Noe brast igår, på veien fra et feriested til et annet.
Jeg var fire år i sinnet og fløt på en bølge av følelser jeg har prøvd å glemme. Enn at å gråte kan føles så skamfullt…? Det flommet og flommet og jeg måtte bare la meg rive med. Jeg forsto ting jeg ikke har fattet før. Om hvorfor jeg er så redd mennesker, hvorfor jeg vil være alene, og at jeg egentlig, langt, langt, langt der inne, TRENGER DE JEG ER GLAD I… Det skremmer, mye mer enn det trøster.
Nå er det over og fireåringen har fått fri. Men ikke jeg. For jeg står her med en visshet jeg ikke kan kaste av meg, og veggen. Ikke en stor en. Ikke en slik som får bakken til å åpne seg under føttene mine eller et blylodd til å treffe meg i hodet. Den når meg bare til haka og er myk og ettergivende som tjukkasen i en gymsal, men den er der.
Den gjør så jeg vil gjemme meg. At jeg blir redd for at folk skal si hei. Å plages på et ukjent bad blir uoverkommelig. Å skulle være noen blir uutholdelig.
Jada, jeg vet det går over. Har opplevd mye, mye verre. men nå, AKKURAT NÅ står jeg fast. Stanger hodet mot en vegg av tomhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar