Marsvinbobla: I takt med meg selv

Denne teksten ble skrevet i pinsa. Dager hvor jeg tillot meg å leve i nuet og stillheten, og være hundre prosentoppslukt av noe som betyr enormt mye for meg. Nå er hverdagen her igjen, og jeg prøver så godt jeg kan å henge meg på livet, samtidig som jeg Holder fast på de gode opplevelsene og prøver å ta det med meg videre. Men det er visst lettere sagt enn gjort.


Det er formiddag og jeg sitter stille. Det har jeg gjort lenge nå. En halvtime, en time, eller kanskje to? Jeg vet ikke. Jeg lytter etter lyder fra innhegningen der mine to søte små holder til. Vesle Snefrid som pludrer og Sunniva som svarer. Sunniva klatrer opp på den pelstekte tunnellen, gjør et karakteristisk gledeshopp, hopper ned, spiser litt og klatrer tilbake. Legger seg ned. Helt over på siden. Selv om jeg ikke ser henne klart, vet jeg det, at hun ligger på siden.. Jeg kjenner roen hennes bre seg. Over lille Snefrid inni tunnellen sin, og over meg som sitter her. Og jeg sitter, og sitter og sitter. Av og til må jeg skifte stilling. Da skotter Sunniva liksom halvt vaktsomt og halvt nysgjerrig bort på meg, men når hun ser at alt er stille, legger hun seg ned igjen.

Tre inidivder, to små på fire bein og ett stort på to, som bare er sammen. Lenge. Tiden står stille. På den gode måten. Jeg vet at tiden går, men jeg er I TIDEN, ikke bortenfor. De to små sin ro smitter over på meg. Når de såvidt rører på Seg, gjør jeg det også, og omvendt. Saktmodig, kontemplativ formiddagshvile.

Jeg kjenner kroppen mot det harde gulvet. Setemuskulaturen, leggene og beina. Den litt krumme ryggen. Og hvilepulsen. Jeg er ett, og det er trygt.

Men jeg må reise meg til slutt. Hekte meg enda mer på tiden igjen. Skifte fokus. Det gjør meg urolig. Jeg vil ikke skremme jentene. Og jeg vil ikke forlate denne trygge, bobla av hvile midt i tida. Men jeg puster meg inn i handlingsfør tilstand igjen. Puster gjennom ilingen i brystet og spenningene i knærne. Sakte begynner jeg å rydde på kjøkkenet. En ting av gangen, med en stilltiende avtale med meg selv om å ta akkurat så mye som jeg orker. I mitt eget, rolige tempo.

Jeg er i takt med meg selv. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge. Oppslukt av noe som virkelig JEG BRYR MEG OM. Med rom for det tidløse og stille, med ren samvittighet.

Jeg tror jeg trenger slike dager. Ikke hver dag og ikke hele tiden. Men jeg tror jeg har et stort udekket behov for å bare være meg. Stille. Midt i en aktivitet som tar alt mitt fokus. Om det så bare er å sitte stille og kjenne kroppen eller mate to nydelige marsvin og bli beveget av deres samspill.

Jeg ble alltid kritisert for ikke å ville, ikke å ta initiativ, være passiv. Men kanskje var det heller jeg som gikk altfor sakte i en altfor omskiftelig verden. Kanskje ville ting vært annerledes om noen hadde satt seg ned sammen med meg, og i stedet for å si "du må da finne på noe", spurt "hva tenker du på?", eller "hva føler du?". Kanskje hadde jeg da kommet ut av skallet mitt fremfor å forsvinne innover. Kanskje kunne jeg lært meg at verden ikke var slikt et farlig sted likevel. Ikke bare spilt teater for verden, men vært der med hele meg. Jeg tror det.

Så, hvis noen synes jeg tidvis er veldig usosial for tiden, ha meg unnskyldt. Jeg vil gjerne bruke tid med dere, og tar gjerne del i deres liv, håp og drømmer. Bare i litt små doser. For akkurat nå driver jeg og øver meg på å være meg selv, og finne tilbake til drivkraften, energien og gleden. Og det er et stykke tidkrevende, men givende arbeid. Men kanskje tør jeg etter hvert å dele de tidløse øyeblikkene med flere. I stillhet foran en innhegning med to marsvin i, for eksempel :-)

Det sitter i hodet

"Kom igjen nå, stå på!"
Stemmen egger oss videre. Jeg kjenner svetten renner og musklene verker, men det gjør meg bare glad.
Det er så godt. Godt å kjenne at kroppen blir sterkere. Helere. Som en sammenhengende organisme; et levende maskineri som virker som det skal.
Jeg puster, pusher, nyter.

"kom igjen, dere klarer enda litt til!"
Jeg gir alt. Alt kroppen har å gi, og litt til.
Kjenner det nærmer seg det punktet nå. Det punktet der jeg glemmer kroppen. At den har en grense. At jeg er mer enn bare muskler og sjelett som skal kontrolleres.
At jeg også har et følelsesliv som spiser av energien. En bagasje som selv om den ofte glemmes, alltid er der som en ekstra tyngde å bære.
Men treneren, den sympatiske treneren jeg har sånn tillit til, roper vi har mere å gi, og vi er jo også meg. Så det stemmer sikkert, da.

"det sitter i hodet, folkens! Dere klarer mer enn dere tror.)
Ja, det sitter i hodet.
Hodet som plutselig er låst i en skruestikke av smerte. En smerte som tvinger meg ned i en ball på gulvet mens kvalme og svimmelhet kommer i bølger og kroppen skriker på oksygen. Et skjult skrik som ingen forstår.
Det sitter i hodet, som febrilsk prøver å si at det er bare angst, og ingenting å være redd for. For ingenting er farlig her.
Men alarmen er på og kroppen vil fortsette å kjempe. For hvis jeg ikke fortsetter nå, så kan det jo hende jeg oppdager grensen. At den er nådd. At jeg ikke kan gjøre mer som jeg får beskjed om.
Så slem kan jeg ikke være. Det er farlig, det...

Men motet, det sitter også i hodet.
Motet til å bli værende. Til ikke å løpe hjem med hodet i en kald klut og sjela i skammens fatle, men sakte og forsiktig liste seg inn i rutinen igjen.
Ulidelig forsiktig føle seg fram, litt og litt mot øvelsene. Med hodet og kroppens alarmsignaler som en stadig påminnelse om den farlige grensen.
Det altfor skremmende "bra nok", som må være min standard og min alene, akkurat her, akkurat nå.

Og til slutt, motet til å henge meg på den sympatiske treneren på vei mot bussen. Si det som det er. ta de forbudte ordene i min munn.
Panikk. Angst. Triggere.
Om hun ikke kan roe ned litt og la vær å bygge sånn opp under konkurranseinstinktet? Fordi enkelte av frasene som er ment å motivere oss, faktisk skremmer vettet av meg.
Og vi blir enige om at hvis det skjer igjen, så trenger jeg først og fremst ro til å ri stormen av i fred.
Før vi skilles, og jeg vet jeg vil komme tilbake. Fordi jeg nå en gang er sånn. jeg gir meg ikke så lett.

Så hun hadde forsåvidt rett: Det sitter i hodet, og jeg var i stand til mer enn jeg trodde i dag :-)

Oppmerksomt nærvær: en bevissthetsreise

Dette innlegget har jeg egentlig villet skrive lenge. Men av en eller annen grunn har jeg kviet meg. Kanskje handler det om at ved å sette ord på disse tankene så blir de mer levende for meg, og dermed forstår jeg enda bedre hvor viktig, og hvor vanskelig en jobb jeg står oppi. Eller kanskje handler det mer om frykten for folks fordommer mot noe som er i ferd med å bli en viktig del av livet mitt.


I mars begynte jeg på et åtte ukers kurs i mindfullness, eller oppmerksomt nærvær som det ofte kalles på norsk, i regi av Frisklivsentralen i kommunen. Helt siden jeg lånte meg ei lydbok med meditasjonsøvelser for mange år siden, har jeg følt at dette var noe som kunne være bra, men vanskelig å jobbe skikkelig med i dybden uten drahjelp. Så jeg kastet meg på så fort muligheten bød seg.

Det finnes mange fordomer mot mindfullness der ute. Kanskje med god grunn også, for en del presenterer det jo som rene mirakelkuren. En quick fix som hjelper på det meste. Litt på samme måte som positivismetankegangen om at bare man tenker positivt så blir alt bra. Men så enkelt er det ikke. Det er heller ikke bare et "koselig avbrekk i hverdagen" eller en kjekk måte å lære avspenning og pusteteknikk, slik enkelte har trodd. For meg var det åtte uker med knallhard jobbing. Åtte uker med prøving og feiling, perfeksjonisme og resignasjon, leting og forvirring. På den veien som bare er min, mot å forstå og akseptere meg selv.

Så hva er egentlig mindfullness eller oppmerksomt nærvær? Vel, jeg har ikke tenkt å greie ut i det vide og brede omteorien, for det finnes nok av informasjon om det både i bøker og på nett som både er god og seriøs. Dette blir mer min subjektive oppfatning av hva det betyr for meg. Men helt kort kan det oppsummeres som trening i å bevisst oppservere det som skjer i øyeblikket, både i kropp, følelser og omgivelsene forøvrig.

En av grunnøvelsene i oppmerksomhetstrening er meditasjon med fokus på pust. Rett og slett sitte (eller ligge) og fokusere på pusten. I nesa, bryste og eller magen. Uten å endre eller forbedre den. Bare observere den i detalj som den er, og la den bli som et anker for oppmerksomheten. Høres lett ut, kanskje, nesten litt banalt. Men tro meg, etter noen minutter eller et kvarter kan det være hardt å holde fokus. For mens man sitter der og har fokus på pusten er det ikke til å unngå at fornemmelser dukker opp og sinnet begynner å gå sine egne veier. Både fremover og bakover i tid, rundt planer, dagdrømmer og følelser. Da er kunsten å stoppe opp og observere det som skjer i sinnet, akseptere det uten å dømme eller forsøke endre på noe der og da, men gi slipp og vende tilbake til pusten. La tanker, følelser og fornemmelser komme og gå. Verken dvele og overanalysere eller skyve de unna. Det er VANSKELIG, det, for en som har levd nesten utelukkende inni sitt eget hode det meste av livet og skjøvet alt som handler om kropp og "forbudte følelser" under glemselens teppe...

Dette å ha oppmerksomheten rettet i detalj mot noe spesielt, det være seg pust, tanker, lyder eller det å gå eller spise, er på en måte en av grunnpilarene i oppmerksomt nærvær. En annen er er å møte det du observerer på en nøytral, vennlig og ikkedømmende måte. Med fokus på det som er akkurat nå, og ikke på et mulig resultat der framme du ønsker å oppnå. Heller ingen lett øvelse for en perfeksjonist som hele tida har tanker om hvordan alt burde være og hvordan ting aldri er bra nok.

I en kurs- og gruppesetting har dette medført en del komplikasjoner med tanke på min noe forvirrede selvfølelse. Når jeg ikke klarte det vi fikk beskjed om eller hadde en oppfatning som var på tvers med de andre deltakerene, prøvde jeg først å presse frem ønsket resultat. Det være seg sinnsro på angstfylte dager, å lete etter fysiske fornemmelser i en kropp som gjorde alt den kunne for å ikke føles, eller å møte tanker med et smil når det var vanskelig nok å godta at de eksisterte. Det gikk ikke så bra, og var heller ikke særlig aksepterende. Men med tiden fant jeg gradvis mine egne strategier og et språk som passet meg, og å ta dagen som den er. Stikkordet er å prøve og feile, igjen og igjen, men uten å prøve for hardt. Altså øvelse, øvelse, øvelse. Vanskelig? Gjett om.

Men hva har jeg oppnådd med dette, lurer du kanskje på. Man kan jo ikke sitte og meditere hele tida eller bare være i nuet og nyte livet. Hverdagene går ubønnhørlig videre med sine krav og forventningerr.

Vel, det mest framtredende og svært uventede resultatet er at jeg har blitt mer effektiv. Jeg forsvinner sjeldnere kast i kast nedover tankenes elv eller suges inn i malstrømmen av ingenting. Jeg merker når det er i ferd med å skje, registrerer det og prøver å gå videre. Tankene er der og følelsen av tomhet lurer en hårsbredd unna, men jeg trenger ikke å bli ett med det av den grunn. Det betyr ikke at jeg har sluttet å tenke eller bare er en passiv observatør til livet, men jeg kan i større grad enn før velge når det passer å forholde seg til det som skjer inni meg, og da til det som faktisk er, og ikke så mye det som burde være. Samtidig er jeg mer til stede i følelsene mine. NOe som tidvis gjør det tøft å forholde seg til både verden og meg selv.

Jeg mener absolutt ikke å idyllisere mindfullness, for det er tidvis hardt. Særlig å holde det ved like på tunge dager, hvor jeg er sliten og overveldet eller jeg må leve etter andres tidsskjema. Det er hardt å finne balansen mellom tilstedeværelse og avkobling, vite forskjell på selvmedfølelse og selvmedlidenhet, gi seg selv nye sjanser igjen og igjen. Det er dager jeg bare har lyst til å krype inn i tåkeheimen til dagdrømmene mine igjen og bare være i fred for meg selv og andre.

Det hele er imidlertid så inderlig verdt det, de gyldne øyeblikkene av 100% tilstedeværelse. Den kaffekoppen som plutselig smaker så ekstra godt, musikken som får hjertet mitt til å ville hoppe ut av brystet av pur glede og et solstreif mot ansiktet. Eller forsåvidt, å oppdage det vakre i å sørge over en firbent venn.

Jeg fortsetter å prøve, dag for dag, øyeblikk for øyeblikk, på den krunglete veien kalt her og nå.

Sorgen over den gang da, her og nå

Det er mye bevegelse i meg akkurat nå. Grunnen skal jeg komme tilbake til senere for den som ikke vet hva det dreier seg om, men jeg kan si så mye som at i palmehelga gjorde jeg noe eksepsjonelt modig. En milepæl er nådd, som har satt mye av mitt indre puslespill i bevegelse. En sten er kastet ut på det dype vannet kalt fortida, og nå brer ringene seg i uante retninger.

For jeg begynner å huske. Ikke bare det jeg har blitt fortalt eller som jeg har fortalt meg selv. Nå har minnene fått følelser. Det rare er at det ikke er følelsene fra den gang da. Jeg gråter over det som har vært. Episoder som har skjedd. Men det er jeg som gråter. Ikke det forvokste barnet inni meg. Jeg kjenner på sviket, skuffelsen, nederlaget og tenker "jeg var bare et barn", og gråter. Godt det fins slikt som papirlommetørklær. For ikke å glemme trygge små marsvinkropper, full av ro og varme og pels som tar av for den verste tåreflommen.

Noe i meg er redd disse tårene. For de må bety at jeg kanskje var uten skyld. Men hvis jeg ikke har skyld, hvem er jeg da?

Mulighetene skremmer meg.

Om framskritt og museskritt

Dette er et veldig personlig innlegg som det er sårt for meg å legge ut, men som jeg like fullt velger å publisere som det er.

"Du gjør så mange framskritt for tida at jeg finner ikke ord", sa min psykomotoriske fysioterapeut til meg en gang her på nyåret. Hun har kjent meg gjennom flere år, vet hva jeg har vært gjennom og hvor mye jeg har måttet jobbe. Derfor fyller ordene meg med en slik glede og stolthet.
For ja, det går virkelig bra. Særlig med tanke på den trøken jeg hadde på seinhøsten I fjor. Men nå føler jeg at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppn. Det er mindre tid med blodsmak på spinningsykkelen, og flere yogatimer og runder i svømmehallen, men det er helt greit, det. Selvfølglig har vi utendørstreningen som jeg så pliktoppfyldende møter på en gang i uka og den påfølgende utfordringen med det trønderske vinterføret, men jeg mestrer det også. Stadig jobber jeg med meg selv og stresset mitt. Pushe på, men bremse. Avpasse, men utfordre. Joda, dette går fint.

Jeg får tilbud om å delta på kostholdskurs. Skeptisk først, men et oppmuntrende "jeg tror du er klar for det nå" fra kosholdsveilederen, får meg til å skifte mening. For det er så godt å få høre at jeg gjør fremskritt, at jeg er sterkere. Akkurat som det både er rørende og smigrende når folk i min omgangskrets blir inspirert av meg og forsøkene mine på å legge om levevaner. Så jeg drar på kurs, med elleve andre deltakere. Alle mer eller mindre opptatt av å lære om kosthold, og mange – det føles som de fleste – er opptatt av å gå ned i vekt. Jeg blir litt redd. Vi lærer om næringsstoffer og fiber og hvorfor grønnsaker er så bra som snacks, og å lage næringsrik og god middag. Det er inspirerende. Vi får se hvor mange sukkerbiter det er i en boks yoghurt og hvilke typer pålegg som har mest og minst skadelig fett. Jeg blir veldig redd. Men det går bra, forteller jeg meg selv, for alle sier jo jeg er så reflektert. Det skal gå bra!

Midt oppi alt dukker det opp en anledning for meg til å ta en reise inn i fortiden, som må tas straks, skal den bli noe av. Så jeg reiser, til gamle kjente steder fylt med bortgjemte følelser. Til lyden av gamle lydbånd med minner om den jeg en gang var. Til hun som kanskje sto nærmest Han som er skyggen fra min fortid og som ødela meg. To dager der mye er i bevegelse og mange små rystelser skjer i mitt indre. Vonde, men allikevel gode, fulle av frykt, men også glede, og vissheten om at jeg stadig blir sterkere.

Så når gikk det galt? Var det kvelden etter kostholdskurset, kort tid etter min reise inn i fortida, hvor jeg sto paralysert i mørket med bildet av alle sukkerbitene i kostholdet mitt som bare tårnet seg opp for mitt indre øye? Var det da jeg meldte meg på et mindfullnesskurs på toppen av alt det andre og i mitt stille sinn innbilte meg at jeg kunne delta på det, på toppen av alle mine andre avtaler? (Fordi "alle andre" jo klarer åttetimers arbeidsdager pluss trening uten problemer). Eller var det etter en av mine ukentlige psykologtimer der det stadig dukker opp tanker og følelser jeg egentlig ikke vet om jeg vil vedkjenne meg? Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at plutselig satt jeg hos behandleren min og snakket om noe jeg aldri ville trodd kunne forekomme i mitt liv: en raskt eskalerende angst for å spise. Senere at jeg lå under et pledd hos min kjere fysioterapeut med kun ett mål for øyet: å hvile. Mens hun mer enn antydet at jeg burde jobbe med balanse i tilværelsen. Noe jeg selvfølgelig er enig i? Joda, så enig er jeg, at da jeg fikk min andre forkjølelse på to måneder var jeg overbevist om at å ta seg ut hundre prosent på styrketrening ville gjøre meg godt...

Så nå sitter jeg her på andre uka. Med et sinn som er sultent på livet og nye utfordringer, og en kropp som synes at en liten tur på kino er langt over evne, mens jeg gremmes både grønn og blå over at jeg kunne være så dum og tankeløs som lot det gå så langt. Jeg burde jo ha lært. Burde kommet lenger enn dette, jeg som er så stolt av alle mine fremskritt.

Kanskje må jeg slutte å telle fremskritt akkurat nå.Heller konsentrere meg om hvert enkelt museskritt. Skritt så små at jeg nesten står på stedet hvil. Til jeg har krefter til å øke skrittlengden igjen, og så enda en stund til – bare for å være på den sikre siden.

Jakten på et jeg

En gang for ikke så lenge siden, var det ei jente. Ganske som alle andre skulle man tro. Sterk og sta, blid og behagelig, men svøpt i en kappe av stillhet. Ei jente de fleste kunne like, men som det var få forunt å virkelig kjenne.
Ingen så at hun var jenta med de mange ansikter – ett for enhver anledning – og at bak ansiktene var der enda flere rom. Ett rom for hver av henne som var mange, men allikevel en.
Det var en labyrint å gå seg vill i, på leting etter seg selv. Og hun lette, og lette...
For uansett hvem hun møtte, og uansett hva hun gjorde, følte hun seg falsk. Det var ikke henne de så. Ikke hun som ville, mente og gjorde. En dag noe, og neste dag noe helt annet. Eller presis det samme, men som om en fremmed hadde tatt hennes plass.
Derfor var det tryggeste stedet, stillheten, langt inne i sitt eget univers. Usynlig, mens maskene spilte teater for verden.
Men hvem var hun, egentlig?

Det var meg, selvfølgelig. Er meg. Og tro meg når jeg sier det, at jeg aldri har trodd jeg var noen annen. For Muldra, hun er sterk og reflektert, og hun har så visst ikke noen som helst form for realitetsbrist – forteller jeg meg selv med bydende og autoritær stemme. Like fullt har fremmedfølelsen opplevdes ekte nok i mange år. Uten at jeg forsto hva som egentlig foregikk, følte jeg meg i mange år aldri som meg selv. Visste ikke hvem jeg var eller hva jeg sto for. Det er en foruroligende følelse. Spesielt når du står på terskelen til voksenlivet, med forventningen om at et visst minimum av identitet er til stede, hengende over deg. Merkelappene og teoriene sto i kø, og sloss formelig om å få være fasiten på mysteriet Muldra. Uten at noen tok inn over seg konsekvensene av å bli eid og levd gjennom, i altfor mange år.

Det heter seg at tjueåra er den tida man virkelig skal finne seg selv. Bare at mens andre har funnet seg selv gjennom studier, lange reiser og nye menneskemøter, har min reise gått innover, på leting etter et EKTE JEG. Fra først såvidt å fornemme de hemmelige rommene, til å liste meg rundt og lytte ved dørene. Senere, forsiktig åpne dørene på klem og sakte tre inn i fortidens kamre. Møte meg selv som liten, som skolebarn og ungdom. Holde avstand før jeg sakte, sakte har nærmet meg, til....

Noe er i ferd med å skje. En bevegelse i mitt indre univers. En sammensmelting – tilheling. Plutselig tar jeg meg i det mer og mer. JEG er nerden som bryr meg mer om barokkmusikk enn popmusikk, som drar på konsert og kan nyte musikken uten å overlate opplevelsen til en bortgjemt fortidsutave av meg selv. JEG er hun som velger å ta livsstilsgrep for å få en bedre helse og oppdager nye gleder og effekter av fysisk aktivitet. Det er også jeg som velger å ta stadig mer del i det sosiale, men også å bevist trekke meg unna, fordi JEG ønsker det, i mye større grad en før.

Det er fint, det er spennende, men så uvant og skremmende. Særlig når det jeg som virkelig er meg, men som jeg ennå ikke helt tør stole på, oppdager hatet... Da, da blir jeg virkelig redd, og savner nesten å leke gjemsel med meg selv som før.

Ennå er jeg ikke riktig hel. Ennå klamrer jeg meg til de bortgjemte delene av meg. Ennå trenger jeg deres evne til å lukke dørene og skjerme meg mot det skumleste av det skumle. Men for første gang ser jeg at det er et spørsmål om tid nå, før vi er ett. Og det... Det burde jeg sikkert synes var fantastisk, men akkurat nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal tenke om det hele.

Proffene som kunne å klemme

Jeg vil takke de profesjonelle klemmerne. Høres rart ut, kanskje. Å jobbe i psykiatrien og dele ut klemmer, det hører ikke sammen tenker mange. Men jo, de finnes. Eller fantes hvertfall. Nå vet jeg ikke mer, når sant skal sies.

Det var en gang et sted med hjertevarme og takhøyde, der skadeskutte små sjeler kunne få jobbe med sin blytunge bagasje. Mye bra ble gjort der som jeg har skrevet og vil fortsette å skrive om, og en av de viktigste tingene de var gode på, var å klemme. Det har kommet til å bety mer for meg enn jeg trodde var mulig.

Det var ikke bare viljen til å klemme det handlet om. De var profesjonellelle og svært lydhøre. I den forstand at de spurte "vil du ha en klem nå?", og forsto et ja, applauderte et nei og respekterte et 'jeg vet ikke'. De forsto ambivalensen til en som har fått sine grenser krenket, samtidig som de så det sårbare barnet som var så sulteforet på god omsorg. Fordi de først og fremst var mennesker, som også var meget dyktige fagfolk. Fysisk kontakt var noe vi jobbet med. Ikke fordi det sto i noen form for plan, men bare fordi behovene oppsto fra dag til dag. Fra en lett klapp på skulderen, ei hånd å holde i eller en hadetklem, til å gråte hjerteskjærende mot en trygg voksen med en arm om skuldrene. Og kanskje med tiden, legge hodet i et fang, kjenne kroppsvarme og hjerterydme. Være livredd og holde pusten, men samtidig føle seg så uendelig trygg. Åpne dører inn til glemte rom, begravd helt nede i grunnmuren i det byggverket som kalles et jeg...

Men mange fagfolk er så altfor redde for nærhet og omsorg. Redde for sykeliggjøring og å sy puter oppunder armene på oss, tror jeg. Men tro meg når jeg sier det, at det ene ikke trenger å utelukke det andre.


Jeg husker henne med den trygge stemmen og den faste armen om skuldrene mine som hjalp meg ut av motløsheten, en kveld verden raste sammen. Jeg husker tålmodigheten og omsorgen, mens jeg bablet usammenhengende bak tåresløret. Men aller best så husker jeg det hun sa, om resursene og selvinnsikten min som ville komme meg til gode. Ikke så mye for ordene hun brukte, men når hun sa det. Om ordene var blitt gitt meg i samme øyeblikk som jeg tok til tårene, ville de antakelig hatt motsatt effekt. Jeg ville skammet meg over at jeg var så dum å gråte, jeg som var så resurssterk og flink. Men jeg fikk tid. Masse tid. Til å la gråten få rense opp i en redd og sliten kropp, og så, til slutt, sakte stilne av seg selv. Først da var det plass til de kloke ordene. Noe hun forsto. Hun hadde tid til å vente. Tid til å la meg være nær uten ord, til bare å stjele meg litt sårt tiltrengt ro fra et annet menneske. Og nettopp derfor ble også ordene hennes så betydningsfulle. De ble gitt meg med respekt for sårbarheten, når jeg var klar, og ga meg mot og styrke til å klatre opp fra bølgedalen min og puste friere.

Her jeg sitter sent på natten kjenner jeg at jeg savner klemmeproffene. Tankene kverner mer enn på mange måneder, og allverdens pledd og kosedyr og tekopper er ikke nok. Heller ikke utsikten til nok en runde snakketerapi om noen dager, gir meg ro. Fordi det ordløse og det ordrike språket ikke får jobbet sammen og jeg bare ender med å gå i lås, og behovet for å bli trygget bare blir større og større.

Om jeg ikke bare kunne bruke familie og venner? Jo, av og til, så. Men når relasjoner er så vanskelige og det nære enda så skummelt, så tør jeg ytterst sjelden. Jeg vil ikke slite ut de jeg er glad i heller. Dessuten, skal jeg øve på nærhet er det tyggest med proffer som vet hva de gjør og har det som jobb. Nært, men nøytralt.







Noe stort og ikke-levende å klamre seg til er ofte bedre enn ingen ting :)


Jeg ønsker meg et hjelpeapparat med rom for kreativitet, spontanitet og gode relasjoner. Hvor jeg kan erfare trygghet, ikke bare lære og øve meg på den. Et sted å bli utfordret på mange plan, som det hele mennesket jeg faktisk er.

Når nåtid blir til fortid blir til nåtid igjen

Jeg ser meg rundt.
Ser på omgivelsene som er så kjente.
På menneskene jeg er glad i, som jeg plutselig tror er farlige. At de er noen andre.
Jeg forsøker å tenke klare, rolige tanker.
Puster dypt og snakker til meg selv med varme og omsorg:
"Nei, Muldra, det er ikke pappa som sitter på den stolen.
Ser du,
det er de trygge menneskene i din nye familie.Vi sitter i huset deres og alt er annerledes.
Det er trygt her".

På den samme stolen i det samme rommet i den samme kroppen:
"Jada jada, jeg vet vi er i 2015. Jeg er ikke idiot heller, da.
Men...
nå ble det sånn ekkelt stille her. Noen Trekker pusten og sukker tungt.
Jeg må passe på så de ikke tror jeg tar parti.
Uff, valgte jeg feil pålegg nå?
Skulle sikkert valgt noe annet.
De smiler og ler, men egentlig er de sinte.
Jeg vet det, de ER sinte.
Nå blir resten av dagen ødelagt, og det er min feil.
Hva hvis jeg...
Er det noe som kan gjøre det bra igjen? Er det?
Vær så snill?"...

...og ingen ser krigen i mitt indre.

Jeg har skrevet om det før i andre sjangre. For jeg har opplevd det tidligere, men ofte på andre og mer subtile måter. Eller så overveldende at jeg ikke har visst å håndtere det. Nå som bevisstheten min tar stadig færre svalestup inn i det bedøvende, men akk så hemmende tåkehavet som har vært et av mine favorittgjemmesteder når det stormet som verst, har det blitt mer forståelig. Like fullt er jeg fanget i en kryssild mellom tider. Vanskelig å beskrive, og sikkert enda vanskeligere å forstå.

Jeg ser mønstre som ikke er der. Alianser som aldri har eksistert. Avvisning som aldri har funnet sted. Merker ekko av harde ord som aldri falt. Ikke her. Ikkke nå. Og jeg vet det så vel. Sansene mine forstår det, og det samme gjør fornuften. Men noe i meg er i en annen tid. Så nært som virkeligheten, men så fjernt som en drøm.

Når faren er over og spøkelsene fra en annen tid er dratt sin vei, ikke tro det er over. Da kommer de, alle følelsene som ikke slapp til. Ikke den gang for lenge siden, og heller ikke nå, fordi jeg så gjerne ville være sterk og stole på fornuften. Med rå kraft krever de sin rett, det sårbare barnet og den sinte tenåringen. Til slutt har jeg bare to valg: å bli ett med de barnlige kreftene en stakket stund, eller la meg synke inn i det drømmeaktige tåkehavet der tanker og tid ikke fins.

Men så kommer det rolige dager, hvor jeg eier meg selv. Hvor jeg kan spise frokost og føre en samtale uten truende skygger bak hvert ord. Kjenne den barnlige gleden over å få hjelpe til å vaske opp eller trille ut rundstykker, uten at jeg må "bli et barn" for å holde ut. Lytte til kjær, gammel musikk og kunne nyte den som den er, uten at kropp og sjel gjør hver sin tidsreise til gamle, glemte steder. Og jeg forstår, at jeg er i ferd med å ta meg selv tilbake. Bit for bit kaprer jeg en flik av historien min og gjør den til min. Til en del av den jeg vil være i dag.

Det er vel kanskje sånn det er å bli hel? Tror jeg liker den følelsen, jeg :-)

Å høre til blant juletonene

Det er julaften. Om et kvarter har vi gått over i første juledag. Og jeg, jeg sitter her og tenker på en tekst jeg har villet skrive i snart en måned nå. Helt siden jeg ble inspirert av en annen blogg der leserne ble oppfordret til å sende inn et juleminne, men som jeg ikke har turt i frykt for...  ja, hva da egentlig? Jeg vet ikke. Men hvertfall så har denne teksten surret og gått inni hodet på meg, uten at et eneste ord er satt ned på tastaturet. På tide å gjøre noe med det, kanskje.

Det er jul, og jul for meg har vært, er, og kommer nok til å fortsette med å være komplisert i mange år. Alt blir så tett i jula. Alt skal liksom skvises inn på noen få dager der alle skal ha det så bra. All godheten og tryggheten og tilhørigheten. Men også alle de brutte løftene, svikene, utryggheten, sorgen og frykten. Det blir så altfor tydelig.

Ja og så ensomheten. For man kan være ensom selvom man har mennesker rundt seg. Selv blant gode mennesker kan man føle ensomhet, på grunn av en skam over ting som ikke har vært bra og aldri var ens egen feil. Det er en ensomhet jeg kjenner godt. Selvvalgt ensomhet, fordi den gang da, opplevdes det som det desidert minste av to onder. Like fullt opplevde jeg tilhørighet midt i ensomheten, om enn på min egen, litt særegne måte. Gjennom musikken fant jeg fra jeg var ganske liten, først tilflukt, men senere, også samhold. Kanskje spesielt i jula.

Dette er tradisjonenes tid. La oss derfor sammen foreta en liten tidsreise inn i jula, musiken og minnene.

Jula er lyden av flere titalls jentestemmer som i et uhierarkisk samhold uten sosiale koder, løfter hverandre på en bølge av toner opp mot taket i Nidarosdomen. Å stå tett i tett på rekker mens korkappene klør, skoene strammer og med lukta av gammel steinkirke som et allestedsnærværende bakteppe. Her er ingen utenfor. Selv jeg som ikke forstår det sosiale spillet, den ungdommelige sjargongen i pausene utenom sangen, som ikke forstår hva det vil si å stole på eller å være en virkelig venn, føler meg ivaretatt og betydningsfull.

Jula er alle timene du bruker på øving, på julebordsopptredner, gudstjenester og konserter. Javel, så er det et ork å stå opp i otta første juledag for å synge i kirka, og du går mektig lei av å stemme fela etter å ha gått ute i i ti speik, men alt det glemmes i øyeblikket du faller inn blant de andre tonene og bare er i musikken. Og i alle de timene du spiller og synger. I alle timene med terping og trening har du tross alt fri. Du er bare en tone i et hav av andre toner. Ikke et redd og sårbart null i en altfor omskiftelig, uforståelig tilværelse.

Mange år senere, er jula å finne tilbake til toner fra kjent og kjær musikk som du har forsøkt åglemme i altfor lang tid. Endelig klarer de å nå inn og smelte hull i det islagt hjertet ditt etter mange år på flukt fra deg selv. Her søker du tilflukt mens du oppdager at det var ikke musikken det var noe galt med eller deg selv, men omgivelsene og menneskene som gjorde verden og til slutt selv musikken til et farlig sted.

Til slutt, når hjertevegger er smeltet og det sarte, vakre musikalske universet er i ferd med å gjenskapes, kan du kanskje dele denne gleden med andre. Dra på konsert med gode venner og fylles av en blåskimrende, melankolsk ro midt mellom vakre sangstemmer, og få ei trygg hånd å holde i når demningen brister og øynene flyter over av pur smertefull lykke. Meditere til snølette, lekende pianotoner til du blir så avslappet at du nesten ramler av stolen med et salig glis om leppene, midt på andre rad, fullt synlig for alle rundt deg. Dele favorittjuleplata di med de du er glad i, mens du veksler mellom en boblende forventning over å gi noe vakkert til andre, og en uforklarlig skam og redsel for å legge sjela di ut på billigsalg. Men så går det bra...

Jeg kunne sagt så mye mer, for som du sikkert har skjønt, vil jula og musikken alltid være uløselig knyttet sammen i mitt univers. Ikke julemusikk i begrepets videste forstand, som omfatter alt fra hysterisk vokalronking til humoristiske rapptekster, men den gode gamle julemusikken. Tradisjonelle julesanger, klassiske julekonserter og Prøysen-viser osende av peiskos og pepperkakeduft. Alt som er stille, fredfullt og høytidsstemt vil ha en spesiell plass lengst inne i hjertet, i et rom som bare er mitt.

Super-jenta og veggen

– en beretning om mestring, og om livsstilsendringens skyggesider

"Det var denne veggen da… Den som ikke skulle komme nå, fordi jeg er så flink til å prøve å ta vare på meg selv, trene og spise sunnere. Men det hjelper ikke så mye at trening skal redusere stress og depressive symptomer når samtidig den høye intensiteten kobler meg på et godt bevart og lenge fortrengt kronisk stress som jeg aldri har lært meg å regulere… og det hjelper ikke at jeg blir mer sprudlende og opplagt, når jeg ikke har klart å hvile skikkelig på bortimot seks uker, samtidig som jeg har gjort mer enn jeg har vært vant med det siste året. Da sier det stopp til slutt… jeg håper ikke det varer så lenge, for er blitt så glad i den nye meg!"

