genalt!), jeg har en kopp kakao i hånda, og hva som er de søteste, mykeste og tryggeste midt oppi det hele, er vel ikke så vanskelig å gjette seg til. Riktig, mine to kjæreste små marsvin. :-) Gode hjelpemidler etter en smått opprivende dag.

Idag har det nemlig vært anntydning til indre opprør, etter et viktig møte. Vi var fire rundt bordet. To av oss fortalte og de to andre lyttet og spurte. Lytterne var fra arbeidsplassen min, som er kjent for sin takhøyde. En takhøyde jeg ville teste ved å fortelle om meg selv.
Og vi fortalte, jeg og behandleren min. Om fortiden. Slettes ikke mye, men ærlig og direkte nok til at det nådde fram, og om konsekvensene: et splittet selv. Vi snakket om nåtiden. Om alle lagene av bortgjemtheter som er i ferd med å sprette fram, med forskjellig alder og lynne. Om hvor vanskelig det er å gå på en voksen jobb og gjøre voksne ting når tanker og opfatninger tilhører en annen tid, og hva som kan gjøres for at jeg skal falle til ro. Tilslutt snakket vi om fremtiden og den nye arbeidspraksisen jeg planlegger og tok initiativ til selv, som jeg vil fortelle om når ting er mere klart. Men så mye kan jeg si, at det er en drøm som går i oppfyllelse! Planen fikk full støtte, og ballen er sendt videre til folk på jobben som kan skjemavelde bedre enn meg.
Alt i alt burde hele møtet føles som både en lettelse, en milepæl og en seier. Men slik var det umulig å se det etterpå. Jeg hadde stukket hull på noe som ville være i fred, og ut av hullet rant en flom av anklager. "Du skulle ikke sagt så mye"; "det var da aldri så ille"; "enn at du kan være så svak"; bruk tida di på noe skikkelig istedenfor"... Mens de gamle følelsene gjorde alt de kunne for å gjemme seg bak hverandre og skyve meg forans seg. Det var bare det, at jeg trengte å gjemme meg, jeg også.
Jeg prøvde gjøre alt etter boka. Dra til ei venninne istedenfor å gå hjem og i skjul. Gikk lange omveier på kryss og tvers hjem, istedenfor å ta bussen. Men ingenting hjalp noe særlig. Det indre opprøret ble bare sterkere og sterkere. Sinne, trass, redsel og motløshet rev til hver sin kant, og skammen over ikke å være glad for alt det fine som jo faktsk skjer. Nei, utsiktene til en rolig kveld så heller dystre ut.

Helt til jeg tillot meg å "leke barn", som det så slående heter i en av Anne-Cath Vestly sine bøker.

Krype sammen ute på verandaen, der det merkelig nok kan føles tryggere enn inne, med pelspleddet trukket over hodet som et telt.

Holde to små, varme dyrekropper mot halsen og kjenne en liten myk tunge på kinnet, eller bare sitte og glo lykksalig på det salatspisende paret i innhegninga.

Tilslutt, krype enda dypere inn i min mørke, lille hule med pc og hele sulamitten og fryde meg over Thorbjørn Egners' univers, nesten uten å sjemmes.

Den som fikk være barn i trygge omgivelser, strever nok med å fatte betydningen av et slikt pusterom. Den roen og tryggheten det fyller meg med, er som når den manglende puslespillbrikken faller på plass. Alt er bare ro og trygghet.

Nå kan jeg endelig sove!

Ridetur, åpenhet og fasaden som aldri sprakk

"Unnskyld, men kan vi stoppe hesten litt? Jeg har noe å fortelle. Som jeg syns du bør få vite. Men jeg vil ikke kringkaste det til allverden rundt meg... Neste gang du skal ta borti meg, kan du gi meg et lite forvarsel, da? Du skjønner det, at jeg går i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg jobber med å bli kjent med kroppen og med grensesetting..."

Så forklarer jeg hvorfor. Jeg bruker ikke mange ordene, og det er vel heller å antyde enn å fortelle fakta, men jeg sier det. Fysioterapeuten og den som leier, de forstår. De forteller meg hvor bra det var at jeg sa fra. At det var tøft gjort av meg. Jeg forteller at dette har jeg brukt lang tid på å manne meg opp til, (men sant å si hadde jeg aldri tenkt å si dette siste, før nå...). Noen få tårer bryter fram, men jeg forteller ikke hvor vondt det er.

... og øvelsene fortsetter mens "skallet" mitt later som alt er bra. For ingen må se at jeg er svimmel og skjelver. Ingen må skjønne at jeg har en steiin som fortsetter å gnage i brystet og at bekkenmuskulatur er det absolutt siste jeg klarer å tenke på.

Hesten får et halvt eple ved timens slutt. Den myke mulen er så trygg mot hånda. Vil bare stå her resten av dagen og stryke, stryke, stryke. Eller aller helst, løpe ned i stallen og gjemme meg. Lene hodet mot en varm trygg hesterygg og la demningen briste. Men det kan jeg ikke, for ingen må se. Og dessuten har jeg ikke tid.

Bare å rette ryggen, smile pent og takke for laget. Sette meg i taxien og prate skit med sjåføren, mens jeg kjenner kroppen og sjela skille lag. Merke hvordan jeg forsvinner, lengre og lengre bort fra meg selv...