Sjeletoner

– om å synge seg fra nåtid til fortid og tilbake.



Jeg synger igjen, og jeg elsker det.

Tonene stiger fra det innerste i meg, sjela, kjernen, til de ytterste grensene i kroppen. Kroppen som også er en del av meg.
Sangen binder meg sammen, kropp, sinn og sjel, så jeg blir et helt menneske.
Musikken lar meg reise gjennom tid og rom, og vekke til live den jeg en gang var.
Det verste er at jeg tror jeg liker det. Kanskje...

Med koret deltar jeg på seminarer, to helger på rad, faktisk, og jeg får kjenne at jeg vokser.

Først sammen med to andre kor og en av byens mest kjente, klassiske kordirigenter.
En i mengden. Pust,  oppmykning og hodeklang i fokus. Kroppen faller til ro, slapper av.
Røtter av trygghet graver seg ned i underlaget, og sjela flyter med pust og toner, fra nederst i tærne, opp gjennom magen, brystet og ut gjennom bakhodet. Blir ett med de andre stemmene som samles i en harmonisk, klangfull enhet.
Her, i dette runde, åpne rommet av sølvskimrende klang har jeg alltid hørt til. Fra de tidlige barneårene, sammenkrøllet og trygghetssøkende foran høyttaleren med ørene fulle av renesansemusikk. Til timene i Nidarosdomen, der tonene kunne gi vinger til livets smerte og la den fly fritt under steinvelvingen, mens jeg søkte tilflukt i de kappekledte rekkene.

En uke senere er det bare oss i gospelkoret og en sangpedagog, med en helt annen tilnærming til kunsten å synge.
Detaljert kroppsbevissthet. Fra tunge, gane og stemmebånd, ribbein og mellomgulv og ned gjennom hoftene.
Finne gospelsounden og synge med trøkk. Helt fra magen og opp gjennom brystet. Rope ut tonene i utadvendt samstemthet.
Og jeg oppdager ropet... En forbuden frukt jeg aldri så nytten av.
Ropet med en grense i seg. Et klart og tydelig NEI!
Men for hva?
Under huden er det noe som våkner og begynner å kravle. Noe som vil bort fra denne virkeligheten. Denne ekle kroppen som ikke vil gi seg med å være her, så til stede og levende...

Og i dag kom en liten solstråle av en treåring som vekket det innerste av det indre. Min lyshårede lille steniese som elsker å synge.
Sammen synger vi, solstrålen, mamma og jeg.
Jeg synger høyt, og med en så dyp, ektefølt inderlighet jeg trodde var glemt for alltid.
De gamle barnesangene hjemmefra og fra barnehagen, triller ut på løpende bånd, som glitrende klinkekuler og fargesprakende sprettballer. Tekster, melodier. Alt sitter. Alt kommer tilbake. Fra sanglekene med sine faste, trygge regler, til å gynge på huska i hagen og le fyrdefullt mens de voksne synger.
Gylne perler, som blir til fyrlykter som lyser opp fortidens skoddebanker.
Jeg er voksen. Jeg er liten. Alt på en gang. Ikke fragmentert og splintret. For alt lever i meg samtidig. Som en enhet som kan romme både det voksne og stødige og det oversette, men livskraftige barnet.

Latter og gråt, smil og tårer. Trygghet og en dyp, dyp redsel. Det er så godt å være hel! Så vondt å ikke slippe vekk. Så altoppslukende spennende og overveldende å være våknet av dvalen. Men nå som jeg har oppdaget livskraften som alltid var der bak sløret av beskyttelse, vil jeg aldri slutte å synge!