Det har bikket over i de tilige timer av fredag den 13. en ulykkesdag for mange, og nå også for undertegnede. Ikke fordi jeg er så spesielt overtroisk av meg, langt ifra, men allikevel vil akkurat denne fredag 13. bli noe helt spesielt og prege livene til mange på en ikke særlig god måte.
Idag skal nemlig et av de tryggeste stedene jeg vet om som er et helt unikt behandlingstilbud, stenges for godt, om Helse Midt-Norge får det som de vil...
Jeg snakker om stedet jeg var før jul, på det jeg blant annet har kalt min ti ukers sjelevending for å kamuflere hva jeg egentlig har gått gjennom, men som jeg heretter ønsker å være åpen om på bloggen. Jeg snakker om traumeenheten ved Betania Malvik. Et sted som har blitt beskyldt for å likne en sekt og mye annet jeg ikke vil gå inn på her, framstillinger som jeg og mange med meg, føler er helt på jordet.For oss er dette et trygt sted fullt av varme, respekt, omsorg og trygghet som har gjort det mulig å gjøre et dypdykk ned i de virkelig vonde minnene våre.
Personlig vil jeg påstå at ti uker på traumeenheten har hjulpet meg mer enn over ti år i den ordinære psykiatrien. Både på grunn av muligheten til å jobbe så intensivt, men ikke minst gjennom å bli møtt på en så helhetlig og unik måte, som et helt menneske med alle de tanker og følelser og behov en måtte ha. Med unike behandlere og personale som er der for deg når du trenger det og til det du trenger. Hvor det skapes trygge relasjoner kanskje for første gang i livet, samtidig som en lærer å forstå hvorfor nettopp tilknytning til andre mennesker er noe av det skumleste som fins.
Jeg kunne skrevet så mye, mye mer, men venter med det til et senere innlegg. Siden den tragiske dagen da vi fikk beskjed om nedleggelse, har jeg jobbet med en lengre tekst om min erfaring med psykiatrien og møtet med Betania, som jeg egentlig hadde som mål skulle være ferdig idag. Det har ikke skjedd grunnet diverse skrivesperrer, så derfor dette småkaotiske innlegget foreløig.
Dagen idag er nemlig den perfekte dagen for meg å gå åpent ut, så åpent som det blir på denne bloggen. Om at jeg har vært på Betania for å jobbe med senskader etter både incest og psykiske overgrep.
Jeg velger å være åpen av flere grunner. Først fordi jeg velger å være åpen om Betania, og da kan jo enhver idiot søke seg fram på google og gjøre seg sine tanker. Og Betania er et sted som fortjener all den oppbackinga de kan få. Jeg vil gi folk muligheten til å lese de GODE historiene fra traume, ikke bare medias ensidige fremstilling. For jeg er STOLT av å ha vært på traumeenheten! Ikke av historia mi og hva den har gjort med meg, men av at jeg faktisk turte dra dit og tok mot så mye hjelp som jeg gjorde.
Min andre viktige motivasjon som samtidig skremmer skiten uttav meg, er om mulig å kunne fortelle at incest er noe annet enn slik det ofte presenteres. Jeg vil prøve si litt om hvordan det er å gå fra hjernevask og total fornektelse til gradvis erkjennelse av at overgrep har funnet sted. Hvertfall håper jeg jeg har mot til det.
Nå bør dette rotete innlegget gå mot sin slutt, for det er en dag om noen timer også. Klokka tolv skal det være en markering mot nedleggelsen av traumeenheten, og der akter jeg å være med. Sammen må vi vise vårt standpunkt: Nei til nedeggelse av et tilbud som har hjulpet så mange, og som utgjør livlinja for flere som ellers ville vært gitt opp av systemet!
<3 <3 <3
SvarSlett