Fanget i et larmende, lydløst jordskred av noe som er meg, men som allikevel føles fremmed.
Jeg er blitt redd for å være alene.
Allikevel isolierer jeg meg, fordi mennesker er farlige.
Jeg vil ha kontrollen.
Allikevel flykter jeg dit kontroll ikke finnes. Inn i stillhet, fantasi og kaos.
Jeg trenger nærhet og noe å klamre meg til.
Men som en stålfjær ligger jeg i sengen og brøler i sinne og frykt,av min egen ynkelige svakhet.
Mens tanken er klar og hodet kalt. Så hvorfor ikke bare fortelle meg selv at her og nå er trygt, at alt vil gå bra?
Nei, for min tanke er ikke fri, mitt hode ikke mitt eget.
Det tilhører enda han som en gang skapte meg,
definerte meg,
brukte meg.
Han som lærte meg å tenke,
slik at det vonde i sjelen ble usynlig,
det som var feil ble normalt
og grenser ikke fantes.
Hvordan skal jeg da kunne snakke til meg selv med fornuften stemme?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar