Arbeid for kropp og sjel

Jeg har hatt lyst til å skrive om jobben min i stallen, LENGE nå. Ikke bare fordi det å få jobbe med dyr er en drøm som går i oppfyllelse etter mange herrens år, men også fordi den betyr mer for meg enn jeg kunne forestille meg. DET sier ikke så rent lite! Har også gjort meg noen tanker rundt dette med praktisk arbeid og mestring som jeg kanskje kommer litt inn på.

 

Fra en time med terapiridning. (Neida, jeg driver ikke bare og rir mens jeg er i stallen altså, men dette var det eneste bildet jeg fant som er tatt etter at jeg begynte å jobbe der.)

Erfaring, mestring, selvrespekt og trygghet kan vel oppsummere det hele veldig kort, men jeg har da tenkt å si litt mer enn det, kan dere skjønne. :-)

Trygghet er ofte grunnsteinen for at en ska lykkes, om det nå er i jobb eller andre ting, og det får jeg i rikelige mengder i stallen. Vel, så gjelder det nok dyra i større grad enn menneskene enda, men ett sted må man jo starte. Jobben med hestene i seg selv gjør meg rolig, og er det noe annet som gjør meg stressa eller jeg bare har en dårlig dag, kan jeg bare gå inn og kose med en av dem, og vips, så blir jeg rolig igjen :-) (høres det ut som jeg rosemaler? det er faktisk sant)

Mens mye av æren for at selve jobben har gått så bra, kan jeg legge på arbeidsgiveren min som driver stallen. Hun er ikke av dem som strør om seg med komplimenter. Heller ikke står hun og passer på hele tida, om du gjør det du skal. Men du vet fortsatt når du gjør en bra jobb. Jeg får noen ganger høre i en bisetning, kanskje til og med i andres påhør, at 'du gjør en så bra jobb her'. Først gjorde det meg flau og ubekvem, men da jeg merka hvor lite det ble hausa opp eller forventa at jeg skulle vise takknemlighet, da føltes d helt ok. Ja, jeg kan tilogmed finne på smile en anelse kry til meg selv når jeg er alene igjen. Jeg får også høre at den jobben jeg gjør er viktig. Hadde ikke jeg gjort den måtte hun ha gjort den senere, og viktige ting måtte prioriteres ned. Det er slik som betyr mye, for da føler jeg at jeg gjør en "ordentlig jobb", som er viktig, både for stallen og dyra!
Men den viktigste måten jeg får vite at jeg gjør noe riktig, er ved å bli vist ansvar. I starten ble jeg ikke sluppet av syne i arbeidet med hestene, men gradvis fikk jeg lov til mer alene. Det å bli vist den tilliten og ansvaret er for meg en mye større oppmuntring enn å få komplimenter tredd langt nedover ørene.

Så er det den biten som har overrasket meg mest, nemlig hvor bra det er for meg å drive med praktisk arbeid. Jeg kan dra på jobben med hodet breddfult av allverdens tumletanker og mer eller mindre modne følelser av negativ art, og allikevel få gjort et bra stykke arbeid. Tenk :D Noe helt annet enn å sitte på et kontor med et hode som både skal holde følelsene i sjakk OG gjøre en jobb i tillegg; det blir bare krasj…

Det er helt sprøtt hvor mye mestringsfølelse jeg får av praktisk arbeid, og hvor lett jeg lærer. Hvem skulle tro at språk- og boknerden Muldra skulle føle slik lykke – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det nettopp lykke – av å mestre teknikken med å fli ut av spilltauene eller ta hodelaget på en kranglete hest? Men slik er det altså. Det fine midt oppi det hele er at jeg kan ta med meg de gode erfaringene fra gang til gang. HELE MEG husker det som en god opplevelse! For meg som omtrent bare har levd gjennom tankene og latt kropp og følelse gå fullstendig i glemmeboka, er dette noe ganske revolusjonerende. Det føles som om en del av meg, eller mange, som har vært savnet i mange år, faller på plass. På en måte føles det som jeg endelig får være barn, selvom jeg er over 25; samtidig som jeg har jobben til en voksen, og mestrer det.

Den samme erfaringen gjorde jeg meg forrige helg på familiens nybygde hytte, hvor jeg fikk den store gleden av hjelpe til å plante små trebarn, samt med å flytte torv på tomta. Tungt var det, men fy søren som jeg kosa meg mens jeg vasa rundt oppi myra :-) Avslutter derfor med et bilde eller to oppe fra hytta og arbeidet der.

 

 

Fra torvgraving ved hytta (bildet er noe retusjert, så ikke skyld på fotografen for uskarphet:) )