Farvel, farmor

På mandag reiste jeg sørover for å ta farvel med min gamle farmor som jeg knapt har sett på altfor mange år. Siste gang hang demensens tåkeslør mellom oss, men en varm stråle av gjensynsglede åpnet en rift stor nok til at blikk og hender kunne møtes. Gjensidige smil og varme. Det var over to år siden, og nå, nå skulle det aldri skje igjen.

Bare minnene står tilbake. Fra for lenge siden, men også denne dagen hvor fortid møtte nåtid i en vakker og medmenneskelig avskjed

Jeg minnes de to som sang sine modige toner med personlig preg. Sang seg rett inn til hjertet mitt, fordi musikk er et språk som ikke trenger noen annen forklaring.

Jeg minnes prestens ord, som plutselig inneholdt linjer fra "MIN" sang: Gabriellas Song, og hvordan hjertet mitt åpnet seg i sorg og fortvilelse over alt som ikke ble. For akkurat denne sangen, drømte jeg om å synge for henne som lå der. Vise henne at jeg er i ferd med å lære meg å leve uten frykt. Paradoksalt nok var jeg for redd til å gjøre det, og det ble med drømmen.

Å høre detaljer fra et langt, innholdsrikt liv, og få en følelse av å bli kjent med et helt nytt menneske jeg gjerne skulle ha møtt før det var for sent.

Den ru følelsen av kistehåndtaket minnes jeg, mens vi gikk sakte nedover kirkegulvet med verdighet. Ut i de gylne høstfargene som så ut til å gløde litt ekstra til ære for hun som lå der. Så ydmyk og takknemlig var jeg. Redd, men samtidig trygg. I sorg, men samtidig glad for å få delta i denne siste, verdige stunden. Alle alene på sett og vis, bærende på våre egne minner, tanker og følelser. Samtidig sammen om å bære henne, denne aller siste ferden på jordens overflate.

Senere, alle klemmene og de oppmuntrende ordene mens jeg sto der midt i stormkastene fra mine egne følelser. Følelser som bare ville ut og opp blant tretoppene i gravlunden. Røske og rive ned alt høstløvet i kaskader over folkemengdene der nede. Men så skjedde ikke. Mennesker som så kampen min og brydde seg, Holdt om kroppen min. Holdt fast sjela mi, så den ikke forsvant et sted dit ingen kunne nå meg.

En tung dag. Men også en dag med verdighet og medmenneskelighet. Som viste meg at tross smerte som var og smerte som er, tross brokete liv og såre minner, så finnes det andre krefter der ute som bygger opp i stedet for å rive ned.

Takk!

Kroppsminne og et hjerte på krigsstien

Jeg trodde jeg var klar. Klar til å ta del i noe sunt og normalt. Klar for et barn av nåtidens tegn påtrygghet. Så glad for endelig å våge åpne hjertet mitt for denne enkle symbolhandlingen.

Helt til det ordløse språket forteller sin historie.
Kroppsdeler som prøver å dovne bort.
En mage som fylles av angst.
En følelse av å ha gjort noe forferdelig feil. Noe utilgivelig.
En historie fra for lenge siden.

Og jeg blir sint. Eitrende sint. Ikke på kroppen som gjør som den gjør, eller følelser på avveie. Nei jeg blir sint på at noen kan ødelegge et menneske slik. Så lille meg mistet grensene og tryggheten, og store meg ikke en gang kan gi en uskyldig nattasuss uten å innhentes av fortiden. På alt jeg mistet og alt jeg går glipp av, takket være et menneskes feiltrinn.
SINT, SINT, SINT!

Ennå makter jeg ikke bli sint på han som bor blant fortidens skygger. Ikke helt enda. Men tro meg, det er et spørsmål om tid før jeg blir alvorlig forbanna, og da, da blir det bråk!

P

Å se seg selv utenfra, innenfra

​

Jeg ser på bilder. Bilder som vekker minner. Minner jeg ønsker var gode, men ikke var så gode likevel. Derfor flyktet jeg. Fordi jeg fryktet skammen, og jeg skammet meg over frykten.

Men nå ser jeg på bildene. Mens jeg venter. Venter på kroppens ordløse språk. Holder fast på bildene, mens kroppen forteller.

Det er som å se seg selv på en film. Innenfra, og ut, og så inn igjen. Fordi filmlerretet er meg. Men, jeg er ikke filmen.

Jeg er her, nå. Ser på bilder fra en tid tilbake. Kjenner følelser med røtter en tid tilbake. Samtidig vet jeg at disse følelsene erfares akkurat her, akkurat nå. De er verken hele fortiden, nåtiden eller fremtiden, men fortsatt viktige. Det må jeg bare akseptere.

Så jeg holder de fast. Ikke hardt og kontrollerende, men med ro og og varsomhet. Lyttende. Så, sakte, men likevel raskere enn jeg ventet, blekner de. Sakte slipper jeg taket. Ser hvordan de driver bort som skyer på himmelen. I visshet om at de ikke har forsvunnet for godt, men at deres makt over meg har bleknet.

Kanskje kan jeg en dag se på bildene, og gi rom for andre detaljer, andre nyanser. Det ville vært fint.

Store drømmer, egne veier

Et innlegg som egentlig skulle legges ved to bilder på Facebook, men pga en viss ordflom, legges det her i stedet. Bildene som refereres til får jeg dessverre ikke lagt ut pga tekniske utfordringe.

Wow, for et år, og for en vår! På den ene siden er jeg så tom i hodet at jeg nesten ikke orker tanken på å skrive noe mer enn disse meningsløse setningene. På den annen side skjer det nok til at jeg kunne fylt om ikke ei hel bok, så hvertfall et ukjent antall kapitler med betraktninger rundt ting som skjer. Men jeg skal prøve å få sagt noe. Fatte meg i korthet, samtidig som jeg får fram essensen.

Bildene under viser meg i to ganske ulike situasjoner fra de to siste ukene. To hendelser som har betydd mye for meg av den enkle grunn at de representerer mål jeg har jobbet mot og drømmer jeg har hatt, kun for min egen del.

Det første bilde er fra siste søndagen i mai, da en stor og viktig drøm gikk i oppfyllelse: jeg fikk stå sammen med den fine gjengen i Charlottenlund Gospelkor og synge Gabriellas Song foran publikum. Å få synge en av de sangene som har betydd mest for meg, sammen med gjengen som har vært et av mine tryggeste holdepunkt i tilværelsen det siste året, gjorde meg både ydmyk og takknemlig, og kan egentlig ikke beskrives med ord. Å trosse både prestasjonsangst, skam og mindreverdighetskomplekser så til de grader at jeg til og med investerte i et par sangtimer der både stemme og kropp fikk kjørt seg, er noe jeg aldri ville tiltrodd meg selv to år tilbake. Men jeg gjennomførte.

Det andre bildet er fra i går da jeg akkurat hadde passert mål på mosjonsløpet Jentebølgen for første gang sammen med min assistent, etter å ha jogget så mye som det var mulig av løypa, og det etter kun noen ukers sporadisk utprøving av løping med ledsager. Å avansere fra mine første, spinkle forsøk på minuttsintervaller, til gårsdagens jogging i slalåm på brostein og over skrå gressbakker for å passere hordene av ruslende damer, ble et synlig bevis  på hva tålmodighet, stahet, mestring og en god dose humor kan utrette.

Felles for disse to milepælene, er at det er ting jeg har gjennomført primært for min egen del. Vel, så var halve moroa med å løpe med ledsager å knekke kommunikasjonskoden. Ikke minst så ville ikke gleden ved å synge Gabrielles Song vært nær halvparten så stor om jeg sto der alene, uten korets støttende stemmer i ryggen. Allikevel gikk jeg inn i det, ikke bare av eget ønske, men på eget initiativ.

Det var mitt valg å hoppe i det og vise assistenten min den tillit det er å være ledsager. Det var mitt mot som fikk meg til å trosse både skam og mindreverdighetskomplekser og stille mitt sjøre, livredde og livskraftige hjerte til allment skue under konserten med koret.

Men det har kostet. Mer enn jeg har villet innrømme. Ikke bare tid og resurser brukt på å jobbe mot et mål. Også alle rundene med angst, selvforakt og dårlig samvittighet for at jeg for kanskje første gang i livet, helt og fullt jobbet mot mål som bare var mine, og dermed hadde mindreoverskudd til verden rundt meg. For jeg burde jo være mer sosial; burde være mer meddelsom; burde, burde burde... 

I skarp kontrast til dette, eller kanskje ikke, opplever jeg nye sider ved å være i relasjon som både er smertefullt, ulidelig skremmende og forvirrende. Men mest av alt vart og sårbart på en ny og fin måte. Men det er en annen historie.

For nå er jeg sliten, igjen. Skikkelig inn til margen sliten. Av å dras mellom sulten på menneskene, livet og eventyrene, og behovet for åsnke sammen i stillhet og la verden falle på plass rundt meg. Mellom behovet for å følge mine egne veier og ønsket om å være der for alle rundt, men ikke strekke til.

Så til de som måtte synes jeg er litt i overkant av og på og ukontaktbar i disse dager: Det stemmer nok, og jeg beklager! Dere er ikke glemt. Jeg må bare få litt balanse i livet

Sjeletoner

– om å synge seg fra nåtid til fortid og tilbake.



Jeg synger igjen, og jeg elsker det.

Tonene stiger fra det innerste i meg, sjela, kjernen, til de ytterste grensene i kroppen. Kroppen som også er en del av meg.
Sangen binder meg sammen, kropp, sinn og sjel, så jeg blir et helt menneske.
Musikken lar meg reise gjennom tid og rom, og vekke til live den jeg en gang var.
Det verste er at jeg tror jeg liker det. Kanskje...

Med koret deltar jeg på seminarer, to helger på rad, faktisk, og jeg får kjenne at jeg vokser.

Først sammen med to andre kor og en av byens mest kjente, klassiske kordirigenter.
En i mengden. Pust,  oppmykning og hodeklang i fokus. Kroppen faller til ro, slapper av.
Røtter av trygghet graver seg ned i underlaget, og sjela flyter med pust og toner, fra nederst i tærne, opp gjennom magen, brystet og ut gjennom bakhodet. Blir ett med de andre stemmene som samles i en harmonisk, klangfull enhet.
Her, i dette runde, åpne rommet av sølvskimrende klang har jeg alltid hørt til. Fra de tidlige barneårene, sammenkrøllet og trygghetssøkende foran høyttaleren med ørene fulle av renesansemusikk. Til timene i Nidarosdomen, der tonene kunne gi vinger til livets smerte og la den fly fritt under steinvelvingen, mens jeg søkte tilflukt i de kappekledte rekkene.

En uke senere er det bare oss i gospelkoret og en sangpedagog, med en helt annen tilnærming til kunsten å synge.
Detaljert kroppsbevissthet. Fra tunge, gane og stemmebånd, ribbein og mellomgulv og ned gjennom hoftene.
Finne gospelsounden og synge med trøkk. Helt fra magen og opp gjennom brystet. Rope ut tonene i utadvendt samstemthet.
Og jeg oppdager ropet... En forbuden frukt jeg aldri så nytten av.
Ropet med en grense i seg. Et klart og tydelig NEI!
Men for hva?
Under huden er det noe som våkner og begynner å kravle. Noe som vil bort fra denne virkeligheten. Denne ekle kroppen som ikke vil gi seg med å være her, så til stede og levende...

Og i dag kom en liten solstråle av en treåring som vekket det innerste av det indre. Min lyshårede lille steniese som elsker å synge.
Sammen synger vi, solstrålen, mamma og jeg.
Jeg synger høyt, og med en så dyp, ektefølt inderlighet jeg trodde var glemt for alltid.
De gamle barnesangene hjemmefra og fra barnehagen, triller ut på løpende bånd, som glitrende klinkekuler og fargesprakende sprettballer. Tekster, melodier. Alt sitter. Alt kommer tilbake. Fra sanglekene med sine faste, trygge regler, til å gynge på huska i hagen og le fyrdefullt mens de voksne synger.
Gylne perler, som blir til fyrlykter som lyser opp fortidens skoddebanker.
Jeg er voksen. Jeg er liten. Alt på en gang. Ikke fragmentert og splintret. For alt lever i meg samtidig. Som en enhet som kan romme både det voksne og stødige og det oversette, men livskraftige barnet.

Latter og gråt, smil og tårer. Trygghet og en dyp, dyp redsel. Det er så godt å være hel! Så vondt å ikke slippe vekk. Så altoppslukende spennende og overveldende å være våknet av dvalen. Men nå som jeg har oppdaget livskraften som alltid var der bak sløret av beskyttelse, vil jeg aldri slutte å synge!

Oh happy day! Veien inn i musikken og meg selv

Siden begynnelsen av januar har torsdag vært min favorittdag i uka. Den dagen som har holdt meg flytende, uansett hvor stormfull tilværelsen ellers måtte være. Det er nesten så jeg tør påstå at jeg lever for torsdagene. Rettere sagt for de to og en halv timene jeg får tilbringe sammen med den trivelige gjengen i det lokale gospelkoret.

Det er like over nyttår en mørk og hålkete torsdagskveld, og jeg står i døra inn til kirkerommet som befinner seg et lite femminutt hjemmefra. Mens magen min danser en slags skrekkblandet frydefull krigsdans, trer jeg inn i noe som synes som et inferno av latter, vennlighet og takhøyde. Jeg føler meg velkommen som jeg er, og merkeligst av alt: det er ikke skummelt. Så begynner sangen, og fra første tone er det som jeg er i en helt annen verden. Musikken fyller meg opp og tar meg med. Til et sted så midt i her og nå som det er mulig å befinne seg. Samtidig så langt, langt borte at alt annet enn dirigenten og sangerne forsvinner. Bare spør assistenten min, som sikkert måtte gjenta seg selv minst fire ganger for at jeg skulle forstå hva hun sa. Men jeg synger igjen! Skaper noe. Er en del av en større sammenheng. Og noe, jeg vet ikke helt hva, er forløst inni meg. Noe som bare har ventet på å få våkne til live igjen.

Uka etter er jeg der igjen, ytterst på stolen, sprekkeferdig av forventning. Vi lærer en ny afrikansk gospel. Synger ord på et språk jeg ikke kan, mens rytmene pulserer gjennom kroppen så jeg nesten ikke klarer sitte stille. Jeg er et eneste stort lykkelig skrik, holdt i sjakk av takt og toner.

Hjemme virrer jeg rundt meg selv som en duraselllkanin med koffeinsjokk. Fylt til randen av lykke. Nei, ekstase! Hvor kommer all denne energien fra? Jeg vet ikke, og ikke hvor jeg skal gjøre av den heller. Fanget i en malstrøm av drømmer om alt jeg ønsker å få til sammen med denne herlige, trygge gjengen i koret, mister jeg nesten pusten og blir ør og søvnløs. Helt til livskraften blir så stor at jeg bare vil gjemme meg. Enn at noe så godt kan føles så vondt...

Men jeg gjemmer meg ikke. Ikke på torsdagene, hvertfall. Enten topplokket er så fullt at jeg sliter med å følge en normal samtale, jeg pådrar meg tidenes vondeste kink i nakken, eller angsten gjør sitt beste for å kvele både stemme og mot. Korøvelsen er hellig.

I kveld var jeg der igjen. En kveld fylt med mestring. Da jeg turte smile åpent og vennlig til noen jeg ikke kjenner så godt. Lo høyt og hjertelig sammen med de andre. Kjente den gode, trygge, ikke så ekstatiske, men like ekte gleden over å merke at noen av melodiene sitter bedre enn for en uke siden. Hjemme igjen, kjenner jeg på den litt uvante følelsen av helhet. I både kropp og sinn, på langs og på tvers, fra øverst til nederst. Alt er akkurat passe, liksom, og mer enn det krever jeg ikke heller.

Jeg gleder meg alt til å fortsette denne oppdagelsesferden! Til nye toner, nye mennesker og nye sider av meg selv :-)

Foto: pixabay.com

Kjære kjøttmeis

Du som sitter ute i toppen av et tre og synger for meg. Ikke at jeg er så innbilsk at jeg tror du synger for meg personlig akkurat, men likevel.
Du nede i dalen utenfor den anonyme blokka og det enda mer anonyme vinduet mitt. Du som fant ut at i dag, så midt i februar som det var mulig å komme, i dag var dagen du skulle slå deg ned for å kringkaste ditt velkjente budskap.
Takk!

