Proffene som kunne å klemme

Jeg vil takke de profesjonelle klemmerne. Høres rart ut, kanskje. Å jobbe i psykiatrien og dele ut klemmer, det hører ikke sammen tenker mange. Men jo, de finnes. Eller fantes hvertfall. Nå vet jeg ikke mer, når sant skal sies.

Det var en gang et sted med hjertevarme og takhøyde, der skadeskutte små sjeler kunne få jobbe med sin blytunge bagasje. Mye bra ble gjort der som jeg har skrevet og vil fortsette å skrive om, og en av de viktigste tingene de var gode på, var å klemme. Det har kommet til å bety mer for meg enn jeg trodde var mulig.

Det var ikke bare viljen til å klemme det handlet om. De var profesjonellelle og svært lydhøre. I den forstand at de spurte "vil du ha en klem nå?", og forsto et ja, applauderte et nei og respekterte et 'jeg vet ikke'. De forsto ambivalensen til en som har fått sine grenser krenket, samtidig som de så det sårbare barnet som var så sulteforet på god omsorg. Fordi de først og fremst var mennesker, som også var meget dyktige fagfolk. Fysisk kontakt var noe vi jobbet med. Ikke fordi det sto i noen form for plan, men bare fordi behovene oppsto fra dag til dag. Fra en lett klapp på skulderen, ei hånd å holde i eller en hadetklem, til å gråte hjerteskjærende mot en trygg voksen med en arm om skuldrene. Og kanskje med tiden, legge hodet i et fang, kjenne kroppsvarme og hjerterydme. Være livredd og holde pusten, men samtidig føle seg så uendelig trygg. Åpne dører inn til glemte rom, begravd helt nede i grunnmuren i det byggverket som kalles et jeg...

Men mange fagfolk er så altfor redde for nærhet og omsorg. Redde for sykeliggjøring og å sy puter oppunder armene på oss, tror jeg. Men tro meg når jeg sier det, at det ene ikke trenger å utelukke det andre.


Jeg husker henne med den trygge stemmen og den faste armen om skuldrene mine som hjalp meg ut av motløsheten, en kveld verden raste sammen. Jeg husker tålmodigheten og omsorgen, mens jeg bablet usammenhengende bak tåresløret. Men aller best så husker jeg det hun sa, om resursene og selvinnsikten min som ville komme meg til gode. Ikke så mye for ordene hun brukte, men når hun sa det. Om ordene var blitt gitt meg i samme øyeblikk som jeg tok til tårene, ville de antakelig hatt motsatt effekt. Jeg ville skammet meg over at jeg var så dum å gråte, jeg som var så resurssterk og flink. Men jeg fikk tid. Masse tid. Til å la gråten få rense opp i en redd og sliten kropp, og så, til slutt, sakte stilne av seg selv. Først da var det plass til de kloke ordene. Noe hun forsto. Hun hadde tid til å vente. Tid til å la meg være nær uten ord, til bare å stjele meg litt sårt tiltrengt ro fra et annet menneske. Og nettopp derfor ble også ordene hennes så betydningsfulle. De ble gitt meg med respekt for sårbarheten, når jeg var klar, og ga meg mot og styrke til å klatre opp fra bølgedalen min og puste friere.

Her jeg sitter sent på natten kjenner jeg at jeg savner klemmeproffene. Tankene kverner mer enn på mange måneder, og allverdens pledd og kosedyr og tekopper er ikke nok. Heller ikke utsikten til nok en runde snakketerapi om noen dager, gir meg ro. Fordi det ordløse og det ordrike språket ikke får jobbet sammen og jeg bare ender med å gå i lås, og behovet for å bli trygget bare blir større og større.

Om jeg ikke bare kunne bruke familie og venner? Jo, av og til, så. Men når relasjoner er så vanskelige og det nære enda så skummelt, så tør jeg ytterst sjelden. Jeg vil ikke slite ut de jeg er glad i heller. Dessuten, skal jeg øve på nærhet er det tyggest med proffer som vet hva de gjør og har det som jobb. Nært, men nøytralt.







Noe stort og ikke-levende å klamre seg til er ofte bedre enn ingen ting :)


Jeg ønsker meg et hjelpeapparat med rom for kreativitet, spontanitet og gode relasjoner. Hvor jeg kan erfare trygghet, ikke bare lære og øve meg på den. Et sted å bli utfordret på mange plan, som det hele mennesket jeg faktisk er.

En hilsen fra en engstelig pasient til den trygge nærheten

Hei, kjære nærhet

Du som jeg er så redd for, men jeg allikevel trenger så sårt. Som, når jeg kommer over frykten, kan fylle det store, mørke dypet i meg. Du kommer i så mange skikkelser.

Du er skuldra jeg får gråte på, lenge, og arma som holder meg fast når kroppen er sliten og sjela verker av innestengt smerte uten ord. Da trenger jeg deg.
Kjære nærhet, du er hånda som forsiktig berører arma mi og personen bak som ikke forsvinner, selv når jeg stivner til i frykt og stirrer på deg med vidt opsperrede øyne.
Du er også den som ved flere anledninger tilbyr seg å brygge en kopp te til meg på kvelden, uten at jeg ber om det. "Ikke fordi jeg ikke tror du klarer det selv, men bare fordi jeg vil skjemme deg bort litt". Hvordan kan noe så lite bety så mye? Jo, når en er sliten og lei og verden synes farlig; når fine ord skaper avstand og menneskers nærvær frykt, trenger man like fullt Å BLI SETT. Da sier en kopp te mer enn tusen ord.

Nærhet, du er også til stede i de som tør utfordre meg. Som gjennom trygg tilstedeværelse gir meg små, vennlige puff mot frykten, men som respektfullt venter og ser om jeg står i den, og etterpå anerkjenner jobben jeg har gjort. Med et par vennlige ord, en klapp på skuldra eller en klem hvis jeg tillater. Det skal ikke alltid så mye til.
Du er der i nysgjerrigheten og de genuint interesserte spørsmålene. Når noen spør hvordan det går eller om helga har vært bra, kan jeg høre deg i tonefallet hvis den som spør virkelig bryr seg. Når jeg rygger et skritt tilbake, men blir møtt av mennesker som heller svarer med å ta et skritt nærmere fremfor å trekke seg unna, da, næhet, er jeg REDD deg. Men det er kanskje da jeg trenger deg aller mest.
Jeg ser deg til og med i motet til den som nærmer seg etter først å ha betraktet tårene mine på en armlengdes avstand, lenge. Som reiser seg, nøler og til slutt spør om å få sitte ved siden av meg i sofaen. Blås i at relasjonen preges av usikkerhet. Du er der like fullt.

For ikke å glemme at du er der i de som tør by på seg selv. Som tør dele latter og alvor, seiere og nederlag, og tør vise at selv de kan ha dårlige dager. At vi alle er mennesker.

Jeg trenger deg, jeg frykter deg, jeg flykter, men jeg savner deg!

Og jeg håper at flere kan anerkjenne deg for den kraften som bor i deg!

Elefanten i rommet

Jeg er i gang med et nytt dypdykk i mitt indre. På dette såkalt bedre traumetilbudet vi skulle få som erstatning for Betania.

Egentlig vil jeg ikke skrive noen klagesang. For det har gått bedre enn jeg fryktet, og enkelte ting så uendelig mye bedre en ventet. Så jeg vil skrive om prosessene mine. Om oppturer og nedturer. Men... og det er et digert MEN, der. Jeg klarer det ikke. Ikke enda. Fordi jeg ikke klarer å være så uærlig mot meg selv at jeg kun rosemaler det som er bra. Jeg vil skrive om både det gode å vonde, men tør ikke fordi det da blir virkelig for meg på en annen måte. Til det trenger jeg å føle meg trygg...

BUMS...!

Der gikk jeg meg visst på noe. Noe stort. Noe usynlig, men like fullt synlig. Lett å overkjøre. Vanskelig å overse. Med sin egen stemme som skal få lov til å bli anerkjent.

"Hei. Jeg er elefanten. Elefanten i Muldras indre rom. Som hun trenger, men ikke stoler på. En del av henne, men som allikevel skyves ut i kulda. Jeg er Muldras sårbarhet.
Jeg trenger trygghet. At noen ser. At noen prøver å nå inn til meg.
Overse meg, og jeg vokser utenpå, men blir mindre inni.
Se meg, og jeg vil kanskje virke rent for stor, en stakket stund.
Men om du er der og ikke går når jeg blir for stor, om du går ett skritt nærmere når jeg tar ett skritt bort, og gir meg en hånd og en flik av din ro, da krymper jeg til passe størrelse igjen.
Gi meg tid, respekt og omsorg, og jeg kan bli noe helt annet, nemlig TRYGGHET og TILLIT. Den ekte sorten, rett fra hjertet. Den som ikke forsviner".





Kjære elefanten min!
Deg som jeg hadde lært meg å bli litt glad i, men som jeg atter en gang har skjøvet ut i kulda.
Jeg håper du tør vise deg igjen. At du kan motstå trykket av skjemaer, tankerekker og undervisningsmateriell og vise meg at det er en annen side ved meg også. Den som er redd, som ikke tør eller bare er sliten og lei.
Jeg skal prøve å hjelpe deg. Men da må jeg finne noen som ser meg, og ser deg som den resursen du faktisk er. For jeg klarer ikke ta vare på deg alene. Ikke enda.
Men gjennom erfaring skal vi lære og bli sterkere. SAMMEN!

Jeg måtte velge uføretrygd på grunn av arbeidslinjen til NAV. Nå vil politikerne "motivere" til lønnet arbeid

Jeg liker egentlig ikke å skrive innlegg som dette. Redd for å virke sytete og stakkarslig. Men nå som jeg konfronteres med våre kjære politikeres "gavepakke" til oss uføre, er det rett og slatt blitt litt for mange frustrasjoner oppå hverandre til at jeg klarer holde munn.




Hei, jeg er en av politikernes yndede syndebukker!

Hvis du traff meg på gata en dag ville du sikkert ikke tro jeg var en av dem. Jo, kanskje, hvis du er en av de som tror at det å gå med hvit stokk og ha 2% syn er det samme som å ha rett til uføretrygd, men helt ærlig tror jeg ikke det er så mange igjen som tenker slik. Det er hvertfall lov å håpe. Og hadde du hørt meg snakke på mitt mest sammfunnsengasjerte, hadde du kanskje forstått enda mindre av hvorfor jeg verken har jobbet, eller at min høyeste fullførte utdannelse er grunnskole. Eller kanskje er du alleredde i stuss, du som leser bloggen min? Vel, ting er ikke alltid slik en tror.

Fra kaos til trygghet

Over ti år med opp- og nedturer er gått siden jeg begynte å prøve komme meg ut i jobb eller utdanning. Hele veien med mer eller mindre støtte fra NAV og tilsvarende instanser siden jeg alt den gang hadde flere år bak meg i psykiatrien, på toppen av synsshemmingenn. Jeg prøvde skole, men det tok ikke lang tid før jeg gikk meg på en gedigen smell. Jeg gikk til flere behandlere med mer eller mindre (som oftest mindre) forståelse for min situasjon. Som min evne til å brenne meg ut av tilsynelatende ingenting, eller hvorfor jeg som hadde et så rolig ytre og var så flink med ord,ikke var i stand til å sette ord på min egenm smerte.

I flere år virret jeg rundt i et følelsesmessiig kaotisk ingenmannslandd, til jeg een dag fikk foten innafor på en videregående skole, på ei linje med tilrettelagt opplæring der forholdene var så trygge og fleksible at selv jeg ble sett og ivaretatt. Fra det første året med to timers skoledager to ganger i uka og "liksomundervisning", til det siste året der jeg faktisk klarte følge innholdet til hele to allmenfag på yrkesfagnivå, tok det tre år. Tre år der jeg fikk blomstre og bli trygg, og såvidt finne fotfeste. Men så, vips der var rettighetene mine brukt opp. At jeg skulle stå der mot slutten av mitt tredje skoleår og formelig verke etter å lære mer, hadde jeg ikke forutsetning for å vite før, og dermed måtte jeg slutte.

Flink pike

Jeg endte deretter opp i administrasjonen i en arbeidsmarkedsbedrift hvor jeg for det meste jobbet med kontoroppgaver og kreativ skriving. Det burde være midt i blinken, fikk jeg høree, og som den snille jenta jeg er, sa jeg meg selvsagt enig. Jeg måttte da bruke hodet til noe. Her var også takhøyde og fleksibilitet og jeg trivdes lenge godt. Ingen tvil om det. Allikevel var det noe fra første stund, noe som aldri stemte helt. Jeg kjempet alltid med en fform for indre utmattelse som jeg aldri turde vise eller fortelle om. Selv når jeg så ut til å sitte konsentrert og jobbe tida ut, var hode så fullt av bomull at tankene filtret seg i hverandre til en eneste stor floke. Kroppen var så vant med å være ansspent at jeg ikke merket hvor sliten jeg var før jeg kom hjem. På toppen kom alle de uuttalte forventningene og sosiale kodene som hører voksenlivet til som, samme hvor mye intellektet mitt forsto, ga sværrt lite mening. Ofte føltes det som jeg var på en annen planet, eller som jeg var et lite barn som fulgte de voksnes samtale uten å forstå det som ble sagt mellom linjenne. Slik hadde jeg det sstadig utenfor arbeidstida også, men det var når jeg sskulle være produktiv og "bruke hodet" at jeg for alvor kom til kort.

Prøv å forestille deg det selv, hvordan det er å stadig bruke energi somm du egentlig ikke har, på å iimøtegå forventningene runndt deg somm du egentlig ikke forstår. Og samme hvor mye du er positiv og smmiler, samme hvor mye du tar deg sammen, bblir det ikke bedre.

Ny start

Det gikk en tid, og flere viktige forandringer skjedde i livet mitt. Den viktigste var at jeg kjøpte meg egen leilighhet og fikk brukerstyrt personlig assistent. Det ga meg en helt ny kontroll på livet og tvang meg til å sette mine egne behov i sentrum. Samtidig gikk jeg i behandling, lærte om senskader etter langvarige krenkelser i barndommen og fikk en sstørre forståelse for hvorfor jeg er som jeg er. At min evne til å ta meg sammen, var et gammelt forsvar for å overleve, og utmattelsen og de forvirrede følelsene bunnet i mange lag med fortrengte følelser. Jeg forsto at det jeg trengte nå, var tid og rom til å få livet på rett kjøl igjen, bli kjent med egen forhistorie og hvem jeg egentlig er. Da kunne jeg ikke fortsette med en jobb somtok mer enn den ga, bare for å væree flink pike.

Derfor valgte jeg å følge en drøm jeg egentlig hadde hatt i mange år, men som jeg var for pliktoppfyllende til å gjøre noe med: Jeg fikk meg praksis på et ridesenter. Å begynne å jobbe i stallen var for meg noe av det beste som har skjedd. Det var som å komme til en ny verden der brikkene sakte, men sikkert falt på plass inni meg. Vel hadde jeg mine dager med angst og lite energi enda, men så fort jeg kom inn til hestene - disse store dyrene som er så evig mye tryggere enn mennesker - var det som jeg ble en ny person. Tryggere, mer opplagt, helere. Jeg hadde noen få mennesker å forholde meg til og en arbeidsleder som ga meg ansvar utfra mine ferdigheter og hennes tillit til meg. Det å gradvis bli vist mer og mer tillit ettersom dagene gikk, var mye mer forståelig enn ros, og dermed også mye mer motiverende. Det manuelle arbeidet passet meg også svært godt. Resultatene etter en god jobb så jeg der og da, og mmine egne fremskritt sanset jeg med hhele kroppen, enten det gjaldt arbeidsteknikker elller kommunikasjonen med hestene. For første gang opplevde jeg mestring med HELEE MEG, uten å behøve å analysere meg frem til det, og jeg kunne gjøre en nyttig jobb med god flyt, både på gode og dårlige dager. Dessuten var det godt å ta seg ut fysisk.



T

Kniven på strupen

Jeg fikk et halvt år. Et halvt år med mestring, fremgang, økt arbeidskapasitet og bedre helse. Et halvt år der det sosiale livet tok seg opp fordi jeg faktisk hadde overskudd etter endt arbeidsdag. Og ikke minst, fordi jeg føltte meg trygg nok på meg selv, såvidt, turte jeg å hoppe i det og bli varamedlem i regionsstyret til Norges Blindeforbunds Ungdom i Midt-Norge. Alt dette fordi jeg fikk jobbe i et miljø der jeg kunne lære, mestre og fungere på det nivået jeg til en hver tid var. Et halvt år.

Men såkom NAV. "Når tror du at du er i stand til å få lønnet arbeid? Om hvor mange måneder?", spurte de. Jeg husker den enda, følelsen av å miste fotfestet den dagen. Måneder?! Jeg hadde Såvidt jobbet i stallen et halvt år, og var i mitt stille sinn mektig stolt av meg selv og av hvor fort jeg hadde blitt trygg der. Jeg som minst brukte å trenge et år før jeg var kommet så langt andre steder. Jeg så større fremgang enn på mange år, og hvor mye ville ikke da skje om jeg fikk fortsette i stallen et år eller to til? Det fikk jeg aldri svar på, for nå som jeg hadde surret bort så mange år av skattebetaleernes penger på å pprøve og feile uten å kommme noen vei (ja, slik føltes det) og fordi arbeidslinjen til NAV forlangte progresjon, var saksbehandleren min nødt til å øke presset. Var det noen som helst mulighet for at jeg kunne få lønn for jobben der jeg var i praksis,, spurte de. Nei, det hadde de ikke midler til. Tvert om, på grunn av den bittelille synsresten min i kombinasjon med lite erfaring i håndtering av hest, trengte de økonomisk drahjelp for å kunne ha meg der og gi meg et godt og forsvarlig tilbud. Men kunne ikke tiden i stallen bli sett på som et ledd i rehabiliteringen av min psykiske helse, spurte så jeg. Nei, dessverre. Skal tiltak bli godkjent som rehabilitering må det være mer målrettet enn som så; mål som økt trygghet, selvfølelse og større selvstendighet er ikke konkret nok. Enten behandling av spesifikke diagnoser og plager som var til hinder i arbeidslivet, eller konkrete aktiviteter som fører frem mot lønnet arbeid.

Men si meg så, hvordan behandle skader som er påført en gjennom heele ens bandom,illøpet av noen få måneder, når en såvidt har begynt å jobbe på den veien som faktisk fører frem? Dette handler ikke om å trene seg opp etter en enkelt skade eller belastende livshendelse. Det handlerom å bygge en helt ny indre grunnmur. Fordi den som alt eksisterer er fundert på særdeles utrygg grunn, og bare gjennom selvinnsikt og gjentatte gode erfaringer i trygge relasjoner kan det skje en bedring. Men gode relasjoner vokser ikke på trær, og opplevd trygghet kan verken måles i tid eller arbeidsevne./

Selvinnsikt og nederlag

Jeg har ikke tenkt å si så mye om tiden etter at jeg måtte slutte i stallen, selvom det kunne ha fylt side opp og side ned med deprimerende lesning. Men en ting gjør imidlertid at jeg kan se på den med en viss stolthet: at jeg tok fatt på et ti ukers program med intensiv traumebehandling. Og ja, NAV godkjente faktisk dette som tiltak. Kanskje i håp om at jeg på magisk vis skulle bli frisk og klare å jobbe? Saken var bare den, at de ti ukene var tøffere og gjorde mer med meg enn ti år med annen terapi. De råkket sant å si ved noe fundamentalt i mitt syn på både meg selv og andre, mens nygamle følelser jeg ikke kjente til begynt å boble nærmere overflaten enn noensinne.

Til tross for dette, gikk det knapt en måned fra behandlingsslutt til jeg igjen satt på et knøttlite besøksrom hos NAV, for å tenke framover som det så fint heter. Hvordan så jeg på lønnet arbeid nå? Nå var det nemlig på tide å sette inn støtet og virkelig satse på jobb, skulle jeg beholde arbeidsavklaringsppengene. Høyden ett, til nøds to år kunne jeg få, før det ble forventet å ha lønnet arbeid. Tid som måtte brukes mer effektivt enn som så var budskapet; såpass kunne jeg lese mellom linjene. Hvis ikke var det jo alltids muligheten for å søke ufør. Vel, resultatet ga seg vel egentlig selv. Batteriene mine var flate. Jeg hadde mer enn nok med å lære meg å leve med meg selv.. Jeg skal spare dere for prosessene som fulgte, for dere vetjo alle hvilken beslutnning jeg måtte ta. Men såpass kan jeg si, at det er den tyngste beslutningen jeg hittil har tatt og sannsynligvis kommer til å ta i hele mitt liv.


Dette innlegget går snart mot sin slutt. Bra, tenker du kanskje. Nå har hun sannelig klagd nok over sjebnen sin. Burde hun ikke være takknemlig for at det tross alt finnes slike velferdsordninger, og heller se på det som en lettelse ikke lenger å være belemret med NAV sine stoppeklokkeregimer? Jo, jeg burde sikkert det, og det er det jeg prøver fortelle meg selv også på de gode dagene mine når jeg har overskudd til å tenke konstruktivt og fornuftig. Men det er sannelig ikke så lett når følelsen av å være gitt opp av samfunnet er den følelsen som dominerer dagene. Når da i tillegg media og pollitikere fremstiller det som at uføre enten egentlig kan jobbe, men ikke gidder, eller snnakker om den sørgelige statistikken blant unge funksjonshemmede som egentlig har full arbeidsevne, men ikke får jobb, føler jeg meg som et enda større utskudd. Selvom jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det slik. altfor lett er det da å grave seg ned i bitterhetens fallgruver og bli der.

Men under all skammen og bitterheten, dirrer jeg egentlig av noe som kan kalles en ytterst rasjonell og velfundert harme. Over samfunnet som hyller de perfekte og produktive og rakker ned på de som avviker fra A4-livet. Det at en sliter med helsa og ikke klarer holde tritt med samfunnets krav, burde ikke bety det samme som at en forventes å bære en slags kollektiv skam over være annenrangs, men slik føles det. Jeg blir sint på politikere som brisker seg med den samme retorikken som "folk flest", og samtidig skaper en så tøff og resultatorientert arbeidslinje at mennesker med sammensatte behov verken får nok tid eller riktige tiltak og dermed tvinges over på varige trygdeytelser. Nå vil de i tillegg kutte i barnetillegg og minske fradraget hos de som har lån. Takk og lov for at jeg hvertfall ikke har vært så dum å bli mor. Det som imidlertid gjør meg mest forbanna er alle byråkratene, som bare ser oss som brukere og ikke mennesker, og der er de i kommunal sektor enda større syndere.

Alle bør ha rett til noe fornuftig å fylle dagene med, sier politikerne. Hva mener de egentlig med det? På meg virker det som det viktigste er å få folk ut i ORDINÆRT LØNNET arbeid, men de som ikke får til det, er det ikke så farlig med. Vi kan godt tilbys plass i dagsenter eller vernede virksomheter godkjent av det offentlige, lite tilpasset våre ønsker, og gjerne flyttes rundt på når det passer den kommunale pengesekken. I min naivitet trodde jeg at når jeg selv ga uttrykk for egne behov og faktisk hadde gjort en innsats for å finnne en jobb jeg ønskett og enda viktigere, hvor de faktisk ønsker å ha meg der, , ville jeg bli møtt med oppmuntring og forsøk på å finne løsninger. Særlig etter at jeg ble ufør og ikke lenger var bundet av arbeidslinja. Men nei. Når jeg i min frekkhet foreslår noe selv, er det ssom å stange hodet i en vegg av regler og tåkeprat, spesielt reservert for brysomme, kravstore brukere.

Akkurat nå blåser jeg i om jeg har en lønnet jobb eller ei, og jeg har avfunnet meg med at det kan ta lang tid før jeg har en ordinær jobb i sikte. Men jeg vil gjerne bidra. Gjøre noe som utgjør en forskjell, men som også gir meg livskvalitet og overskudd. Men det tror jeg ikke jeg finner på et dagsenter.















Ikke en dag går uten at jeg lengter tilbake til det gode fysiske arbeidet og samværet med folk og dyr i stallen. La oss håpe at jeg møter noen med åpent sinn i systemet snart, før selv jeg, personifiseringen av stahet ,mister motet av byråkratiets makt... Det begynner å haste!


En liten kommentar helt til slutt, som jeg glemte å føye til i går: Det kan se ut som jeg gjennom dette innlegget ønsker å gi den stakkars saksbehandleren minall den pepper han kan få, men det er altså ikke tilfellet. De jeg er sint på er systemet i seg selv, både i Nav og kommunal forvaltning. Saks behandle min, han ser faktisk ebgrensningene i sitt eget system, og den største "feilen" han gjør er vel å ikke tørre stå opp mot ledelsen, og det klarer jeg ikke akkurat klandre han for… men det betyr ikke at han ikke burde gjøre det :-)

Fra mysterium til menneske, del 1 av 2

I flere måneder nå, helt siden jeg fikk vite at traumeenheten ved Betania skulle legges ned, har jeg jobbet med å skrive litt av min historie. Det har vært en lang og møysommelig prosess, og enda er jeg ikke ferdig. Faktisk har det vanskeligste blitt å skrive om det som har betydd mest for meg, nemlig oppholdet ved traumeenheten. Kanskje fordi jeg ikke tør kjenne på sorgen, og kanskje fordi utsiktene til å publisere innlegget får gjør så jeg ikke tør bli ferdig. Vel, det sistnevnte kan jeg hvertfall gjøre noe med. Her kommer derfor første del av historien min.

 

Del 1: Om kaos og en vaklende grunnmur

Dette er historien om et hjernevasket barns møte med hjelpeapparatet både på godt og på vondt og å være et mysterium både for seg selv og andre.. Det er også historien om å fornekte seg selv og sin overgrepshistorie, til skritt for skritt å nærme seg det mennesket man egentlig er.

Som 16-åring var jeg for første gang innlagt i psykiatrien, i nesten to år. Jeg måtte bort og skjermes fra mildt sagt usunne familieforhold preget av omsorgssvikt og psykisk vold. Og ikke minst, jeg trengte hjelp til å få tilbake troen på livet igjen. Jeg fikk rikelig med omsorg i form av struktur og trygge rammer for å bygge meg opp igjen. Selvfølgelig snakket vi også om hvordan jeg hadde hatt det hjemme, men bare en gang kan jeg huske at jeg fikk spørsmål om jeg hadde opplevd seksuelle overgrep. ”Nei”, svarte jeg helt uforstående, og så snakket vi ikke mer om det. Vi snakket mymen lite gikk i dybden. Jeg som blomstret slik i de trygge rammene og dessuten var så flink med ord, ville nok klare meg bra. Men det var en ting som ingen virkelig så: At det kun var fasaden min som var gjenreist, og et hus uten grunnmur vil før eller siden falle sammen.

