Og de røffe tidene fortsetter... Mer kaos, mer følelser på ville veier og flere nattlige samtaler er unnagjort. Jeg er her på uke fem nå, og jobben er såvidt begynt.
Jeg er fremdeles trygg. Men midt oppi all trygghet, respekt, omsorg og varme føler jeg meg fortsatt som en fremmed fugl. Hvorfor?
Jo for selv her, selv på en spesialavdeling der alle befinner seg i sitt eget, private traumeland, er min historie fremmed. Det fikk jeg bekreftet så sent som ikveld.
For jeg er ikke blant dem som aldri ble trodd når jeg fortalte hvor vondt jeg hadde det, fordi jeg trodde ikke selv jeg hadde det vondt. Jeg ar ikke gått og kjent på skyld og skam før i nyere tid, fordi jeg ble fortalt at jeg ikke hadde noe jeg trengte skamme meg over. Her var ingen låste dører eller hemmeligheoldelse, heller tvert om. Men jeg var så fanget i meg selv og avstengt fra verden rundt meg at andre hadde fullstendig makt over meg.
Alt dette forstår intellektet mitt. Men hva med følelsene?
I tillegg til skammen (jeg tror hvertfall det er skam) og forvirringen fra min egen fortid, bærer jeg på en nyere skam. Skammen over egen historie. At den var som den var, at jeg var som jeg var... Selv her stemmer ikke historien min med det "vanlige bildet, så det må jo bety det er riktig at jeg er FEIL?
Neida, det stemmer nok ikke, og de som er rundt meg gjør en hederlig innsats med å prøve overbevise meg. Men helt sikker kan jeg aldri være. På om det virkelig er plass til min tåkelagte, forvridde historie...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar