Jeg trodde jeg var klar. Klar til å ta del i noe sunt og normalt. Klar for et barn av nåtidens tegn påtrygghet. Så glad for endelig å våge åpne hjertet mitt for denne enkle symbolhandlingen.
Helt til det ordløse språket forteller sin historie.
Kroppsdeler som prøver å dovne bort.
En mage som fylles av angst.
En følelse av å ha gjort noe forferdelig feil. Noe utilgivelig.
En historie fra for lenge siden.
Og jeg blir sint. Eitrende sint. Ikke på kroppen som gjør som den gjør, eller følelser på avveie. Nei jeg blir sint på at noen kan ødelegge et menneske slik. Så lille meg mistet grensene og tryggheten, og store meg ikke en gang kan gi en uskyldig nattasuss uten å innhentes av fortiden. På alt jeg mistet og alt jeg går glipp av, takket være et menneskes feiltrinn.
SINT, SINT, SINT!
Ennå makter jeg ikke bli sint på han som bor blant fortidens skygger. Ikke helt enda. Men tro meg, det er et spørsmål om tid før jeg blir alvorlig forbanna, og da, da blir det bråk!
P
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar