Julero

Den begynner endelig å komme nå, julefølelsen . Den gode følelsen, som jeg ennå ikke helt tør tro på at kan eksistere, men som sakte, men sikkert begynner å finne fotfeste, fordi den er min egen. Med de menneskene og tradisjonene jeg verdsetter, og selvsagt musikken, som spilller en enormt viktig rolle.

I kveld er det Julero med vokalgruppa PUST som endelig, inderlig og litt sånn offisielt har satt meg i julestemning. Foten min tramper takta helt av seg selv til friske folketoner. Harmoniene fra Et barn er født i Betlehem og Kling, o klokka, løfter seg mot taket i Vår frue Kirke, inn bak det harde skallet mitt av forsteinede desemberfølelser, og pulsen går i hvilemodus under de siste sangene. Hjertet mitt mykner. Fra sin småfrosne dvaletilstand begynner det å tine, og stille og forsiktig, åpne seg på klem.

Til sist vandrer jeg hjem etter et deilig indisk måltid. Kjenner hvordan føttene mine vasser gjennom våt, men HVIT snø som drysser ned over den julerøde boblejakka, mens stokken lager slangemønster blant fotavtrykkene på fortauet. Det hele fyller meg med en slik stille, barnlig fryd.

Jeg vil ta vare på dette øyeblikket. Denne rødkledte jenta, vandrende i snøen, fylt til randen av vakre juletoner. Pakke henne trygt inn i ei gjennomskinnelig kule av uknuselig håp så hun ikke forsvinner. Så jeg ikke glemmer at det finnes et stille rom inni meg som bare er mitt. Der jeg har makt til å skape min egen desember, jule- og adventstid. Ja, mitt eget liv. Bortenfor en brokete fortid og samfunnets statusjag. Skape gode minner, for meg selv og sammen med de som betyr noe for meg. Finne ikke bare julero, men også sinnsro resten av året, og bli trygg på den jeg egentlig er.

Jeg tror det må bli mitt høyeste ønske for desember i år. At alle jeg kjenner skal finne dette stille rommet inni seg selv, om så bare for et sekund her og et minutt der. Eller om en slik trygghet synes uoppnåelig, finne noe som gjør desembermåneden og jula litt lettere å komme seg gjennom, samme hva. Og at vi alle må bli flinkere til å ta vare på både oss selv, og hverandre.

De usynlige overgrepene

Dette innlegget skulle jeg egentlig publisere i går, på verdensdagen mot incest og seksuelle overgrep, men pga litt tekniske problemer gikk det dessverre i vasken. Men her kommer det. Det skumleste og åpnesteinnlegget jeg noen sinne har skrevet her inne, som jeg har villet skrive lenge, og plutselig bare visste fra langt inne i sjela et sted, at jeg var klar til å formidle.

Til slutt vil jeg bare få advare om at dette kan være sterk og vond lesning for enkelte. Spesielt teksten innenfor stjernemarkeringen.

I dag er det den internasjonale dagen mot incest og seksuelle overgrep. En dag hvor et svært tabubelagt tema skal løftes fram i lyset. Tales ihjel, ikke ties ihjel. Selv har jeg tiet lenge, men i dag vil jeg snakke.

 Jeg vil snakke om noe som får meg til å skamme meg over meg selv og min historie. Som får meg til å tenke jeg er en feilvare, selv blant andre overgrepsutsatte. Jeg vil fortelle om de usynlige overgrepene. Det som kanskje ikke ser ut som overgrep på overflaten, men er det likevel.

"Hva er seksuelle overgrep? Det er for eksempel når noen tar deg på tissen uten at du vil det. Eller at noen tvinger deg til å ta på andres tiss.
Slik som dette har jeg lest på flere nettsider om overgrep som er beregnet på barn."
Jeg leser. Jeg tenker, og barnet inni meg protesterer.
Det er ikke meg de snakker om.
Noe slikt har aldri skjedd meg.
Jeg kan vel ikke ha opplevd overgrep, da.

Men i så fall, hvorfor kan kroppen ennå, så mange år etter, bli til en følelsesløs, vektløs ting når noen vil ha en klem?

Og hvorfor blir jeg stadig så kvalm av å se kjærlighetsscener på film? De scenene med den innledende flørtingen og kjærtegnene, like før lyset slukkes og lerretet går i svart.

*****

Noen sa det til meg da jeg var liten,

at å bli tatt på kroppen der og der, sånn og slik, det er ikke lov i Norge.

"Men det VI gjør er noe annet, noe fint, og hvertfall IKKE overgrep."

Og så kom hendene. De varme hendene

På kroppen min, som nesten sluttet og eksistere.

Bare hodet var igjen,

som et vitne til stemmens sannhet.

Og leken som sprang ut av trygghet og hengivenhet, ble noe annet. Noe farlig.

Ikke brutalt, rått eller smertefullt.

Jeg ble ikke en gang tatt på de mest forbudte stedene.

Men like fullt føltes det hele som en farlig drøm, der alt var feil.

Men det var ikke overgrep... det visste jeg bare

Blind som jeg var for stemmens makt. Som sa det var rett og naturlig. Hvor fint det var, det vi gjorde.

Så mye makt hadde stemmen, at jeg sa jeg var med på det. Fordi jeg trodde det var sant...

Så hvorfor føltes det så feil? Og så feil at det føltes feil, når det skulle være fint.

*****

Incest. Jeg smaker på ordet og kan ikke tro på det. Men jeg prøver. Prøver å si til meg selv at jeg var bare et barn. Et barn som søkte vennlighet. Som alltid gikk på tå hev mellom rødglødende sinne, isnende forakt, kvelende avmakt og altoppslukende kjærlighet. Et barn. Som trodde alt vondt var min feil, og bare ville gjøre det godt igjen, i jakten på å bli sett som den jeg var. Prisgitt den jeg var nær, som andre barn. Programmert fra naturens side til å stole på mine nærmeste, og dermed så altfor lett å manipulere.

For noen år tilbake fikk jeg spørsmål om hvordan man kunne ha fortalt meg om seksuelle overgrep, på en måte så jeg forsto hva det var som skjedde med meg. Et vanskelig spørsmål jeg har tenkt mye på, og forgjeves forsøkt å finne ut av. Jeg har lett blant all slags infomateriale og overgrepsdefinisjoner, og stort sett endt opp med å tvile på meg selv. Helt til jeg kom over et innslag på Supernytt der Kripos forklarer hva overgrep er. Selv den lille jenta som sitter fast inni meg og tror nåtid er fortid, kunne godta den. Denne v ideoen og liknende innslag, kan du se her.

Jeg skulle ønske jeg forsto det før. Jeg skulle ønske alle barn forsto det. At de fra de var ganske små, kunne lære om kropp, følelser og seksualitet. Ikke bare om romper og tisser og hva som er helt forbudt for andre å gjøre, men også om gråsonene. Om god og dårlig berøring og om grenser. At det er en forskjell på å gi en klem og en nattasuss, og om noen gjør noe med deg som føles rart og feil. Ingen har lov til det, uansett.

I dag er det den internasjonale dagen mot incest og seksuelle overgrep. En dag jeg vil bruke på å gi en stemme til den som har vært i tvil om sin egen historie, og som lever i fornektelse. Jeg vil vise at overgrep kan ha mange former og uttrykk. Noen er vonde og voldsomme. Andre er bleke, forvirrende og nesten usynlige. Kanskje til og med tilsynelatende normale. Et spekter av hendelser, som alle kan være svært ødeleggende.

Jeg vil også heie på alle barn der ute som går gjennom det samme. Enten de føler på frykt, skyld, skam eller avmakt, eller kanskje ikke forstår hva de føler. Dere er alle like mye verdt, uansett bakgrunn!

Kanskje skal jeg prøve å heie på meg selv også? Hvis jeg klarer...

Reisen til Harry Potters univers - en svært personlig beretning

Tenk at det er en måned siden nå. Siden jeg våknet i otta med tusen sommerfugler i magen, og brukte over en time på å pakke ryggsekken til noe som føltes som en hel ekspidisjon, som i virkeligheten bare lå fem kilometer unna. Og at jeg et lite døgn senere kom sjanglende ut i det grå morgenlyset i halvørska med et glis om kjeften, rusa på søvnmangel og en slags forvirra lykkefølelse. På en måte er det som jeg tror det var i går, og samtidig som det er en hel evighet siden, at vi, to gode venner, var på Harry Potter-maraton på den lokale kinoen. Ganske så spontant, kanskje mot bedre vitende har jeg tenkt, både før og etter. Men hjertet mitt har snakket sitt tydelige språk: dette var det eneste rette. Hvorfor, er det sikkert mange som lurer på, og egentlig trenger det ikke forklares eller forsvares. Tross alt var vi flere hundre andre like gale/helfrelste, som var der. Men for meg handlet det om noe mye større enn å være blodfan. Det var en reise jeg trengte å ta, som en hyllest til universet som lenge fungerte som et trygt tilholdssted for meg. En livbøye i en stormfull tilværelse.

Første gang jeg virkelig lot meg fange av J.K. Rowlings univers var jeg 15 år. Jeg hadde alt fått dyttet på meg en engelsk paperback av førsteboka, uten at det tente den store gnisten; mine engelskferdigheter var mildt sagt haltende. Men etter påtrykk fra gode venner, ga jeg boka en sjanse til. Denne gangen som lydbok, lest av Torstein Bugge Høverstad, og stemmen hans var alt som skulle til. Karakterene fengslet meg, den magiske verdenen var fascinerende og slutten så ulidelig spennende at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Ennå husker jeg presis hvor jeg satt i barndomshjemmet mitt mens jeg holdt pusten under de siste dramatiske scenene. Og etter det gikk det bare en vei :)

Harry Potter kom inn i livet mitt i en tid der jeg hadde stort behov for trygghet. Det var en turbulent fase. Jeg hadde nettopp begynt på videregående, men skulle snart slutte fordi jeg skulle i behandling. Mamma hadde flyttet ut hjemmefra og jeg var midt i en kamp for å bryte med pappa. Stadig lengtet jeg bort, og dermed var det nok noe veldig befriende i det barnlig uskyldige og ukompliserte universet der  kampen mellom det gode og det onde var så uttalt. At Harry vokste opp under tøffe kår, men så kom til et sted der han ble sett og verdsatt, hadde nok også sin tiltrekningskraft. Kanskje var det håp for meg også?

Neste betydningsfulle møte mellom meg og Potter skjedde i jula, bare noen måneder senere mens jeg var i behandling. Midt i den verste jula noensinne, som jeg ikke akter å utdype i bloggen på nåværende tidspunkt, kom Harry Potter og Fangen fra Azkaban som julegave, og denne gangen snakker vi virkelig om at det var en livbøye jeg klamret meg til for alt det var verdt. Når søvnen glimret med sitt fravær kunne jeg flykte inn til vennlige magilærere, desperanter (som kunne bekjempes med en trylleformel i motsetning til mine egne mareritt), , magiske kart, hippogriffer og animager (åh, som jeg drømte om å kunne skape meg om til et dyr selv). Ikke minst, til et plott som tok flerfoldige overraskende krumspring enn jeg kunne forestille meg.

Kort tid etter hadde vi den trykte utgaven av bok fire, Harry Potter og Ildbegeret, i hus, og det ble raskt vinterens store høytlesningsprosjekt for mamma og meg. I en tid da tilværelsens rystelser like gjerne kunne ført oss fra hverandre, ble høytlesingen en bro over avgrunnen mellom oss. Hver gang hun kom på besøk leste hun for meg, ofte lenge ut over oppsatt besøkstid, og så fortsatte vi når jeg, ofte ganske så motvillig dro hjem til henne i helgene.

Etter dette har bøkene fulgt meg trofast gjennom mange år. Først på norsk, og siden på engelsk, med Stephen Fry sine ypperlige tolkninger.  Aldri betød de vel så mye for meg som i den første, kritiske fasen av livet, men de har alltid vært der. Som en gammel, halvt hemmelig venn jeg kunne regne med i tykt og tynt. Samme hvor overveldende, kaotisk og skremmende verden fortonte seg, på Galtvort blant Potter og vennene var jeg alltid trygg.

Med tiden kom også filmene. Noen, særlig de første, snakket til meg gjennom den samme trygge stemningen som jeg fant i bøkene. Andre filmer avvek for mye fra handlingen eller minte meg for mye om min egen rotløse ungdomstid. Dessuten gjorde det ofte svært vondt å se de på kino sammen med andre. Det føltes, selv om ingen kunne ane det, som om de andre fikk se mitt hemmelige tilfluktsrom, og jeg følte meg dermed avkledd og sårbar. Og ja, mange av filmene har surret og gått på repeat på dvd-spilleren min, men da nærmest som en guilty pleasure, en virkelighetsflukt jeg måtte skjule for omverdenen. Slik ville jeg ikke det skulle få fortsette!

Derfor var det med en underlig slags forventning jeg møtte opp på kinoen denne torsdagen. Jeg både gledet og gruet meg. For det fullstendig åpenbare, å potensielt tilbringe så mange timer på en kino. Hvordan ville vi overleve rent mentalt? Hvilken tilstand er man i etter å ha sett åtte filmer av 2-3 timers varighet hver, på lerret og med full trøkk på lyden? Ikke minst var jeg spent på hvordan det ville bli å dele en slik opplevelse med noen andre. Ville jeg kjenne på den samme skammen, den samme følelsen av å være blottlagt som før?

Jeg har ikke så mye å si om selve filmopplevelsen i seg selv, annet enn at jeg angrer ikke et sekund. Selv om jeg fortsatt synes vi, og da særlig jeg som den store pådriveren for å stå løpet ut, var passe gale. Men det ble en fin opplevelse. Fint å sitte der sammen. Utveksle en og annen kommentar underveis, men stort sett bare være stille. Trygt at vi var to, som kunne få hverandre ned på jorda igjen i de korte pausene, og passe på slike elementære ting som frisk luft og mat. Sterkest var imidlertid følelsen av å være 100 prosent til stede, samtidig som jeg var fullstendig oppslukt av kinomagien.  Helt og fullt på plass i kropp og følelser. Vel var vi i en boble utenfor virkeligheten, men til forskjell fra før kan jeg nå minnes det hele. Hva som fikk meg til å gråte og le. Kanskje fordi jeg for første gang var i den bobla med HELE MEG.

Lenge trodde jeg denne dagen skulle markere et vendepungt, et slags farvel til J.K. Rowlings magiske univers. I stedet er det mer som starten på en ny epoke, hvor barndommens avhengighet er byttet ut med noe annet jeg kan vedkjenne meg. Jeg kan minnes de gode stundene med stor glede og søke tilbake dit for kosens skyld, kanskje aller helst sammen med andre, uten blygsel.

De som har holdt ut til slutten av dette innlegget, all ære til dere, har nok skjønt at dette er et veldig personlig, vemodig og viktig tema for meg å skrive om. Det gjør det vanskelig å vite hvordan jeg skal avslutte. Så jeg vil bare runde med å si takk.

En stor takk til hun som holdt ut sammen med meg alle disse timee, og gjorde det hele til en så fin og trygg opplevelse. Høyytleseren som gjorde bok 4 til noe helt spesielt. Til mine gode venner som var på meg, maste og inspirerte meg til å bite på Potter-agnet og bli så alvorlig hekta som jeg faktisk ble. Takk til forfatteren som skapte et fantastisk univers og de geniale lydbokinnleserne som ga det enda mer liv og varme. Og sist, en enorm takk for at bøkenes verden finnes der ute. Som uansett hva man behøver, enten det er ei trygg havn eller nye landskap å dra på oppdagelsesferd i, kan fylle et sinn med nye bilder og tanker.

Varme hilsner fra en evig lesehest, som aldri vil bli for gammel for en skikkelig fantasireise! <3 :-)

Til stede i nuet - når livet blir for mye

Det er mye positivt med å være en fighter som ikke gir seg så lett. Som selv om det stormer i kastene, lener seg mot vinden og fryder seg over at man heller ikke denne gangen ble blåst over ende.. En positiv livsbejaer som elsker å omfavne både små og store øyeblikk, med hele sitt spekter av farger og følelser. Som stadig åpner nye dører, innover til seg selv og ut i det store, spennende og fantastiske livet.

Men av og til sier det stopp.

Når erkjennelsene fra fortid og nåtid kommer på løpende bånd. Ikke bare som tanker, men erfaringer som kan sanses fra innerst til ytterst i både kropp, sjel og sinn, alle sammen på en gang...
Og kulturopplevelsene står i kø. Så alle de fabltastiske inntryhkkene fra musikken og filmenes verden, fyller deg opp til randen med uforløst energi som bare vil sprenge seg ut gjennom armene og bena og brystet i et eneste ekstatisk, dansbart og høylydt skrik, herfra til evigheten og tilbake igjen...
Så du kan dele alt dette med de du er glad i. Alle disse menneskene som du har vært så redd for. Som du i beste fall har vært glad i i tankene, oppe i hodet, langt bortenfor følelsene, men som du i større og større glimt føler deg knyttet til. Når du skjønner at dere alle, ja du også, er mennesker, og mennesker, de trenger hverandre...
Og hver av disse erfaringene. Fra de minste, lette som snøfnugg til de som er så enorme at du knapt kan ane dybden og tyngden og bredden av de. Hver eneste en av disse erfaringene setter sitt eget unike fotavtrykk på sjela.
Samme hvor mye du øver på å finne ro i pustens dype åndedrag, og samme hvor mange ganger du stopper opp, observerer, aksepterer og gir slipp på tanker og følelser, så er de der.
I deg.
Her og nå.
I den dypeste, mens omkalfatrende forandringen du kan huske å ha vært gjennom noensinne.

Å være til stede i nuet skal gi energi, sies det, og ja, det stemmer. Men få snakker om hvor hardt det kan være. Særlig for den som har levd store deler av sitt liv i drømmeland bak en skuespillermaske av speil. Hvor overveldende livets fyrverkeri kan være for en som har funnet tryggheten i en tilstand av levende død. Og hvor fantastisk befriende og samtidig ufattelig skremmende det er å være i ett med tiden, som noe selvgående, selvbevisst. Ja, et SELV.

Derfor er det jeg elsker aller mest akkurat nå, hverdagen. Å kunne krype inn bak rutinenes beskyttende vegger og lene hodet tungt mot den svale vindusruta. Myse godmodig ut på høstens fantastiske, beroligende fargespill. I visshet om at de unike detaljene er der ute og venter på meg. Til jeg er klar for det ekstraordinære i det ordinære igjen.

Men først må jeg finne hjem til tryggheten og forutsigbarheten. I livet, i hverdagen og ikke minst, i meg selv.

Trygghet i en treningssal

Det gjør vondt i beina i kveld, og i ryggen og skuldrene.. Å komme seg ut av bilen var en liten jobb i seg selv, og trappa opp til leiligheta var ikke stort bedre. Allikevel sitter jeg her nå og er full av overskudd. Ikke det hyperaktive adrenalinoverskuddet etter å ha pushet både muskler og puls til bristepunktet, men en litt mer avbalansert og jordnær variant.
Fordi nå har jeg vært på den tryggeste gruppetreningen. Ren styrketrening. Der målet er å bli godt kjent med øvelsene og sin egen kropp, fremfor å pushe seg til man stuper, og riktig teknikk er viktigere enn høyt tempo og X antall repitisjoner. Ingen musikk eller eggende tilop. Bare to trenere som vandrer rolig rundt, svarer på spørsmål og kommer med noen små oppmuntringer av og til.
Det er rom for å puste og kjenne hvilke muskler som jobber. Både de som skal jobbe, og de som egentlig ikke skal gjøre annet enn å være der og støtte opp, men som spenner seg like fullt. det er rom for spørsmål og dyp konsentrasjon, men også for å le med sidemannen når kreftene tar slutt eller man føler seg som en 90-åring i det en prøver å sette seg på matta.
Jeg har overskudd igjen etterpå til å sitte på en benk og skravle, og til å med til å veksle noen ord og et smil med nabogutten fra leiligheten over. Fordi jeg er sånn passe sliten. Ikke for mye eller for lite, men akkurat nok til at jeg kan nyte resten av kvelden med hvilepuls.
Takkk til NBF som har fikset denne trygge treningsarenaen!
Fra en (ikke lenger fullt så) ambivalent mosjonist, med et ørlite håp om å kunne spille på lag med kroppen etter hvert. :-)

Menneskemøter - et lite sommereentyr

Fra en oppdagelsesreise en sommerdag, som ikke ble helt som ventet.

Damen ved min høyre side spør om jeg trenger hjelp. Jeg liker det ikke. Ikke i det hele tatt! Ikke at hun spør meg om hvordan det er å leve som synshemmet og kommenterer hvor flink jeg er til å ta meg fram, heller. Jeg dobbeltsjekker øreproppene. Joda, de henger der fortsatt. Kanskje hun vil ta hintet snart? Forstå at jeg ikke er en slik som snakker med fremmede på gata. Spesielt ikke i dag. Jeg har en tur å gå og en ny vei å finne. Jeg vil se verden, men ikke synes.

Men hun fortsetter å spørre like ufortrødent, og noe magisk skjer. Det er som jeg smelter, og en dør åpnes forsiktig på gløtt, inn til den sosiale utgaven av meg, som sakte stikker hodet fram. Jeg begynner å lytte. Ikke bare til ordene, men til stemmen også. Jøss, hun er da virkelig interessert, slår det meg. Øreproppene nappes ut,og når damen sier at hun godt kan slå følge et stykke fordi vi skal samme vei, er jeg plutselig ikke irritert mer. Bare... Ja, hva er jeg? Nysgjerrig? Åpen? Jeg vet ikke helt, men at det er en følelse jeg liker, det vet jeg.

Så vi rusler i vei langs kafebord og smale fortau, ned på den vakre elvepromenaden langs Nidelva. Stokken min og våre føtter holder fint tritt med hverandre mens ordene smetter relativt uanstrengt fram og tilbake. Mest om meg og hvordan jeg mestrer livet som snshemmet, noe som til vanlig irriterer vettet av meg, men ikke i dag. Alt handler heller ikke om meg. Plutselig slår det meg. at her går jeg, jeg som ser på meg selv som en relativt lukkket og privat person, og får ta del i livet til et villt fremmed menneske. Et menneske som gir meg ørsmå bruddstykker av seg selv, bare fordi vi tilfeldigvis møttes akkurat her, akkurat nå. Og uten at jeg for et øyeblikk undres over hensikten bak. Det er bare oss og dette øyeblikket som vi deler. Med sola i ansiktet og en mild bris som stryker vennlig over huden, langs grønt gress og blått vann, sammen med joggere og kajakkpadlere. Til våre veier skilles, og jeg står igjen med den underligste av alle underlige lykkefølelser. Jeg bryr meg virkelig, om et menneske som jeg møtte for under en halvtime siden.

Og sannelig skjer ikke det samme en gang til, på en benk i en park ikke langt derfra. En hjelpsom sjels advarsel om en uventet trapp på min vei, leder til en lengre, smått filosofisk samtale. JEG setter meg altså på en benk ved siden av en fremmed fyr, og diskuterer sansenes potensiale, om tida kommer eller går og om å leve i øyeblikket. Kanskje er det nettopp derfor jeg tør noe slikt. Fordi jeg med ordene våre i forgrunnen og lyden av parkliv og jernbanen som glir sakte forbi i bakgrunnen, griper øyeblikket med begge hender og holder det fast, hardt!

Jeg og to vidt forskjellige mennesker jeg trolig aldri får se igjen, i dette merkelige, fine, skumle og egentlig fantastiske fenomenet kalt samtale. Der man om så bare for noen korte øyeblikk, hører sammen. Er det slik det kan føles å høre til?

Jeg skulle ut på eventyr. Se nye veier og fremmede mennesker. Søke etter frihet og perspektiv, det vakre og stille. Være til uten å være med. Så feil kan man altså ta. Jeg tror sjelden jeg har følt meg så med på livet, som akkurat denne kvelden. Selv stillheten ved sjøen fikk dermed også sin helt egen dimensjon.

Marsvinbobla: I takt med meg selv

Denne teksten ble skrevet i pinsa. Dager hvor jeg tillot meg å leve i nuet og stillheten, og være hundre prosentoppslukt av noe som betyr enormt mye for meg. Nå er hverdagen her igjen, og jeg prøver så godt jeg kan å henge meg på livet, samtidig som jeg Holder fast på de gode opplevelsene og prøver å ta det med meg videre. Men det er visst lettere sagt enn gjort.


Det er formiddag og jeg sitter stille. Det har jeg gjort lenge nå. En halvtime, en time, eller kanskje to? Jeg vet ikke. Jeg lytter etter lyder fra innhegningen der mine to søte små holder til. Vesle Snefrid som pludrer og Sunniva som svarer. Sunniva klatrer opp på den pelstekte tunnellen, gjør et karakteristisk gledeshopp, hopper ned, spiser litt og klatrer tilbake. Legger seg ned. Helt over på siden. Selv om jeg ikke ser henne klart, vet jeg det, at hun ligger på siden.. Jeg kjenner roen hennes bre seg. Over lille Snefrid inni tunnellen sin, og over meg som sitter her. Og jeg sitter, og sitter og sitter. Av og til må jeg skifte stilling. Da skotter Sunniva liksom halvt vaktsomt og halvt nysgjerrig bort på meg, men når hun ser at alt er stille, legger hun seg ned igjen.

Tre inidivder, to små på fire bein og ett stort på to, som bare er sammen. Lenge. Tiden står stille. På den gode måten. Jeg vet at tiden går, men jeg er I TIDEN, ikke bortenfor. De to små sin ro smitter over på meg. Når de såvidt rører på Seg, gjør jeg det også, og omvendt. Saktmodig, kontemplativ formiddagshvile.

Jeg kjenner kroppen mot det harde gulvet. Setemuskulaturen, leggene og beina. Den litt krumme ryggen. Og hvilepulsen. Jeg er ett, og det er trygt.

Men jeg må reise meg til slutt. Hekte meg enda mer på tiden igjen. Skifte fokus. Det gjør meg urolig. Jeg vil ikke skremme jentene. Og jeg vil ikke forlate denne trygge, bobla av hvile midt i tida. Men jeg puster meg inn i handlingsfør tilstand igjen. Puster gjennom ilingen i brystet og spenningene i knærne. Sakte begynner jeg å rydde på kjøkkenet. En ting av gangen, med en stilltiende avtale med meg selv om å ta akkurat så mye som jeg orker. I mitt eget, rolige tempo.

Jeg er i takt med meg selv. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge. Oppslukt av noe som virkelig JEG BRYR MEG OM. Med rom for det tidløse og stille, med ren samvittighet.

Jeg tror jeg trenger slike dager. Ikke hver dag og ikke hele tiden. Men jeg tror jeg har et stort udekket behov for å bare være meg. Stille. Midt i en aktivitet som tar alt mitt fokus. Om det så bare er å sitte stille og kjenne kroppen eller mate to nydelige marsvin og bli beveget av deres samspill.

Jeg ble alltid kritisert for ikke å ville, ikke å ta initiativ, være passiv. Men kanskje var det heller jeg som gikk altfor sakte i en altfor omskiftelig verden. Kanskje ville ting vært annerledes om noen hadde satt seg ned sammen med meg, og i stedet for å si "du må da finne på noe", spurt "hva tenker du på?", eller "hva føler du?". Kanskje hadde jeg da kommet ut av skallet mitt fremfor å forsvinne innover. Kanskje kunne jeg lært meg at verden ikke var slikt et farlig sted likevel. Ikke bare spilt teater for verden, men vært der med hele meg. Jeg tror det.

Så, hvis noen synes jeg tidvis er veldig usosial for tiden, ha meg unnskyldt. Jeg vil gjerne bruke tid med dere, og tar gjerne del i deres liv, håp og drømmer. Bare i litt små doser. For akkurat nå driver jeg og øver meg på å være meg selv, og finne tilbake til drivkraften, energien og gleden. Og det er et stykke tidkrevende, men givende arbeid. Men kanskje tør jeg etter hvert å dele de tidløse øyeblikkene med flere. I stillhet foran en innhegning med to marsvin i, for eksempel :-)

Det sitter i hodet

"Kom igjen nå, stå på!"
Stemmen egger oss videre. Jeg kjenner svetten renner og musklene verker, men det gjør meg bare glad.
Det er så godt. Godt å kjenne at kroppen blir sterkere. Helere. Som en sammenhengende organisme; et levende maskineri som virker som det skal.
Jeg puster, pusher, nyter.

"kom igjen, dere klarer enda litt til!"
Jeg gir alt. Alt kroppen har å gi, og litt til.
Kjenner det nærmer seg det punktet nå. Det punktet der jeg glemmer kroppen. At den har en grense. At jeg er mer enn bare muskler og sjelett som skal kontrolleres.
At jeg også har et følelsesliv som spiser av energien. En bagasje som selv om den ofte glemmes, alltid er der som en ekstra tyngde å bære.
Men treneren, den sympatiske treneren jeg har sånn tillit til, roper vi har mere å gi, og vi er jo også meg. Så det stemmer sikkert, da.

"det sitter i hodet, folkens! Dere klarer mer enn dere tror.)
Ja, det sitter i hodet.
Hodet som plutselig er låst i en skruestikke av smerte. En smerte som tvinger meg ned i en ball på gulvet mens kvalme og svimmelhet kommer i bølger og kroppen skriker på oksygen. Et skjult skrik som ingen forstår.
Det sitter i hodet, som febrilsk prøver å si at det er bare angst, og ingenting å være redd for. For ingenting er farlig her.
Men alarmen er på og kroppen vil fortsette å kjempe. For hvis jeg ikke fortsetter nå, så kan det jo hende jeg oppdager grensen. At den er nådd. At jeg ikke kan gjøre mer som jeg får beskjed om.
Så slem kan jeg ikke være. Det er farlig, det...

Men motet, det sitter også i hodet.
Motet til å bli værende. Til ikke å løpe hjem med hodet i en kald klut og sjela i skammens fatle, men sakte og forsiktig liste seg inn i rutinen igjen.
Ulidelig forsiktig føle seg fram, litt og litt mot øvelsene. Med hodet og kroppens alarmsignaler som en stadig påminnelse om den farlige grensen.
Det altfor skremmende "bra nok", som må være min standard og min alene, akkurat her, akkurat nå.

Og til slutt, motet til å henge meg på den sympatiske treneren på vei mot bussen. Si det som det er. ta de forbudte ordene i min munn.
Panikk. Angst. Triggere.
Om hun ikke kan roe ned litt og la vær å bygge sånn opp under konkurranseinstinktet? Fordi enkelte av frasene som er ment å motivere oss, faktisk skremmer vettet av meg.
Og vi blir enige om at hvis det skjer igjen, så trenger jeg først og fremst ro til å ri stormen av i fred.
Før vi skilles, og jeg vet jeg vil komme tilbake. Fordi jeg nå en gang er sånn. jeg gir meg ikke så lett.

Så hun hadde forsåvidt rett: Det sitter i hodet, og jeg var i stand til mer enn jeg trodde i dag :-)

Oppmerksomt nærvær: en bevissthetsreise

Dette innlegget har jeg egentlig villet skrive lenge. Men av en eller annen grunn har jeg kviet meg. Kanskje handler det om at ved å sette ord på disse tankene så blir de mer levende for meg, og dermed forstår jeg enda bedre hvor viktig, og hvor vanskelig en jobb jeg står oppi. Eller kanskje handler det mer om frykten for folks fordommer mot noe som er i ferd med å bli en viktig del av livet mitt.


I mars begynte jeg på et åtte ukers kurs i mindfullness, eller oppmerksomt nærvær som det ofte kalles på norsk, i regi av Frisklivsentralen i kommunen. Helt siden jeg lånte meg ei lydbok med meditasjonsøvelser for mange år siden, har jeg følt at dette var noe som kunne være bra, men vanskelig å jobbe skikkelig med i dybden uten drahjelp. Så jeg kastet meg på så fort muligheten bød seg.

Det finnes mange fordomer mot mindfullness der ute. Kanskje med god grunn også, for en del presenterer det jo som rene mirakelkuren. En quick fix som hjelper på det meste. Litt på samme måte som positivismetankegangen om at bare man tenker positivt så blir alt bra. Men så enkelt er det ikke. Det er heller ikke bare et "koselig avbrekk i hverdagen" eller en kjekk måte å lære avspenning og pusteteknikk, slik enkelte har trodd. For meg var det åtte uker med knallhard jobbing. Åtte uker med prøving og feiling, perfeksjonisme og resignasjon, leting og forvirring. På den veien som bare er min, mot å forstå og akseptere meg selv.

Så hva er egentlig mindfullness eller oppmerksomt nærvær? Vel, jeg har ikke tenkt å greie ut i det vide og brede omteorien, for det finnes nok av informasjon om det både i bøker og på nett som både er god og seriøs. Dette blir mer min subjektive oppfatning av hva det betyr for meg. Men helt kort kan det oppsummeres som trening i å bevisst oppservere det som skjer i øyeblikket, både i kropp, følelser og omgivelsene forøvrig.

En av grunnøvelsene i oppmerksomhetstrening er meditasjon med fokus på pust. Rett og slett sitte (eller ligge) og fokusere på pusten. I nesa, bryste og eller magen. Uten å endre eller forbedre den. Bare observere den i detalj som den er, og la den bli som et anker for oppmerksomheten. Høres lett ut, kanskje, nesten litt banalt. Men tro meg, etter noen minutter eller et kvarter kan det være hardt å holde fokus. For mens man sitter der og har fokus på pusten er det ikke til å unngå at fornemmelser dukker opp og sinnet begynner å gå sine egne veier. Både fremover og bakover i tid, rundt planer, dagdrømmer og følelser. Da er kunsten å stoppe opp og observere det som skjer i sinnet, akseptere det uten å dømme eller forsøke endre på noe der og da, men gi slipp og vende tilbake til pusten. La tanker, følelser og fornemmelser komme og gå. Verken dvele og overanalysere eller skyve de unna. Det er VANSKELIG, det, for en som har levd nesten utelukkende inni sitt eget hode det meste av livet og skjøvet alt som handler om kropp og "forbudte følelser" under glemselens teppe...

Dette å ha oppmerksomheten rettet i detalj mot noe spesielt, det være seg pust, tanker, lyder eller det å gå eller spise, er på en måte en av grunnpilarene i oppmerksomt nærvær. En annen er er å møte det du observerer på en nøytral, vennlig og ikkedømmende måte. Med fokus på det som er akkurat nå, og ikke på et mulig resultat der framme du ønsker å oppnå. Heller ingen lett øvelse for en perfeksjonist som hele tida har tanker om hvordan alt burde være og hvordan ting aldri er bra nok.

I en kurs- og gruppesetting har dette medført en del komplikasjoner med tanke på min noe forvirrede selvfølelse. Når jeg ikke klarte det vi fikk beskjed om eller hadde en oppfatning som var på tvers med de andre deltakerene, prøvde jeg først å presse frem ønsket resultat. Det være seg sinnsro på angstfylte dager, å lete etter fysiske fornemmelser i en kropp som gjorde alt den kunne for å ikke føles, eller å møte tanker med et smil når det var vanskelig nok å godta at de eksisterte. Det gikk ikke så bra, og var heller ikke særlig aksepterende. Men med tiden fant jeg gradvis mine egne strategier og et språk som passet meg, og å ta dagen som den er. Stikkordet er å prøve og feile, igjen og igjen, men uten å prøve for hardt. Altså øvelse, øvelse, øvelse. Vanskelig? Gjett om.

Men hva har jeg oppnådd med dette, lurer du kanskje på. Man kan jo ikke sitte og meditere hele tida eller bare være i nuet og nyte livet. Hverdagene går ubønnhørlig videre med sine krav og forventningerr.

Vel, det mest framtredende og svært uventede resultatet er at jeg har blitt mer effektiv. Jeg forsvinner sjeldnere kast i kast nedover tankenes elv eller suges inn i malstrømmen av ingenting. Jeg merker når det er i ferd med å skje, registrerer det og prøver å gå videre. Tankene er der og følelsen av tomhet lurer en hårsbredd unna, men jeg trenger ikke å bli ett med det av den grunn. Det betyr ikke at jeg har sluttet å tenke eller bare er en passiv observatør til livet, men jeg kan i større grad enn før velge når det passer å forholde seg til det som skjer inni meg, og da til det som faktisk er, og ikke så mye det som burde være. Samtidig er jeg mer til stede i følelsene mine. NOe som tidvis gjør det tøft å forholde seg til både verden og meg selv.

Jeg mener absolutt ikke å idyllisere mindfullness, for det er tidvis hardt. Særlig å holde det ved like på tunge dager, hvor jeg er sliten og overveldet eller jeg må leve etter andres tidsskjema. Det er hardt å finne balansen mellom tilstedeværelse og avkobling, vite forskjell på selvmedfølelse og selvmedlidenhet, gi seg selv nye sjanser igjen og igjen. Det er dager jeg bare har lyst til å krype inn i tåkeheimen til dagdrømmene mine igjen og bare være i fred for meg selv og andre.

Det hele er imidlertid så inderlig verdt det, de gyldne øyeblikkene av 100% tilstedeværelse. Den kaffekoppen som plutselig smaker så ekstra godt, musikken som får hjertet mitt til å ville hoppe ut av brystet av pur glede og et solstreif mot ansiktet. Eller forsåvidt, å oppdage det vakre i å sørge over en firbent venn.

Jeg fortsetter å prøve, dag for dag, øyeblikk for øyeblikk, på den krunglete veien kalt her og nå.

Sorgen over den gang da, her og nå

Det er mye bevegelse i meg akkurat nå. Grunnen skal jeg komme tilbake til senere for den som ikke vet hva det dreier seg om, men jeg kan si så mye som at i palmehelga gjorde jeg noe eksepsjonelt modig. En milepæl er nådd, som har satt mye av mitt indre puslespill i bevegelse. En sten er kastet ut på det dype vannet kalt fortida, og nå brer ringene seg i uante retninger.

For jeg begynner å huske. Ikke bare det jeg har blitt fortalt eller som jeg har fortalt meg selv. Nå har minnene fått følelser. Det rare er at det ikke er følelsene fra den gang da. Jeg gråter over det som har vært. Episoder som har skjedd. Men det er jeg som gråter. Ikke det forvokste barnet inni meg. Jeg kjenner på sviket, skuffelsen, nederlaget og tenker "jeg var bare et barn", og gråter. Godt det fins slikt som papirlommetørklær. For ikke å glemme trygge små marsvinkropper, full av ro og varme og pels som tar av for den verste tåreflommen.

Noe i meg er redd disse tårene. For de må bety at jeg kanskje var uten skyld. Men hvis jeg ikke har skyld, hvem er jeg da?

Mulighetene skremmer meg.

Om framskritt og museskritt

Dette er et veldig personlig innlegg som det er sårt for meg å legge ut, men som jeg like fullt velger å publisere som det er.

"Du gjør så mange framskritt for tida at jeg finner ikke ord", sa min psykomotoriske fysioterapeut til meg en gang her på nyåret. Hun har kjent meg gjennom flere år, vet hva jeg har vært gjennom og hvor mye jeg har måttet jobbe. Derfor fyller ordene meg med en slik glede og stolthet.
For ja, det går virkelig bra. Særlig med tanke på den trøken jeg hadde på seinhøsten I fjor. Men nå føler jeg at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppn. Det er mindre tid med blodsmak på spinningsykkelen, og flere yogatimer og runder i svømmehallen, men det er helt greit, det. Selvfølglig har vi utendørstreningen som jeg så pliktoppfyldende møter på en gang i uka og den påfølgende utfordringen med det trønderske vinterføret, men jeg mestrer det også. Stadig jobber jeg med meg selv og stresset mitt. Pushe på, men bremse. Avpasse, men utfordre. Joda, dette går fint.

Jeg får tilbud om å delta på kostholdskurs. Skeptisk først, men et oppmuntrende "jeg tror du er klar for det nå" fra kosholdsveilederen, får meg til å skifte mening. For det er så godt å få høre at jeg gjør fremskritt, at jeg er sterkere. Akkurat som det både er rørende og smigrende når folk i min omgangskrets blir inspirert av meg og forsøkene mine på å legge om levevaner. Så jeg drar på kurs, med elleve andre deltakere. Alle mer eller mindre opptatt av å lære om kosthold, og mange – det føles som de fleste – er opptatt av å gå ned i vekt. Jeg blir litt redd. Vi lærer om næringsstoffer og fiber og hvorfor grønnsaker er så bra som snacks, og å lage næringsrik og god middag. Det er inspirerende. Vi får se hvor mange sukkerbiter det er i en boks yoghurt og hvilke typer pålegg som har mest og minst skadelig fett. Jeg blir veldig redd. Men det går bra, forteller jeg meg selv, for alle sier jo jeg er så reflektert. Det skal gå bra!

Midt oppi alt dukker det opp en anledning for meg til å ta en reise inn i fortiden, som må tas straks, skal den bli noe av. Så jeg reiser, til gamle kjente steder fylt med bortgjemte følelser. Til lyden av gamle lydbånd med minner om den jeg en gang var. Til hun som kanskje sto nærmest Han som er skyggen fra min fortid og som ødela meg. To dager der mye er i bevegelse og mange små rystelser skjer i mitt indre. Vonde, men allikevel gode, fulle av frykt, men også glede, og vissheten om at jeg stadig blir sterkere.

Så når gikk det galt? Var det kvelden etter kostholdskurset, kort tid etter min reise inn i fortida, hvor jeg sto paralysert i mørket med bildet av alle sukkerbitene i kostholdet mitt som bare tårnet seg opp for mitt indre øye? Var det da jeg meldte meg på et mindfullnesskurs på toppen av alt det andre og i mitt stille sinn innbilte meg at jeg kunne delta på det, på toppen av alle mine andre avtaler? (Fordi "alle andre" jo klarer åttetimers arbeidsdager pluss trening uten problemer). Eller var det etter en av mine ukentlige psykologtimer der det stadig dukker opp tanker og følelser jeg egentlig ikke vet om jeg vil vedkjenne meg? Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at plutselig satt jeg hos behandleren min og snakket om noe jeg aldri ville trodd kunne forekomme i mitt liv: en raskt eskalerende angst for å spise. Senere at jeg lå under et pledd hos min kjere fysioterapeut med kun ett mål for øyet: å hvile. Mens hun mer enn antydet at jeg burde jobbe med balanse i tilværelsen. Noe jeg selvfølgelig er enig i? Joda, så enig er jeg, at da jeg fikk min andre forkjølelse på to måneder var jeg overbevist om at å ta seg ut hundre prosent på styrketrening ville gjøre meg godt...

Så nå sitter jeg her på andre uka. Med et sinn som er sultent på livet og nye utfordringer, og en kropp som synes at en liten tur på kino er langt over evne, mens jeg gremmes både grønn og blå over at jeg kunne være så dum og tankeløs som lot det gå så langt. Jeg burde jo ha lært. Burde kommet lenger enn dette, jeg som er så stolt av alle mine fremskritt.

Kanskje må jeg slutte å telle fremskritt akkurat nå.Heller konsentrere meg om hvert enkelt museskritt. Skritt så små at jeg nesten står på stedet hvil. Til jeg har krefter til å øke skrittlengden igjen, og så enda en stund til – bare for å være på den sikre siden.

Jakten på et jeg

En gang for ikke så lenge siden, var det ei jente. Ganske som alle andre skulle man tro. Sterk og sta, blid og behagelig, men svøpt i en kappe av stillhet. Ei jente de fleste kunne like, men som det var få forunt å virkelig kjenne.
Ingen så at hun var jenta med de mange ansikter – ett for enhver anledning – og at bak ansiktene var der enda flere rom. Ett rom for hver av henne som var mange, men allikevel en.
Det var en labyrint å gå seg vill i, på leting etter seg selv. Og hun lette, og lette...
For uansett hvem hun møtte, og uansett hva hun gjorde, følte hun seg falsk. Det var ikke henne de så. Ikke hun som ville, mente og gjorde. En dag noe, og neste dag noe helt annet. Eller presis det samme, men som om en fremmed hadde tatt hennes plass.
Derfor var det tryggeste stedet, stillheten, langt inne i sitt eget univers. Usynlig, mens maskene spilte teater for verden.
Men hvem var hun, egentlig?

Det var meg, selvfølgelig. Er meg. Og tro meg når jeg sier det, at jeg aldri har trodd jeg var noen annen. For Muldra, hun er sterk og reflektert, og hun har så visst ikke noen som helst form for realitetsbrist – forteller jeg meg selv med bydende og autoritær stemme. Like fullt har fremmedfølelsen opplevdes ekte nok i mange år. Uten at jeg forsto hva som egentlig foregikk, følte jeg meg i mange år aldri som meg selv. Visste ikke hvem jeg var eller hva jeg sto for. Det er en foruroligende følelse. Spesielt når du står på terskelen til voksenlivet, med forventningen om at et visst minimum av identitet er til stede, hengende over deg. Merkelappene og teoriene sto i kø, og sloss formelig om å få være fasiten på mysteriet Muldra. Uten at noen tok inn over seg konsekvensene av å bli eid og levd gjennom, i altfor mange år.

Det heter seg at tjueåra er den tida man virkelig skal finne seg selv. Bare at mens andre har funnet seg selv gjennom studier, lange reiser og nye menneskemøter, har min reise gått innover, på leting etter et EKTE JEG. Fra først såvidt å fornemme de hemmelige rommene, til å liste meg rundt og lytte ved dørene. Senere, forsiktig åpne dørene på klem og sakte tre inn i fortidens kamre. Møte meg selv som liten, som skolebarn og ungdom. Holde avstand før jeg sakte, sakte har nærmet meg, til....

Noe er i ferd med å skje. En bevegelse i mitt indre univers. En sammensmelting – tilheling. Plutselig tar jeg meg i det mer og mer. JEG er nerden som bryr meg mer om barokkmusikk enn popmusikk, som drar på konsert og kan nyte musikken uten å overlate opplevelsen til en bortgjemt fortidsutave av meg selv. JEG er hun som velger å ta livsstilsgrep for å få en bedre helse og oppdager nye gleder og effekter av fysisk aktivitet. Det er også jeg som velger å ta stadig mer del i det sosiale, men også å bevist trekke meg unna, fordi JEG ønsker det, i mye større grad en før.

Det er fint, det er spennende, men så uvant og skremmende. Særlig når det jeg som virkelig er meg, men som jeg ennå ikke helt tør stole på, oppdager hatet... Da, da blir jeg virkelig redd, og savner nesten å leke gjemsel med meg selv som før.

Ennå er jeg ikke riktig hel. Ennå klamrer jeg meg til de bortgjemte delene av meg. Ennå trenger jeg deres evne til å lukke dørene og skjerme meg mot det skumleste av det skumle. Men for første gang ser jeg at det er et spørsmål om tid nå, før vi er ett. Og det... Det burde jeg sikkert synes var fantastisk, men akkurat nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal tenke om det hele.

Proffene som kunne å klemme

Jeg vil takke de profesjonelle klemmerne. Høres rart ut, kanskje. Å jobbe i psykiatrien og dele ut klemmer, det hører ikke sammen tenker mange. Men jo, de finnes. Eller fantes hvertfall. Nå vet jeg ikke mer, når sant skal sies.

Det var en gang et sted med hjertevarme og takhøyde, der skadeskutte små sjeler kunne få jobbe med sin blytunge bagasje. Mye bra ble gjort der som jeg har skrevet og vil fortsette å skrive om, og en av de viktigste tingene de var gode på, var å klemme. Det har kommet til å bety mer for meg enn jeg trodde var mulig.

Det var ikke bare viljen til å klemme det handlet om. De var profesjonellelle og svært lydhøre. I den forstand at de spurte "vil du ha en klem nå?", og forsto et ja, applauderte et nei og respekterte et 'jeg vet ikke'. De forsto ambivalensen til en som har fått sine grenser krenket, samtidig som de så det sårbare barnet som var så sulteforet på god omsorg. Fordi de først og fremst var mennesker, som også var meget dyktige fagfolk. Fysisk kontakt var noe vi jobbet med. Ikke fordi det sto i noen form for plan, men bare fordi behovene oppsto fra dag til dag. Fra en lett klapp på skulderen, ei hånd å holde i eller en hadetklem, til å gråte hjerteskjærende mot en trygg voksen med en arm om skuldrene. Og kanskje med tiden, legge hodet i et fang, kjenne kroppsvarme og hjerterydme. Være livredd og holde pusten, men samtidig føle seg så uendelig trygg. Åpne dører inn til glemte rom, begravd helt nede i grunnmuren i det byggverket som kalles et jeg...

Men mange fagfolk er så altfor redde for nærhet og omsorg. Redde for sykeliggjøring og å sy puter oppunder armene på oss, tror jeg. Men tro meg når jeg sier det, at det ene ikke trenger å utelukke det andre.


Jeg husker henne med den trygge stemmen og den faste armen om skuldrene mine som hjalp meg ut av motløsheten, en kveld verden raste sammen. Jeg husker tålmodigheten og omsorgen, mens jeg bablet usammenhengende bak tåresløret. Men aller best så husker jeg det hun sa, om resursene og selvinnsikten min som ville komme meg til gode. Ikke så mye for ordene hun brukte, men når hun sa det. Om ordene var blitt gitt meg i samme øyeblikk som jeg tok til tårene, ville de antakelig hatt motsatt effekt. Jeg ville skammet meg over at jeg var så dum å gråte, jeg som var så resurssterk og flink. Men jeg fikk tid. Masse tid. Til å la gråten få rense opp i en redd og sliten kropp, og så, til slutt, sakte stilne av seg selv. Først da var det plass til de kloke ordene. Noe hun forsto. Hun hadde tid til å vente. Tid til å la meg være nær uten ord, til bare å stjele meg litt sårt tiltrengt ro fra et annet menneske. Og nettopp derfor ble også ordene hennes så betydningsfulle. De ble gitt meg med respekt for sårbarheten, når jeg var klar, og ga meg mot og styrke til å klatre opp fra bølgedalen min og puste friere.

Her jeg sitter sent på natten kjenner jeg at jeg savner klemmeproffene. Tankene kverner mer enn på mange måneder, og allverdens pledd og kosedyr og tekopper er ikke nok. Heller ikke utsikten til nok en runde snakketerapi om noen dager, gir meg ro. Fordi det ordløse og det ordrike språket ikke får jobbet sammen og jeg bare ender med å gå i lås, og behovet for å bli trygget bare blir større og større.

Om jeg ikke bare kunne bruke familie og venner? Jo, av og til, så. Men når relasjoner er så vanskelige og det nære enda så skummelt, så tør jeg ytterst sjelden. Jeg vil ikke slite ut de jeg er glad i heller. Dessuten, skal jeg øve på nærhet er det tyggest med proffer som vet hva de gjør og har det som jobb. Nært, men nøytralt.







Noe stort og ikke-levende å klamre seg til er ofte bedre enn ingen ting :)


Jeg ønsker meg et hjelpeapparat med rom for kreativitet, spontanitet og gode relasjoner. Hvor jeg kan erfare trygghet, ikke bare lære og øve meg på den. Et sted å bli utfordret på mange plan, som det hele mennesket jeg faktisk er.

Når nåtid blir til fortid blir til nåtid igjen

Jeg ser meg rundt.
Ser på omgivelsene som er så kjente.
På menneskene jeg er glad i, som jeg plutselig tror er farlige. At de er noen andre.
Jeg forsøker å tenke klare, rolige tanker.
Puster dypt og snakker til meg selv med varme og omsorg:
"Nei, Muldra, det er ikke pappa som sitter på den stolen.
Ser du,
det er de trygge menneskene i din nye familie.Vi sitter i huset deres og alt er annerledes.
Det er trygt her".

På den samme stolen i det samme rommet i den samme kroppen:
"Jada jada, jeg vet vi er i 2015. Jeg er ikke idiot heller, da.
Men...
nå ble det sånn ekkelt stille her. Noen Trekker pusten og sukker tungt.
Jeg må passe på så de ikke tror jeg tar parti.
Uff, valgte jeg feil pålegg nå?
Skulle sikkert valgt noe annet.
De smiler og ler, men egentlig er de sinte.
Jeg vet det, de ER sinte.
Nå blir resten av dagen ødelagt, og det er min feil.
Hva hvis jeg...
Er det noe som kan gjøre det bra igjen? Er det?
Vær så snill?"...

...og ingen ser krigen i mitt indre.

Jeg har skrevet om det før i andre sjangre. For jeg har opplevd det tidligere, men ofte på andre og mer subtile måter. Eller så overveldende at jeg ikke har visst å håndtere det. Nå som bevisstheten min tar stadig færre svalestup inn i det bedøvende, men akk så hemmende tåkehavet som har vært et av mine favorittgjemmesteder når det stormet som verst, har det blitt mer forståelig. Like fullt er jeg fanget i en kryssild mellom tider. Vanskelig å beskrive, og sikkert enda vanskeligere å forstå.

Jeg ser mønstre som ikke er der. Alianser som aldri har eksistert. Avvisning som aldri har funnet sted. Merker ekko av harde ord som aldri falt. Ikke her. Ikkke nå. Og jeg vet det så vel. Sansene mine forstår det, og det samme gjør fornuften. Men noe i meg er i en annen tid. Så nært som virkeligheten, men så fjernt som en drøm.

Når faren er over og spøkelsene fra en annen tid er dratt sin vei, ikke tro det er over. Da kommer de, alle følelsene som ikke slapp til. Ikke den gang for lenge siden, og heller ikke nå, fordi jeg så gjerne ville være sterk og stole på fornuften. Med rå kraft krever de sin rett, det sårbare barnet og den sinte tenåringen. Til slutt har jeg bare to valg: å bli ett med de barnlige kreftene en stakket stund, eller la meg synke inn i det drømmeaktige tåkehavet der tanker og tid ikke fins.

Men så kommer det rolige dager, hvor jeg eier meg selv. Hvor jeg kan spise frokost og føre en samtale uten truende skygger bak hvert ord. Kjenne den barnlige gleden over å få hjelpe til å vaske opp eller trille ut rundstykker, uten at jeg må "bli et barn" for å holde ut. Lytte til kjær, gammel musikk og kunne nyte den som den er, uten at kropp og sjel gjør hver sin tidsreise til gamle, glemte steder. Og jeg forstår, at jeg er i ferd med å ta meg selv tilbake. Bit for bit kaprer jeg en flik av historien min og gjør den til min. Til en del av den jeg vil være i dag.

Det er vel kanskje sånn det er å bli hel? Tror jeg liker den følelsen, jeg :-)

Å høre til blant juletonene

Det er julaften. Om et kvarter har vi gått over i første juledag. Og jeg, jeg sitter her og tenker på en tekst jeg har villet skrive i snart en måned nå. Helt siden jeg ble inspirert av en annen blogg der leserne ble oppfordret til å sende inn et juleminne, men som jeg ikke har turt i frykt for...  ja, hva da egentlig? Jeg vet ikke. Men hvertfall så har denne teksten surret og gått inni hodet på meg, uten at et eneste ord er satt ned på tastaturet. På tide å gjøre noe med det, kanskje.

Det er jul, og jul for meg har vært, er, og kommer nok til å fortsette med å være komplisert i mange år. Alt blir så tett i jula. Alt skal liksom skvises inn på noen få dager der alle skal ha det så bra. All godheten og tryggheten og tilhørigheten. Men også alle de brutte løftene, svikene, utryggheten, sorgen og frykten. Det blir så altfor tydelig.

Ja og så ensomheten. For man kan være ensom selvom man har mennesker rundt seg. Selv blant gode mennesker kan man føle ensomhet, på grunn av en skam over ting som ikke har vært bra og aldri var ens egen feil. Det er en ensomhet jeg kjenner godt. Selvvalgt ensomhet, fordi den gang da, opplevdes det som det desidert minste av to onder. Like fullt opplevde jeg tilhørighet midt i ensomheten, om enn på min egen, litt særegne måte. Gjennom musikken fant jeg fra jeg var ganske liten, først tilflukt, men senere, også samhold. Kanskje spesielt i jula.

Dette er tradisjonenes tid. La oss derfor sammen foreta en liten tidsreise inn i jula, musiken og minnene.

Jula er lyden av flere titalls jentestemmer som i et uhierarkisk samhold uten sosiale koder, løfter hverandre på en bølge av toner opp mot taket i Nidarosdomen. Å stå tett i tett på rekker mens korkappene klør, skoene strammer og med lukta av gammel steinkirke som et allestedsnærværende bakteppe. Her er ingen utenfor. Selv jeg som ikke forstår det sosiale spillet, den ungdommelige sjargongen i pausene utenom sangen, som ikke forstår hva det vil si å stole på eller å være en virkelig venn, føler meg ivaretatt og betydningsfull.

Jula er alle timene du bruker på øving, på julebordsopptredner, gudstjenester og konserter. Javel, så er det et ork å stå opp i otta første juledag for å synge i kirka, og du går mektig lei av å stemme fela etter å ha gått ute i i ti speik, men alt det glemmes i øyeblikket du faller inn blant de andre tonene og bare er i musikken. Og i alle de timene du spiller og synger. I alle timene med terping og trening har du tross alt fri. Du er bare en tone i et hav av andre toner. Ikke et redd og sårbart null i en altfor omskiftelig, uforståelig tilværelse.

Mange år senere, er jula å finne tilbake til toner fra kjent og kjær musikk som du har forsøkt åglemme i altfor lang tid. Endelig klarer de å nå inn og smelte hull i det islagt hjertet ditt etter mange år på flukt fra deg selv. Her søker du tilflukt mens du oppdager at det var ikke musikken det var noe galt med eller deg selv, men omgivelsene og menneskene som gjorde verden og til slutt selv musikken til et farlig sted.

Til slutt, når hjertevegger er smeltet og det sarte, vakre musikalske universet er i ferd med å gjenskapes, kan du kanskje dele denne gleden med andre. Dra på konsert med gode venner og fylles av en blåskimrende, melankolsk ro midt mellom vakre sangstemmer, og få ei trygg hånd å holde i når demningen brister og øynene flyter over av pur smertefull lykke. Meditere til snølette, lekende pianotoner til du blir så avslappet at du nesten ramler av stolen med et salig glis om leppene, midt på andre rad, fullt synlig for alle rundt deg. Dele favorittjuleplata di med de du er glad i, mens du veksler mellom en boblende forventning over å gi noe vakkert til andre, og en uforklarlig skam og redsel for å legge sjela di ut på billigsalg. Men så går det bra...

Jeg kunne sagt så mye mer, for som du sikkert har skjønt, vil jula og musikken alltid være uløselig knyttet sammen i mitt univers. Ikke julemusikk i begrepets videste forstand, som omfatter alt fra hysterisk vokalronking til humoristiske rapptekster, men den gode gamle julemusikken. Tradisjonelle julesanger, klassiske julekonserter og Prøysen-viser osende av peiskos og pepperkakeduft. Alt som er stille, fredfullt og høytidsstemt vil ha en spesiell plass lengst inne i hjertet, i et rom som bare er mitt.

Super-jenta og veggen

– en beretning om mestring, og om livsstilsendringens skyggesider

"Det var denne veggen da… Den som ikke skulle komme nå, fordi jeg er så flink til å prøve å ta vare på meg selv, trene og spise sunnere. Men det hjelper ikke så mye at trening skal redusere stress og depressive symptomer når samtidig den høye intensiteten kobler meg på et godt bevart og lenge fortrengt kronisk stress som jeg aldri har lært meg å regulere… og det hjelper ikke at jeg blir mer sprudlende og opplagt, når jeg ikke har klart å hvile skikkelig på bortimot seks uker, samtidig som jeg har gjort mer enn jeg har vært vant med det siste året. Da sier det stopp til slutt… jeg håper ikke det varer så lenge, for er blitt så glad i den nye meg!"

Slik lød en fortvilet facebookstatus for snart en uke siden. Ordene kom fra ei jente på bristepunktet. Ei som var så sliten at hun nesten ikke visste opp-ned på verden og langt mindre seg selv. Og jenta, det er meg.
Hvordan kunne det i det hele tatt ende slik, har jeg tenkt mang en gang den siste uka. For det startet så bra. Etter måneder med venting, atskillige sjelekvaler og nervepirrende beslutninger, skulle jeg prøve å begynne på en ny sti i livet, med mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold. Jeg hadde vært på min første kostholdsveiledning og snakket åpenhjertig om mine utfordringer med mat, ansatt min første mannlige assistent som ledsager, og nå skulle jeg begynne med hard trening to dager i uka. Bare jeg vet hvor mye mot det kostet. Allikevel var jeg fast bestemt på å gjennomføre. Jeg skulle gjøre mitt beste, tenkte jeg. Ikke legge lista for høyt og tillate meg å ha dårlige dager.

Og i begynnelsen så det ut til å gå slik jeg håpet. Ja, bedre! Selv om jeg var stiv som en påla og gikk som en 80-åring i trappene de første dagene, smilte jeg fra øre til øre. Når søtsuget herjet jobbet jeg knallhardt med meg selv og og min egen angst, og klarte stå imot. Selvsagt fikk jeg litt panikk av frykten for å velge feil når jeg var på kafe, men det ville gi seg etter hvert, fortalte jeg meg selv. I det hele tatt var det bemerkelsesverdig lett å ignorere de i perioder hyppige, fryktsomme ilingene i kroppen som prøvde si noe om hvor inni granskauen skummelt dette var. 'Pytt sann, det går nok over'. Endorfinenene bruste i blodet, jeg følte meg sterk, tøff og og modig. Endelig var jeg flink! Endelig gjorde jeg grep i livet mitt som jeg kunne høste litt beundring for, med god samvittighet.

Dagene og ukene gikk. Jeg dro på trening og fokuserte på de små forandringene i kostholdet. Riktignok hadde jeg ikke så mye overskudd til å være sosial, men det spilte mindre rolle. Det var så godt å endelig mestre noe skikkelig, noe som andre kunne relatere til. I tillegg var det så mye annet som gikk lettere. Plutselig begynte jeg å knekke koden på små, dagligdagse fenomener som jeg har slitt med så lenge jeg kan huske. Jeg håndterte nye assistenter og dro på helgeturer. Dette var gøy! Jeg var super-jente, og super-jenter klarer alt!










Så hvorfor denne krasjen? Jeg gjorde da alt riktig. Det var da heller ingen ting som manglet så det ut til, verken av motivasjon eller pågangsmot. Jo forresten, en ting. Noe vesentlig, men som jeg ikke var i stand til sette fingeren på, fordi jeg ikke våget å se sannheten i øynene.

Det begynte med anfall av tretthet og en kropp som føltes overfølsom og feberaktig, selv om jeg ikke var syk. Jeg måtte legge meg å hvile midt på dagen, men slappet liksom aldri av. Så, etter en time hos min psykomotoriske fysioterapeut hvor jeg fikk løsnet noen spenninger, oppdaget jeg til min store overraselse at jøss, jeg har ikke pustet skikkelig med magen på flere uker og langt mindre senket skuldrene. Ganske åpenbart hva som var i ferd med å skje, sett i etterpåk.okskapens lys.

Jeg var i ferd med å møt veggen; allikevel fortsatte jeg å gå på. Om ikke veggen ville forsvinne skulle jeg forsyne meg komme meg over den! Klorte meg fast, gle ned og klorte meg fast igjen.

Var det ikke bare å slappe av, da? Ta det litt mer med ro. Joda, den tilsynelatende enkle løsningen lå der rett for nesa på meg. Nær, men allikevel uoppnåelig. For jeg skulle jo være flink. MÅTTE være flink! Jeg hadde jo lest på den o store læreboka Internett at var man sliten og stressa, var det bare å komme seg opp av sofaen og ut på trening. Trening motvirker stress og så videre. Det beste var at det virket jo. Der og da ble jeg fylt med nytt mot og nye krefter. Igjen og igjen fikk jeg bevis for at nei, jeg var ikke så sliten som jeg trodde likevel. Jeg trengte såvisst ikke å slappe av, og det var akkurat det jeg ønsket meg.

For det lå noe annet der. Noe som ingen andre enn jeg kunne se, men som jeg til gjengjeld aldri slapp unna: monstrene fra fortida. De jeg hadde klart å overdøve i min jakt på mestring og glede. Overdøve og gjemme bort, men ikke temme. Og nå som forsvaret mitt ble mer og mer tynnslitt, våknet de for for fullt. Hver gang jeg var sliten var de der. Tanker fyllt av hat og forakt mot meg selv fordi jeg tok tak i livet mitt, noe jeg selvsagt aldri ville klare, og mot de rundt meg for å støtte meg på veien. Det var slutt på å unne meg selv litt ekstra god mat etter trening eller i helgene fordi jeg hadde vært flink. Nå sulle jeg gjøre meg fortjent til det. Ellers kunne jeg like gjerne overspise for å straffe meg selv. Hva jeg likså gjerne kunne gjøre hvis jeg ikke overholdt forpliktelsene, vil jeg ikke gå nærmere inn på... men jeg ble så redd mine egne tanker at jeg ikke turte annet enn å skynde meg på trening, selv når jeg knappast orket å stå opp av senga.










Det måtte si stopp til slutt. Men jeg må medgi at jeg aldri hadde klart det på nåværende tidspunkt uten god hjelp fra mennesker som står meg nær. Mennesker jeg kunne stjele litt ro og trygghet fra for å klare slappe av. Som jeg stolte nok på til at jeg lot en flik av maska falle. Mennesker som i sin godhet og omsorg tok tak i meg og sa at 'hør her, slik kan du ikke fortsette'. Som ikke bare ga meg husly og mat et par hardt tiltrengte hviledager, men som tilpasset sine planer for at jeg skulle bli ivaretatt. Mens jeg skriver dette så kjenner jeg gråten presse på, av ren skjær takknemlighet. Fordi jeg så altfor tydelig ser at de kom i grevens tid. At jeg har kommet meg så raskt tross alt, er takket være at jeg fikk så god støtte. Hadde jeg ikke fått hjelp til å bremse nå, vet jeg med meg selv at jeg hadde fortsatt som før. Hvor lenge vet jeg ikke, og konsekvensene vil jeg helst unngå å spekulere i.

Nå, etter en uke i særs makelig tempo begynner jeg så smått å glede meg til å begynne med trening igjen. Kroppen trenger det og psyken også. Men jeg gruer meg samtidig veldig. Fordi det er så mange fallgruver å gå i, så mange hensyn å ta og forventningerr å imøtegå, både fra meg selv og omverdenen. Like fullt leste du riktig: jeg gleder meg faktisk.

Dette er ikke ment som et hatskrift mot fysisk aktivitet generelt eller intensiv trening spesielt. Disse opplevelsene er mine egne og gjelder ikke for alle. Allikevel velger jeg å dele mine erfaringer for å vise at virkeligheten kan være mer kompleks enn som så. At du trenger ikke få dårlig samvittighet om du ikke klarer følge ekspertene og tabloidjournalistenes råd. Å legge om livsstilen er ikke nødvendigvis "bare" snakk om viljestyrke. Mange har ekstra bagasje i form av mer enn ekstra kilo, og ingen historier er helt like. Husk også at historien kan like gjerne sette seg i kroppen, men fortjener like fullt å behandles med respekt.

Til slutt, en oppmuntring til alle som så gjerne vil være aktiv, men som kanskje snubler og faller på veien, inkludert meg selv: Ikke gi deg! Men heller ikke gi alt for enhver pris. Finn deg noe du liker å gjøre og begynn der. Stopp opp og lytt til kroppen av og til. Prøver den å si deg noe annet under overflaten? Ro heller ned aktiviteten for en en periode til du kommer sterkere tilbake. Og viktigst, men kanskje vanskeligst, ikke la andres forventninger bli dine egne. Det er du som kjenner deg selv best!

Sammen i roen — en liten historie om speiling

Jeg hadde besøk forleden kveld. Ikke så lenge, og vi gjorde ikke så mye heller. Koste med rmarsvina, spiste mango og sjokolade, og snakket akkurat passe mye. Begge var slitne. Begge ville bare ligge på sofaen og prate. I seg selv er det kanskje ikke så spesielt, men for meg framstår dette som et ekstra fint øyeblikk. Ikke bare fordi det var så inderlig godt å sees etter lang tid, men også fordi jeg for første gang på flere uker klarte være sliten med hele meg og dermed også hvile.

Synes du dette høres rart ut? Å være sliten er da ikke noe å klare, tenker du kanskje. Enten så er man sliten og da gjør man noe med det, eller så er man det ikke. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

Jeg er en mester i å speile andre, altså ta etter andres atferd. Noe alle sosiale vesner gjør mer eller mindre fra fødselen av, så i seg selv er det ikke noe mystisk eller uvanlig med det. Bare at for meg ble speilingen ikke en måte å bygge trygghet og tillit til verden og menneskene, en måte å overleve i en uforståelig verden der jeg ikke ble ivaretatt. Der den voksne som skulle hjulpet meg å forstå meg selv, i stedet brukte meg som sitt speil for å få sine behov stilt, lærte jeg meg heller å bli den jeg trodde andre ville se.

Slik har det fortsatt inn i voksen alder. Alltidhar jeg ubevisst tunet meg inn på omgivelsene. Prøvd å være den omgivelsene forventet til enhver tid. Ikke av mangel på selvtillit, men av mangel på et selv.

Men selv nå som identiteten min vokser og gror, fortsetterer jeg å holde opp speilet mitt som et forsvar mot en utrygg verden. Selv når jeg er så sliten at kroppen verker av stress og jeg egentlig bare vil sove, "slutter" jeg å være sliten og blir kvikk og sosial, straks den nye, pratsomme assistenten min kommer på jobb. Og hvis du forteller meg at jeg ikke trenger være redd, forstår jeg kan hende ikke hva du mener. For i det øyeblikket mitt redde indre hørte det som kunne være en ordre om å være en annen, har jeg aldri vært redd og vet ikke hva frykt er en gang.

For tiden holder jeg på å lære meg den normale speilingen. Samregulering kalles det på fint, og finnes blant annet i den roen en mor overfører til et gråtende barn eller i smilet som får det samme barnet til å åpne seg og ikke være redd mer. Det er basic samspill på et dypt, mellommenskelig plan som jeg verken kan eller vil forsøke å forklare, men som er livsviktig for å skape et trygt fundament i seg selv. Å skulle ære lære seg denne nye måten å dra veksel på andre menneskers følelser i en alder av snart-voksen+ er et langt lerret å bleke. Men jeg er på vei.

Denne kvelden møttes min gode venn og jeg i roen, på en sofa i en leilighet i et rolig strøk av byen. Her fant kroppen min ut for første gang på over en måned at jo, det går an å hvile i våken tilstand og faktisk slappe av. Og jeg vet, hvor skremmende det enn lyder i mitt utrygge sinn, at det måtte et annet menneske til for at jeg skulle klare det. Og det, det er hva jeg kaller samregulerin i praksis.

Velkomstbrev til overskuddet

Kjære overskudd!

Takk for sist.
Hvor kom du fra, egentlig? Jeg har sett deg liste deg en anelse sjenert rundt hjørnene de siste par ukene, men i dag sto du plutselig her, spill levende. Ikke et sånt overskudd som roper JIPPIIIII! og svever opp under taket som en heliumballong, men en god venn som tapper meg lett på skuldra og sier "God morgen".
Jeg vet ikke helt hvem du er. Det er så lenge sida du var på besøk for noe mer enn en høflighetsvisitt, at jeg egentlig ikke kjenner deg lenger. Ja, jeg er nesten litt redd deg. For hva kan vi gjøre i lagg, uten at du blir trett og går din vei?
Jeg vet ikke helt hva du vil. Med all denne tiden, for eksempel. Når du snakker oppglødd om alle mulighetene som finnes med en helt blank lørdag foran oss, kjenner jeg at jeg nesten drukner. Du skjønner, jeg er så vant med å bruke en time fra jeg står opp til jeg har begynt på frokosten, jeg, eller tre timer for å mobilisere meg til å dra ut døra. Så alt dette potensialet gjør meg helt svimmel av... ja, hva da, egentlig?
Men vent, ikke gå! Jeg er så glad for at du er her, og for at du jagde likegyldigheten på dør. Den grå, flate, energisugende likegyldigheten som har tappet meg for energi og fortalt meg om mitt manglende egenverd så altfor, altfor lenge...
Jeg vil gjerne du bor her en stund, for jeg trenger deg virkelig. Så hold ut med meg. Selvom du kanskje synes jeg er litt kjedelig når jeg for tredje gang på ei uke takker nei til sosialisering. Ikke fordi jeg, eller du, misliker mennesker,, men fordi vi trenger stillheten på samme måten som å holde kroppen i aktivitet. For den gode stillheten gjør deg sterkere, og jeg trenger styrken din.
Vær her med meg i smil og latter med gode venner og på rolige filmkvelder i eget selskap. Motiver meg til husarbeid, turer i marka og til å ta andre gode valg som gjør meg bra. Kjemp med meg, på styrketreningen i nåtid og mot spøkelsene i fortid.

En dag, skal vi vinne!

Jeg velger

Dette er kontrastenes og valgenes tid.

Jeg vil gjemme meg på et mørkt og trygt sted der ingen kan se meg, men trosser frykten og drar på langweekend til steder som bærer på vonde minner, og glimtvis slipper jeg maska og viser verden en flik av mitt sårbare selv.
Jeg klamrer meg til maten som min beste venn og verste fiende i en og samme skikkelse, og vil ikke gi slipp for alt i verden. Like fullt drar jeg på kostholdsveiledning og snakker åpenhjertig om vår usunne symbiose i fortid og nåtid.
Og aller helst vil jeg late som jeg ikke er det minste synshemma. Dra på treningsgrupper alene til kroppen er ei spent stålfjær og viljen en tynnslitt gummistrikk. Men tar heller grep for å slippe et nytt menneske inn i livet mitt. At jeg skulle velge å ansette en MANNLIG personlig ledsager, var nærmest utenkelig for under en uke siden, men nå har det altså skjedd...

Kaos og kontroll; Stagnasjon og framgang; Paralyse og viktige valg; alt ser ut til å gå hånd i hånd. Uten at jeg riktig forstår hva som skjer.

Mauren

Jeg er i det tenksomme hjørnet idag. Veldig til stede og veldig langt borte på samme tid. Av en eller annen grunn tenker jeg på Mauren, det diktet til Inger Hagerup. Skulle ønske jeg var litt mer som den.


"Liten, jeg? Langt ifra. Jeg er akkurat stor nok", sier mauren.

Jovisst er jeg liten, tenker jeg. Ofte vil jeg ikke være liten. Vil ta del i hele verden med hele meg og vite hvem jeg er.

Men noen ganger er jeg så liten at alt jeg trenger er at noen skal holde om skuldrene mine, tørke tårene og vise meg at verden er trygg. Ikke nødvendigvis i ord, men i enkle handlinger. Som å la meg hjelpe til når enkle ting skal gjøres inne og ute. Tålmodig forklare når jeg trenger det og ellers la meg i fred. La meg følge etter i eget tempo. Og kanskje viktigst, være rolig med meg, for meg. For jeg har ikke riktig lært å regulere det der alene, skjønner du. Vær så snill og ikke bli sint fordi jeg er redd.

For jeg kan bli så redd for å være liten at jeg blir enda mindre, og alt jeg vil er å gjemme meg, et sted der ingen kan nå meg. Under kuledyna, i ei hytte av puter og pledd, i bøkene og musikkens verden eller langt, langt borte i mitt eget hode. Adgang forbudt. Bank gjerne på og spør om jeg vil komme ut, for her er det nesten litt for trygt. Men vær tålmodig. Jeg prøver bare å lage meg en ramme rundt meg selv så jeg ikke forsvinner.


Mauren fyller seg selv helt, "på langs og på tvers, fra øverst til nederst". Jeg er ikke alltid så heldig.

Jeg kan bli så liten at kroppen blir som et tomt skall hvor jeg selv svever vektløs rundt inni mitt eget kosmos. En slik tomhet må fylles med noe. Alene blir det gjerne store mengder mat. I andres selskap "blir" jeg de andre. Som var jeg en finstilt radioantenne, tar jeg inn følelsene til allle rundt meg. Ofte uten å merke det selv, og følelsene blir dermed mine egne. Det blir vanskelig å vite hva som er meg og hva som er deg, og spør du meg hva jeg vil, vet jeg ofte ikke. Det er slitsomt. Uendelig slitsomt.

Men kroppen har jeg kontroll på. Eller rettere sagt, jeg merker omgivelsene rundt kroppen. Bråstopper bare milimeter før jeg går på ei dør, men kan slite med å vite om jeg er trett eller sulten. Derfor er det trygt å kjenne tingenes form under fingertupene, så jeg vet hvor jeg er.

Gi meg tid og rom til å la hendene få kikke på og bli kjent med teksturen i en trestamme i mange, lange minutter mens ørene lytter til sangen fra bølgene og vinden. Da blir jeg trygg. La meg løpe barbent over fuktige terrassebord mens lukta av jord og lyng og mose får neseborene mine til å nynne av velvære. Kaste jakka og strekke de t-skjortekledde armene i været, så sola og regndråpene kan kjærtegne dem forsiktig og minne meg å at jeg er her og jeg er jeg. I en levende kropp som er min og bare min. Da kan jeg vende tilbake til meg selv igjen, i akkurat passe størrelse.






"Er du større enn deg selv, kanskje?"

Ja, mulig det. Når gapet mellom den jeg er utenpå og inni blir for stort. Når ordene og fornuften blender og fortrenger slik at andre ikke får se det lille og sårbare jeg bærer på. Men kansje er jeg akkurat passe. For midt i alt splittelse og kaos er jeg fortsatt meg selv.


Og kanskje likner jeg mer på mauren enn jeg tror, som har hatt styrke gjennom så mange år å bære vekten av et helt liv.