Mulighetenes tid

Jeg sitter her og tenker. Sliten, spent og glad. Utenfor skinner sola, her inne spiller Gåte og hodet mitt er fullt av tanker. Drømmer om nåtida og framtida. Alt det som skjer og alt som kan skje om ikke så lenge.

Vi er nettopp ferrdig med første trinn i opplæring gjennom Uloba. For de uinnvidde kan jeg vel nevne at dette handler om at jeg skal ansette egene personlige assistenter, og Uloba er et brukerstyrt andelslag for BPA. De gir opplæring av blivende arbeidsledere og fungerer som offisiell arbeidsgiver.
Jeg og mamma hadde permgjennomgang med rådgiver idag. Etter sist gjennomgang – som faktisk var på dagen nøyaktig to måneder etter at jeg flytta :-D – føltes det som om hodet mitt skulle gå i stykker av all informasjonen det skulle ta til seg. (Lenge siden jeg har gått skole, sa du?:p) I tillegg slapp jeg et villt fremmed menneske inn i min lille hule, i over fire timer, og det er ingen liten bragd i seg selv. Mens idag gikk det så mye bedre, og det beste av alt var den gledelige beskjeden jeg fikk: Jeg skal få delta på arbeidslederopplæring sammen med mitt moderlige opphav, selvom jeg foreløpig ikke står som offisiell arbeidsleder! Det lå en ENORM BEKREFTELSE i dette for meg, for det viser jo at Uloba mener jeg vil ha nytte av det og at de har tiltro til at jeg vil fikse å lede selv en dag. Sant å si, tror jeg rådgiveren min kan a tenkt *hvorfor i huleste har DU fungerende arbeidsleder, egentlig?', men det har jeg bestemt meg for at er min sak. Jeg liker den respekten de viser gjennom aldri å spørre etter diagnoser, og holdninga om at de er der for å lære meg å lede assistansen min, ikke legge seg borti hvorfor. For jeg vil ikke fortelle hvem som helst om min sosiale angst og alt anna fortidsrelatert, om de ikke har behov for det. Av samme grunn fortalte jeg ikke hvorfor mannlige assistenter foreløpig er uaktuelt, da jeg skulle diskutere ordlyden i stillingsannonsen vi har skrevet.
Nå er vi altså igang! Det føles godt og ikke så lite ufattelig etter den langdryge kampen vi har kjempet og alle forsinkelsene.

Så til en drøm som er på god vei til å gå i oppfyllelse, om alt går etter planen. Jeg har lenge, lenge gått rundt og sagt at jeg ønsker arbeidspraksis knyttet til jobb med dyr, uten at det har blitt noe av. For enten har jeg fått høre at 'du som har så godt hode og er så flink til å skrive, du bør nå satse på noe mer intellektuelt', eller sågar blitt beskyldt for at jeg ønsker å jobbe med dyr, bare fordi jeg ikke tør begynne på skole igjen. En sannhet med digre modifikasjoner, men en sannhet jeg har godtatt altfor lenge. For man må da være snill, kan skjønne, og de andre har helt sikkert rett. Dessuten må jeg jo ikke gi NAV ekstrautgifter til en så "unyttig" arbeidspraksis. Men den tid er forbi.
Jeg vet ikke hvor jeg tok motet fra, men plutselig hadde jeg sendt mail til stallen der jeg er på terapiridning og spurt om jeg kan få komme dit på praksis, og jeg fikk ja! Gjett  jeg gikk og svevde resten av den dagen :D Nå gjenstår bare kampen om drosjeutgiftene, men den skal jeg ta. Har så mange gode kort på hånda nå at jeg tilogmed har klart å overbevise meg selv om at planen min er liv laga, og da skal jeg søren meg klare overbevise NAV også!

Så nå jeg sitter her og smiler for meg selv, og lar meg selv nyte både ett og fem øyeblikks stolthet. For tenk, jeg griper drømmene mine. Havet av muligheter strekker seg ut foran meg, og jeg har tatt spranget. At det kommer dager hvor det føles som jeg er nær ved å drukne, er jeg klar over, men etterpå blir jeg jo bare enda flinkere til å holde meg flytende.

Jeg er på vei!