På leting etter autonomien

Da jeg var fire eller fem år, klarte jeg for første gang å skremme naboene mine. Med favorittbamsen min i ei leketralle, tuslet jeg stille og fredsommelig ned gangveien i retning skolen som lå på veien vi brukte gå til barnehagen. Plutselig hørte jeg en dame som ropte navnet mitt, igjen og igjen. Høyere og høyere. "Du må ikke gå over veien alene", ropte hun. "Du kan bli påkjørt". Like fredsommelig, snudde jeg og gikk tilbake. En anelse forurettet bak mitt føyelige ytre. Hva tok hun meg for? Jeg som nettopp hadde hørt på Anne-Cath Vestly-kassetten min hvordan man skulle krysse en gate og passe seg for bilene. Jeg som hadde gått den veien sikkert hundre ganger minst med mamma og pappa til barnehagen. Hvorfor skulle noen være redd for at jeg ble påkjørt? Jeg kunne da passe på meg selv, og på bamsen min som skulle få se den fine lekeplassen. Det falt meg ikke inn å si det til noen. Ikke hvor jeg skulle eller hva jeg tenkte på. Slik sikkert mange barn har gjort før meg, og fortsatt gjør den dag i dag. Den største forskjellen var bare at øynene mine ikke fungerte like bra som andres øyne. Ja, og så at ting var litt sånn rart hjemme, men det hadde ikke noe å gjøre med akkurat denne turen i et stille nabolag langs støvete gangveier.

Hvorfor akkurat denne scenen har festet seg sånn, vet jeg helt ærlig ikke. Den er verken spesielt frydefull eller opprørende. Men jeg tror kanskje det handler litt om en slags følelse av noe sant. Om noe annet og mer, enn øynene som nesten ikke så eller hjemmeforholdene som alt den gang ikke var så bra. . Noe som jeg med temmelig stor sikkerhet kan si handlet om den EKTE Muldra: ei stille, tenksom, litt engstelig, men likevel selvstendig jente som likte å finne ut av verden på sin måte, uten for mye mas og tjas fra omgivelsene.

Selvfølgelig påvirket omgivelsene jeg vokste opp under meg sterkt.. Et engstelig barn som blir hånet for sin frykt, blir god på å gjemme seg for det og de som gjør henne redd. Hun unngår å gå til de voksne etter bekreftelse og blir ekspert i å late som alt er bra. Det invaderte barnet blir flink til å passivt ta imot alt hun får mens det preller av den usynlige muren hun gjemmer seg bak. Enten det er vennlighet eller hets, sinne eller grenseoverskridende kjærlighet. Da blir det som i utgangspunktet kan være positive personlighetstrekk, lett til lag på lag med mentale forsvarsmurer, og fluktruter så innfløkte at det heller er regelen enn unntaket å gå seg vill. Like fullt er det å være stille, tenksom og selvstendig en del av meg som ikke bare kan avskrives som produkter av en vond barndom, men om dyptliggende personlige egenskaper. Egenskaper som etter hvert altfor mange har skullet sortere i båser og henge på knagger. Sannsynligvis i beste mening.

For det er nå en gang sånn at vi mennesker liker å sortere og kategorisere. Særlig det vi kanskje ikke helt forstår. Det normale fra det unormale. Resurser og utfordringer. Dette blir enda tydeligere når man kommer i kontakt med ulike institusjoner som barnehage og skole, og enda mer vil jeg våge å påstå, når man trenger hjelp fra spesialistene, fordi man for eksempel har en funksjonsnedsettelse.

Jeg husker hvor frustrerende det var som barn, at alle voksne rundt meg hele tiden skulle mene så mye om meg. Om hva jeg fikk til og ikke fikk til, og hva jeg burde fått til. Hvor lite sosial jeg var. At jeg var for lite selvstendig og ikke ville prøve nye ting. Samtidig, at jeg tok for mye ansvar og sjelden spurte om hjelp. På skolen var jeg den synshemmede og bare det, føltes det som, og min oppgave var å lære meg å være synshemmet. En egenskap ved meg som for meg var like naturlig som hårfargen min eller at jeg likte å høre på musikk, ble til fag jeg skulle prestere i, på lik linje med norsk og matte. Helt uten sammenheng til det livet jeg levde utenom skolen, for et forvirret barnesinn. Mens på hjemmebane ble mange av utfordringene relatert til synet mitt, bagatellisert og mer eller mindre oversett. Jeg skulle jo fungere like bra som normalt seende barn. Helst enda bedre.

Verst var det imidlertid når mine små og store særheter som stahet, engstelse og sjenanse ble avskrevet som uheldige bivirkninger av å være synshemmet: "Mange med nedsatt syn har ofte slike vansker". Gjerne i kombinasjon med resignasjon: "Nå har vi prøvd å hjelpe deg lenge men du vil jo ikke". Med andre ord, årsaken til at jeg ikke lot meg hjelpe, bunnet i en feil ved meg. At jeg kanskje manglet språk for å formidle hvor frustrerende det var å ikke få prøve og feile med all denne såkalte hjelpen hengende over skuldrene, var det ingen som tok inn over seg.

Som når de grep tak i hendene mine for å forsøke å vise meg hvordan noe skulle gjøres, for så å sukke oppgitt når jeg strittet imot. Eller tok arbeidet fra meg for å "hjelpe meg å bli ferdig" samtidig som de andre, berømmet meg for hvor fint det ble, det arbeidet DE hadde gjort, og ble indignerte når jeg feilet i å vise den forventede gleden. Stadig vekk, dårlig skjult irritasjon mens de sa at jeg ikke måtte være så redd for å gjøre feil.

Men i begynnelsen var jeg egentlig ikke så veldig redd for det. Jeg hadde bare veldig dårlig syn, var sta, forsiktig og ville forstå hvordan verden fungerte,. De voksnes implisitte kritikk når jeg ikke var rask og kontaktsøkende nok, gjorde meg imidlertid livredd for å gjøre noe galt. Til slutt hadde jeg til og med prestasjonsangst for å ha prestasjonsangst...

Tro meg, det gjør noe med deg å bli møtt på denne måten. Ikke som et individ med min egen livshistorie og egenskaper, men som hun med nedsatt syn og uønsket atferd, som skulle lære seg å være "normal" ute i verden og vidunderbarn hjemme. Jeg mistet meg selv. Mistet drømmene og håpene mine. Hva som gjorde meg glad og trist, og hva som moret og kjedet meg. Alt handlet om å gjøre andre til lags, innenfor de altfor trange båsene gitt meg av menneskene rundt, og uten at jeg forsto at det kanskje lå andre muligheter der ute. Muligheter jeg bokstavlig talt ikke var i stand til å se.

Men jeg har klart meg. Mye takket være min innadvendte, stillferdige stahet og utforskertrang. Under overflata, ofte godt begravd, ligger det liksom alltid et stille opprør mot det etablerte og en nysgjerrighet på hvordan verden, og jeg selv, egentlig henger sammen.

Derfor leter jeg stadig etter nye måter å oppdage verden på, og oppdager at mye av det tapte kan jeg faktisk ta igjen i voksen alder. Som å sanse verden gjennom kroppen. Navigere dit jeg vil når jeg vil. Leke og lære gjennom alle slags utrykk. Som musikk, språk og tegning,. Ting jeg har gjort i mange år og likt mer eller mindre, men som nå til fulle kan gi meg energi og inspirasjon. Fordi jeg forholder meg til hva jeg har lyst til og ikke, med alle sanser. Utrolig spennende, men også vanvittig krevende. Fordi det dypest sett handler om å komme i kontakt med hele meg og hvem jeg virkelig er, løsrevet fra andres definisjoner og antakelser, samtidig som jeg hører til i verden.

Jeg vil gjerne invitere dere med på deler av denne ferden. Så mye av den som jeg tør å dele, hvertfall. Det hadde vært fint å ikke måtte stå alene i dette, og få erfare at å dele med andre ikke er det samme som å miste seg selv...

BPA i motbakke

Brukersturt personlig assistanse er et fantastisk verktøy! Det er det ingen tvil om. Det gir deg frihet til å leve og prioritere slik du vil. Uten at noen legger seg borti hva du bruker tida på. Det er frihet under ansvar, og det er godt.

Bortsett fra når du egentlig ikke helt klarer ta ansvar for deg selv. Spesielt når du egentlig ikke orker verken å gjøre noe, si noe, tenke noe elle forholde deg til noe som helst. Når å finne ut av egne behov akkurat nå gir deg hodepine, og du egentlig bare trenger å få være litt, men ikke altfor mye, i din egen boble og vente på at gnisten skal tennes. Helt til motivasjonen banker på døra og gir deg lyst til å melde deg på verden igjen.


Så vil du plutselig ut. Gjerne på steder og arrangementer hvor det hadde vært mer enn litt praktisk med assistent. Ikke for det sosiale, men som ledsager. Problemet er bare... Det er under en time til og du har ikke løftet en finger i forkant.

Me en en gang denne sommeren har jeg sittet der med skjegget i postkassa, gitt meg minst ti mentale kilevinker og forbanner mitt impulsive, apatiske vesen. Andre gange tar jeg meg på tak og planlegger etter alle kunstens regler, men når dagen kommer er motivasjonen på bånn. Enten det handler om været,, uforutsette hendelser eller at humøret bare er litt sånn derre blæh. Det freaker meg ut. For nei , jeg er tydeligvis ikke vant med å håndtere en umotivert, morgentrøtt, gretten Muldra som IKKE er flink pike og holder følelsene sine i sjakk., bare sånn fordi

Samtidig kjenner jeg på et uforklarlig vis at jeg behøver impulsiviteten. Ja til og med i små doser, trenger jeg apatien og ventetida, for å komme i kontakt med hva som EGENTLIG driver meg. Det er som en forsinket trassalder. Som om jeg endelig har oppdaget betydningen av ordene "jeg gidder ikke", og vil teste de til fulle.

Men det gjør det å være sjef i eget liv og sjef over andre, til noe ganske så pyton!

For hvordan lede andre når Jeg ikke klarer lede meg selv? Hvordan sette grenser når jeg føler meg grenseløs? Ikke minst, hvordan ta imot hjelp og støtte når jeg hater at andre blander seg borti livet mitt, selv når jeg vet det er i beste mening?

Hjertesukk fra en rotløs arbeidsleder som har gått seg bort i sitt eget, kuperte landskap.

Trollbundet

En liten historie om musikk og menneskemøter. Om motet til å være synlig og sårbarheten i å gi seg hen.

Noen ganger tar du et ganske tilfeldig valg, som blir viktigere enn du kunne forestilt deg.

Noen ganger trosser du frykten, og tar sjanser som bare du kan forstå betydningen av.

Våger møte verden med et åpent hjerte, og får din egen lengsel og sårbarhet på kjøpet.

Egentlig var det en ren slump, at jeg oppdaget de, Mankes. En nederlandsk duo som var på turne i Trøndelag og nå skulle spille her på et par av byens små, lokale utesteder. Musikk jeg aldri hadde hørt om, men som pirret min nysgjerrighet. En anbefaling og noen meldinger senere, var det bestemt. Jeg og to andre skulle på konsert.

Å dra ut med gode venner og presentere de for ny musikk som ingen av oss egentlig kjenner til, høres kanskje ikke ut som en stor greie for mange. For meg, derimot, som for få år siden kunne få en hel kinoforestilling ødelagt av skam og dårlig samvittighet på vegne av alle som ikke trivdes like godt som meg, krever det en hel del mot. Likevel dro vi sammen på oppdagelsesferd inn i et nytt musikalsk univers.

På god avstand fra scenen satt vi og lot oss lokke inn i noe vakkert, melankolsk og intenst medrivende. Med en underlig mørk grunnstemning som holdt meg fast utenfor tiden, og tekster jeg bare sånn halvveis forsto. Musikk som snakket til noe i meg, noe som var sulteforet på et eller annet bortenfor ord, som det først nå var trygt nok å kjenne på.

Ja, for jeg følte meg trygg. Trygg nok til å lytte uten samvittighetskvaler, selv da musikken Tok seg opp til nivåer av annerledeshet og enkelte publikummere rundt oss falt av lasset. Trygg nok til å le, selv da jeg i min svaksynthet grep en fremmeds glass ved bardisken og oppdaget at det tilhørte en av musikerne. Trygg nok til å la meg berøre og trollbinde, og våge dele felles begeistring. En begeistring som ga meg en følelsesmessig glupende apetitt. Denne ene kvelden var så visst ikke nok. Jeg ville ha mer av det samme!

Dagen etter skulle de opptre på en enda mindre kafé her i byen. Dit dro jeg, mutters alene for første gang. Til et lokale så lite at det å snike seg inn ubemerket bare er å glemme. Hvor det er like innafor for gjestene som betjeningen å hilse. på deg. Like fullt dro jeg. For uten å skjønne hvorfor, visste jeg at denne ensomme oppdagelsesferden behøvde jeg.

Skjelvende bak besluttsomheten står jeg der, et kvarter før konserten begynner. Den eneste i rommet foruten de to musikerne og servitøren, og gjenkjent fra dagen før. Den hvite stokken gjør det umulig å late som jeg er en annen enn hun entusiastiske, nesten blinde, ølglassstjelende fra kvelden før. Verst er det imidlertid å bli avslørt som en fan, mer enn middels begeistret for musikken. Så entusiastisk at jeg ikke bare kommer to dager på rad, men attpåtil tar turen ALENE.

Mitt første instinkt er å å flykte, eller kanskje gjemme meg i det innerste hjørnet. Men HVOR er nå det innerste hjørnet?? Jeg aner ikke. Nettopp fordi jeg er den eneste, og er så synlig, er det umulig å flykte, og umulig å vise seg mer sårbar enn jeg allerede er. Dessuten, hvisker den nye sulten i meg, vil jeg oppleve musikken på kloss hold.

Det blir en intenst nær opplevelse. Lokalet er lite og lyden justert deretter. Fra gårsdagens trøkk trer nå nyansene frem. Tonene, stemningene og tekstene jeg bare delvis begriper meg på. Alt kommer enda nærmere. Griper tak og virkelig klemmer til om hjerterøttene på meg , så det nesten kjennes som jeg skal gå i stykker. Snakker til dette sårbare, lengtende et sted inni meg som jeg enda ikke har blitt ordentlig kjent med.

Plutselig står det så smertelig klart for meg at det er ekte mennesker som står foran meg og byr på seg selv. To levende mennesker som spiller og synger for oss. To mennesker som kan se meg, og hvordan musikken går inn på meg. Som kanskje blir påvirket, berørt av mine ansiktsuttrykk og mitt kroppsspråk. Jeg føler meg avslørt, sårbar og som om sjela mi er avkledd i all offentlighet. Innsikten treffer meg hardt og brutalt. I min kjærlighet til musikk, har jeg sjelden eller aldri klart å forholde meg til menneskene bak musikken. Mer som om de kun er der i kraft av klang og toner. Som om de kun "er" musikken de spiller. Men det funker ikke i dag. Fordi vi er så nær. Fordi vi har snakket sammen. Fordi de har sett meg komme to ganger på rad for å høre på. Fordi jeg ikke eier pokerfjes og ikke klarer skjule hvor berørt jeg er. Det både skremmer, smerter og gjør meg glad og ydmyk på en og samme tid.

Akkurat her, akkurat nå, opplever jeg en form for bånd til menneskene i dette rommet. En form for tilknytning som ikke er nær og personlig, men like fullt så genuin og ektefølt som den kan få blitt. Hvor tonene er trådene som knytter det hele sammen.

I over en uke gikk jeg rundt som hadde jeg den ene foten og det meste a hjertet i et annet univers. Fylt av følelser jeg ikke forsto. Gradvis åpnet jeg opp, og forsto at det jeg følte var et slags savn. Nei, mer som en sorg. Over å ha forlatt noe vakkert og skjørt som rommet både ensomhet og tilhørighet. En lengsel etter å oppleve denne tilhørigheten på nytt, men samtidig vite at det er det ingen garanti for. Så meldte tvilen seg, og skammen. Dette vakre kunne simpelthen ikke være så vakkert, vemodig og viktig som jeg prøvde å innbille meg. Var det ikke heller litt sykt, ja nærmest noe uanstendig over å bli så betatt? Best om det forblir en hemmelighet som kan glemmes i stillhet. Allikevel så skriver jeg. Selv om det har tatt over en måned å jobbe meg forbi skammens og tvilens fallgruver. Fordi jeg vet, at egentlig handler det om frykt. Frykt for å å gi seg hen og vise for seg selv og resten av verden at jeg er et menneske som kan bli trollbundet og henført. At jeg har et stort rom i hjertet mitt hvor alle de forbudte følelsene bor. Varme, intense, lengtende og nære følelser det ennå føles for farlig å sette ord på. Derfor skriver jeg, i et håp om at skammens og fryktens troll en dag skal sprekke i sola.

Bare slik kan jeg lære meg å leve på ordentlig. Høre ti i verden med hele meg!

Din tanke er fri. Eller?

"Du ser så lur ut, Muldra", sier hun til meg, min gode venn som sitter rett ovenfor meg.
Vi har sittet her en god stund nå. Jeg med min trofaste braillenoteringsenhet eller skrivekompisen som han kalles; hun med datamaskinen. Vi har skrevet, snakket og skrevet litt igjen. Komfortable i lommene av stillhet som oppstår mellom oss. Nå blir jeg imidlertid varsomt lokket opp til overflaten. Ansiktet mitt har visst avslørt noe av aktiviteten på innsiden, igjen, nesten før jeg blir klar over det selv.

Mitt første instinkt er å si at nei, det er ingenting. Tankene bare flyr, som vanlig. Var det noe? Jeg husker ikke. Kanskje begynner jeg å si det også, men så... I et mikrosekund, bare, stopper jeg opp. Ser døren inni meg som er i ferd med å lukke seg... til den sakte og forsiktig glir opp igjen.

Så forteller jeg hva jeg tenker på. En liten betroelse bare, som jeg helt nylig våget innrømme ovenfor meg selv, og først nå tør si høyt til en jeg stoler på. Og jeg erfarer at det går bra. Taket faller ikke ned i hodet på meg. Avgrunnen åpner seg ikke under føttene mine. Jeg blir ikke en gang det minste redd for følgene av å si noe høyt. Det føles bare... ålreit,, liksom.

Din tanke er fri, er en sang jeg har kjent siden barneåra, og et motto jeg har levd etter nesten like lenge. Andre mennesker kunne påvirke meg, forme meg, hjernevaske og manipulere meg De kunne ta eierskap over hva jeg sa og hva jeg gjorde, ja til og med over kroppen min, men ALDRI så de det aller innerste. Min hele eksistens og overlevelse avhang av det. Den ene tanken om at jeg var meg, og jeg ville fortsette å leve.

"Og slik vil det alltid bli. Min tanke er fri".

Men hva består egentlig denne friheten av hos et barn, en ungdom, som alltid venter seg å bli invadert, manipulert, utnyttet? Når den eneste måten å overleve på har vært å si som de voksne, gjøre som de voksne og tenke som de voksne? Jo, da blir den aller største friheten å få være alene. Til IKKE å fortelle. Til IKKE å betro seg. Frihet til å ha hemmeligheter. Frihet til å holde avstand...

Det blir en ensom eksistens. En dag for ikke så lenge siden, begynte jeg å fatte at mitt vennlige smil og "Joda, jeg har det bra. Hvordan har du det?", egentlig fungerer som verdens beste og mest kamuflerende rustning. En rustning hvor oppmerksomheten preller av, like lett som regndråper på ei vindusrute, mens alt den andre ser, er speilbildet av sin egen vennlighet.

Så jo, mine tanker er fri. Fri nok til å la seg fengsle, av seg selv.

Men jeg prøver. Prøver å åpne døra til mitt selvbygde fangehull på klem. Prøver å by på små bruddstykker, trivialiteter, små og store gleder, og sorger, og lengsler. Ser at disse små glimtene til sammen knytter bånd og bygger bruer over til andre mennesker. Forbindelser jeg ennå ikke tør stole på sånn helt på ordentlig. Kanskje en dag langt der fremme tør jeg legge min fulle tyngde på disse båndene og være trygg på at de holder, selv hvis jeg faller.

Det er lov å håpe.

Sendt fra min iPad

Farvel, farmor

På mandag reiste jeg sørover for å ta farvel med min gamle farmor som jeg knapt har sett på altfor mange år. Siste gang hang demensens tåkeslør mellom oss, men en varm stråle av gjensynsglede åpnet en rift stor nok til at blikk og hender kunne møtes. Gjensidige smil og varme. Det var over to år siden, og nå, nå skulle det aldri skje igjen.

Bare minnene står tilbake. Fra for lenge siden, men også denne dagen hvor fortid møtte nåtid i en vakker og medmenneskelig avskjed

Jeg minnes de to som sang sine modige toner med personlig preg. Sang seg rett inn til hjertet mitt, fordi musikk er et språk som ikke trenger noen annen forklaring.

Jeg minnes prestens ord, som plutselig inneholdt linjer fra "MIN" sang: Gabriellas Song, og hvordan hjertet mitt åpnet seg i sorg og fortvilelse over alt som ikke ble. For akkurat denne sangen, drømte jeg om å synge for henne som lå der. Vise henne at jeg er i ferd med å lære meg å leve uten frykt. Paradoksalt nok var jeg for redd til å gjøre det, og det ble med drømmen.

Å høre detaljer fra et langt, innholdsrikt liv, og få en følelse av å bli kjent med et helt nytt menneske jeg gjerne skulle ha møtt før det var for sent.

Den ru følelsen av kistehåndtaket minnes jeg, mens vi gikk sakte nedover kirkegulvet med verdighet. Ut i de gylne høstfargene som så ut til å gløde litt ekstra til ære for hun som lå der. Så ydmyk og takknemlig var jeg. Redd, men samtidig trygg. I sorg, men samtidig glad for å få delta i denne siste, verdige stunden. Alle alene på sett og vis, bærende på våre egne minner, tanker og følelser. Samtidig sammen om å bære henne, denne aller siste ferden på jordens overflate.

Senere, alle klemmene og de oppmuntrende ordene mens jeg sto der midt i stormkastene fra mine egne følelser. Følelser som bare ville ut og opp blant tretoppene i gravlunden. Røske og rive ned alt høstløvet i kaskader over folkemengdene der nede. Men så skjedde ikke. Mennesker som så kampen min og brydde seg, Holdt om kroppen min. Holdt fast sjela mi, så den ikke forsvant et sted dit ingen kunne nå meg.

En tung dag. Men også en dag med verdighet og medmenneskelighet. Som viste meg at tross smerte som var og smerte som er, tross brokete liv og såre minner, så finnes det andre krefter der ute som bygger opp i stedet for å rive ned.

Takk!

Kroppsminne og et hjerte på krigsstien

Jeg trodde jeg var klar. Klar til å ta del i noe sunt og normalt. Klar for et barn av nåtidens tegn påtrygghet. Så glad for endelig å våge åpne hjertet mitt for denne enkle symbolhandlingen.

Helt til det ordløse språket forteller sin historie.
Kroppsdeler som prøver å dovne bort.
En mage som fylles av angst.
En følelse av å ha gjort noe forferdelig feil. Noe utilgivelig.
En historie fra for lenge siden.

Og jeg blir sint. Eitrende sint. Ikke på kroppen som gjør som den gjør, eller følelser på avveie. Nei jeg blir sint på at noen kan ødelegge et menneske slik. Så lille meg mistet grensene og tryggheten, og store meg ikke en gang kan gi en uskyldig nattasuss uten å innhentes av fortiden. På alt jeg mistet og alt jeg går glipp av, takket være et menneskes feiltrinn.
SINT, SINT, SINT!

Ennå makter jeg ikke bli sint på han som bor blant fortidens skygger. Ikke helt enda. Men tro meg, det er et spørsmål om tid før jeg blir alvorlig forbanna, og da, da blir det bråk!

P

Å se seg selv utenfra, innenfra

​

Jeg ser på bilder. Bilder som vekker minner. Minner jeg ønsker var gode, men ikke var så gode likevel. Derfor flyktet jeg. Fordi jeg fryktet skammen, og jeg skammet meg over frykten.

Men nå ser jeg på bildene. Mens jeg venter. Venter på kroppens ordløse språk. Holder fast på bildene, mens kroppen forteller.

Det er som å se seg selv på en film. Innenfra, og ut, og så inn igjen. Fordi filmlerretet er meg. Men, jeg er ikke filmen.

Jeg er her, nå. Ser på bilder fra en tid tilbake. Kjenner følelser med røtter en tid tilbake. Samtidig vet jeg at disse følelsene erfares akkurat her, akkurat nå. De er verken hele fortiden, nåtiden eller fremtiden, men fortsatt viktige. Det må jeg bare akseptere.

Så jeg holder de fast. Ikke hardt og kontrollerende, men med ro og og varsomhet. Lyttende. Så, sakte, men likevel raskere enn jeg ventet, blekner de. Sakte slipper jeg taket. Ser hvordan de driver bort som skyer på himmelen. I visshet om at de ikke har forsvunnet for godt, men at deres makt over meg har bleknet.

Kanskje kan jeg en dag se på bildene, og gi rom for andre detaljer, andre nyanser. Det ville vært fint.