Store drømmer, egne veier

Et innlegg som egentlig skulle legges ved to bilder på Facebook, men pga en viss ordflom, legges det her i stedet. Bildene som refereres til får jeg dessverre ikke lagt ut pga tekniske utfordringe.

Wow, for et år, og for en vår! På den ene siden er jeg så tom i hodet at jeg nesten ikke orker tanken på å skrive noe mer enn disse meningsløse setningene. På den annen side skjer det nok til at jeg kunne fylt om ikke ei hel bok, så hvertfall et ukjent antall kapitler med betraktninger rundt ting som skjer. Men jeg skal prøve å få sagt noe. Fatte meg i korthet, samtidig som jeg får fram essensen.

Bildene under viser meg i to ganske ulike situasjoner fra de to siste ukene. To hendelser som har betydd mye for meg av den enkle grunn at de representerer mål jeg har jobbet mot og drømmer jeg har hatt, kun for min egen del.

Det første bilde er fra siste søndagen i mai, da en stor og viktig drøm gikk i oppfyllelse: jeg fikk stå sammen med den fine gjengen i Charlottenlund Gospelkor og synge Gabriellas Song foran publikum. Å få synge en av de sangene som har betydd mest for meg, sammen med gjengen som har vært et av mine tryggeste holdepunkt i tilværelsen det siste året, gjorde meg både ydmyk og takknemlig, og kan egentlig ikke beskrives med ord. Å trosse både prestasjonsangst, skam og mindreverdighetskomplekser så til de grader at jeg til og med investerte i et par sangtimer der både stemme og kropp fikk kjørt seg, er noe jeg aldri ville tiltrodd meg selv to år tilbake. Men jeg gjennomførte.

Det andre bildet er fra i går da jeg akkurat hadde passert mål på mosjonsløpet Jentebølgen for første gang sammen med min assistent, etter å ha jogget så mye som det var mulig av løypa, og det etter kun noen ukers sporadisk utprøving av løping med ledsager. Å avansere fra mine første, spinkle forsøk på minuttsintervaller, til gårsdagens jogging i slalåm på brostein og over skrå gressbakker for å passere hordene av ruslende damer, ble et synlig bevis  på hva tålmodighet, stahet, mestring og en god dose humor kan utrette.

Felles for disse to milepælene, er at det er ting jeg har gjennomført primært for min egen del. Vel, så var halve moroa med å løpe med ledsager å knekke kommunikasjonskoden. Ikke minst så ville ikke gleden ved å synge Gabrielles Song vært nær halvparten så stor om jeg sto der alene, uten korets støttende stemmer i ryggen. Allikevel gikk jeg inn i det, ikke bare av eget ønske, men på eget initiativ.

Det var mitt valg å hoppe i det og vise assistenten min den tillit det er å være ledsager. Det var mitt mot som fikk meg til å trosse både skam og mindreverdighetskomplekser og stille mitt sjøre, livredde og livskraftige hjerte til allment skue under konserten med koret.

Men det har kostet. Mer enn jeg har villet innrømme. Ikke bare tid og resurser brukt på å jobbe mot et mål. Også alle rundene med angst, selvforakt og dårlig samvittighet for at jeg for kanskje første gang i livet, helt og fullt jobbet mot mål som bare var mine, og dermed hadde mindreoverskudd til verden rundt meg. For jeg burde jo være mer sosial; burde være mer meddelsom; burde, burde burde... 

I skarp kontrast til dette, eller kanskje ikke, opplever jeg nye sider ved å være i relasjon som både er smertefullt, ulidelig skremmende og forvirrende. Men mest av alt vart og sårbart på en ny og fin måte. Men det er en annen historie.

For nå er jeg sliten, igjen. Skikkelig inn til margen sliten. Av å dras mellom sulten på menneskene, livet og eventyrene, og behovet for åsnke sammen i stillhet og la verden falle på plass rundt meg. Mellom behovet for å følge mine egne veier og ønsket om å være der for alle rundt, men ikke strekke til.

Så til de som måtte synes jeg er litt i overkant av og på og ukontaktbar i disse dager: Det stemmer nok, og jeg beklager! Dere er ikke glemt. Jeg må bare få litt balanse i livet