Jeg får ikke sagt det mange nok ganger: jeg er på et godt sted nå! Godt for prosessene mine og godt for hele meg.
Jeg er inne i en tøff uke. Ikke tøff av typen opprivende og revolusjonerende, men jeg kjenner det er ting som jobber og kjemper bak den tilsynelatende rolige fasaden min. Sa jeg rolig? Vel det begynner i høyeste grad slå sprekker nå - hvertfall føles det slik for meg. Jeg vandrer hvileløst rundt i et tåkelandskap uten ord og skvetter når folk kommer for nær meg. Uten å begripe det selv, men etter x antall "det er bare meg..." og "skremte jeg deg?" fra mine medgruppemedlemmer, begynner det ringe en liten bjelle, selv hos meg:p Og jeg vil aller helst krølle meg sammen undder et pledd i et rom der det er mange folk til steede, men tar meg sammen til det verker i kroppen.
Helt til det rakner slik som ikveld. Da er det godt det finnes gode mennesker, som nattevakta jeg er blitt litt trygg på. Som ser litt av kaoset og maska som jeg ikke lenger klarer holde på plass. Som tilbyr meg en plass i sofaen ved siden av seg og attpåtil låner meg både en armkrok og en skulder å grine på, for deretter å hente en kopp kakao til meg.
Apropos kakaokopper, tenk å ha en behandler som ikke bare godtar sinnet ditt, men nærmest oppfordrer deg til å hive en tom kakaokopp rett i veggen for å få ut litt gruff. Som ikke lar seg vippe av pinnen når smellet og vibrasjonene sender ei dårlig festa hylle rett i gulvet, men heller fascinert meddeler at ingenting er knust...
Ok, jeg innser at dette kanskje lyder som rene galskapen i noen folks ører, men både klemmer og knuseforsøk er faktisk pokker så terapeutisk for lille Muldra som verken har et godt forhold til nærhet eller følelser. Shit, egentlig blir jeg ganske paff når jeg tenker på hvor langt innpå meg jeg har sluppet andre mennesker, på under fire uker!. Og javel, det ligger mye beinhard egeninsats i å komme så langt også, men jeg hadde aldri kommet dit uten disse flotte menneskene jeg omgir meg med!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar