onsdag 21. januar 2015

Sorg, tillit og veien bort fra lært hjelpeløshet

Noe er i ferd med å skje med meg, igjen. Synes ikke det har vært annet enn forandringer det siste halve året. Flere forandringer enn jeg har hatt overskudd til å skrive om her hvertfall. Men dette er på mange måter konkret og forståelig, og påvirker meg mer enn jeg kunne forestille meg.

Det hele startet like før jul, med noe som i utgangspunktet er veldig trist. Min kjære oma (mormor) lå for døden. Mamma var alt reist, og jeg visste med meg selv at jeg MÅTTE nedover, skulle jeg få fred til sinns. Men siste helga før jul er nå en gang en av de verste reisehelgene i året, og tross helhjertet og iherdig bistand fra en av mine gode assistenter, så det ut til at jeg måtte bite i det sureste og bitreste eplet jeg kunne tenke meg: å bli hjemme. Men med mitt behov for ledsagertjenester som måtte bestilles innen et klokkeslett som for lengst var passert, var det rett og slett for stor risiko å reise sørover via Oslo S, lørdagen før juleferieen.

Så skjedde det utrolige. Jeg fikk en melding. Eller mange meldinger, retteresagt, fra en av mine nærmeste, som hadde skjønt at noe var i gjære. Hvis jeg fikk hjelp med å bestille flybilletter, ble møtt på Gardermoen og kjørt dit jeg skulle, om jeg ville klare å hive meg rundt og komme meg på et fly tidlig neste morgen, da? Jeg sa ja.

Og det var i det øyeblikket jeg sa ja, det store vendepunktet oppstod. I det jeg tverrvendte midt i svalestupet mot en dypt depressiv helg. At jeg faktisk lot noen stille opp for meg til de grader, kjøre så mange mil for MIN SKYLD, er et under i seg selv. Og at jeg fikk pakket og ringt etter taxi, og seks timer senere var på full fart sørover, er en større bragd enn mange kan forestille seg. Men så sterkt var mitt ønske om å reise, at jeg var villig til å ha tillit til villt fremmede mennesker. Jeg, som egentlig avskyr å ta taxi, ba om hjelp fra sjåføren til å ledsages til innsjekk. Jeg som foretrekker å bestille flybilletter flere måneder i forveien og helst har med meg egen ledsager helt fram til gate så jeg er sikker på at jeg kommer dit jeg skal, valgte nå å stole på at det elektroniske skjemaet til Norwegian var nok til at jeg fikk assistanse, både på Værnes og Gardermoen. Vel vitende om at jeg risikerte å møte både grinete drosjesjåfører og og stressa flyplassansatte. Blåss i det, jeg skulle til oma!

Midt oppi dette innså jeg en smått ubehagelig sannhet om meg selv. At jeg i mange år, helt siden verden forventet en voksen og selvstendig Muldra, har vært styrt av en slags lært hjelpeløshet og fornektelse av den. Men ikke slik de fleste ser ut til å forstå fenomenet.

Tidlig i voksenlivet ble jeg forklart hva lært hjelpeløshet betydde. Alltid den sammme forklaringen. "Det er jo ganske vanlig blant synshemmede", fikk jeg høre", og "Mange har jo blitt veldig overbeskyttet i oppveksten". Jeg kjente meg ikke igjen, ikke i det hele tatt. Når jeg så svarte meed at mitt største problem, heller var at jeg ikke kklarte be om hjelp var svaret alltid det samme: "Hadde det ikke vært fint å klare bli mer selvstendig?" Jo, selvfølglig.

Det var bare det, at min oppvekst ikke var preget av overbeskyttelse, men heller det motsatte. Skal vi kalle det underbeskyttelse? Alt fra jeg gikk i barnehagen forsto jeg at jeg skulle være voksen. Ja, du leste riktig, voksen. Og voksne forstår ting av seg selv og greier seg selv. De setter seg hvertfall ikke ned og gråter når de ikke får til noe. De spør om hjelp, selvføglelig på en voksen måte. Men å be om hjelp var også et tegn på å være dum, lat og egentlig ikke ville noe som helst. Aldri visste jeg om jeg ble møtt med en voksens tålmodighet, harde ord, iskald taushet eller en varme og vennlighet så altfor stor for et lite barn. Motstridende, sier du?