Jeg bar på en smerte som ingen ante dybden av, og nesten aller minst jeg selv. ”Kaos” kalte jeg det, for det var slik det føltes, når kroppen stivnet og tanker og ord forsvant i et hav av tåke, eller jeg plutselig sto og hev etter pusten uten å kjenne noe i resten av kroppen. Følelser visste jeg knapt hva var, de bare tok plutselig over og overveldet meg. Andre ganger mistet jeg nesten følelsen i kroppen ved berøring. Frykten alt dette vakte i meg kunne ikke beskrives med ord, for å føle ubehag var forbudt, farlig. Derfor ble alt dette bare til kaos. Hvorfor var det ingen som så denne totale mangelen på kontakt med følelser? Dette spørsmålet jeg har stilt meg mange ganger, og det eneste svaret jeg kan gi er at jeg trolig var for flink og tilpasningsdyktig for mitt eget beste.

 

Utenfor alle båser

Med en så skjør grunnmur, tok det ikke lang tid før mitt indre byggverk begynte å rase sammen. Kaoset økte i styrke, mens fasaden gjorde alt den kunne for ikke å slå sprekker, og ganske fort begynte det å gå i nedoverbakke. Temmelig bratt også. Det var slik jeg kom i kontakt med den voksne psykiatrien, og det kan ikke kalles annet enn en sjokkbehandling og til tider traumatisk. For de ville ikke høre på annet enn det de selv mente de så. Og hva var nå egentlig det? Min perfekte, rolige fasade som satt og snakket om en smerte uten form, uten ord. Alt jeg hadde var mine tidligere hjelperes vage ord om hva som feilte meg, ord som ble avfeid med et skuldertrekk. Så ille som jeg sa, var det nok ikke. Jeg prøvde å be om tid og muligheten til å bli trygg, men ble møtt med skjemaer og tilbud om piller. Min fastlåste taushet ble møtt med avvisende taushet og beskjed om at hvis jeg ville ha hjelp, måtte jeg snakke. Etter hvert begynte kaoset å stige til overflaten på måter som ofte forvirret og skremte meg, men det var visst ikke så farlig. Jeg var jo så flink til å ta meg sammen. Det var til og med litt komisk noe av det jeg fortalte, fikk jeg høre en gang fra en lettere lattermild behandler. Slikt sårer, selv hos en som ikke har ord på egen smerte. Nei, det kunne nok ikke stemme at jeg var slik jeg sa, for slik var man bare ikke.

Fantes de virkelig ingen gode mennesker i den ordinære psykiatrien? Joda, det var da noen. Behandlere som var mer opptatt av å finne måter å nå inn til meg på enn av å lappe på fasaden min. Som så verdien av trygghet, og innså at her lå det kanskje ting som stakk dypere enn som så. Det var timer jeg både fikk gråte og le og snakke i bilder, og uendelig sakte begynne på den møysommelige veien med å forstå meg selv. En vesentlig snubletråd var det imidlertid: jakten på DIAGNOSEN. Den som skulle gi det store svaret på mysteriet meg, slik at disse stakkars fagfolka endelig fikk en fasit å forhold seg til. Symptomene mine ble undersøkt opp og ned i mente, men jeg passet liksom ikke inn noe sted. Jo, ett sted så jeg ut til å kunne passe godt inn, som hadde så lite kontakt med følelsene, nemlig autismespekteret. Den dag i dag er jeg evig takknemlig for at jeg hadde en medmenneskelig behandler som kjente meg så godt at han så at jeg følte for mye, uten å føle, og dermed passet jeg ikke inn i den båsen heller. Glad er jeg for det, for et slikt diagnosedyr er det ikke lett å bli kvitt.

 

Ord med og uten makt

Snakket jeg aldri om krenkelsene i barndommen? Mange ganger, hos flere behandlere. Jeg kunne gjengi hendelser i detalj, snakke og snakke i minutter og timer. Men hele tiden var det akkurat som ordene ikke var mine. Som jeg leste fra et manus tilhørende en annen som satt på akkurat den samme stolen i det samme rommet, var meg. Etterpå var jeg berørt på den samme distanserte måten som etter å ha lest ei litt trist bok, men ellers var lite forandret. Overgrepene nevnte jeg vel også i en bisetning, som noe merkelig jeg egentlig ikke helt forsto. Men sant å si forsto jeg langt mindre når andre kategorisk reagerte med avsky og kalte det overgrep. Det var umulig for meg å forstå.

Ord som hjernevask og manipulering er begreper det er lett for meg å bruke i dag. Noen hadde gitt meg sannheten i form av ord om hvem jeg var og hva som hadde foregått. Noen jeg var glad i og så opp til som så sitt snitt til å utnytte et barns hengivenhet etter sitt eget forgodtbefinnende. Ordene svelget jeg rått og de ble til min sannhet også. Ubetydeligheter som kroppslig og følelsesmessig ubehag skulle ikke eksistere i denne virkeligheten og ble istedet erstattet med ord om at det jeg opplevde var noe fint, og hvertfall ikke overgrep. Denne sannheten kunne jeg så utenat at jeg ikke eide andre ord på det som hadde skjedd. Derfor ble å snakke faktisk mer som et forsvar enn til hjelp i bearbeidelsen av barndommen.

 

De manglende brikkene

Akkurat når jeg begynte å innse at jeg trolig var utsatt for seksuelle overgrep, er vanskelig å si. Kanskje begynte det da helt vanlige ting som å gi en god klem, fikk meg til å føle meg mer som en mekanisk robot enn som menneske. Eller kanskje kom det med de kroppslige flashbackene. Gjenopplevelser av ting jeg før hadde tenkt på som normalt, men som nå vakte en kvalme og vemmelse i meg uten sidestykke. Uansett førte det til mye forvirring og usikkerhet. Var ikke dette ubehaget bare et resultat av at folk rundt meg ville jeg skulle si det var overgrep? Hva som gjorde at jeg ikke valgte å høre på denne tvilen i meg er uvesentlig, men jeg begynte hvertfall å ta innover meg en ubehagelig sannhet.

Det store vendepunktet kom imidlertid da jeg ved et lykketreff fikk begynne hos en behandler med bakgrunn fra Betania som så meg gjennom ”traumebriller” og som visste å stille de riktige spørsmålene. Endelig ble jeg sett og forstått som en person, formet av en traumatisk oppvekst, ikke bare en haug symptomer som sprikte i hver sin retning. Da hun forklarte meg hvordan det går an å føle seg som både voksen og barn i samme kropp, falt menge brikker på plass og jeg forsto plutselig at jeg ikke var så bakvendt likevel. At det ikke er så unormalt, men naturlige reaksjoner på store påkjenninger. Samtidig begynte jeg også i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg lærte å lytte til kroppen og være til stede både mentalt og fysisk, og forsto for første gang at kroppen aldri helt hadde vært en del av meg, som så mye annet. All denne innsikten var som små, men viktige brikker i et digert puslespill med ukjent motiv, som plutselig begynte ta form, bare jeg var sterk nok til å dykke enda dypere ned i det mørke kaoset og bli kjent med meg selv.

Men skulle jeg klare å dykke ned i det dypeste dype, trengte jeg mer enn bare å gå til samtale en gang i uka. Grunnmuren min var langt fra sterk nok og hverdagene altfor krevende til at jeg ville takle en slik påkjenning. Jeg ville trenge ro og trygge rammer rundt meg, skulle jeg våge å åpne meg. Derfor, etter utallige runder med meg selv, tok jeg et av de viktigste og modiste valg noensinne, å søke meg til traumeenheten ved Betania Malvik.

Følelseskaos og hverdagspsykodrama

Det er jul og jeg er hjemme. Eller, egentlig er jeg med familien på hytta, men det er uansett jul, og jul er komplisert. Familie er komplisert også, og relasjoner i det hele tatt. For ikke å glemme alle de derre følelsene.

Oftere og oftere dukker det opp rare følelser i meg som spretter veggimellom i både kropp og sinn. Noen ganger kommer de ut; andre ganger sitter de fast her inne, og jeg låser meg inn i tausheten. Altfor mange ser ut til å tro at hver gang det stopper opp inni meg og jeg blir stille, er det fordi jeg grubler. Når det i virkeligheten handler om et utall indre "stemmer" som ikke er hørbare stemmer, men mer "krefter", "viljer" eller "deler" om du vil, gjerne med hver sin alder og stemningsleie, som alle drar i hver sin retning og spenner bein for hverandre, og det til slutt er så mye kaos i meg at alt blir helt tomt og stille. Å være uenig med seg selv får plutselig en mye dypere og mer komplisert mening, tro meg. (Vanskelig å forstå, sier du? Null problem med å fatte det. Høres det slitsomt ut? Gjett om!)

Midt oppi dette står altså jeg, passe sliten og susete etter ti intense uker, og skal forsøke holde i trådene og hvertfall prøve skape noe mer enn illusjonen av kontroll, og helst litt trygghet også. For uten trygghet opprettholdes bare illusjonen, eller fasaden om du vil. Som er flinkere til å overbevise verden om at jeg har kontroll, enn til faktisk å ta styringa. Ei styring jeg mer enn gjerne vil ta tilbake. Kanskje har jeg lært meg noen nye triks som kan gjøre jobben litt lettere? Jeg tror kanskje det, og det trikset kalles psykodrama.

Hva psykodrama er, er ikke så lett å forklare for utenforstående. Det handler om å "spille ut" forskjellige situasjoner på en måte. Det kan være konkrete hendelser eller indre konflikter. Det som gjør det så genialt synes jeg, er at dukan skape roller til hva som helst, det være seg en person eller følelse eller et musikkinstrument. Disse rollene kan også "spilles" av hva som helst, enten en person eller en gjenstand. Det er mye som kan utrettes på denne "scenen" som jeg ikke skal gå inn på her, men alt i alt er det en fantastisk måte å jobbe på, synes hvert fall jeg. alt blir liksom så konkret. Selv indre kaos kan plutselig bli littegranne logisk.

Men er det mulig å bruke dette i hverdagen, da?
Tro det eller ei, men det er ikke så vanskelig som det høres ut, når du er blitt vant med måten å jobbe på. Så sent som ikveld fikk ei sofapute den lite flatterende rollen som min fortids store skygge, mens et ullpledd fikk rollen som Muldra 11 år. Sofaputa ble omgående plassert på et annet rom ute av syne, noe som ga det redde, indre barnet mulighet til å få litt av den omsorgen det trenger.

Det finnes flere måter å jobbe sånn i praksis, men det har jeg ikke fått prøvd ut enda. For det er jo en forutsetning at du er hvertfall litt klar i toppen og forstår hva som skjer inni deg, og det er det ikke alltid man er...

Noe annet som er viktig for indre trygghet er omsorg, men det er et annet og nokså komplisert kapittel som jeg får komme tilbake til.

Fremmed fugl, selv i traumeland

Og de røffe tidene fortsetter... Mer kaos, mer følelser på ville veier og flere nattlige samtaler er unnagjort. Jeg er her på uke fem nå, og jobben er såvidt begynt.
Jeg er fremdeles trygg. Men midt oppi all trygghet, respekt, omsorg og varme føler jeg meg fortsatt som en fremmed fugl. Hvorfor?
Jo for selv her, selv på en spesialavdeling der alle befinner seg i sitt eget, private traumeland, er min historie fremmed. Det fikk jeg bekreftet så sent som ikveld.

For jeg er ikke blant dem som aldri ble trodd når jeg fortalte hvor vondt jeg hadde det, fordi jeg trodde ikke selv jeg hadde det vondt. Jeg ar ikke gått og kjent på skyld og skam før i nyere tid, fordi jeg ble fortalt at jeg ikke hadde noe jeg trengte skamme meg over. Her var ingen låste dører eller hemmeligheoldelse, heller tvert om. Men jeg var så fanget i meg selv og avstengt fra verden rundt meg at andre hadde fullstendig makt over meg.

Alt dette forstår intellektet mitt. Men hva med følelsene?
I tillegg til skammen (jeg tror hvertfall det er skam) og forvirringen fra min egen fortid, bærer jeg på en nyere skam. Skammen over egen historie. At den var som den var, at jeg var som jeg var... Selv her stemmer ikke historien min med det "vanlige bildet, så det må jo bety det er riktig at jeg er FEIL?

Neida, det stemmer nok ikke, og de som er rundt meg gjør en hederlig innsats med å prøve overbevise meg. Men helt sikker kan jeg aldri være. På om det virkelig er plass til min tåkelagte, forvridde historie...

Sjele dykk i varme omgivelser

I januar i år kom jeg med en aldri så liten krigserklæring til noen som stod meg nær. Jeg sto på spranget til å ta første skritt i retning et dypdykk inn i det som var en gang. Mye har skjedd siden da, men nå er jeg altså her.

Omlag tre uker er gått siden jeg satte mine ben her for å begynne på min ti uker lange reise. Akkurat hvor redd jeg var er det vel bare en person som vet, og jeg tror sannelig d blir mellom oss... Og vel har det vært både skremmende og krevende, men samtidig noe mye, mye mer.

Dette er et sted med varme, først og fremst. En slags medmenneskelighet og respekt for at ting kan være utfordrende, jeg sjelden har støtt på, og hvertfall ikke etter jeg kom inn i voksenpsykiatrien


Det første jeg møtte da jeg kom hit var denne lodne karen på senga (den store brune bamsen altså, veslemarsvine er mitt eget), et personlig kort og en liten skål med sjokolade. Noen synes dette er rart, men jeg ble personlig veldig rørt. Bare med en sånn liten gest er det som de respekterer at veien jeg skal gå er veldig tøff, og at på denne veien er det lov å være liten og sårbar. Men dette er bare begynnelsen.

Respekt er det første som slår meg. Allerede da jeg var her på forkurs i mai, et slags todagers prøveopphold, følte jeg meg sett og respektert. Da jeg snakket om hvor skummelt det var å bruke alarmen for å påkalle hjelp så ble jeg faktisk trodd og respektert, og ikke føysa bort eller bagatellisert slik jeg var vant med. Er det noe du ikke fikser så støtter de deg. Selvfølgelig blir du utfordra også, men i motsetning til mange andre steder, tar de deg på alvor om du sier du ikke er klar for utfordringen. På den måten blir du ansvarliggjort på en veldig verdig måte ved at du styrer tempoet selv.

Men det viktigste er og blir medmenneskeligheten og omsorgen! "Er det noe vi kan gjøre for deg?" Er et spørsmål jeg tror jeg har fått hver eneste dag siden jeg kom hit. Og hva du trenger kan være så mye. Om det er å ta en prat, få en klem, ta et slag kort eller bli fulgt opp til kantina, spiller ingen rolle. Måten de møter deg på i det du trenger gjør kanskje på sikt at det ikke er fullt så ekkelt og nedverdigende å be om hjelp til ting.
Nå har jeg snakket om miljøpersonalet i stor grad, men behandlerne også har en helt egen medmenneskelighet som ikke akkurat er daglig kost. Det er noe eget med en behandler som er hos deg etter en tøff gruppetime, henter kakao og sitter ved sida av deg og stryker deg på ryggen til du har kommet litt til hektene igjen,eller gir beskjed om at du bare må komme å prate selvom hun sitter med papirarbeid, eller bare kommer bort og spør hvordan det går. Og innimellom alt det tøffe er det den naturligste sak av denne verden at behandlere og pasienter spiser lunsj sammen.

Og hva med behandlinga, tenker du kanskje. Vel... den har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på for øyeblikket, og kanskje ikke i det hele tatt. Hvertfall ikke innholdet. Mye er gruppebasert og det er skremmende nok i seg selv. Det er både samtalegrupper, psykodrama og monodrama (superenkelt forklart en form for rollespill kombinert med indre utforskning, og noe av det tøffeste og beste her som jeg vet av), vi jobber med å bli kjent med kroppen både i bevegelsesgrupe og individuell fysioterapi, og selvfølgelig individuelle samtaler. Ja, og så kreativ uttrykksgruppe,da, som også er en favoritt.

Hjernen går hvertfall på høygir, og selvom jeg ikke alltid er synlig oppkava (heldigvis!) er jeg så mentalt sliten at jeg omtrent ikke vet ut/inn på tilværelsen. Da er det beste som fins å krølle seg sammen mellom diverse pledd, puter og saueskinn inne på Oasen som er verdens deiligste stilleromm! :-)

Det er sju uker igjen. Sju tøffe uker, om jeg skal tro min egen magefølelse og erfaringer. Men tøffe på en god måte, fordi jeg er på et godt sted! Et sted jeg kan være menneske, ikke bare pasient.