fredag 20. april 2012

Det går bedre, men føles...

Jeg er redd. Ikke bare at jeg tenker redd. Jeg er redd på ordentlig.
Borte er bomullsdotten i hodet. Borte er den beskyttende bobla, den hinna som holder verden på avstand og stengte meg ute fra meg selv og mine egne følelser.

Jada, jeg vet det er bra. Jeg vet det er et sunnhetstegn at jeg ikke helt uten videre tar på meg skuespillermasken og lever en annens liv. At når jeg bare kommer meg ovenpå igjen vil jeg kunne dra så mye nytte av dette her. Så jeg kan lære at å være redd ikke er farlig. At å gjøre feil er menneskelig. At alt har forbedringspotensiale, men det trenger ikke skje over natta.

Slik snakker fornuften til meg. Slik snakker den voksne Muldra. Men likevel... Det er jo ikke kult å måtte si fra seg referentoppgaven på jobben. Det er iallfall ikke kult utsette jobbstart på ubestemt tid fordi ting er som de er. Enn å vise hvor uflink jeg kan være, liksom.

Men jeg er ÆRLIG, det skal sies. Mot arbeidsplassen og aller mest, mot meg selv. Jeg står i det. På skjelvende ben, riktignok, men jeg lar det skje. Og det er kanskje en seier? Jeg velger å håpe jeg kan se på det slik, om ikke så altfor lenge.

2 kommentarer:

  1. Hmmmm vær deg sjøl du :))
    Og det er ganske "flinkt" å tørre å vise hvor "uflink" du tror du er... Jeg har ikke lyst til å vise hverken verden eller meg sjøl akkurat DET hvertfall... Og det er ikke mindre slitsomt å tviholde på en sannhet som ikke er der kanskje??
    Lykke til med de skumle dagene :) Jeg heier på deg!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Marianne! :-)
      På overflata kan det jo føles "lettere" å holde på skallet, for da kjenner jeg jo ikke hvor vondt eller slitsomt altmuligrart er... Men en må betale tilbake med renters renter i ettertid, har jeg erfart.
      Nei, jeg vil "mitt ussanne jeg" til livs!!! Og det beste våpenet jeg har, er å skrive det ihjel :-)))
      Håper du også kommer dit en dag, når du er klar for det!

      Slett