Egentlig vil jeg ikke skrive noen klagesang. For det har gått bedre enn jeg fryktet, og enkelte ting så uendelig mye bedre en ventet. Så jeg vil skrive om prosessene mine. Om oppturer og nedturer. Men... og det er et digert MEN, der. Jeg klarer det ikke. Ikke enda. Fordi jeg ikke klarer å være så uærlig mot meg selv at jeg kun rosemaler det som er bra. Jeg vil skrive om både det gode å vonde, men tør ikke fordi det da blir virkelig for meg på en annen måte. Til det trenger jeg å føle meg trygg...
BUMS...!
Der gikk jeg meg visst på noe. Noe stort. Noe usynlig, men like fullt synlig. Lett å overkjøre. Vanskelig å overse. Med sin egen stemme som skal få lov til å bli anerkjent.
"Hei. Jeg er elefanten. Elefanten i Muldras indre rom. Som hun trenger, men ikke stoler på. En del av henne, men som allikevel skyves ut i kulda. Jeg er Muldras sårbarhet.
Jeg trenger trygghet. At noen ser. At noen prøver å nå inn til meg.
Overse meg, og jeg vokser utenpå, men blir mindre inni.
Se meg, og jeg vil kanskje virke rent for stor, en stakket stund.
Men om du er der og ikke går når jeg blir for stor, om du går ett skritt nærmere når jeg tar ett skritt bort, og gir meg en hånd og en flik av din ro, da krymper jeg til passe størrelse igjen.
Gi meg tid, respekt og omsorg, og jeg kan bli noe helt annet, nemlig TRYGGHET og TILLIT. Den ekte sorten, rett fra hjertet. Den som ikke forsviner".
Kjære elefanten min!
Deg som jeg hadde lært meg å bli litt glad i, men som jeg atter en gang har skjøvet ut i kulda.
Jeg håper du tør vise deg igjen. At du kan motstå trykket av skjemaer, tankerekker og undervisningsmateriell og vise meg at det er en annen side ved meg også. Den som er redd, som ikke tør eller bare er sliten og lei.
Jeg skal prøve å hjelpe deg. Men da må jeg finne noen som ser meg, og ser deg som den resursen du faktisk er. For jeg klarer ikke ta vare på deg alene. Ikke enda.
Men gjennom erfaring skal vi lære og bli sterkere. SAMMEN!
Har trua på deg vennen <3
SvarSlettKult!!!
SvarSlett