torsdag 15. mars 2012

Ut av hengemyra

Det finnes to typer dårlig samvittighet.

Den ene typen er relativt lett å hanskes med. Visst er den ubehagelig der den ligger som en stein i skoa og gnager, men selvom den kanskje påførte deg et gnagsår på sjela, vet du at det vil gro, straks du har fjernet årsaken.

Den andre varianten er straks verre. Den som er så gammal at den ligger som en konstant tyngde i underbevisstheten. En ryggmargsrefleks, så innarbeida at du like gjerne kan få dårlig samvittighet i forkant av det du skal, bare sånn i tilfelle du gjør noe slemt. Det fins ikke tall på alt du burde eller ikke burde tenkt og sagt, og gjort, ikke minst! Og før du veit ordet av det står du til livs i dårlig samvittighet, og en eneste liten tanke er nok til å lure deg ut i hengemyra.
Bilde av hengemyr. Wikipedia

Slik har jeg hatt det siden nyttår, og kanskje litt lenger. Jeg burde ikke flytte, burde prøvd hardere her jeg bor, burde samarbeidet mer og ikke være så kritisk. Slik startet det. Dessuten burde jeg vært mer selvstendig, burde lese alle de skumle mailene, og når skulle jeg få ræva i gir og kontakte den nye støttekontakta?! (Hun jeg kun har møtt en gang og aldri alene.) Ukene gikk, som så ble til måneder. Tilslutt skulle det ikke mer til enn å såvidt streife borti en av "burde'ne" før den ene tanken etter den andre kortsluttet og forsvant ut i det blå. Jo mer jeg kavet og prøvde ta meg sammen jo dypere sank jeg, ned i et energisluk av oppgitthet kombinert med mental sjølpining. Helt til...

"Pokker heller, Muldra, nå setter du deg ned og så leser du den mailen og så melder du støttekontakta og ber om et møte. Like greit å hoppe i det først som sist. Tenk, Du som skal ha BPA og greier kan da fikse dette!"
Plutselig, fra ingen steder var tanken der. Bestemt, men ikke sint. Krevende, men ikke fordømmende. Konstaterte uten å skremme. Det min destruktive, fordømmende samvittighet hadde klart å bryte ned i løpet av flere måneder var det plutselig mulig å snu ril noe positivt på under en time. For vel var det fortsatt skummelt, det jeg skulle gjøre, men jeg visste det villle gå bra!

Se så, mer skulle ikke til. Det synes så lett nå som jeg på nytt ser verden for det den er. Full av farger, undring og stadig nye utfordringer. Og selvom samvittighetsmyra surkler faretruende rundt føttene på meg, fryder jeg meg over å ha funnet trygg grunn under føttene igjen!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar