Fra mysterium til menneske, del 1 av 2

I flere måneder nå, helt siden jeg fikk vite at traumeenheten ved Betania skulle legges ned, har jeg jobbet med å skrive litt av min historie. Det har vært en lang og møysommelig prosess, og enda er jeg ikke ferdig. Faktisk har det vanskeligste blitt å skrive om det som har betydd mest for meg, nemlig oppholdet ved traumeenheten. Kanskje fordi jeg ikke tør kjenne på sorgen, og kanskje fordi utsiktene til å publisere innlegget får gjør så jeg ikke tør bli ferdig. Vel, det sistnevnte kan jeg hvertfall gjøre noe med. Her kommer derfor første del av historien min.

 

Del 1: Om kaos og en vaklende grunnmur

Dette er historien om et hjernevasket barns møte med hjelpeapparatet både på godt og på vondt og å være et mysterium både for seg selv og andre.. Det er også historien om å fornekte seg selv og sin overgrepshistorie, til skritt for skritt å nærme seg det mennesket man egentlig er.

Som 16-åring var jeg for første gang innlagt i psykiatrien, i nesten to år. Jeg måtte bort og skjermes fra mildt sagt usunne familieforhold preget av omsorgssvikt og psykisk vold. Og ikke minst, jeg trengte hjelp til å få tilbake troen på livet igjen. Jeg fikk rikelig med omsorg i form av struktur og trygge rammer for å bygge meg opp igjen. Selvfølgelig snakket vi også om hvordan jeg hadde hatt det hjemme, men bare en gang kan jeg huske at jeg fikk spørsmål om jeg hadde opplevd seksuelle overgrep. ”Nei”, svarte jeg helt uforstående, og så snakket vi ikke mer om det. Vi snakket mymen lite gikk i dybden. Jeg som blomstret slik i de trygge rammene og dessuten var så flink med ord, ville nok klare meg bra. Men det var en ting som ingen virkelig så: At det kun var fasaden min som var gjenreist, og et hus uten grunnmur vil før eller siden falle sammen.

Jeg bar på en smerte som ingen ante dybden av, og nesten aller minst jeg selv. ”Kaos” kalte jeg det, for det var slik det føltes, når kroppen stivnet og tanker og ord forsvant i et hav av tåke, eller jeg plutselig sto og hev etter pusten uten å kjenne noe i resten av kroppen. Følelser visste jeg knapt hva var, de bare tok plutselig over og overveldet meg. Andre ganger mistet jeg nesten følelsen i kroppen ved berøring. Frykten alt dette vakte i meg kunne ikke beskrives med ord, for å føle ubehag var forbudt, farlig. Derfor ble alt dette bare til kaos. Hvorfor var det ingen som så denne totale mangelen på kontakt med følelser? Dette spørsmålet jeg har stilt meg mange ganger, og det eneste svaret jeg kan gi er at jeg trolig var for flink og tilpasningsdyktig for mitt eget beste.

 

Utenfor alle båser

Med en så skjør grunnmur, tok det ikke lang tid før mitt indre byggverk begynte å rase sammen. Kaoset økte i styrke, mens fasaden gjorde alt den kunne for ikke å slå sprekker, og ganske fort begynte det å gå i nedoverbakke. Temmelig bratt også. Det var slik jeg kom i kontakt med den voksne psykiatrien, og det kan ikke kalles annet enn en sjokkbehandling og til tider traumatisk. For de ville ikke høre på annet enn det de selv mente de så. Og hva var nå egentlig det? Min perfekte, rolige fasade som satt og snakket om en smerte uten form, uten ord. Alt jeg hadde var mine tidligere hjelperes vage ord om hva som feilte meg, ord som ble avfeid med et skuldertrekk. Så ille som jeg sa, var det nok ikke. Jeg prøvde å be om tid og muligheten til å bli trygg, men ble møtt med skjemaer og tilbud om piller. Min fastlåste taushet ble møtt med avvisende taushet og beskjed om at hvis jeg ville ha hjelp, måtte jeg snakke. Etter hvert begynte kaoset å stige til overflaten på måter som ofte forvirret og skremte meg, men det var visst ikke så farlig. Jeg var jo så flink til å ta meg sammen. Det var til og med litt komisk noe av det jeg fortalte, fikk jeg høre en gang fra en lettere lattermild behandler. Slikt sårer, selv hos en som ikke har ord på egen smerte. Nei, det kunne nok ikke stemme at jeg var slik jeg sa, for slik var man bare ikke.

Fantes de virkelig ingen gode mennesker i den ordinære psykiatrien? Joda, det var da noen. Behandlere som var mer opptatt av å finne måter å nå inn til meg på enn av å lappe på fasaden min. Som så verdien av trygghet, og innså at her lå det kanskje ting som stakk dypere enn som så. Det var timer jeg både fikk gråte og le og snakke i bilder, og uendelig sakte begynne på den møysommelige veien med å forstå meg selv. En vesentlig snubletråd var det imidlertid: jakten på DIAGNOSEN. Den som skulle gi det store svaret på mysteriet meg, slik at disse stakkars fagfolka endelig fikk en fasit å forhold seg til. Symptomene mine ble undersøkt opp og ned i mente, men jeg passet liksom ikke inn noe sted. Jo, ett sted så jeg ut til å kunne passe godt inn, som hadde så lite kontakt med følelsene, nemlig autismespekteret. Den dag i dag er jeg evig takknemlig for at jeg hadde en medmenneskelig behandler som kjente meg så godt at han så at jeg følte for mye, uten å føle, og dermed passet jeg ikke inn i den båsen heller. Glad er jeg for det, for et slikt diagnosedyr er det ikke lett å bli kvitt.

 

Ord med og uten makt

Snakket jeg aldri om krenkelsene i barndommen? Mange ganger, hos flere behandlere. Jeg kunne gjengi hendelser i detalj, snakke og snakke i minutter og timer. Men hele tiden var det akkurat som ordene ikke var mine. Som jeg leste fra et manus tilhørende en annen som satt på akkurat den samme stolen i det samme rommet, var meg. Etterpå var jeg berørt på den samme distanserte måten som etter å ha lest ei litt trist bok, men ellers var lite forandret. Overgrepene nevnte jeg vel også i en bisetning, som noe merkelig jeg egentlig ikke helt forsto. Men sant å si forsto jeg langt mindre når andre kategorisk reagerte med avsky og kalte det overgrep. Det var umulig for meg å forstå.

Ord som hjernevask og manipulering er begreper det er lett for meg å bruke i dag. Noen hadde gitt meg sannheten i form av ord om hvem jeg var og hva som hadde foregått. Noen jeg var glad i og så opp til som så sitt snitt til å utnytte et barns hengivenhet etter sitt eget forgodtbefinnende. Ordene svelget jeg rått og de ble til min sannhet også. Ubetydeligheter som kroppslig og følelsesmessig ubehag skulle ikke eksistere i denne virkeligheten og ble istedet erstattet med ord om at det jeg opplevde var noe fint, og hvertfall ikke overgrep. Denne sannheten kunne jeg så utenat at jeg ikke eide andre ord på det som hadde skjedd. Derfor ble å snakke faktisk mer som et forsvar enn til hjelp i bearbeidelsen av barndommen.

 

De manglende brikkene

Akkurat når jeg begynte å innse at jeg trolig var utsatt for seksuelle overgrep, er vanskelig å si. Kanskje begynte det da helt vanlige ting som å gi en god klem, fikk meg til å føle meg mer som en mekanisk robot enn som menneske. Eller kanskje kom det med de kroppslige flashbackene. Gjenopplevelser av ting jeg før hadde tenkt på som normalt, men som nå vakte en kvalme og vemmelse i meg uten sidestykke. Uansett førte det til mye forvirring og usikkerhet. Var ikke dette ubehaget bare et resultat av at folk rundt meg ville jeg skulle si det var overgrep? Hva som gjorde at jeg ikke valgte å høre på denne tvilen i meg er uvesentlig, men jeg begynte hvertfall å ta innover meg en ubehagelig sannhet.

Det store vendepunktet kom imidlertid da jeg ved et lykketreff fikk begynne hos en behandler med bakgrunn fra Betania som så meg gjennom ”traumebriller” og som visste å stille de riktige spørsmålene. Endelig ble jeg sett og forstått som en person, formet av en traumatisk oppvekst, ikke bare en haug symptomer som sprikte i hver sin retning. Da hun forklarte meg hvordan det går an å føle seg som både voksen og barn i samme kropp, falt menge brikker på plass og jeg forsto plutselig at jeg ikke var så bakvendt likevel. At det ikke er så unormalt, men naturlige reaksjoner på store påkjenninger. Samtidig begynte jeg også i psykomotorisk fysioterapi hvor jeg lærte å lytte til kroppen og være til stede både mentalt og fysisk, og forsto for første gang at kroppen aldri helt hadde vært en del av meg, som så mye annet. All denne innsikten var som små, men viktige brikker i et digert puslespill med ukjent motiv, som plutselig begynte ta form, bare jeg var sterk nok til å dykke enda dypere ned i det mørke kaoset og bli kjent med meg selv.

Men skulle jeg klare å dykke ned i det dypeste dype, trengte jeg mer enn bare å gå til samtale en gang i uka. Grunnmuren min var langt fra sterk nok og hverdagene altfor krevende til at jeg ville takle en slik påkjenning. Jeg ville trenge ro og trygge rammer rundt meg, skulle jeg våge å åpne meg. Derfor, etter utallige runder med meg selv, tok jeg et av de viktigste og modiste valg noensinne, å søke meg til traumeenheten ved Betania Malvik.