Nærhet

… er et lite ord om et vanskelig tema. Behovet for nærhet er noe vi alle har i oss fra fødselen av, men enkelte av oss tvinges til å glemme dette behovet, fordi nærhet ikke lenger er trygt.

Jeg vet ikke når jeg sluttet å tro jeg trengte nærhet. Ganske tidlig begynte det nok, og gradvis snek det seg over meg som en slags lammende ørsketilstand. Så gradvis at jeg aldri har skjønt min egen motvilje. Gladelig har jeg delt ut klemmer i øst og vest som et slags høflighetsrituale, på samme måte som å håndhilse, og med årene har dette ritualet blitt mer og mer en innprgrammert bevegelse. Jeg observerer kroppen litt utenfra, som den er en slags mekanisk robot som gjør det "riktige". Dermed har jeg også mistet et viktig poeng: nemlig at klemmer og sånn handler om å gi og få, og at det er noe vi alle trenger – jeg også. Frasen 'jeg trenger en klem' har syntes fullstendig meningsløs i mine ører, inntil for under et år siden.¨

Det hele startet vel for alvår rundt påsketider i år, etter at jeg i noe tid hadde jobbet med å komme nærmere mitt barnlige følelsesunivers. Vi skulle på ferie, og jeg skulle være sosial, hyggelig og ta hensyn til andre. Det gikk så som så. Jeg er iallfall utrolig glad for at vi var hos noen med enorm takhøyde da det lille barnet i meg steg opp til overflaten, som ga meg lov til å være redd. For redd var jeg; for nærhet, omsorg, ja alt som hadde med mennesker å gjøre. Men det hele endte så mye bedre enn det kunne gjort, takket være en liten gest som betydde så uendelig mye. Jeg fikk låne en diger kosehund (st.bernhard? i mitt hode er den iallfall det<3), og da mener jeg DIGER også! Så stor og så løs i fisken at den lot seg brette så å si rundt kroppen min og jeg kunne virkelig ligge og klamre meg til den

For første gang siden jeg vet ikke når, opplevde jeg nærhet som noe godt. Rent fysiologisk altså. Nesten sånn som sånne små foreldreløse sjinpansebabyer jeg har sett på tv, som stadig klamrer seg til det samme teppet eller hva det nå er, rett og slett for å ha noe trygt å holde fast i. Jeg husker jeg lå der og pustet og bare holdt for alt det var verdt, og den natta sov jeg så godt som jeg sjelden har gjort :)

Etterpå har behovet gradvis blitt sterkere. Presset seg frem mellom alle gamle sperrer. Som igjen har ført til at jeg bryter med mine gamle handlingsmønster. Mer enn en gang har jeg oppsøkt noen, rett og slett fordi jeg trenger en klem eller slå av en prat. Delt en bit herlig folkemusikk med en som hadde tid til bare å sitte stille og holde meg om skuldrene, og gjenoppleve noe av den lykkelige tilfredsheten jeg hadde som nerdete lite barn. Akseptert at aller innerst inne, savner jeg nok at noen er der for meg.

Mend et er ikke alltid man kan eller tør å involvere andre mennesker. Da er sånne som trollet her til ubeskrivelig hjelp. Ikveld var det lille urokråka Zelda, tro det eller ei, som lot seg fange og viste seg fra sin mest hengivne side :-)