Når kropp og sinn vil hver sin vei

Jeg har begynt å møte meg selv i døra. Hun lille Muldra som aldri fikk ta plass. Nå begynner hun å heve stemmen.

Først måtte hun lokkes frem. Ville hun ha en klem idag? Nei? Eller jo, kanskje…? Så kunne vi begynne øve på det andre. Holde noen i hånda. En liten stund, så litt til. Så sitte tett ved og forsiktig legge hode på skuldra til den ene trygge. I den rekkefølgen. For en klem er bare noe man gjør. Et ritual begrenset i tid og rom. Mens det andre er nærhet, og nærhet er tillitt, og tillitt er…

Men nå vil lille Muldra ha mer. Hun ser gråtende, små barn, og venner i vanskeligheter. Hun ser andre mennesker, andre venner, gi trøst og støtte til de sårbare. Mens hun sitter der bak et lukket smil, bærende på en enorm ensomhet. Med et håp om at fasaden skal briste en vakker dag, og helst snart. Eller…?

Hjemme alene begynner lille Muldra å drømme om fasaden som brister, om trygghet og om nærhet. Bildene hjemsøker henne igjen og igjen. Og jeg, jeg ser på bildene, lytter til drømmene og føler lengselen mens jeg sakte glir bort. Omsluttet av en tynn, drømmeaktig tåke som så blir til søvn. Jeg sover og sover, våkner, leker med bildene og sovner igjen. Dagene går…

… til jeg en dag våkner. Våger å puste og heve meg over søvnen. Se meg selv, lille Muldra og bildene litt utenfra. Først da oppdager jeg kroppen, som ligger der helt urørlig. Som er badet i svette og, når den endelig vekkes, ligger og skjelver. Små, drømmeaktige langt-borte-skjelvinger, men de er der. Først da innser jeg det: Kroppen har også en egen stemme, og den liker ikke bildene; den har en annen historie den vil fortelle.

En dag skal du få slippe til, du lille kropp som ikke er så liten mer. Bare ikke idag, ikke nå. Men jeg skal prøve respektere deg, frem til den dag kommer.