onsdag 9. mai 2012

Frihet og ansvar, på MINE premisser

Livet begynner å stable seg på beina igjen, veldig sakte, men sikkert. Det blir stadig mindre av at jeg våkner om morgenen, overveldet av alt ansvaret jeg er i ferd med å ta på meg; alt fra å slippe inn feie på inspeksjon til å komme meg med rett buss til jobben. Begynner å bli vant med å ta en dag av gangens slik den er, og ikke la meg stresse av de emosjonelle flodbølgene som skyller inn over meg, eller behovet for å være som et barn igjen. Det er uvant og slettes ikke lett, men det går. Selvom jeg blir utslitt. Da er det godt å vite at jeg får litt praktisk hjelp innimellom.

Ja, for jeg har begynt med det nå, å slippe noen inn som hjelper meg å rydde litt vei i kaoset mitt, bokstavelig talt. Ikke slik som det var før min nye start, at folk kom og gikk flere ganger om dagen og jeg mer eller mindre bevisst, la opp hele livet mitt etter dette. Nå er det en person som kommer inn for lengre økter, og det er mine planer som står i sentrum. Det er et større ansvar enn det kanskje høres ut som.

  • Først må jeg finne ut hva jeg vil. Ingen vits i å ha to-tre timer sammen, og så ikke ha noe å fylle tida med. Riktignok har det ennå ikke vært et problem, heller tver om. At jeg må prioritere blant et hav av potensielle oppgaver. Skal vi handle eller rense marsvinbur? Vaske gulv eller lage vegetarpizza? Ofte rekker vi mer enn jeg tror, men prisen er ofte at jeg blir ganske gåen. Kunsten å porsjonere ut, må med andre ord læres enda bedre.
  • Like viktig er det å vite hva jeg ikke vil. Som at jeg ikke liker når det blir helt stille og jeg ikke vet hvor assistenten er, og jeg så finner henne inne på soverommet mitt uten at jeg har fått det med meg. Jeg stoler på henne, det er ikke det, men jeg begynner å få egne grenser og merker hvor skvetten jeg er. Da er det mitt ansvar å si fra, før dette rekker å bli et problem.

Dette med soverommet kom opp idag, og jeg brukte nok mer krefter på de to minuttene det tok å ta det opp enn jeg gjorde på resten av økta til sammen. Men jeg angrer ikke! Jeg er stolt av at jeg klarte å ta dette opp på en rolig og ikke-krypende måte, men vennlig og bestemt (håper jeg da), slik at vi i samarbeid fant en løsning. Det er godt å kjenne at jeg kan sette slike grenser uten å få dårlig samvittighet, selv til en person som kjenner meg fra tida i bofellesskapet. Sant å si er det både en utfordring og en fordel at vi kjenner hverandre fra før. Selvsagt er det en fare for å la gamle, underdanige uvaner ta over, men nettopp derfor er jeg så bestemt på at ikke må skje. Og når jeg først tar meg mot til å lage mine egne regler, er det trygt å kunne drøfte dette med en jeg tross alt kjenner og stoler på.

Så jeg tror dette vil gå bra, selvom det er krevende. For et liv på egne premisser er også et liv med frihet. For eksempel til å kunne være en god nabo og gjøre pliktene mine, eller legge hyggelige planer for våren. I neste uke blir drømmen om egen, fargerik verandakasse til virkelighet, og min første 17.mai uten familien skal planlegges og gjennomføres. Gjett om jeg gleder meg! :-D

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar