For en uke siden i terapitimen, var jeg SINT! Brått og plutselig, steg det opp som en flodbølge av rettferdig vrede. Jeg snakket høyt, på grensen til roping, jeg slo knyttneven i armlenet og lot ordene flomme. Det må faktisk kalles en milepæl, for slikt et artikulert sinne har jeg så å si aldri vært i sant til å vise. Stort sett bruker jeg å lukke meg på grensen til det apatiske, når jeg egentlig skulle vært rasende. Men nok om det. Nå handler det om forrige time.
Idag snakket vi om grunnen til sinnet, for forståelig nok og heldigvis vil jeg si, lurte behandleren min på hva det kom av. Sant å si ble jeg veldig glad for at hun viser sånn aktiv interesse for det nå, siden hun virket mest interessert i det rent emosjonelle da det skjedde. Nå gikk vi imidlertid grundigere inn i det; hvorfor påstander om at jeg var overbeskyttet som liten, fikk meg til å fly i taket.
Utrolig mange der ute har så lett for å mene at når du har dårlig selvbilde, er det fordi folk hindret deg i å gjøre ting eller fortalte at du ikke kunne ting da du var yngre. Dette stemmer nok for mange, men ikke for meg. For meg var det egentlig motsatt. Jeg skulle være unik, sterk, modig, flink, og iallfall ikke som alle andre. Øynene mine er jo ikke akkurat fått tildelt så mange prosent syn, men allikevel skulle jeg være like flink som normalt seende barn; helst dobbelt så flink, om nå det var nok. Alle de vidløftige visjonene som jeg fikk plantet i hodet om hvem jeg var, har jeg rett og slett ikke tall på. Det var fagre ord som det var lett å tro på der og da. Men når jeg så ALDRI var bra nok, var reaksjonene deretter...
Det gjør noe med deg, og dette noe, er ikke sunt! Du mister rett og slett gnisten, når ingen forteller deg hva du gjør rett eller tar seg tid til å la deg forstå, men ikke nøler et sekund med å kritisere. Alt du gjør er jo feil uansett. Jeg mistet så å si evnen til virkelig å ha lyst til ting. Virkelig FØLE det, altså. Men å vise manglende lyst gikk jo heller ikke an, for da var jeg i hvert fall ikke perfekt, og risikerte enda mere bråk.
Så jeg lærte meg å spille rollespill, som et slags forsvar. Være så god til å herme etter andre og late som, at både jeg og omverdenen trodde alt var bra. Om det var ting jeg var virkelig redd for, trakk jeg meg inn i meg selv, inn i min egen lille boble og ble stille og unnvikende. Folk rundt me (barnehage, skole osv) ble oppgitte, sure, og til slutt så ga de meg opp. Gang på gang. Og innerst inne ønsket jeg vel egentlig at noen hadde tatt seg tid til å snakke med meg, lenge, om hvorfor jeg var så stille. For jeg forsto det jo ikke selv heller. Men alt det føltes som de gjorde, var å fortelle meg at jeg burde ta meg sammen.
Med alderen økte kravene. Særlig hjemmefra, men fra resten av verden også, og fortsatt forsto jeg ikke hva de forventet av meg. Fortsatt spilte jeg rollespillet mitt, men kontrastene mellom hva jeg burde klare og hva jeg faktisk klarte, ble bare større og større, og selvbildet ble deretter. Dag ut og dag inn erfarte jeg at jeg ikke mestret; igjenog igjen fikk jeg beskjed om å skjerpe meg. Nå med "litt" mer kraft og tyngde enn tidligere.
Dette kunne jeg utbrodert i det vide og det brede, men jeg stopper her.
For da det dårlige selvbildet mitt fikk komme opp til overflaten, sprakk jeg for alvor. Jeg var mer innelåst i leiligheten og mitt eget hode, enn ute blant folk, og jeg visste knapt opp-ned på meg selv. Når jeg sa fra om hvor forferdelig allting var med verdens mest nøkterne stemme, ble det tolket som at jeg tenkte feil. At jeg bare ikke hadde nok tro på meg selv og ville klamre meg til andre. Men jeg er ikke en slik type som klamrer meg til folk. Det har jeg aldri vært og kommer aldri til å bli det, heller!
Det har tatt år å riste av seg dette stempelet, "avhengige personlighetstrekk". Først, fordi jeg trodde så blindt på det selv at jeg faktisk begynte å spille rollespill igjen, som avhengig denne gangen. Men så var det å få fagfolka med seg, da. Det er heller ikke så lett og dessuten en frustrasjonsfaktor av de større, når alle deres fine metoder tar sikte på å avlære noe jeg faktisk ikke er.
Men nå er det over. Hun jeg går til nå sa rett ut at hun aldri har sett på meg som avhengig. Dessuten viser hun stor evne til å lytte og begynner å fatte mitt kompliserte forhold til krav og mestring. Det lover iallfall godt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar