mandag 11. juni 2012

Pelskokong

Det er sent. Det nærmer seg midnatt og jeg sitter ute på verandaen. Rundt meg lage jeg en kokong av myke, beroligende og søte saker som gjør meg trygg og glad. Det ene er det svarte pelspleddet mitt, det andre er lyden av en kjent og kjær lydbok fra mine tidligste barneår (spotify er i sannhet genalt!), jeg har en kopp kakao i hånda, og hva som er de søteste, mykeste og tryggeste midt oppi det hele, er vel ikke så vanskelig å gjette seg til. Riktig, mine to kjæreste små marsvin. :-) Gode hjelpemidler etter en smått opprivende dag.

Bilde av mine to skjønne marsvinjenter i innhegninga på verandan


Idag har det nemlig vært anntydning til indre opprør, etter et viktig møte. Vi var fire rundt bordet. To av oss fortalte og de to andre lyttet og spurte. Lytterne var fra arbeidsplassen min, som er kjent for sin takhøyde. En takhøyde jeg ville teste ved å fortelle om meg selv.
Og vi fortalte, jeg og behandleren min. Om fortiden. Slettes ikke mye, men ærlig og direkte nok til at det nådde fram, og om konsekvensene: et splittet selv. Vi snakket om nåtiden. Om alle lagene av bortgjemtheter som er i ferd med å sprette fram, med forskjellig alder og lynne. Om hvor vanskelig det er å gå på en voksen jobb og gjøre voksne ting når tanker og opfatninger tilhører en annen tid, og hva som kan gjøres for at jeg skal falle til ro. Tilslutt snakket vi om fremtiden og den nye arbeidspraksisen jeg planlegger og tok initiativ til selv, som jeg vil fortelle om når ting er mere klart. Men så mye kan jeg si, at det er en drøm som går i oppfyllelse! Planen fikk full støtte, og ballen er sendt videre til folk på jobben som kan skjemavelde bedre enn meg.
Alt i alt burde hele møtet føles som både en lettelse, en milepæl og en seier. Men slik var det umulig å se det etterpå. Jeg hadde stukket hull på noe som ville være i fred, og ut av hullet rant en flom av anklager. "Du skulle ikke sagt så mye"; "det var da aldri så ille"; "enn at du kan være så svak"; bruk tida di på noe skikkelig istedenfor"... Mens de gamle følelsene gjorde alt de kunne for å gjemme seg bak hverandre og skyve meg forans seg. Det var bare det, at jeg trengte å gjemme meg, jeg også.
Jeg prøvde gjøre alt etter boka. Dra til ei venninne istedenfor å gå hjem og i skjul. Gikk lange omveier på kryss og tvers hjem, istedenfor å ta bussen. Men ingenting hjalp noe særlig. Det indre opprøret ble bare sterkere og sterkere. Sinne, trass, redsel og motløshet rev til hver sin kant, og skammen over ikke å være glad for alt det fine som jo faktsk skjer. Nei, utsiktene til en rolig kveld så heller dystre ut.

Helt til jeg tillot meg å "leke barn", som det så slående heter i en av Anne-Cath Vestly sine bøker.

Krype sammen ute på verandaen, der det merkelig nok kan føles tryggere enn inne, med pelspleddet trukket over hodet som et telt.

Holde to små, varme dyrekropper mot halsen og kjenne en liten myk tunge på kinnet, eller bare sitte og glo lykksalig på det salatspisende paret i innhegninga.

Tilslutt, krype enda dypere inn i min mørke, lille hule med pc og hele sulamitten og fryde meg over Thorbjørn Egners' univers, nesten uten å sjemmes.

Den som fikk være barn i trygge omgivelser, strever nok med å fatte betydningen av et slikt pusterom. Den roen og tryggheten det fyller meg med, er som når den manglende puslespillbrikken faller på plass. Alt er bare ro og trygghet.

Nå kan jeg endelig sove!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar