Å møte seg selv i døra...

...er noe alle gjør innimellom, men enkelte av oss gjør det kkanskje enda mer og enda oftere.

Jeg har ikke blogget så mye i det siste, for det er mye som skjer for tida. På innsida, altså, ikke så mye der ute i verden, sett med normalitetens blikk. Men inni meg er det bevegelse. Så altfor mye også. Jeg er mer til stede i meg selv, får jeg høre igjen og igjen, og ofte er det noe positivt ladet, også for meg. Som at jeg ofte føler meg så mye mer levende nå enn før. De to ukene jeg var på New Zealand nylig, for eksempel, som fremstår som en lang rekke lys levende minner, full av opplevelser for alle sanser, i steden for ei drømmeaktig tåke eller en reisseberetning jeg har sett påå TV. Denne nye måten å væære til stede på kan jeg virkkelig like! Men det er den lyse siden av det hele. Den andre siden, den dunkle og forvirrende, er det ikke så mange som ser.

"Mer til stede i meg selv", sier folk. Men hvem er egentlig meg selv? Hvem er jeg til stede i? Ikke misforstå, jeg vet hvem jeg er. At jeg heter Muldra og beveger meg skremmende fort i ut av tjueåra er jeg smertelig klar over. Det er hun jeg er utad, og inned, forsåvidt. Problemet er ofte at det som lever på innsida av meg, ikke ser verden på samme måte.

Plutselig kan jeg se verden med et barns blikk. Jeg kjenner på de samme behovene og følelsene som en femåring, tiåring eller tenåring. Tankene likner et barns og jeg ser på mennesker og relasjoner slik et barn gjør. Hvertfall slik jeg gjorde da jeg var liten. Noen kaller det delpersonligheter, andre barnefølelser, men den beskrivelsen jeg synes treffer best er "å leve med forskjellige verdner inni seg", som det står om i en knakende god artikkel, skrevet av Arne Blindheim for RVTS Vest.
Jeg føler selv at denne beskrivelsen treffer bedre enn å snakke om følelsesdeler eller delpersonligheter. En ting er at i mitt tilfelle har ikke delene tatt form som enkeltidentiteter med navn og alder som hos mange, selvom jeg har gitt de forskjellige, ok, delene, en form for "arbeidsnavn" for lettere å kunne skille de fra hverandre, både for meg selv og for andre. Jeg kan ofte anslå ca alder, men aldri eksakt. Dette kan henge sammen med at mine traumer ikke er av en så voldsom eller ekstrem karakter. Eller sagt på en annen måte, så var skillet mellom det som var traumatisk og "normalt", så utvisket og forvrengt etter mange år med krenkelser og manipulasjon i barndommmen, at grensene mellom disse delene og hva som tilhører nåtida, er like difust og forvirrende idag, som virkeligheten var ffor over tjue år siden.
Den andre grunnen til at jeg liker beskrivelsen med verdener, er at dette handler om så mye mer enn identitet. Det handler om hvordan jeg oppfatter virkeligheten. Om mennesker er trygge eller skumle, om nærhet er godt eller farlig. Men også slike små ting som at min evne til å forstå ironi eller andre sosiale koder plutselig kan endre seg, eller at jeg midt i en grippende roman, plutselig ikke klarer å relatere meg til innholde og det enestee som når inn til det forvirrede hodet mitt er Anne-Cath Vestly eller Astrid Linngren. Dette er bare et lite knippe av eksempler på små ting som kan forandre seg og kanskje virke bagatellmessig på andre, men som dypest sett handler om at jeg har opplevd saker og ting i barndommen som har vært så skremmende, overveldende og uforståelige at minnene er gjemt bort, langt inne i meg et sted, sammen med tanker og følelser.

Disse forandringene ser du sannsynligvis ikke. Ja, selv de som kjenner meg veldig godt ser sjelden når jeg er i en annen tid. For utad holder jeg maska og er den voksne Muldra som kikker inn på den kaotiskee følelsesverdenenn med et distannsert blikk. I mange år holdt jeg til og med de indre barnas virkelighet på avstand, så mye at jeg mistet kontakt med så å si alle følelser. Og når jeg innimellom ikke mestret eller hadde problemer med å forstå verden rundt meg, ja da var jeg bare lat, tenkte jeg.

Det var den gang. Nå, etter en lang og krunglete vei er jeg et helt annet sted. Jeg lever mere her og nå enn noen gang. Problemet er at her og nå også inneholder følelsene fra den gang da, og det blir fler og fler av dem. Følelser jeg kjenner er fra en annen tid, men som blir en del av virkeligheten min her og nå. Følelser uten klare miner å koble de til. Sider av meg selv som skremmer, ydmyker og forvirrer meg.
Jeg møter meg selv i døra, flere ganger i uka, noen ganger flere ganger om dagen. Fra å være en trygg og selvstendig som aldri følte frykt for ensmheten, til å skjelve i frykt over å skulle være alene. I neste nu, et frådende sinne og e og en angst for alle mennesker. Selv hunder, HUNDER som er ett av mine favorittdyr (!) klarer å skremme meg. Er det rart jeg blir forvirra?

Vel, jeg skjønner nok det er PTSD-en som er ute og herjer med meg for tida. En temmelig kompleks en også. Men hva vil den fortelle? Hva bærer disse indre, barnlige verdenene på som gjør meg så redd og sint? Nei, det skjønner jeg ikke.