Hukommelseshull

Det har skjedd noe rart med meg i det siste. Eller særlig idag. Eller, egentlig har jeg kanskje kjent det har kommet gradvis sigende, men det er liksom idag det toppa seg. Det er om meg og hukommelse.

For vel har jeg alltid vært distre og det er helt normalt. Men jeg har ofte hatt store prolemer med å skille små ting fra hverandre, det som skjedde for en tid tilbake. For eksempel når noen spør meg hvordan jeg har hatt det siste uka eller i helga, så har jeg fått opp en masse bruddstykker av ting, men ikke vært sikker på om det var for en uke sida eller to eller kanskje en måned eller et år. Bagateller, tenker du kanskje, og jeg er enig i at det kan synes som det. Bortsett fra at idag skjedde det noe som satte igang en liten kjedereaksjon av mulige erkjennelser.

Da jeg skulle på jobb hadde jeg en litt dårlig start, slik som ofte skjer nå for tida. Det handler om skole og hjemme og elleveårsalderen, og det gjør meg ganske forvirra. Eller, mest tom og ullen, egentlig, i tillegg til at tida oppfører seg rart. Vel, dette er jeg jo vant med så jeg kom meg tilslutt på bussen. Jeg husker at jeg gikk nedover, at jeg åt et eple på bussholdeplassen og at jeg fant busskortet og betalte for billetten. Ellers var jeg vel bare vanlig fraværende, tenkte jeg.
Mot slutten av arbeidsdagen skulle jeg finne fram bankkortet og gikk i veska, hellig overbevist om at det lå der, men lommeboka var vekk. Jeg lette høyt og lavt og til høyre og venstre. Folk spurte meg om jeg kunne ha lagt igjen lommeboka hjemme og jeg tok mitt standard rekapituleringstriks. Er nemlig ganske rå på det å "spole tilbake inni hodet", som om minnene mine var en film jeg kan gjenkalle sekund for sekund. Og der var det helt klart for meg at jo, jeg hadde plukka busskortet fram fra lommeboka på bussen. At jeg så hadde lagt det ned i veska og ikke i lommeboka etterpå klarte jeg gjenkalle av den enkle grunn at jeg fant det i ei sidelomme, så da måtte det jo være sånn. Men lommeboka, da? Jeg var totalt overbevist om at den hadde vært med til byen. Så overevist at jeg tilslutt ringte og sperra kortet, og arbeidslederen min fikk samboeren som er busssjåfør på den selvsamme ruta, til å sjekke rundt.
Shit happens, tenkte jeg, og inretta resten av ettermiddagen deretter. Og det gikk vel forsåvidt greit, helt til jeg lette etter headsetet mitt hjemme og gikk i ei anna veske, den jeg brukte igår. Gjett hva jeg fant der? Riktig, ikke headsetet, men lommeboka. Og frem til da hadde jeg vært totalt, og da mener jeg TOTALT, overbevist om at den lå på i jobb-veska. Til tross for at mamma spurte om jeg hadde glemt den igjen der jeg var igår, noe som burde vært et brukbart stikkord for å skape orden i hukommelsen.
Jeg har et minne av å ta ut busskortet; et taktilt minne kan en vel kalle det. Jeg kjente virkelig plastkortet og skinnet i pengboka mellom fingrene, og det må jeg jo ha gjort ettersom det var havnet i veska. Men det må ha skjedd hjemme istedet.

Nå kan det hende du sitter der og smiler og rister litt på hodet av at det går an å være så distre, og det gjorde jeg også. Mer enn det, jeg lo ganske rått. Men sakte, sakte utover kvelden kom en snikende ubehagsfølelse over meg. For ok, så var det ikke så "farlig". Alle kan være distre osv. Nei, det som er så uggent er denne "svart hull"-følelsen. At her har alt virkelig bare glippi fullstendig. Et lite øyeblikk bare, men allikevel. Bedre ble det ikke da jeg lette gjennom noen CD-er og kom over ei plate jeg var fullstendig overbevist om at jeg IKKE hadde. Ikke bare det, men jeg hadde gått og irritert meg over at jeg ønsket meg denne til bursdagen for ørten år tilbake, og så fikkk en av samme artist som jeg ikke likte på langt nær så godt. Seriøst, jeg har gått i flere år og irritert meg over dette. Jaja, nok en bagatell, tenker du kanskje. Men igjen denne følelsen av svart hull, og på toppen av den andre opplevelsen ble det hele ganske creepy.

Så tenker jeg på hukommelsen, og på at jeg har fått endel spørsmål opp gjennom om jeg har problemer med å huske, og uten å nøle har jeg svart nei. Men nå begynner jeg å tenke at det finnes hukommelse og hukommelse. For det meste av det jeg husker, er konkrete kjennsgjerninger om hvor jeg har vært og hva jeg har gjort. Såå konkret som at først gikk jeg inn i det rommet, så snudde jeg meg til venstre og gikk dit (film-trikset igjen). Så godt som hele tiden, og særlig når hodet har føltes ullent og uoversiktlig, har jeg klamret meg som en druknende til disse kjennsgjerningene. Ikke til hva jeg tenkte eller hva jeg egentlig skulle, men akkurat hvor jeg har vært og hva jeg har gjort i akkurat DET øyeblikket. Nesten samme hvor redd eller glad eller følelsesløs jeg har vært, har det vært som en suflørstemme konstant har holdt det gående i hodet mitt. Gjort "opptak" av hrert et skritt, hvert et sted, bare for å huske, huske, huske. De eneste gangene denne sufløren har tenkt på meg som person, har vært hvis jeg har følt behov for å flykte unna. Men bak konstante jaget, hva har ligget der? Ull. Tåke. Slik har det føltes.

Men nå, etter at jeg har flyttet til mitt nye hjem og jeg sakte, men sikkert har begynt å slippe litt taket og tillatt meg bare å VÆRE TILSTEDE i de gamle følelsene, har denne dokumentasjonstrangen minsket. Umerkelig, men stadig har den blitt svakere. Det samme gjelder bomullsfølelsen. Nå er det mer ren forvirring, ren tomhet og ren angst. Rett på, liksom. Og nå begynner hukommelsen å glippe også. Ikke mye, men i små glimt, så det kjennes som når du tror du er ved bunnen av trappa, men så er det et siste trinn igjen. Da er det ikke fritt for at jeg begynner å lure på om det egentlig har vært sånn hele tiden eller iallfall i veldig mange år, og at hodet mitt bare har laget seg nok et forsvar for å dekke over nok en "svakhet".

Jeg tror og håper det er sånn, og at dette bare er nok et tegn på at en av mine utallige fasader holder på å gå opp i liminga...