Slik lød en fortvilet facebookstatus for snart en uke siden. Ordene kom fra ei jente på bristepunktet. Ei som var så sliten at hun nesten ikke visste opp-ned på verden og langt mindre seg selv. Og jenta, det er meg.
Hvordan kunne det i det hele tatt ende slik, har jeg tenkt mang en gang den siste uka. For det startet så bra. Etter måneder med venting, atskillige sjelekvaler og nervepirrende beslutninger, skulle jeg prøve å begynne på en ny sti i livet, med mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold. Jeg hadde vært på min første kostholdsveiledning og snakket åpenhjertig om mine utfordringer med mat, ansatt min første mannlige assistent som ledsager, og nå skulle jeg begynne med hard trening to dager i uka. Bare jeg vet hvor mye mot det kostet. Allikevel var jeg fast bestemt på å gjennomføre. Jeg skulle gjøre mitt beste, tenkte jeg. Ikke legge lista for høyt og tillate meg å ha dårlige dager.

Og i begynnelsen så det ut til å gå slik jeg håpet. Ja, bedre! Selv om jeg var stiv som en påla og gikk som en 80-åring i trappene de første dagene, smilte jeg fra øre til øre. Når søtsuget herjet jobbet jeg knallhardt med meg selv og og min egen angst, og klarte stå imot. Selvsagt fikk jeg litt panikk av frykten for å velge feil når jeg var på kafe, men det ville gi seg etter hvert, fortalte jeg meg selv. I det hele tatt var det bemerkelsesverdig lett å ignorere de i perioder hyppige, fryktsomme ilingene i kroppen som prøvde si noe om hvor inni granskauen skummelt dette var. 'Pytt sann, det går nok over'. Endorfinenene bruste i blodet, jeg følte meg sterk, tøff og og modig. Endelig var jeg flink! Endelig gjorde jeg grep i livet mitt som jeg kunne høste litt beundring for, med god samvittighet.

Dagene og ukene gikk. Jeg dro på trening og fokuserte på de små forandringene i kostholdet. Riktignok hadde jeg ikke så mye overskudd til å være sosial, men det spilte mindre rolle. Det var så godt å endelig mestre noe skikkelig, noe som andre kunne relatere til. I tillegg var det så mye annet som gikk lettere. Plutselig begynte jeg å knekke koden på små, dagligdagse fenomener som jeg har slitt med så lenge jeg kan huske. Jeg håndterte nye assistenter og dro på helgeturer. Dette var gøy! Jeg var super-jente, og super-jenter klarer alt!










Så hvorfor denne krasjen? Jeg gjorde da alt riktig. Det var da heller ingen ting som manglet så det ut til, verken av motivasjon eller pågangsmot. Jo forresten, en ting. Noe vesentlig, men som jeg ikke var i stand til sette fingeren på, fordi jeg ikke våget å se sannheten i øynene.

Det begynte med anfall av tretthet og en kropp som føltes overfølsom og feberaktig, selv om jeg ikke var syk. Jeg måtte legge meg å hvile midt på dagen, men slappet liksom aldri av. Så, etter en time hos min psykomotoriske fysioterapeut hvor jeg fikk løsnet noen spenninger, oppdaget jeg til min store overraselse at jøss, jeg har ikke pustet skikkelig med magen på flere uker og langt mindre senket skuldrene. Ganske åpenbart hva som var i ferd med å skje, sett i etterpåk.okskapens lys.

Jeg var i ferd med å møt veggen; allikevel fortsatte jeg å gå på. Om ikke veggen ville forsvinne skulle jeg forsyne meg komme meg over den! Klorte meg fast, gle ned og klorte meg fast igjen.

Var det ikke bare å slappe av, da? Ta det litt mer med ro. Joda, den tilsynelatende enkle løsningen lå der rett for nesa på meg. Nær, men allikevel uoppnåelig. For jeg skulle jo være flink. MÅTTE være flink! Jeg hadde jo lest på den o store læreboka Internett at var man sliten og stressa, var det bare å komme seg opp av sofaen og ut på trening. Trening motvirker stress og så videre. Det beste var at det virket jo. Der og da ble jeg fylt med nytt mot og nye krefter. Igjen og igjen fikk jeg bevis for at nei, jeg var ikke så sliten som jeg trodde likevel. Jeg trengte såvisst ikke å slappe av, og det var akkurat det jeg ønsket meg.

For det lå noe annet der. Noe som ingen andre enn jeg kunne se, men som jeg til gjengjeld aldri slapp unna: monstrene fra fortida. De jeg hadde klart å overdøve i min jakt på mestring og glede. Overdøve og gjemme bort, men ikke temme. Og nå som forsvaret mitt ble mer og mer tynnslitt, våknet de for for fullt. Hver gang jeg var sliten var de der. Tanker fyllt av hat og forakt mot meg selv fordi jeg tok tak i livet mitt, noe jeg selvsagt aldri ville klare, og mot de rundt meg for å støtte meg på veien. Det var slutt på å unne meg selv litt ekstra god mat etter trening eller i helgene fordi jeg hadde vært flink. Nå sulle jeg gjøre meg fortjent til det. Ellers kunne jeg like gjerne overspise for å straffe meg selv. Hva jeg likså gjerne kunne gjøre hvis jeg ikke overholdt forpliktelsene, vil jeg ikke gå nærmere inn på... men jeg ble så redd mine egne tanker at jeg ikke turte annet enn å skynde meg på trening, selv når jeg knappast orket å stå opp av senga.










Det måtte si stopp til slutt. Men jeg må medgi at jeg aldri hadde klart det på nåværende tidspunkt uten god hjelp fra mennesker som står meg nær. Mennesker jeg kunne stjele litt ro og trygghet fra for å klare slappe av. Som jeg stolte nok på til at jeg lot en flik av maska falle. Mennesker som i sin godhet og omsorg tok tak i meg og sa at 'hør her, slik kan du ikke fortsette'. Som ikke bare ga meg husly og mat et par hardt tiltrengte hviledager, men som tilpasset sine planer for at jeg skulle bli ivaretatt. Mens jeg skriver dette så kjenner jeg gråten presse på, av ren skjær takknemlighet. Fordi jeg så altfor tydelig ser at de kom i grevens tid. At jeg har kommet meg så raskt tross alt, er takket være at jeg fikk så god støtte. Hadde jeg ikke fått hjelp til å bremse nå, vet jeg med meg selv at jeg hadde fortsatt som før. Hvor lenge vet jeg ikke, og konsekvensene vil jeg helst unngå å spekulere i.

Nå, etter en uke i særs makelig tempo begynner jeg så smått å glede meg til å begynne med trening igjen. Kroppen trenger det og psyken også. Men jeg gruer meg samtidig veldig. Fordi det er så mange fallgruver å gå i, så mange hensyn å ta og forventningerr å imøtegå, både fra meg selv og omverdenen. Like fullt leste du riktig: jeg gleder meg faktisk.

Dette er ikke ment som et hatskrift mot fysisk aktivitet generelt eller intensiv trening spesielt. Disse opplevelsene er mine egne og gjelder ikke for alle. Allikevel velger jeg å dele mine erfaringer for å vise at virkeligheten kan være mer kompleks enn som så. At du trenger ikke få dårlig samvittighet om du ikke klarer følge ekspertene og tabloidjournalistenes råd. Å legge om livsstilen er ikke nødvendigvis "bare" snakk om viljestyrke. Mange har ekstra bagasje i form av mer enn ekstra kilo, og ingen historier er helt like. Husk også at historien kan like gjerne sette seg i kroppen, men fortjener like fullt å behandles med respekt.

Til slutt, en oppmuntring til alle som så gjerne vil være aktiv, men som kanskje snubler og faller på veien, inkludert meg selv: Ikke gi deg! Men heller ikke gi alt for enhver pris. Finn deg noe du liker å gjøre og begynn der. Stopp opp og lytt til kroppen av og til. Prøver den å si deg noe annet under overflaten? Ro heller ned aktiviteten for en en periode til du kommer sterkere tilbake. Og viktigst, men kanskje vanskeligst, ikke la andres forventninger bli dine egne. Det er du som kjenner deg selv best!

Sammen i roen — en liten historie om speiling

Jeg hadde besøk forleden kveld. Ikke så lenge, og vi gjorde ikke så mye heller. Koste med rmarsvina, spiste mango og sjokolade, og snakket akkurat passe mye. Begge var slitne. Begge ville bare ligge på sofaen og prate. I seg selv er det kanskje ikke så spesielt, men for meg framstår dette som et ekstra fint øyeblikk. Ikke bare fordi det var så inderlig godt å sees etter lang tid, men også fordi jeg for første gang på flere uker klarte være sliten med hele meg og dermed også hvile.

Synes du dette høres rart ut? Å være sliten er da ikke noe å klare, tenker du kanskje. Enten så er man sliten og da gjør man noe med det, eller så er man det ikke. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

Jeg er en mester i å speile andre, altså ta etter andres atferd. Noe alle sosiale vesner gjør mer eller mindre fra fødselen av, så i seg selv er det ikke noe mystisk eller uvanlig med det. Bare at for meg ble speilingen ikke en måte å bygge trygghet og tillit til verden og menneskene, en måte å overleve i en uforståelig verden der jeg ikke ble ivaretatt. Der den voksne som skulle hjulpet meg å forstå meg selv, i stedet brukte meg som sitt speil for å få sine behov stilt, lærte jeg meg heller å bli den jeg trodde andre ville se.

Slik har det fortsatt inn i voksen alder. Alltidhar jeg ubevisst tunet meg inn på omgivelsene. Prøvd å være den omgivelsene forventet til enhver tid. Ikke av mangel på selvtillit, men av mangel på et selv.

Men selv nå som identiteten min vokser og gror, fortsetterer jeg å holde opp speilet mitt som et forsvar mot en utrygg verden. Selv når jeg er så sliten at kroppen verker av stress og jeg egentlig bare vil sove, "slutter" jeg å være sliten og blir kvikk og sosial, straks den nye, pratsomme assistenten min kommer på jobb. Og hvis du forteller meg at jeg ikke trenger være redd, forstår jeg kan hende ikke hva du mener. For i det øyeblikket mitt redde indre hørte det som kunne være en ordre om å være en annen, har jeg aldri vært redd og vet ikke hva frykt er en gang.

For tiden holder jeg på å lære meg den normale speilingen. Samregulering kalles det på fint, og finnes blant annet i den roen en mor overfører til et gråtende barn eller i smilet som får det samme barnet til å åpne seg og ikke være redd mer. Det er basic samspill på et dypt, mellommenskelig plan som jeg verken kan eller vil forsøke å forklare, men som er livsviktig for å skape et trygt fundament i seg selv. Å skulle ære lære seg denne nye måten å dra veksel på andre menneskers følelser i en alder av snart-voksen+ er et langt lerret å bleke. Men jeg er på vei.

Denne kvelden møttes min gode venn og jeg i roen, på en sofa i en leilighet i et rolig strøk av byen. Her fant kroppen min ut for første gang på over en måned at jo, det går an å hvile i våken tilstand og faktisk slappe av. Og jeg vet, hvor skremmende det enn lyder i mitt utrygge sinn, at det måtte et annet menneske til for at jeg skulle klare det. Og det, det er hva jeg kaller samregulerin i praksis.

Velkomstbrev til overskuddet

Kjære overskudd!

Takk for sist.
Hvor kom du fra, egentlig? Jeg har sett deg liste deg en anelse sjenert rundt hjørnene de siste par ukene, men i dag sto du plutselig her, spill levende. Ikke et sånt overskudd som roper JIPPIIIII! og svever opp under taket som en heliumballong, men en god venn som tapper meg lett på skuldra og sier "God morgen".
Jeg vet ikke helt hvem du er. Det er så lenge sida du var på besøk for noe mer enn en høflighetsvisitt, at jeg egentlig ikke kjenner deg lenger. Ja, jeg er nesten litt redd deg. For hva kan vi gjøre i lagg, uten at du blir trett og går din vei?
Jeg vet ikke helt hva du vil. Med all denne tiden, for eksempel. Når du snakker oppglødd om alle mulighetene som finnes med en helt blank lørdag foran oss, kjenner jeg at jeg nesten drukner. Du skjønner, jeg er så vant med å bruke en time fra jeg står opp til jeg har begynt på frokosten, jeg, eller tre timer for å mobilisere meg til å dra ut døra. Så alt dette potensialet gjør meg helt svimmel av... ja, hva da, egentlig?
Men vent, ikke gå! Jeg er så glad for at du er her, og for at du jagde likegyldigheten på dør. Den grå, flate, energisugende likegyldigheten som har tappet meg for energi og fortalt meg om mitt manglende egenverd så altfor, altfor lenge...
Jeg vil gjerne du bor her en stund, for jeg trenger deg virkelig. Så hold ut med meg. Selvom du kanskje synes jeg er litt kjedelig når jeg for tredje gang på ei uke takker nei til sosialisering. Ikke fordi jeg, eller du, misliker mennesker,, men fordi vi trenger stillheten på samme måten som å holde kroppen i aktivitet. For den gode stillheten gjør deg sterkere, og jeg trenger styrken din.
Vær her med meg i smil og latter med gode venner og på rolige filmkvelder i eget selskap. Motiver meg til husarbeid, turer i marka og til å ta andre gode valg som gjør meg bra. Kjemp med meg, på styrketreningen i nåtid og mot spøkelsene i fortid.

En dag, skal vi vinne!

Jeg velger

Dette er kontrastenes og valgenes tid.

Jeg vil gjemme meg på et mørkt og trygt sted der ingen kan se meg, men trosser frykten og drar på langweekend til steder som bærer på vonde minner, og glimtvis slipper jeg maska og viser verden en flik av mitt sårbare selv.
Jeg klamrer meg til maten som min beste venn og verste fiende i en og samme skikkelse, og vil ikke gi slipp for alt i verden. Like fullt drar jeg på kostholdsveiledning og snakker åpenhjertig om vår usunne symbiose i fortid og nåtid.
Og aller helst vil jeg late som jeg ikke er det minste synshemma. Dra på treningsgrupper alene til kroppen er ei spent stålfjær og viljen en tynnslitt gummistrikk. Men tar heller grep for å slippe et nytt menneske inn i livet mitt. At jeg skulle velge å ansette en MANNLIG personlig ledsager, var nærmest utenkelig for under en uke siden, men nå har det altså skjedd...

Kaos og kontroll; Stagnasjon og framgang; Paralyse og viktige valg; alt ser ut til å gå hånd i hånd. Uten at jeg riktig forstår hva som skjer.

Mauren

Jeg er i det tenksomme hjørnet idag. Veldig til stede og veldig langt borte på samme tid. Av en eller annen grunn tenker jeg på Mauren, det diktet til Inger Hagerup. Skulle ønske jeg var litt mer som den.


"Liten, jeg? Langt ifra. Jeg er akkurat stor nok", sier mauren.

Jovisst er jeg liten, tenker jeg. Ofte vil jeg ikke være liten. Vil ta del i hele verden med hele meg og vite hvem jeg er.

Men noen ganger er jeg så liten at alt jeg trenger er at noen skal holde om skuldrene mine, tørke tårene og vise meg at verden er trygg. Ikke nødvendigvis i ord, men i enkle handlinger. Som å la meg hjelpe til når enkle ting skal gjøres inne og ute. Tålmodig forklare når jeg trenger det og ellers la meg i fred. La meg følge etter i eget tempo. Og kanskje viktigst, være rolig med meg, for meg. For jeg har ikke riktig lært å regulere det der alene, skjønner du. Vær så snill og ikke bli sint fordi jeg er redd.

For jeg kan bli så redd for å være liten at jeg blir enda mindre, og alt jeg vil er å gjemme meg, et sted der ingen kan nå meg. Under kuledyna, i ei hytte av puter og pledd, i bøkene og musikkens verden eller langt, langt borte i mitt eget hode. Adgang forbudt. Bank gjerne på og spør om jeg vil komme ut, for her er det nesten litt for trygt. Men vær tålmodig. Jeg prøver bare å lage meg en ramme rundt meg selv så jeg ikke forsvinner.


Mauren fyller seg selv helt, "på langs og på tvers, fra øverst til nederst". Jeg er ikke alltid så heldig.

Jeg kan bli så liten at kroppen blir som et tomt skall hvor jeg selv svever vektløs rundt inni mitt eget kosmos. En slik tomhet må fylles med noe. Alene blir det gjerne store mengder mat. I andres selskap "blir" jeg de andre. Som var jeg en finstilt radioantenne, tar jeg inn følelsene til allle rundt meg. Ofte uten å merke det selv, og følelsene blir dermed mine egne. Det blir vanskelig å vite hva som er meg og hva som er deg, og spør du meg hva jeg vil, vet jeg ofte ikke. Det er slitsomt. Uendelig slitsomt.

Men kroppen har jeg kontroll på. Eller rettere sagt, jeg merker omgivelsene rundt kroppen. Bråstopper bare milimeter før jeg går på ei dør, men kan slite med å vite om jeg er trett eller sulten. Derfor er det trygt å kjenne tingenes form under fingertupene, så jeg vet hvor jeg er.

Gi meg tid og rom til å la hendene få kikke på og bli kjent med teksturen i en trestamme i mange, lange minutter mens ørene lytter til sangen fra bølgene og vinden. Da blir jeg trygg. La meg løpe barbent over fuktige terrassebord mens lukta av jord og lyng og mose får neseborene mine til å nynne av velvære. Kaste jakka og strekke de t-skjortekledde armene i været, så sola og regndråpene kan kjærtegne dem forsiktig og minne meg å at jeg er her og jeg er jeg. I en levende kropp som er min og bare min. Da kan jeg vende tilbake til meg selv igjen, i akkurat passe størrelse.






"Er du større enn deg selv, kanskje?"

Ja, mulig det. Når gapet mellom den jeg er utenpå og inni blir for stort. Når ordene og fornuften blender og fortrenger slik at andre ikke får se det lille og sårbare jeg bærer på. Men kansje er jeg akkurat passe. For midt i alt splittelse og kaos er jeg fortsatt meg selv.


Og kanskje likner jeg mer på mauren enn jeg tror, som har hatt styrke gjennom så mange år å bære vekten av et helt liv.

Stille i stormen

Jeg er stille for tiden. Gjør ikke så mye av meg. Gjør ikke så mye heller, når sant skal sies.
I går hadde jeg den beste dagen på lenge. Vet du hvorfor?
Jeg gjorde nesten ikke noe. Satt stille i en stol. Leste, lyttet og tenkte uten egentlig å vite hva jeg tenkte på. Lot tankene og tiden fly.
Men vet du hva? Jeg hadde mer kontroll på tiden i går enn jeg kan huske å ha hatt på lange tider.
Det er ikke det at jeg ikke vil. Tvert om, jeg vil så altfor mye. Så mye at jeg til slutt ikke vil noe.

Skynd deg langsomt, bruker folk å si til meg. Men vet du? Akkurat nå har jeg faktisk nok med bare langsomt.
Våkne og kjenne at kroppen ikke er så sliten.
La tonene fra vakker musikk liste seg inn gjennom ørene mine, smye seg inn under huden og krølle seg til rette rundt hjerterota.
Kjenne varmen fra en liten marsvinkropp spre seg fra fingrene og videre ned i magen og opp i smilemusklene.
Nok med å være sulten, være mett, være våken, være trett.
Være meg. Midt i meg selv. I min egen kropp og mine egne følelser.
Her og nå, og ikke noe mer. Eller noe mindre.
Til jeg er klar for å gå videre på den veien kalt framtida.

Hvem kan lære meg å bli voksen?

Jeg er på Muldrebu, familiens hytteperle, på ei myr ved et vann, nesten oppe på fjellet. Et trygt sted. Fristed.
Om morgenen våkner jeg av radioen, slik som det alltid bruker å være. Den samme radiokanalen og de samme programmene siver inn gjennom døra til rommet mitt. Lukta av vedfyring og nybakte rundstykker blander seg med rolige skritt, klirrende kjøkkentøy og marsvinas iherdige morgenhyl. Det er søndag, og alt som forventes av meg er at jeg skal stå opp og være med på fellesfrokost. Hele kroppen min vet det.
Her er ingen forsiktige, stressede skritt som skynder seg på kjøkkenet. Ingen trykkende, kald og klam taushet som siver inn under dørsprekkene, og ingen altoppslukende varme hender som venter på meg.
Vi spiser frokost sammen. Radioen forteller om språklige finurligheter; vi småprater og erter hverandre. Jeg plages som vanlig med det kokte egget som av en eller annen grunn er en stadig kilde til klønerier, men det gjør ikke så mye. For jeg vet jeg er trygg.
Ingen vil kaste en skyllebøtte av isnende, hvitglødende forakt over meg og fortelle hvilket håpløst lite menneske jeg er. Fordi jeg ikke klarer kakke toppen av et egg, svarer kvikt nok eller være hengiven nok. Ingen blir usynlig på andre siden av bordet. Til stede, men allikevel borte.
Oppvask. Den samme rutinen hver gang. En som vasker og vi to andre tørker. Som en selvfølge griper jeg kluten og begynner å tørke, helt av seg selv, mens tankene flyr.
Uten at jeg trenger forsere bølger av frykt og uutalte forventninger jeg aldri forstår noe av, finner jeg min plass. Ikke lenger redd for at jeg er i veien; gjør feil; er feil.
Søndag. Trygghet. Tilhørighet. Det tok meg over ti år av mitt voksne liv å komme hit. Klare det de fleste unge voksne klarer. Små bagateller, tenker du kanskje. Livsviktige byggeklosser for meg.

Jeg trenger flere slike byggeklosser. Mange. Men sliter med å legge dem selv. Hjemme virrer jeg rundt som et forvirret barn. Noen ganger omsorgrstrengende, noen ganger trassende, leken, redd eller sint. Men jeg er voksen, sier du kanskje. Dette klarer jeg. ja, tilsynelatende gjør jeg det. Men hva når mitt voksne ansikt egentlig er en fordømt god skuespiller og verdensmester i å late som? Har olympisk gull i å tenke, men på krabbestadiet i følelsene? Ikke hele tiden, men oftere enn du aner

Noen kaller det relasjonstraumer, andre skjevutvikling. Jeg liker godt det nye begrepet som ikke er blitt helt anerkjent ennå: utviklingstraumer.

Jeg vet jeg er på god vei til å bli helere og voksnere. At skjevhetene sakte, men sikkert retter seg. Men jeg trenger fortsatt mye hjelp. Hjelp til å legge et grunnlag som jeg igjen kan bygge videre på med de resursene jeg alt har. Derfor savner jeg større fokus på dette i behandlingsapparatet. På omsorg, trygghet og relasjoner. Ikke bare Kartlegging, veiledning og stabilisering.

Hvilke fagfolk der ute vil hjelpe meg på veien mot å bli voksen og rette opp skjevhetene mine? Så jeg slipper å tære på de få nærpersonene jeg har rundt meg. Bare ett sted har klart å fylle den rollen i livet mitt, til nå: Traumeenheten ved Betania Malvik. Et sted som ikke lenger eksisterer. Jeg håper det finnes flere der ute som vil se hele meg. Bare jeg vet hvor mye det trengs.

En hilsen fra en engstelig pasient til den trygge nærheten

Hei, kjære nærhet

Du som jeg er så redd for, men jeg allikevel trenger så sårt. Som, når jeg kommer over frykten, kan fylle det store, mørke dypet i meg. Du kommer i så mange skikkelser.

Du er skuldra jeg får gråte på, lenge, og arma som holder meg fast når kroppen er sliten og sjela verker av innestengt smerte uten ord. Da trenger jeg deg.
Kjære nærhet, du er hånda som forsiktig berører arma mi og personen bak som ikke forsvinner, selv når jeg stivner til i frykt og stirrer på deg med vidt opsperrede øyne.
Du er også den som ved flere anledninger tilbyr seg å brygge en kopp te til meg på kvelden, uten at jeg ber om det. "Ikke fordi jeg ikke tror du klarer det selv, men bare fordi jeg vil skjemme deg bort litt". Hvordan kan noe så lite bety så mye? Jo, når en er sliten og lei og verden synes farlig; når fine ord skaper avstand og menneskers nærvær frykt, trenger man like fullt Å BLI SETT. Da sier en kopp te mer enn tusen ord.

Nærhet, du er også til stede i de som tør utfordre meg. Som gjennom trygg tilstedeværelse gir meg små, vennlige puff mot frykten, men som respektfullt venter og ser om jeg står i den, og etterpå anerkjenner jobben jeg har gjort. Med et par vennlige ord, en klapp på skuldra eller en klem hvis jeg tillater. Det skal ikke alltid så mye til.
Du er der i nysgjerrigheten og de genuint interesserte spørsmålene. Når noen spør hvordan det går eller om helga har vært bra, kan jeg høre deg i tonefallet hvis den som spør virkelig bryr seg. Når jeg rygger et skritt tilbake, men blir møtt av mennesker som heller svarer med å ta et skritt nærmere fremfor å trekke seg unna, da, næhet, er jeg REDD deg. Men det er kanskje da jeg trenger deg aller mest.
Jeg ser deg til og med i motet til den som nærmer seg etter først å ha betraktet tårene mine på en armlengdes avstand, lenge. Som reiser seg, nøler og til slutt spør om å få sitte ved siden av meg i sofaen. Blås i at relasjonen preges av usikkerhet. Du er der like fullt.

For ikke å glemme at du er der i de som tør by på seg selv. Som tør dele latter og alvor, seiere og nederlag, og tør vise at selv de kan ha dårlige dager. At vi alle er mennesker.

Jeg trenger deg, jeg frykter deg, jeg flykter, men jeg savner deg!

Og jeg håper at flere kan anerkjenne deg for den kraften som bor i deg!

Elefanten i rommet

Jeg er i gang med et nytt dypdykk i mitt indre. På dette såkalt bedre traumetilbudet vi skulle få som erstatning for Betania.

Egentlig vil jeg ikke skrive noen klagesang. For det har gått bedre enn jeg fryktet, og enkelte ting så uendelig mye bedre en ventet. Så jeg vil skrive om prosessene mine. Om oppturer og nedturer. Men... og det er et digert MEN, der. Jeg klarer det ikke. Ikke enda. Fordi jeg ikke klarer å være så uærlig mot meg selv at jeg kun rosemaler det som er bra. Jeg vil skrive om både det gode å vonde, men tør ikke fordi det da blir virkelig for meg på en annen måte. Til det trenger jeg å føle meg trygg...

BUMS...!

Der gikk jeg meg visst på noe. Noe stort. Noe usynlig, men like fullt synlig. Lett å overkjøre. Vanskelig å overse. Med sin egen stemme som skal få lov til å bli anerkjent.

"Hei. Jeg er elefanten. Elefanten i Muldras indre rom. Som hun trenger, men ikke stoler på. En del av henne, men som allikevel skyves ut i kulda. Jeg er Muldras sårbarhet.
Jeg trenger trygghet. At noen ser. At noen prøver å nå inn til meg.
Overse meg, og jeg vokser utenpå, men blir mindre inni.
Se meg, og jeg vil kanskje virke rent for stor, en stakket stund.
Men om du er der og ikke går når jeg blir for stor, om du går ett skritt nærmere når jeg tar ett skritt bort, og gir meg en hånd og en flik av din ro, da krymper jeg til passe størrelse igjen.
Gi meg tid, respekt og omsorg, og jeg kan bli noe helt annet, nemlig TRYGGHET og TILLIT. Den ekte sorten, rett fra hjertet. Den som ikke forsviner".





Kjære elefanten min!
Deg som jeg hadde lært meg å bli litt glad i, men som jeg atter en gang har skjøvet ut i kulda.
Jeg håper du tør vise deg igjen. At du kan motstå trykket av skjemaer, tankerekker og undervisningsmateriell og vise meg at det er en annen side ved meg også. Den som er redd, som ikke tør eller bare er sliten og lei.
Jeg skal prøve å hjelpe deg. Men da må jeg finne noen som ser meg, og ser deg som den resursen du faktisk er. For jeg klarer ikke ta vare på deg alene. Ikke enda.
Men gjennom erfaring skal vi lære og bli sterkere. SAMMEN!

Å gi barnet inni meg talerett.

I løpet av den tida jeg var på Betania, traff jeg flere som sliter med barnefølelser og delpersonligheter, og selv om mye var forskjellig, var også mye gjenkjennelig. Men en ting var og er det vanskelig å sette seg inn i: Hvordan disse delene kan ta over så mye at en ikke vet hva som har skjeddd over lengre tid. For selv om jeg kan ha et nokså ullent tidsbegrep i perioder,, virker det å ha slike huller i hukommelsen ufattelig skremmende på meg; ja, sant å si som det det endelige tap av kontroll.

Jeg tror nok det kommer av hvordan mitt forsvar har utviklet seg. NÅR jeg ikke fikk lov til å være barn, ikke eie mine egne tanker, ble mitt ultimate forsvar å kontrollere og fornekte barnet i meg. Alt som var barnslig og irrasjonelt og følelsesstyrt ble skjøvet LANGT under teppet, og der var det god plass skal jeg si dere. Alle tanker som ikke passet seg ble strøket fra bevisstheten, og det har jeg fortsatt med inn i voksenlivet. Jeg ble lært opp til å tro jeg kunne definere min egen virkelighet, tanker og følelser slik at den passet alle andres behov,og alt som ikke stemte med denne virkeligheten, kunne ikke være en del av meg. Til nå. Nå dukker ubudte tanker plutselig opp. Ord' jeg vet er mine, men som jeg senser kommer fra en annen tid. Ord jeg tenker må skjules.

Til jeg plutselig sitter der, slik som ikveld, og skal svare i en kommentartråd her på bloggen. Fornuften har alt tatt sitt jerngrep om fingrene, de som skal sette bokstaver sammen til de riktige ordene, men så...
En liten tanke banker på. Forsiktig. Den ber med redd liten stemme om om litt trøst. En liten bekreftelse, bare.
Med en god dose viljestyrke stopper jeg opp,, nøler, før jeg gløtter bort på den lille tanken til det redde barnet. Den skremmer meg. Så ser jeg at den ikke er så farlig likevel. Ikke så storforlangende heller.
Jeg trer et skritt til side. Lar barnet gripe ordet og de skriveklare fingrene. Jeg skriver for en som ikke har hatt en stemme før. Synlig for alle.

Jeg er redd nå. for å miste kontrollen. At det indre skal ta over. Eller at noen skal se barnets tilkortkommenhet. Redd det skal være sorte hull, også i min hukommelse. Men samtidig vet jeg en ting så indelig vel:

Jeg vil ikke lenger leve bare gjennom tankene, men med hele meg! Og da tror jeg dette er veien å gå.

Sorg, tillit og veien bort fra lært hjelpeløshet

Noe er i ferd med å skje med meg, igjen. Synes ikke det har vært annet enn forandringer det siste halve året. Flere forandringer enn jeg har hatt overskudd til å skrive om her hvertfall. Men dette er på mange måter konkret og forståelig, og påvirker meg mer enn jeg kunne forestille meg.

Det hele startet like før jul, med noe som i utgangspunktet er veldig trist. Min kjære oma (mormor) lå for døden. Mamma var alt reist, og jeg visste med meg selv at jeg MÅTTE nedover, skulle jeg få fred til sinns. Men siste helga før jul er nå en gang en av de verste reisehelgene i året, og tross helhjertet og iherdig bistand fra en av mine gode assistenter, så det ut til at jeg måtte bite i det sureste og bitreste eplet jeg kunne tenke meg: å bli hjemme. Men med mitt behov for ledsagertjenester som måtte bestilles innen et klokkeslett som for lengst var passert, var det rett og slett for stor risiko å reise sørover via Oslo S, lørdagen før juleferieen.

Så skjedde det utrolige. Jeg fikk en melding. Eller mange meldinger, retteresagt, fra en av mine nærmeste, som hadde skjønt at noe var i gjære. Hvis jeg fikk hjelp med å bestille flybilletter, ble møtt på Gardermoen og kjørt dit jeg skulle, om jeg ville klare å hive meg rundt og komme meg på et fly tidlig neste morgen, da? Jeg sa ja.

Og det var i det øyeblikket jeg sa ja, det store vendepunktet oppstod. I det jeg tverrvendte midt i svalestupet mot en dypt depressiv helg. At jeg faktisk lot noen stille opp for meg til de grader, kjøre så mange mil for MIN SKYLD, er et under i seg selv. Og at jeg fikk pakket og ringt etter taxi, og seks timer senere var på full fart sørover, er en større bragd enn mange kan forestille seg. Men så sterkt var mitt ønske om å reise, at jeg var villig til å ha tillit til villt fremmede mennesker. Jeg, som egentlig avskyr å ta taxi, ba om hjelp fra sjåføren til å ledsages til innsjekk. Jeg som foretrekker å bestille flybilletter flere måneder i forveien og helst har med meg egen ledsager helt fram til gate så jeg er sikker på at jeg kommer dit jeg skal, valgte nå å stole på at det elektroniske skjemaet til Norwegian var nok til at jeg fikk assistanse, både på Værnes og Gardermoen. Vel vitende om at jeg risikerte å møte både grinete drosjesjåfører og og stressa flyplassansatte. Blåss i det, jeg skulle til oma!

Midt oppi dette innså jeg en smått ubehagelig sannhet om meg selv. At jeg i mange år, helt siden verden forventet en voksen og selvstendig Muldra, har vært styrt av en slags lært hjelpeløshet og fornektelse av den. Men ikke slik de fleste ser ut til å forstå fenomenet.

Tidlig i voksenlivet ble jeg forklart hva lært hjelpeløshet betydde. Alltid den sammme forklaringen. "Det er jo ganske vanlig blant synshemmede", fikk jeg høre", og "Mange har jo blitt veldig overbeskyttet i oppveksten". Jeg kjente meg ikke igjen, ikke i det hele tatt. Når jeg så svarte meed at mitt største problem, heller var at jeg ikke kklarte be om hjelp var svaret alltid det samme: "Hadde det ikke vært fint å klare bli mer selvstendig?" Jo, selvfølglig.

Det var bare det, at min oppvekst ikke var preget av overbeskyttelse, men heller det motsatte. Skal vi kalle det underbeskyttelse? Alt fra jeg gikk i barnehagen forsto jeg at jeg skulle være voksen. Ja, du leste riktig, voksen. Og voksne forstår ting av seg selv og greier seg selv. De setter seg hvertfall ikke ned og gråter når de ikke får til noe. De spør om hjelp, selvføglelig på en voksen måte. Men å be om hjelp var også et tegn på å være dum, lat og egentlig ikke ville noe som helst. Aldri visste jeg om jeg ble møtt med en voksens tålmodighet, harde ord, iskald taushet eller en varme og vennlighet så altfor stor for et lite barn. Motstridende, sier du?

Derfor ble jeg ei stillfarende, lukket lita jente. Livredd for å gjøre feil og med minimal tillit til menneskene rundt meg, men uten å skjønne det selv. Jeg gikk nesten aldri til voksne etter støtte, men lærte meg verden gjennom observasjon. Det er bare det, at med to prosent syn blir verden enda mer kaotisk og uforståelig enn hos barn som ser. Så alt det som var uforståeelig og skremmende, lærte jeg meg å skyve langt inn i glemselens tåke. Det sluttet simpelthhen å eksistere. Resultatet ble at jeg på terskelen til voksenlivet hadde en nokså fragmentert forståelse av meg selv, verden og menneskene rundt meg.

Så ja, jeg var usikker på det meste og på sett og vis lært hjelpeløs, på mitt eget, omvendte vis. Handlingslammet, ja, tidvis paralysert har jeg vært, av min egen usikkerhet og oppsmuldrede identitet. Å samle meg sammen har vært en hard jobb, som både har tatt tid og krefter, og det som har hjulpet meg mest, har vært å få lære meg å be om hjelp til det jeg ønsker og trenger. Så jeg igjen kom meg ut av lammelsen og inn i livet. Til de gode opplevelsene og ikke minst, de gode menneskene.

Jeg kom meg til oma. Takket være noen fantastiske mennesker, særlig ett, og min egen viljestyrke og indre balanse. Jeg turde stå i sorgen lenge, min egen, men også andres, fordi jeg visste at jeg ville tåle flodbølgene av følelser uten å drukne fullstendig. Jeg har sunget i begravelsen og tatt et verdig farvel, og reist for å og besøke en god venn like etter. Jeg har vært redd og sårbar og sprengt grenser. På egen hånd og sammen med andre.

Jeg tror sannelig jeg har begynt å leve livet med meg selv i førerhuset. Ennåå er jeg en langt fra en habil kaptein å regne, men jeg har fått troen på at det kan læres!