fredag 19. oktober 2018

Farvel, farmor

På mandag reiste jeg sørover for å ta farvel med min gamle farmor som jeg knapt har sett på altfor mange år. Siste gang hang demensens tåkeslør mellom oss, men en varm stråle av gjensynsglede åpnet en rift stor nok til at blikk og hender kunne møtes. Gjensidige smil og varme. Det var over to år siden, og nå, nå skulle det aldri skje igjen.

Bare minnene står tilbake. Fra for lenge siden, men også denne dagen hvor fortid møtte nåtid i en vakker og medmenneskelig avskjed

Jeg minnes de to som sang sine modige toner med personlig preg. Sang seg rett inn til hjertet mitt, fordi musikk er et språk som ikke trenger noen annen forklaring.

Jeg minnes prestens ord, som plutselig inneholdt linjer fra "MIN" sang: Gabriellas Song, og hvordan hjertet mitt åpnet seg i sorg og fortvilelse over alt som ikke ble. For akkurat denne sangen, drømte jeg om å synge for henne som lå der. Vise henne at jeg er i ferd med å lære meg å leve uten frykt. Paradoksalt nok var jeg for redd til å gjøre det, og det ble med drømmen.

Å høre detaljer fra et langt, innholdsrikt liv, og få en følelse av å bli kjent med et helt nytt menneske jeg gjerne skulle ha møtt før det var for sent.

Den ru følelsen av kistehåndtaket minnes jeg, mens vi gikk sakte nedover kirkegulvet med verdighet. Ut i de gylne høstfargene som så ut til å gløde litt ekstra til ære for hun som lå der. Så ydmyk og takknemlig var jeg. Redd, men samtidig trygg. I sorg, men samtidig glad for å få delta i denne siste, verdige stunden. Alle alene på sett og vis, bærende på våre egne minner, tanker og følelser. Samtidig sammen om å bære henne, denne aller siste ferden på jordens overflate.

Senere, alle klemmene og de oppmuntrende ordene mens jeg sto der midt i stormkastene fra mine egne følelser. Følelser som bare ville ut og opp blant tretoppene i gravlunden. Røske og rive ned alt høstløvet i kaskader over folkemengdene der nede. Men så skjedde ikke. Mennesker som så kampen min og brydde seg, Holdt om kroppen min. Holdt fast sjela mi, så den ikke forsvant et sted dit ingen kunne nå meg.

En tung dag. Men også en dag med verdighet og medmenneskelighet. Som viste meg at tross smerte som var og smerte som er, tross brokete liv og såre minner, så finnes det andre krefter der ute som bygger opp i stedet for å rive ned.

Takk!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar