Tenk at det er en måned siden nå. Siden jeg våknet i otta med tusen sommerfugler i magen, og brukte over en time på å pakke ryggsekken til noe som føltes som en hel ekspidisjon, som i virkeligheten bare lå fem kilometer unna. Og at jeg et lite døgn senere kom sjanglende ut i det grå morgenlyset i halvørska med et glis om kjeften, rusa på søvnmangel og en slags forvirra lykkefølelse. På en måte er det som jeg tror det var i går, og samtidig som det er en hel evighet siden, at vi, to gode venner, var på Harry Potter-maraton på den lokale kinoen. Ganske så spontant, kanskje mot bedre vitende har jeg tenkt, både før og etter. Men hjertet mitt har snakket sitt tydelige språk: dette var det eneste rette. Hvorfor, er det sikkert mange som lurer på, og egentlig trenger det ikke forklares eller forsvares. Tross alt var vi flere hundre andre like gale/helfrelste, som var der. Men for meg handlet det om noe mye større enn å være blodfan. Det var en reise jeg trengte å ta, som en hyllest til universet som lenge fungerte som et trygt tilholdssted for meg. En livbøye i en stormfull tilværelse.
Første gang jeg virkelig lot meg fange av J.K. Rowlings univers var jeg 15 år. Jeg hadde alt fått dyttet på meg en engelsk paperback av førsteboka, uten at det tente den store gnisten; mine engelskferdigheter var mildt sagt haltende. Men etter påtrykk fra gode venner, ga jeg boka en sjanse til. Denne gangen som lydbok, lest av Torstein Bugge Høverstad, og stemmen hans var alt som skulle til. Karakterene fengslet meg, den magiske verdenen var fascinerende og slutten så ulidelig spennende at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Ennå husker jeg presis hvor jeg satt i barndomshjemmet mitt mens jeg holdt pusten under de siste dramatiske scenene. Og etter det gikk det bare en vei :)
Harry Potter kom inn i livet mitt i en tid der jeg hadde stort behov for trygghet. Det var en turbulent fase. Jeg hadde nettopp begynt på videregående, men skulle snart slutte fordi jeg skulle i behandling. Mamma hadde flyttet ut hjemmefra og jeg var midt i en kamp for å bryte med pappa. Stadig lengtet jeg bort, og dermed var det nok noe veldig befriende i det barnlig uskyldige og ukompliserte universet der kampen mellom det gode og det onde var så uttalt. At Harry vokste opp under tøffe kår, men så kom til et sted der han ble sett og verdsatt, hadde nok også sin tiltrekningskraft. Kanskje var det håp for meg også?
Neste betydningsfulle møte mellom meg og Potter skjedde i jula, bare noen måneder senere mens jeg var i behandling. Midt i den verste jula noensinne, som jeg ikke akter å utdype i bloggen på nåværende tidspunkt, kom Harry Potter og Fangen fra Azkaban som julegave, og denne gangen snakker vi virkelig om at det var en livbøye jeg klamret meg til for alt det var verdt. Når søvnen glimret med sitt fravær kunne jeg flykte inn til vennlige magilærere, desperanter (som kunne bekjempes med en trylleformel i motsetning til mine egne mareritt), , magiske kart, hippogriffer og animager (åh, som jeg drømte om å kunne skape meg om til et dyr selv). Ikke minst, til et plott som tok flerfoldige overraskende krumspring enn jeg kunne forestille meg.
Kort tid etter hadde vi den trykte utgaven av bok fire, Harry Potter og Ildbegeret, i hus, og det ble raskt vinterens store høytlesningsprosjekt for mamma og meg. I en tid da tilværelsens rystelser like gjerne kunne ført oss fra hverandre, ble høytlesingen en bro over avgrunnen mellom oss. Hver gang hun kom på besøk leste hun for meg, ofte lenge ut over oppsatt besøkstid, og så fortsatte vi når jeg, ofte ganske så motvillig dro hjem til henne i helgene.
Etter dette har bøkene fulgt meg trofast gjennom mange år. Først på norsk, og siden på engelsk, med Stephen Fry sine ypperlige tolkninger. Aldri betød de vel så mye for meg som i den første, kritiske fasen av livet, men de har alltid vært der. Som en gammel, halvt hemmelig venn jeg kunne regne med i tykt og tynt. Samme hvor overveldende, kaotisk og skremmende verden fortonte seg, på Galtvort blant Potter og vennene var jeg alltid trygg.
Med tiden kom også filmene. Noen, særlig de første, snakket til meg gjennom den samme trygge stemningen som jeg fant i bøkene. Andre filmer avvek for mye fra handlingen eller minte meg for mye om min egen rotløse ungdomstid. Dessuten gjorde det ofte svært vondt å se de på kino sammen med andre. Det føltes, selv om ingen kunne ane det, som om de andre fikk se mitt hemmelige tilfluktsrom, og jeg følte meg dermed avkledd og sårbar. Og ja, mange av filmene har surret og gått på repeat på dvd-spilleren min, men da nærmest som en guilty pleasure, en virkelighetsflukt jeg måtte skjule for omverdenen. Slik ville jeg ikke det skulle få fortsette!
Derfor var det med en underlig slags forventning jeg møtte opp på kinoen denne torsdagen. Jeg både gledet og gruet meg. For det fullstendig åpenbare, å potensielt tilbringe så mange timer på en kino. Hvordan ville vi overleve rent mentalt? Hvilken tilstand er man i etter å ha sett åtte filmer av 2-3 timers varighet hver, på lerret og med full trøkk på lyden? Ikke minst var jeg spent på hvordan det ville bli å dele en slik opplevelse med noen andre. Ville jeg kjenne på den samme skammen, den samme følelsen av å være blottlagt som før?
Jeg har ikke så mye å si om selve filmopplevelsen i seg selv, annet enn at jeg angrer ikke et sekund. Selv om jeg fortsatt synes vi, og da særlig jeg som den store pådriveren for å stå løpet ut, var passe gale. Men det ble en fin opplevelse. Fint å sitte der sammen. Utveksle en og annen kommentar underveis, men stort sett bare være stille. Trygt at vi var to, som kunne få hverandre ned på jorda igjen i de korte pausene, og passe på slike elementære ting som frisk luft og mat. Sterkest var imidlertid følelsen av å være 100 prosent til stede, samtidig som jeg var fullstendig oppslukt av kinomagien. Helt og fullt på plass i kropp og følelser. Vel var vi i en boble utenfor virkeligheten, men til forskjell fra før kan jeg nå minnes det hele. Hva som fikk meg til å gråte og le. Kanskje fordi jeg for første gang var i den bobla med HELE MEG.
Lenge trodde jeg denne dagen skulle markere et vendepungt, et slags farvel til J.K. Rowlings magiske univers. I stedet er det mer som starten på en ny epoke, hvor barndommens avhengighet er byttet ut med noe annet jeg kan vedkjenne meg. Jeg kan minnes de gode stundene med stor glede og søke tilbake dit for kosens skyld, kanskje aller helst sammen med andre, uten blygsel.
De som har holdt ut til slutten av dette innlegget, all ære til dere, har nok skjønt at dette er et veldig personlig, vemodig og viktig tema for meg å skrive om. Det gjør det vanskelig å vite hvordan jeg skal avslutte. Så jeg vil bare runde med å si takk.
En stor takk til hun som holdt ut sammen med meg alle disse timee, og gjorde det hele til en så fin og trygg opplevelse. Høyytleseren som gjorde bok 4 til noe helt spesielt. Til mine gode venner som var på meg, maste og inspirerte meg til å bite på Potter-agnet og bli så alvorlig hekta som jeg faktisk ble. Takk til forfatteren som skapte et fantastisk univers og de geniale lydbokinnleserne som ga det enda mer liv og varme. Og sist, en enorm takk for at bøkenes verden finnes der ute. Som uansett hva man behøver, enten det er ei trygg havn eller nye landskap å dra på oppdagelsesferd i, kan fylle et sinn med nye bilder og tanker.
Varme hilsner fra en evig lesehest, som aldri vil bli for gammel for en skikkelig fantasireise! <3 :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar