mandag 25. januar 2016

Proffene som kunne å klemme

Jeg vil takke de profesjonelle klemmerne. Høres rart ut, kanskje. Å jobbe i psykiatrien og dele ut klemmer, det hører ikke sammen tenker mange. Men jo, de finnes. Eller fantes hvertfall. Nå vet jeg ikke mer, når sant skal sies.

Det var en gang et sted med hjertevarme og takhøyde, der skadeskutte små sjeler kunne få jobbe med sin blytunge bagasje. Mye bra ble gjort der som jeg har skrevet og vil fortsette å skrive om, og en av de viktigste tingene de var gode på, var å klemme. Det har kommet til å bety mer for meg enn jeg trodde var mulig.

Det var ikke bare viljen til å klemme det handlet om. De var profesjonellelle og svært lydhøre. I den forstand at de spurte "vil du ha en klem nå?", og forsto et ja, applauderte et nei og respekterte et 'jeg vet ikke'. De forsto ambivalensen til en som har fått sine grenser krenket, samtidig som de så det sårbare barnet som var så sulteforet på god omsorg. Fordi de først og fremst var mennesker, som også var meget dyktige fagfolk. Fysisk kontakt var noe vi jobbet med. Ikke fordi det sto i noen form for plan, men bare fordi behovene oppsto fra dag til dag. Fra en lett klapp på skulderen, ei hånd å holde i eller en hadetklem, til å gråte hjerteskjærende mot en trygg voksen med en arm om skuldrene. Og kanskje med tiden, legge hodet i et fang, kjenne kroppsvarme og hjerterydme. Være livredd og holde pusten, men samtidig føle seg så uendelig trygg. Åpne dører inn til glemte rom, begravd helt nede i grunnmuren i det byggverket som kalles et jeg...

Men mange fagfolk er så altfor redde for nærhet og omsorg. Redde for sykeliggjøring og å sy puter oppunder armene på oss, tror jeg. Men tro meg når jeg sier det, at det ene ikke trenger å utelukke det andre.


Jeg husker henne med den trygge stemmen og den faste armen om skuldrene mine som hjalp meg ut av motløsheten, en kveld verden raste sammen. Jeg husker tålmodigheten og omsorgen, mens jeg bablet usammenhengende bak tåresløret. Men aller best så husker jeg det hun sa, om resursene og selvinnsikten min som ville komme meg til gode. Ikke så mye for ordene hun brukte, men når hun sa det. Om ordene var blitt gitt meg i samme øyeblikk som jeg tok til tårene, ville de antakelig hatt motsatt effekt. Jeg ville skammet meg over at jeg var så dum å gråte, jeg som var så resurssterk og flink. Men jeg fikk tid. Masse tid. Til å la gråten få rense opp i en redd og sliten kropp, og så, til slutt, sakte stilne av seg selv. Først da var det plass til de kloke ordene. Noe hun forsto. Hun hadde tid til å vente. Tid til å la meg være nær uten ord, til bare å stjele meg litt sårt tiltrengt ro fra et annet menneske. Og nettopp derfor ble også ordene hennes så betydningsfulle. De ble gitt meg med respekt for sårbarheten, når jeg var klar, og ga meg mot og styrke til å klatre opp fra bølgedalen min og puste friere.

Her jeg sitter sent på natten kjenner jeg at jeg savner klemmeproffene. Tankene kverner mer enn på mange måneder, og allverdens pledd og kosedyr og tekopper er ikke nok. Heller ikke utsikten til nok en runde snakketerapi om noen dager, gir meg ro. Fordi det ordløse og det ordrike språket ikke får jobbet sammen og jeg bare ender med å gå i lås, og behovet for å bli trygget bare blir større og større.

Om jeg ikke bare kunne bruke familie og venner? Jo, av og til, så. Men når relasjoner er så vanskelige og det nære enda så skummelt, så tør jeg ytterst sjelden. Jeg vil ikke slite ut de jeg er glad i heller. Dessuten, skal jeg øve på nærhet er det tyggest med proffer som vet hva de gjør og har det som jobb. Nært, men nøytralt.







Noe stort og ikke-levende å klamre seg til er ofte bedre enn ingen ting :)


Jeg ønsker meg et hjelpeapparat med rom for kreativitet, spontanitet og gode relasjoner. Hvor jeg kan erfare trygghet, ikke bare lære og øve meg på den. Et sted å bli utfordret på mange plan, som det hele mennesket jeg faktisk er.




6 kommentarer:

  1. Så nydelig og godt skrevet <3 Vet hvilken plass du mener, og er evig takknemlig for at jeg fikk oppleve den plassen,de menneskene og all den gode omsorgen der <3

    SvarSlett
  2. Jeg har det veldig slik i terapi at jeg kan bli lei meg av å tenke på at jeg aldri kommer til å få en klem eller oppleve ekte nærhet til terapauten pga. disse grensene. Men på en annen side så tror jeg jeg hadde blitt om ikke mer lei meg om jeg hadde fått intrykk av at tarapauten min hadde blitt annerledes enn det profesjonelle og spurt om jeg hadde lyst til å legge hodet i fanget. For da hadde jeg sikkert opplevd sterk ambivalens i forhold til om resten av grenserepertuaret hadde kunne blitt brutt, og at jeg er såpass skada at jeg hadde tenkt at det ville føltes normalt. Så med de grensene slipper jeg i alle fall å bli på en måte redd for hvordan jeg ville reagert "hvis" grensene hadde blitt flyttet litt og litt, og at jeg hadde ikke kommet til å merket det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg forstår veldig godt hva du mener, og jeg tenkte slik før jeg også. Det fungerte fordi vi tok det så gradvis. Fra såvidt en klapp på skuldra, holde i hånda, og så gradvis videre. To skritt frem og ett tilbake, og kanskje viktigst, at vi startet med å øve på å si nei. Hadde jeg ikke blitt så konstant støttet på at det var mine behov og mine grenser som gjaldt, ville det aldri gått, ei heller i en ren poliklinisk setting.
      Og etter å ha jobbet på denne annerledes måten, som heller ikke er for alle, har det vekket et savn i meg som er vanskelig å forholde seg til i et system fylt av skjemaer og diagnoser hvor en føler seg fremmedgjort. Men det du skriver her setter ting litt i perspektiv for meg. For med henblikk på nettopp slike tanker som du beskriver, kan jeg skjønne at fagfolk kvier seg av frykt for å trå over grenser også.
      Jeg vil nok aldri legge hodet i fanget til psykologen min nå, men for den som ønsker, ønsker jeg det var måter å håndtere slikt på, ved mer enn å sitte og prate om hvordan det føles å trenge en klem.

      Slett
  3. Ja, enig i at man føler seg fremmedgjort. Det er noe med akkurat det at jeg føler jeg ikke kommer nær andre fordi jeg ikke fult og helt kan være meg selv, og i det terapautiske rom kan jeg nettop det, men ikke være helt nær. Akkurat det var det kjipeste (og merkeligste) tingen å realisere for meg selv da jeg begynte med behandling. Dessuten er jeg selv slik som kan stusse mye når det kommer til det mellomenneskelige samspillet, det er mye der jeg ikke helt forstår. Jeg har selv ptsd, og det å være frakoblet dette "et eller annet" som alle andre har, er ganske kjipt.

    SvarSlett
  4. Som vanlig, takk for det du skriver. Det er så lærerikt for hjertet, for hodet, for medmennesket, for vennen og for sosionomen. Elsker at du bruker "forunt" om det å kjenne deg. Det er akkurat sånn det er. Takk. Og takk for alle turer, pust-stunder, tekopper og klemmer som har vært og som skal komme.

    SvarSlett