Derfor ble jeg ei stillfarende, lukket lita jente. Livredd for å gjøre feil og med minimal tillit til menneskene rundt meg, men uten å skjønne det selv. Jeg gikk nesten aldri til voksne etter støtte, men lærte meg verden gjennom observasjon. Det er bare det, at med to prosent syn blir verden enda mer kaotisk og uforståelig enn hos barn som ser. Så alt det som var uforståeelig og skremmende, lærte jeg meg å skyve langt inn i glemselens tåke. Det sluttet simpelthhen å eksistere. Resultatet ble at jeg på terskelen til voksenlivet hadde en nokså fragmentert forståelse av meg selv, verden og menneskene rundt meg.

Så ja, jeg var usikker på det meste og på sett og vis lært hjelpeløs, på mitt eget, omvendte vis. Handlingslammet, ja, tidvis paralysert har jeg vært, av min egen usikkerhet og oppsmuldrede identitet. Å samle meg sammen har vært en hard jobb, som både har tatt tid og krefter, og det som har hjulpet meg mest, har vært å få lære meg å be om hjelp til det jeg ønsker og trenger. Så jeg igjen kom meg ut av lammelsen og inn i livet. Til de gode opplevelsene og ikke minst, de gode menneskene.

Jeg kom meg til oma. Takket være noen fantastiske mennesker, særlig ett, og min egen viljestyrke og indre balanse. Jeg turde stå i sorgen lenge, min egen, men også andres, fordi jeg visste at jeg ville tåle flodbølgene av følelser uten å drukne fullstendig. Jeg har sunget i begravelsen og tatt et verdig farvel, og reist for å og besøke en god venn like etter. Jeg har vært redd og sårbar og sprengt grenser. På egen hånd og sammen med andre.

Jeg tror sannelig jeg har begynt å leve livet med meg selv i førerhuset. Ennåå er jeg en langt fra en habil kaptein å regne, men jeg har fått troen på at det kan læres!

5 kommentarer:

  1. Sitter her med en enorm følelse av stolthet vennen! Vær stolt! Jeg er stolt over hvor langt du er kommet! STOLT! Jeg finner ingen andre ord enn stolthet! Å er æret over å få være med på deler av veien din! 2015 er DITT år! Kommer alltid til å være her for deg vennen! STOLT <3

    SvarSlett
  2. Du er så fantastisk tøff!!! Og flink til å skrive om hvordan ting henger sammen på innsida uten nødvendigvis å utlevere deg for mye ;) en super balansekunstner !! Håper 2015 blir året hvor du mer og mer overtar hele førerhuset (vel og merke hvis det er en simulator eller overintelligent Bil som vi snakket om at man ikke trenger mye syn for å holde på veien ;)) ) At du blir sjef i eget liv og kjenner det som tryggere og tryggere og være i det konseptet... Heier på deg, du flotte Muldra!!!! Klem fra hærjetussa utti snøskauen på tjukkeste bondelandet ;)) (har forresten fått snøfreser til gards nå og føler meg passe macho når jeg bruker den... Hehe ;)) )

    SvarSlett
  3. Tusen takk, begge to :-)
    Mariposa: Men vil du fortsatt være stolt av meg, selvom jeg ikke er like flink alltid? (spørsmål fra et lite, redd, indre barn... Ikke voksne Muldra som vet hun kan stole på deg<3)

    Marianne: I metaforenes land er allting mulig, også bilkjøring, muhahaha. Så bare pass deg for råkjører'n :-D Men jeg skal ikke insistere på å låne snøfreseren din når jeg kommer på besøk ;)

    SvarSlett
  4. Jeg kommer alltid til å være stolt over deg vennen! Å kommer alltid til å være sammen med deg! Uansett! Om d så er babyskritt eller større skritt, eller tilbakefall! Jeg kommer alltid til å være i heiagjengen din! Jeg kommer alltid til å støtte deg både i medvind å motvind <3 4 EVER!

    SvarSlett
  5. Hehe hadde vært artig det da ;)) men håper egentlig det ikke blir mer bruk for den nå ;)) sender styrketanker for helga ;))

    SvarSlett