Noen ganger tar du et ganske tilfeldig valg, som blir viktigere enn du kunne forestilt deg.
Noen ganger trosser du frykten, og tar sjanser som bare du kan forstå betydningen av.
Våger møte verden med et åpent hjerte, og får din egen lengsel og sårbarhet på kjøpet.
Egentlig var det en ren slump, at jeg oppdaget de, Mankes. En nederlandsk duo som var på turne i Trøndelag og nå skulle spille her på et par av byens små, lokale utesteder. Musikk jeg aldri hadde hørt om, men som pirret min nysgjerrighet. En anbefaling og noen meldinger senere, var det bestemt. Jeg og to andre skulle på konsert.
Å dra ut med gode venner og presentere de for ny musikk som ingen av oss egentlig kjenner til, høres kanskje ikke ut som en stor greie for mange. For meg, derimot, som for få år siden kunne få en hel kinoforestilling ødelagt av skam og dårlig samvittighet på vegne av alle som ikke trivdes like godt som meg, krever det en hel del mot. Likevel dro vi sammen på oppdagelsesferd inn i et nytt musikalsk univers.
På god avstand fra scenen satt vi og lot oss lokke inn i noe vakkert, melankolsk og intenst medrivende. Med en underlig mørk grunnstemning som holdt meg fast utenfor tiden, og tekster jeg bare sånn halvveis forsto. Musikk som snakket til noe i meg, noe som var sulteforet på et eller annet bortenfor ord, som det først nå var trygt nok å kjenne på.
Ja, for jeg følte meg trygg. Trygg nok til å lytte uten samvittighetskvaler, selv da musikken Tok seg opp til nivåer av annerledeshet og enkelte publikummere rundt oss falt av lasset. Trygg nok til å le, selv da jeg i min svaksynthet grep en fremmeds glass ved bardisken og oppdaget at det tilhørte en av musikerne. Trygg nok til å la meg berøre og trollbinde, og våge dele felles begeistring. En begeistring som ga meg en følelsesmessig glupende apetitt. Denne ene kvelden var så visst ikke nok. Jeg ville ha mer av det samme!
Dagen etter skulle de opptre på en enda mindre kafé her i byen. Dit dro jeg, mutters alene for første gang. Til et lokale så lite at det å snike seg inn ubemerket bare er å glemme. Hvor det er like innafor for gjestene som betjeningen å hilse. på deg. Like fullt dro jeg. For uten å skjønne hvorfor, visste jeg at denne ensomme oppdagelsesferden behøvde jeg.
Skjelvende bak besluttsomheten står jeg der, et kvarter før konserten begynner. Den eneste i rommet foruten de to musikerne og servitøren, og gjenkjent fra dagen før. Den hvite stokken gjør det umulig å late som jeg er en annen enn hun entusiastiske, nesten blinde, ølglassstjelende fra kvelden før. Verst er det imidlertid å bli avslørt som en fan, mer enn middels begeistret for musikken. Så entusiastisk at jeg ikke bare kommer to dager på rad, men attpåtil tar turen ALENE.
Mitt første instinkt er å å flykte, eller kanskje gjemme meg i det innerste hjørnet. Men HVOR er nå det innerste hjørnet?? Jeg aner ikke. Nettopp fordi jeg er den eneste, og er så synlig, er det umulig å flykte, og umulig å vise seg mer sårbar enn jeg allerede er. Dessuten, hvisker den nye sulten i meg, vil jeg oppleve musikken på kloss hold.
Det blir en intenst nær opplevelse. Lokalet er lite og lyden justert deretter. Fra gårsdagens trøkk trer nå nyansene frem. Tonene, stemningene og tekstene jeg bare delvis begriper meg på. Alt kommer enda nærmere. Griper tak og virkelig klemmer til om hjerterøttene på meg , så det nesten kjennes som jeg skal gå i stykker. Snakker til dette sårbare, lengtende et sted inni meg som jeg enda ikke har blitt ordentlig kjent med.
Plutselig står det så smertelig klart for meg at det er ekte mennesker som står foran meg og byr på seg selv. To levende mennesker som spiller og synger for oss. To mennesker som kan se meg, og hvordan musikken går inn på meg. Som kanskje blir påvirket, berørt av mine ansiktsuttrykk og mitt kroppsspråk. Jeg føler meg avslørt, sårbar og som om sjela mi er avkledd i all offentlighet. Innsikten treffer meg hardt og brutalt. I min kjærlighet til musikk, har jeg sjelden eller aldri klart å forholde meg til menneskene bak musikken. Mer som om de kun er der i kraft av klang og toner. Som om de kun "er" musikken de spiller. Men det funker ikke i dag. Fordi vi er så nær. Fordi vi har snakket sammen. Fordi de har sett meg komme to ganger på rad for å høre på. Fordi jeg ikke eier pokerfjes og ikke klarer skjule hvor berørt jeg er. Det både skremmer, smerter og gjør meg glad og ydmyk på en og samme tid.
Akkurat her, akkurat nå, opplever jeg en form for bånd til menneskene i dette rommet. En form for tilknytning som ikke er nær og personlig, men like fullt så genuin og ektefølt som den kan få blitt. Hvor tonene er trådene som knytter det hele sammen.
I over en uke gikk jeg rundt som hadde jeg den ene foten og det meste a hjertet i et annet univers. Fylt av følelser jeg ikke forsto. Gradvis åpnet jeg opp, og forsto at det jeg følte var et slags savn. Nei, mer som en sorg. Over å ha forlatt noe vakkert og skjørt som rommet både ensomhet og tilhørighet. En lengsel etter å oppleve denne tilhørigheten på nytt, men samtidig vite at det er det ingen garanti for. Så meldte tvilen seg, og skammen. Dette vakre kunne simpelthen ikke være så vakkert, vemodig og viktig som jeg prøvde å innbille meg. Var det ikke heller litt sykt, ja nærmest noe uanstendig over å bli så betatt? Best om det forblir en hemmelighet som kan glemmes i stillhet. Allikevel så skriver jeg. Selv om det har tatt over en måned å jobbe meg forbi skammens og tvilens fallgruver. Fordi jeg vet, at egentlig handler det om frykt. Frykt for å å gi seg hen og vise for seg selv og resten av verden at jeg er et menneske som kan bli trollbundet og henført. At jeg har et stort rom i hjertet mitt hvor alle de forbudte følelsene bor. Varme, intense, lengtende og nære følelser det ennå føles for farlig å sette ord på. Derfor skriver jeg, i et håp om at skammens og fryktens troll en dag skal sprekke i sola.
Bare slik kan jeg lære meg å leve på ordentlig. Høre ti i verden med hele meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar