Til stede i nuet - når livet blir for mye

Det er mye positivt med å være en fighter som ikke gir seg så lett. Som selv om det stormer i kastene, lener seg mot vinden og fryder seg over at man heller ikke denne gangen ble blåst over ende.. En positiv livsbejaer som elsker å omfavne både små og store øyeblikk, med hele sitt spekter av farger og følelser. Som stadig åpner nye dører, innover til seg selv og ut i det store, spennende og fantastiske livet.

Men av og til sier det stopp.

Når erkjennelsene fra fortid og nåtid kommer på løpende bånd. Ikke bare som tanker, men erfaringer som kan sanses fra innerst til ytterst i både kropp, sjel og sinn, alle sammen på en gang...
Og kulturopplevelsene står i kø. Så alle de fabltastiske inntryhkkene fra musikken og filmenes verden, fyller deg opp til randen med uforløst energi som bare vil sprenge seg ut gjennom armene og bena og brystet i et eneste ekstatisk, dansbart og høylydt skrik, herfra til evigheten og tilbake igjen...
Så du kan dele alt dette med de du er glad i. Alle disse menneskene som du har vært så redd for. Som du i beste fall har vært glad i i tankene, oppe i hodet, langt bortenfor følelsene, men som du i større og større glimt føler deg knyttet til. Når du skjønner at dere alle, ja du også, er mennesker, og mennesker, de trenger hverandre...
Og hver av disse erfaringene. Fra de minste, lette som snøfnugg til de som er så enorme at du knapt kan ane dybden og tyngden og bredden av de. Hver eneste en av disse erfaringene setter sitt eget unike fotavtrykk på sjela.
Samme hvor mye du øver på å finne ro i pustens dype åndedrag, og samme hvor mange ganger du stopper opp, observerer, aksepterer og gir slipp på tanker og følelser, så er de der.
I deg.
Her og nå.
I den dypeste, mens omkalfatrende forandringen du kan huske å ha vært gjennom noensinne.

Å være til stede i nuet skal gi energi, sies det, og ja, det stemmer. Men få snakker om hvor hardt det kan være. Særlig for den som har levd store deler av sitt liv i drømmeland bak en skuespillermaske av speil. Hvor overveldende livets fyrverkeri kan være for en som har funnet tryggheten i en tilstand av levende død. Og hvor fantastisk befriende og samtidig ufattelig skremmende det er å være i ett med tiden, som noe selvgående, selvbevisst. Ja, et SELV.

Derfor er det jeg elsker aller mest akkurat nå, hverdagen. Å kunne krype inn bak rutinenes beskyttende vegger og lene hodet tungt mot den svale vindusruta. Myse godmodig ut på høstens fantastiske, beroligende fargespill. I visshet om at de unike detaljene er der ute og venter på meg. Til jeg er klar for det ekstraordinære i det ordinære igjen.

Men først må jeg finne hjem til tryggheten og forutsigbarheten. I livet, i hverdagen og ikke minst, i meg selv.