Ridetur, åpenhet og fasaden som aldri sprakk

"Unnskyld, men kan vi stoppe hesten litt? Jeg har noe å fortelle. Som jeg syns du bør få vite. Men jeg vil ikke kringkaste det til allverden rundt meg... Neste gang du skal ta borti meg, kan du gi meg et lite forvarsel, da? Du skjønner det, at jeg går i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg jobber med å bli kjent med kroppen og med grensesetting..."

Så forklarer jeg hvorfor. Jeg bruker ikke mange ordene, og det er vel heller å antyde enn å fortelle fakta, men jeg sier det. Fysioterapeuten og den som leier, de forstår. De forteller meg hvor bra det var at jeg sa fra. At det var tøft gjort av meg. Jeg forteller at dette har jeg brukt lang tid på å manne meg opp til, (men sant å si hadde jeg aldri tenkt å si dette siste, før nå...). Noen få tårer bryter fram, men jeg forteller ikke hvor vondt det er.

... og øvelsene fortsetter mens "skallet" mitt later som alt er bra. For ingen må se at jeg er svimmel og skjelver. Ingen må skjønne at jeg har en steiin som fortsetter å gnage i brystet og at bekkenmuskulatur er det absolutt siste jeg klarer å tenke på.

Hesten får et halvt eple ved timens slutt. Den myke mulen er så trygg mot hånda. Vil bare stå her resten av dagen og stryke, stryke, stryke. Eller aller helst, løpe ned i stallen og gjemme meg. Lene hodet mot en varm trygg hesterygg og la demningen briste. Men det kan jeg ikke, for ingen må se. Og dessuten har jeg ikke tid.

Bare å rette ryggen, smile pent og takke for laget. Sette meg i taxien og prate skit med sjåføren, mens jeg kjenner kroppen og sjela skille lag. Merke hvordan jeg forsvinner, lengre og lengre bort fra meg selv...