En hilsen fra en engstelig pasient til den trygge nærheten

Hei, kjære nærhet

Du som jeg er så redd for, men jeg allikevel trenger så sårt. Som, når jeg kommer over frykten, kan fylle det store, mørke dypet i meg. Du kommer i så mange skikkelser.

Du er skuldra jeg får gråte på, lenge, og arma som holder meg fast når kroppen er sliten og sjela verker av innestengt smerte uten ord. Da trenger jeg deg.
Kjære nærhet, du er hånda som forsiktig berører arma mi og personen bak som ikke forsvinner, selv når jeg stivner til i frykt og stirrer på deg med vidt opsperrede øyne.
Du er også den som ved flere anledninger tilbyr seg å brygge en kopp te til meg på kvelden, uten at jeg ber om det. "Ikke fordi jeg ikke tror du klarer det selv, men bare fordi jeg vil skjemme deg bort litt". Hvordan kan noe så lite bety så mye? Jo, når en er sliten og lei og verden synes farlig; når fine ord skaper avstand og menneskers nærvær frykt, trenger man like fullt Å BLI SETT. Da sier en kopp te mer enn tusen ord.

Nærhet, du er også til stede i de som tør utfordre meg. Som gjennom trygg tilstedeværelse gir meg små, vennlige puff mot frykten, men som respektfullt venter og ser om jeg står i den, og etterpå anerkjenner jobben jeg har gjort. Med et par vennlige ord, en klapp på skuldra eller en klem hvis jeg tillater. Det skal ikke alltid så mye til.
Du er der i nysgjerrigheten og de genuint interesserte spørsmålene. Når noen spør hvordan det går eller om helga har vært bra, kan jeg høre deg i tonefallet hvis den som spør virkelig bryr seg. Når jeg rygger et skritt tilbake, men blir møtt av mennesker som heller svarer med å ta et skritt nærmere fremfor å trekke seg unna, da, næhet, er jeg REDD deg. Men det er kanskje da jeg trenger deg aller mest.
Jeg ser deg til og med i motet til den som nærmer seg etter først å ha betraktet tårene mine på en armlengdes avstand, lenge. Som reiser seg, nøler og til slutt spør om å få sitte ved siden av meg i sofaen. Blås i at relasjonen preges av usikkerhet. Du er der like fullt.

For ikke å glemme at du er der i de som tør by på seg selv. Som tør dele latter og alvor, seiere og nederlag, og tør vise at selv de kan ha dårlige dager. At vi alle er mennesker.

Jeg trenger deg, jeg frykter deg, jeg flykter, men jeg savner deg!

Og jeg håper at flere kan anerkjenne deg for den kraften som bor i deg!