Oh happy day! Veien inn i musikken og meg selv

Siden begynnelsen av januar har torsdag vært min favorittdag i uka. Den dagen som har holdt meg flytende, uansett hvor stormfull tilværelsen ellers måtte være. Det er nesten så jeg tør påstå at jeg lever for torsdagene. Rettere sagt for de to og en halv timene jeg får tilbringe sammen med den trivelige gjengen i det lokale gospelkoret.

Det er like over nyttår en mørk og hålkete torsdagskveld, og jeg står i døra inn til kirkerommet som befinner seg et lite femminutt hjemmefra. Mens magen min danser en slags skrekkblandet frydefull krigsdans, trer jeg inn i noe som synes som et inferno av latter, vennlighet og takhøyde. Jeg føler meg velkommen som jeg er, og merkeligst av alt: det er ikke skummelt. Så begynner sangen, og fra første tone er det som jeg er i en helt annen verden. Musikken fyller meg opp og tar meg med. Til et sted så midt i her og nå som det er mulig å befinne seg. Samtidig så langt, langt borte at alt annet enn dirigenten og sangerne forsvinner. Bare spør assistenten min, som sikkert måtte gjenta seg selv minst fire ganger for at jeg skulle forstå hva hun sa. Men jeg synger igjen! Skaper noe. Er en del av en større sammenheng. Og noe, jeg vet ikke helt hva, er forløst inni meg. Noe som bare har ventet på å få våkne til live igjen.

Uka etter er jeg der igjen, ytterst på stolen, sprekkeferdig av forventning. Vi lærer en ny afrikansk gospel. Synger ord på et språk jeg ikke kan, mens rytmene pulserer gjennom kroppen så jeg nesten ikke klarer sitte stille. Jeg er et eneste stort lykkelig skrik, holdt i sjakk av takt og toner.

Hjemme virrer jeg rundt meg selv som en duraselllkanin med koffeinsjokk. Fylt til randen av lykke. Nei, ekstase! Hvor kommer all denne energien fra? Jeg vet ikke, og ikke hvor jeg skal gjøre av den heller. Fanget i en malstrøm av drømmer om alt jeg ønsker å få til sammen med denne herlige, trygge gjengen i koret, mister jeg nesten pusten og blir ør og søvnløs. Helt til livskraften blir så stor at jeg bare vil gjemme meg. Enn at noe så godt kan føles så vondt...

Men jeg gjemmer meg ikke. Ikke på torsdagene, hvertfall. Enten topplokket er så fullt at jeg sliter med å følge en normal samtale, jeg pådrar meg tidenes vondeste kink i nakken, eller angsten gjør sitt beste for å kvele både stemme og mot. Korøvelsen er hellig.

I kveld var jeg der igjen. En kveld fylt med mestring. Da jeg turte smile åpent og vennlig til noen jeg ikke kjenner så godt. Lo høyt og hjertelig sammen med de andre. Kjente den gode, trygge, ikke så ekstatiske, men like ekte gleden over å merke at noen av melodiene sitter bedre enn for en uke siden. Hjemme igjen, kjenner jeg på den litt uvante følelsen av helhet. I både kropp og sinn, på langs og på tvers, fra øverst til nederst. Alt er akkurat passe, liksom, og mer enn det krever jeg ikke heller.

Jeg gleder meg alt til å fortsette denne oppdagelsesferden! Til nye toner, nye mennesker og nye sider av meg selv :-)

Foto: pixabay.com