Det er jul og jeg er hjemme. Eller, egentlig er jeg med familien på hytta, men det er uansett jul, og jul er komplisert. Familie er komplisert også, og relasjoner i det hele tatt. For ikke å glemme alle de derre følelsene.
Oftere og oftere dukker det opp rare følelser i meg som spretter veggimellom i både kropp og sinn. Noen ganger kommer de ut; andre ganger sitter de fast her inne, og jeg låser meg inn i tausheten. Altfor mange ser ut til å tro at hver gang det stopper opp inni meg og jeg blir stille, er det fordi jeg grubler. Når det i virkeligheten handler om et utall indre "stemmer" som ikke er hørbare stemmer, men mer "krefter", "viljer" eller "deler" om du vil, gjerne med hver sin alder og stemningsleie, som alle drar i hver sin retning og spenner bein for hverandre, og det til slutt er så mye kaos i meg at alt blir helt tomt og stille. Å være uenig med seg selv får plutselig en mye dypere og mer komplisert mening, tro meg. (Vanskelig å forstå, sier du? Null problem med å fatte det. Høres det slitsomt ut? Gjett om!)
Midt oppi dette står altså jeg, passe sliten og susete etter ti intense uker, og skal forsøke holde i trådene og hvertfall prøve skape noe mer enn illusjonen av kontroll, og helst litt trygghet også. For uten trygghet opprettholdes bare illusjonen, eller fasaden om du vil. Som er flinkere til å overbevise verden om at jeg har kontroll, enn til faktisk å ta styringa. Ei styring jeg mer enn gjerne vil ta tilbake. Kanskje har jeg lært meg noen nye triks som kan gjøre jobben litt lettere? Jeg tror kanskje det, og det trikset kalles psykodrama.
Hva psykodrama er, er ikke så lett å forklare for utenforstående. Det handler om å "spille ut" forskjellige situasjoner på en måte. Det kan være konkrete hendelser eller indre konflikter. Det som gjør det så genialt synes jeg, er at dukan skape roller til hva som helst, det være seg en person eller følelse eller et musikkinstrument. Disse rollene kan også "spilles" av hva som helst, enten en person eller en gjenstand. Det er mye som kan utrettes på denne "scenen" som jeg ikke skal gå inn på her, men alt i alt er det en fantastisk måte å jobbe på, synes hvert fall jeg. alt blir liksom så konkret. Selv indre kaos kan plutselig bli littegranne logisk.
Men er det mulig å bruke dette i hverdagen, da?
Tro det eller ei, men det er ikke så vanskelig som det høres ut, når du er blitt vant med måten å jobbe på. Så sent som ikveld fikk ei sofapute den lite flatterende rollen som min fortids store skygge, mens et ullpledd fikk rollen som Muldra 11 år. Sofaputa ble omgående plassert på et annet rom ute av syne, noe som ga det redde, indre barnet mulighet til å få litt av den omsorgen det trenger.
Det finnes flere måter å jobbe sånn i praksis, men det har jeg ikke fått prøvd ut enda. For det er jo en forutsetning at du er hvertfall litt klar i toppen og forstår hva som skjer inni deg, og det er det ikke alltid man er...
Noe annet som er viktig for indre trygghet er omsorg, men det er et annet og nokså komplisert kapittel som jeg får komme tilbake til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar