Din tanke er fri. Eller?

"Du ser så lur ut, Muldra", sier hun til meg, min gode venn som sitter rett ovenfor meg.
Vi har sittet her en god stund nå. Jeg med min trofaste braillenoteringsenhet eller skrivekompisen som han kalles; hun med datamaskinen. Vi har skrevet, snakket og skrevet litt igjen. Komfortable i lommene av stillhet som oppstår mellom oss. Nå blir jeg imidlertid varsomt lokket opp til overflaten. Ansiktet mitt har visst avslørt noe av aktiviteten på innsiden, igjen, nesten før jeg blir klar over det selv.

Mitt første instinkt er å si at nei, det er ingenting. Tankene bare flyr, som vanlig. Var det noe? Jeg husker ikke. Kanskje begynner jeg å si det også, men så... I et mikrosekund, bare, stopper jeg opp. Ser døren inni meg som er i ferd med å lukke seg... til den sakte og forsiktig glir opp igjen.

Så forteller jeg hva jeg tenker på. En liten betroelse bare, som jeg helt nylig våget innrømme ovenfor meg selv, og først nå tør si høyt til en jeg stoler på. Og jeg erfarer at det går bra. Taket faller ikke ned i hodet på meg. Avgrunnen åpner seg ikke under føttene mine. Jeg blir ikke en gang det minste redd for følgene av å si noe høyt. Det føles bare... ålreit,, liksom.

Din tanke er fri, er en sang jeg har kjent siden barneåra, og et motto jeg har levd etter nesten like lenge. Andre mennesker kunne påvirke meg, forme meg, hjernevaske og manipulere meg De kunne ta eierskap over hva jeg sa og hva jeg gjorde, ja til og med over kroppen min, men ALDRI så de det aller innerste. Min hele eksistens og overlevelse avhang av det. Den ene tanken om at jeg var meg, og jeg ville fortsette å leve.

"Og slik vil det alltid bli. Min tanke er fri".

Men hva består egentlig denne friheten av hos et barn, en ungdom, som alltid venter seg å bli invadert, manipulert, utnyttet? Når den eneste måten å overleve på har vært å si som de voksne, gjøre som de voksne og tenke som de voksne? Jo, da blir den aller største friheten å få være alene. Til IKKE å fortelle. Til IKKE å betro seg. Frihet til å ha hemmeligheter. Frihet til å holde avstand...

Det blir en ensom eksistens. En dag for ikke så lenge siden, begynte jeg å fatte at mitt vennlige smil og "Joda, jeg har det bra. Hvordan har du det?", egentlig fungerer som verdens beste og mest kamuflerende rustning. En rustning hvor oppmerksomheten preller av, like lett som regndråper på ei vindusrute, mens alt den andre ser, er speilbildet av sin egen vennlighet.

Så jo, mine tanker er fri. Fri nok til å la seg fengsle, av seg selv.

Men jeg prøver. Prøver å åpne døra til mitt selvbygde fangehull på klem. Prøver å by på små bruddstykker, trivialiteter, små og store gleder, og sorger, og lengsler. Ser at disse små glimtene til sammen knytter bånd og bygger bruer over til andre mennesker. Forbindelser jeg ennå ikke tør stole på sånn helt på ordentlig. Kanskje en dag langt der fremme tør jeg legge min fulle tyngde på disse båndene og være trygg på at de holder, selv hvis jeg faller.

Det er lov å håpe.

Sendt fra min iPad