fredag 23. januar 2015

Å gi barnet inni meg talerett.

I løpet av den tida jeg var på Betania, traff jeg flere som sliter med barnefølelser og delpersonligheter, og selv om mye var forskjellig, var også mye gjenkjennelig. Men en ting var og er det vanskelig å sette seg inn i: Hvordan disse delene kan ta over så mye at en ikke vet hva som har skjeddd over lengre tid. For selv om jeg kan ha et nokså ullent tidsbegrep i perioder,, virker det å ha slike huller i hukommelsen ufattelig skremmende på meg; ja, sant å si som det det endelige tap av kontroll.

Jeg tror nok det kommer av hvordan mitt forsvar har utviklet seg. NÅR jeg ikke fikk lov til å være barn, ikke eie mine egne tanker, ble mitt ultimate forsvar å kontrollere og fornekte barnet i meg. Alt som var barnslig og irrasjonelt og følelsesstyrt ble skjøvet LANGT under teppet, og der var det god plass skal jeg si dere. Alle tanker som ikke passet seg ble strøket fra bevisstheten, og det har jeg fortsatt med inn i voksenlivet. Jeg ble lært opp til å tro jeg kunne definere min egen virkelighet, tanker og følelser slik at den passet alle andres behov,og alt som ikke stemte med denne virkeligheten, kunne ikke være en del av meg. Til nå. Nå dukker ubudte tanker plutselig opp. Ord' jeg vet er mine, men som jeg senser kommer fra en annen tid. Ord jeg tenker må skjules.

Til jeg plutselig sitter der, slik som ikveld, og skal svare i en kommentartråd her på bloggen. Fornuften har alt tatt sitt jerngrep om fingrene, de som skal sette bokstaver sammen til de riktige ordene, men så...
En liten tanke banker på. Forsiktig. Den ber med redd liten stemme om om litt trøst. En liten bekreftelse, bare.
Med en god dose viljestyrke stopper jeg opp,, nøler, før jeg gløtter bort på den lille tanken til det redde barnet. Den skremmer meg. Så ser jeg at den ikke er så farlig likevel. Ikke så storforlangende heller.
Jeg trer et skritt til side. Lar barnet gripe ordet og de skriveklare fingrene. Jeg skriver for en som ikke har hatt en stemme før. Synlig for alle.

Jeg er redd nå. for å miste kontrollen. At det indre skal ta over. Eller at noen skal se barnets tilkortkommenhet. Redd det skal være sorte hull, også i min hukommelse. Men samtidig vet jeg en ting så indelig vel:

Jeg vil ikke lenger leve bare gjennom tankene, men med hele meg! Og da tror jeg dette er veien å gå.

4 kommentarer:

  1. <3 tøff er du som skriver dette vennen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk <3
      Det var råskummelt å skrive det, men føltes helt rett, og da er det utrolig hva man får til :)

      Slett
  2. Svar
    1. <3
      Setter pris på at du kommenterer her inne. Gøy å oppdage nye lesere og blogger :)

      Slett