For i denne anonyme blokka bak dette anonyme stuevinduet sitter jeg, og prøver å late som jeg ikke fins.
Ut vil jeg, bør jeg, tenker jeg. Men en jernklo av mørke holder meg tilbake.
Være der mennesker er behøver jeg, ønsker jeg, lengter jeg.
Men jeg får ikke lov for mitt indre.
Tenk om noen ser hvilket forferdelig, motbydelig, ynkelig menneske jeg er?
Nei det er best om min eksistens forblir usynlig.

Så kommer du
Syngende på dine små, enkle toner.
Igjen og igjen.
En velkjent stemme midt i stillhetens inferno.
En vennlig påminnelse fra verden der ute.
Et lysstreif av lyd som vekker en spire av håp.
Opp fra dvalen, dypt nede i fortidens dype daler, der vintermørket rår.

Illustrasjonsfoto: pixabay.com

Jeg løfter hodet.
Og oppdager til min store forundring at selv om verden er grå, er den også lys.
Selv om det er vinter fins det streif av vår,
og trass i angst og mismot er jeg full av kraft.
En skjør, men samtidig sterk flamme av lykke brenner der inne.
Så sterk er den flammen, at jeg blir redd, og vil gjemme meg igjen.
Men jeg løper ikke. Blir bare værende en liten stund, så lenge jeg klarer å hvile i tonene dine, og så går jeg rolig videre.
Med en visshet i meg om at vi vil møtes igjen.

Derfor lille kjøttmeis, fortsett å synge! Vent på meg der ute i det grå senvinterlyset. Vær der og send dine toner ut over glisne løvtrær og tilfrosne bekker, opp til mitt anonyme vindu. Til jeg igjen tør la meg gripe av din enkle sang. Jeg kan ikke lete etter deg, skjønner du.
Om jeg søker for iherdig, blekner magien, og lar jeg lykken fylle meg, blir jeg altfor redd.
Men om tonene dine bare får komme til meg som et tilfeldig lysglimt en grå vinterdag, har vi sammen kraft til å snu mørke til lys, og mismot til håp. Simpelthen bare ved å være til.

Mitt første og eneste nyttårsløfte

Egentlig, hater jeg denne tida på året. Den tida der alle skal bli nye og bedre utgaver av seg selv. For NÅ er tiden inne for en ny start, folkens! Alle skal bli sunnere, sprekere, flinkere. Avisoverskriftene roper mot oss fra alle kanter om trening, kosthold og hvordan etablere gode vaner. Og jeg, og sikkert mange med meg, kryper sammen bak skjermenevåre, trekker skamens mest fluffy fleecepledd over hodet og krøller oss inn i den innerste, mørkeste sofakroken mens vi venter på at hysteriet skal avta. Men i år er imidlertid noe en anelse forandret. For første gang noensinne aner jeg skyggen av et mål og en plan.

Det startet søndag morgen for en knapp uke siden. Etter en saktegående juleferie i restitusjonsmodus, etterfulgt av hverdag, en tung avskjed og til slutt, tidenes opptur i form av min første korøvelse på år og dag (som hver for seg fortjener sitt eget blogginnlegg, uten at jeg vil love noe), gikk jeg meg på en ny liten energismell. Og jo mer sliten man er, jo lettere faller man for de dårlige valgene. Resultatet var at søndagsfølelsen var både døgnvill, urven, kvalm og forspist i en kropp som føltes dvask og ekkel, innhyllet i en nummende skyldfølelse som best kan oppsummeres med ordet blæh. Så jeg lå nå der under den klamme dyna og foraktet meg selv både høyt og inderlig... til jeg plutselig fikk en slags liten åpenbaring: Jeg hadde et valg. Enten kunne jeg gjøre noe for å føle meg bedre, eller jeg kunne grave meg enda lengre ned under dyna sammen med blæh-følelsen og bare føle meg enda eklere ettersom timene gikk. Nei, så slem ville jeg ikke være mot meg selv, tenkte jeg, og før jeg egentlig hadde rukket å begripe hva som skjedde, hadde jeg trosset b-mennesket i meg og dratt til treningssenteret på andre sida av byen for å svømme, før det store flinkisrushet satte inn. Sjelden har jeg vel tatt et valg som føltes så stikk i strid med min person, som har føltes så bra!

Så hva var egentlig forskjellen, på sist søndag og alle de gangene jeg har pushet meg på trening, bare fordi jeg burde? Hva var det som gjorde at jeg denne dagen taklet å svømme midt i det begynnende søndagsrushet på treningssenteret, alene og uten ledsager, mens jeg andre dager kan føle meg helt på felgen etter bare å ha vært i garderoben, før trening? Hvordan fikk jeg til å respektere meg selv da kreftene begynte å ta slutt, på en måte så jeg gikk ut derfra med mer overskudd enn da jeg gikk inn? Uten å ha pushet meg selv opp mot makspuls, og selv om tegnene på utmattelse lå og lurte i bakgrunnen mot slutten. Jeg tror svaret er like enkelt som det er vanskelig. Min hovedmotivasjon for å gjennommføre, var vennlighet. Ikke skyld og skam, ikke jakten på resultater eller å oppfylle en eller annen norm.

Nei, bare en grunn var god nok for meg denne dagen:

Å VÆRE SNILL MOT MEG SELV.

Så der har dere mitt første og eneste nyttårsforsett. Det høres kanskje lett ut, ja til og med lettvint om man forveksler vennlighet og aksept med manglende impulskontroll og likegyldighet, men egenomsorg er ingen lett jobb, skal det gjøres på ordentlig.

Å være snill mot meg selv handler om å lytte innover, og finne ut hva jeg EGENLTIG trenger. Når det store sofadypet lokker, kan hende flykter jeg fra min egen rastløshet, og har heller godt av bevegelse. Ikke nødvendigvis så mye. En rusletur i nabolaget eller noen hundre meter i bassenget er kanskje nok. Prøve å huske at de dagene hvor alt jeg vil er å begrave meg i bøker, filmer og egne fantasier, er nettopp da jeg trenger oppsøke gode mennesker aller mest. Om så bare for en time eller to, har jeg ofte godt av å hilse på verden.

Å være snill med meg selv, er å si stopp i tide og vite når nok er nok. Selv om spinninginstruktøren gauler at vi alle har mer å gi, har jeg faktisk lov å si til meg selv at "nei, det har jeg faktisk ikke", eller kanskje "jo jeg har mer å gi, men da har jeg ikke noe mer å gå på resten av dagen". Om alt jeg orker er en yogatime eller 500 meter i bassenget, er det bra nok. Selv om det snakkes høyt og varmt om at intervalltrening og blodsmak er det eneste som teller. Det handler også om å akseptere slike dager som jeg virkelig ikke kan fordra, hvor jeg har tusen planer i hodet, men en kropp som gjør alt den kan for å fortelle hvor sliten jeg er. Sette meg små nok mål til at det lar seg gjennomføre og ta time for time, samme hvor kjedelig og møysommelig det kan fortone seg.

Å være snill mot meg selv er å ha lov til å kose seg med mat. Være bevisst forskjellen på den virkelige kosen, som å ta seg en latte med smak på kafe med ei venninne, og trøst eller flukt, når en halvkilos stratospose forsvinner på under en halvtime. Ikke telle kalorier, men bli fortrolig med kroppen og hva den trenger. Merke innenfra og ut, hva som gir umiddelbar tilfredsstillelse og hva som får kroppen til å ha det bra. Ikke tvinge fram gode følelser rundt egen kropp som ikke er der, men sakte og forsiktig forene den med hodet og tankene. Slik er det kanskje mulig å lære seg å verdsette den, en dag langt der fremme.

Sist, men kanskje viktigst, vil jeg gi meg selv stadig nye sjanser. For ja, jeg vil sprekke. Det vil komme dager fulle av nedsnakking og selvforakt, usunne vaner og passivitet. Selvfølglig vil det det. Jeg forsøker ikke være et overmenneske her. Tvert om, vil jeg forsøke å romme meg selv med alle mine gode og dårlige sider, på lyse og mørke dager, med ett mål for øyet: Å være en så god utgave av meg selv som jeg er i stand til akkurat nå.

Så gjenstår det bare å se hvor gjennomførbart det er i praksis, da... men det får tiden vise :-)

Julero

Den begynner endelig å komme nå, julefølelsen . Den gode følelsen, som jeg ennå ikke helt tør tro på at kan eksistere, men som sakte, men sikkert begynner å finne fotfeste, fordi den er min egen. Med de menneskene og tradisjonene jeg verdsetter, og selvsagt musikken, som spilller en enormt viktig rolle.

I kveld er det Julero med vokalgruppa PUST som endelig, inderlig og litt sånn offisielt har satt meg i julestemning. Foten min tramper takta helt av seg selv til friske folketoner. Harmoniene fra Et barn er født i Betlehem og Kling, o klokka, løfter seg mot taket i Vår frue Kirke, inn bak det harde skallet mitt av forsteinede desemberfølelser, og pulsen går i hvilemodus under de siste sangene. Hjertet mitt mykner. Fra sin småfrosne dvaletilstand begynner det å tine, og stille og forsiktig, åpne seg på klem.

Til sist vandrer jeg hjem etter et deilig indisk måltid. Kjenner hvordan føttene mine vasser gjennom våt, men HVIT snø som drysser ned over den julerøde boblejakka, mens stokken lager slangemønster blant fotavtrykkene på fortauet. Det hele fyller meg med en slik stille, barnlig fryd.

Jeg vil ta vare på dette øyeblikket. Denne rødkledte jenta, vandrende i snøen, fylt til randen av vakre juletoner. Pakke henne trygt inn i ei gjennomskinnelig kule av uknuselig håp så hun ikke forsvinner. Så jeg ikke glemmer at det finnes et stille rom inni meg som bare er mitt. Der jeg har makt til å skape min egen desember, jule- og adventstid. Ja, mitt eget liv. Bortenfor en brokete fortid og samfunnets statusjag. Skape gode minner, for meg selv og sammen med de som betyr noe for meg. Finne ikke bare julero, men også sinnsro resten av året, og bli trygg på den jeg egentlig er.

Jeg tror det må bli mitt høyeste ønske for desember i år. At alle jeg kjenner skal finne dette stille rommet inni seg selv, om så bare for et sekund her og et minutt der. Eller om en slik trygghet synes uoppnåelig, finne noe som gjør desembermåneden og jula litt lettere å komme seg gjennom, samme hva. Og at vi alle må bli flinkere til å ta vare på både oss selv, og hverandre.

De usynlige overgrepene

Dette innlegget skulle jeg egentlig publisere i går, på verdensdagen mot incest og seksuelle overgrep, men pga litt tekniske problemer gikk det dessverre i vasken. Men her kommer det. Det skumleste og åpnesteinnlegget jeg noen sinne har skrevet her inne, som jeg har villet skrive lenge, og plutselig bare visste fra langt inne i sjela et sted, at jeg var klar til å formidle.

Til slutt vil jeg bare få advare om at dette kan være sterk og vond lesning for enkelte. Spesielt teksten innenfor stjernemarkeringen.

I dag er det den internasjonale dagen mot incest og seksuelle overgrep. En dag hvor et svært tabubelagt tema skal løftes fram i lyset. Tales ihjel, ikke ties ihjel. Selv har jeg tiet lenge, men i dag vil jeg snakke.

 Jeg vil snakke om noe som får meg til å skamme meg over meg selv og min historie. Som får meg til å tenke jeg er en feilvare, selv blant andre overgrepsutsatte. Jeg vil fortelle om de usynlige overgrepene. Det som kanskje ikke ser ut som overgrep på overflaten, men er det likevel.

"Hva er seksuelle overgrep? Det er for eksempel når noen tar deg på tissen uten at du vil det. Eller at noen tvinger deg til å ta på andres tiss.
Slik som dette har jeg lest på flere nettsider om overgrep som er beregnet på barn."
Jeg leser. Jeg tenker, og barnet inni meg protesterer.
Det er ikke meg de snakker om.
Noe slikt har aldri skjedd meg.
Jeg kan vel ikke ha opplevd overgrep, da.

Men i så fall, hvorfor kan kroppen ennå, så mange år etter, bli til en følelsesløs, vektløs ting når noen vil ha en klem?

Og hvorfor blir jeg stadig så kvalm av å se kjærlighetsscener på film? De scenene med den innledende flørtingen og kjærtegnene, like før lyset slukkes og lerretet går i svart.

*****

Noen sa det til meg da jeg var liten,

at å bli tatt på kroppen der og der, sånn og slik, det er ikke lov i Norge.

"Men det VI gjør er noe annet, noe fint, og hvertfall IKKE overgrep."

Og så kom hendene. De varme hendene

På kroppen min, som nesten sluttet og eksistere.

Bare hodet var igjen,

som et vitne til stemmens sannhet.

Og leken som sprang ut av trygghet og hengivenhet, ble noe annet. Noe farlig.

Ikke brutalt, rått eller smertefullt.

Jeg ble ikke en gang tatt på de mest forbudte stedene.

Men like fullt føltes det hele som en farlig drøm, der alt var feil.

Men det var ikke overgrep... det visste jeg bare

Blind som jeg var for stemmens makt. Som sa det var rett og naturlig. Hvor fint det var, det vi gjorde.

Så mye makt hadde stemmen, at jeg sa jeg var med på det. Fordi jeg trodde det var sant...

Så hvorfor føltes det så feil? Og så feil at det føltes feil, når det skulle være fint.

*****

Incest. Jeg smaker på ordet og kan ikke tro på det. Men jeg prøver. Prøver å si til meg selv at jeg var bare et barn. Et barn som søkte vennlighet. Som alltid gikk på tå hev mellom rødglødende sinne, isnende forakt, kvelende avmakt og altoppslukende kjærlighet. Et barn. Som trodde alt vondt var min feil, og bare ville gjøre det godt igjen, i jakten på å bli sett som den jeg var. Prisgitt den jeg var nær, som andre barn. Programmert fra naturens side til å stole på mine nærmeste, og dermed så altfor lett å manipulere.

For noen år tilbake fikk jeg spørsmål om hvordan man kunne ha fortalt meg om seksuelle overgrep, på en måte så jeg forsto hva det var som skjedde med meg. Et vanskelig spørsmål jeg har tenkt mye på, og forgjeves forsøkt å finne ut av. Jeg har lett blant all slags infomateriale og overgrepsdefinisjoner, og stort sett endt opp med å tvile på meg selv. Helt til jeg kom over et innslag på Supernytt der Kripos forklarer hva overgrep er. Selv den lille jenta som sitter fast inni meg og tror nåtid er fortid, kunne godta den. Denne v ideoen og liknende innslag, kan du se her.

Jeg skulle ønske jeg forsto det før. Jeg skulle ønske alle barn forsto det. At de fra de var ganske små, kunne lære om kropp, følelser og seksualitet. Ikke bare om romper og tisser og hva som er helt forbudt for andre å gjøre, men også om gråsonene. Om god og dårlig berøring og om grenser. At det er en forskjell på å gi en klem og en nattasuss, og om noen gjør noe med deg som føles rart og feil. Ingen har lov til det, uansett.

I dag er det den internasjonale dagen mot incest og seksuelle overgrep. En dag jeg vil bruke på å gi en stemme til den som har vært i tvil om sin egen historie, og som lever i fornektelse. Jeg vil vise at overgrep kan ha mange former og uttrykk. Noen er vonde og voldsomme. Andre er bleke, forvirrende og nesten usynlige. Kanskje til og med tilsynelatende normale. Et spekter av hendelser, som alle kan være svært ødeleggende.

Jeg vil også heie på alle barn der ute som går gjennom det samme. Enten de føler på frykt, skyld, skam eller avmakt, eller kanskje ikke forstår hva de føler. Dere er alle like mye verdt, uansett bakgrunn!

Kanskje skal jeg prøve å heie på meg selv også? Hvis jeg klarer...

Reisen til Harry Potters univers - en svært personlig beretning

Tenk at det er en måned siden nå. Siden jeg våknet i otta med tusen sommerfugler i magen, og brukte over en time på å pakke ryggsekken til noe som føltes som en hel ekspidisjon, som i virkeligheten bare lå fem kilometer unna. Og at jeg et lite døgn senere kom sjanglende ut i det grå morgenlyset i halvørska med et glis om kjeften, rusa på søvnmangel og en slags forvirra lykkefølelse. På en måte er det som jeg tror det var i går, og samtidig som det er en hel evighet siden, at vi, to gode venner, var på Harry Potter-maraton på den lokale kinoen. Ganske så spontant, kanskje mot bedre vitende har jeg tenkt, både før og etter. Men hjertet mitt har snakket sitt tydelige språk: dette var det eneste rette. Hvorfor, er det sikkert mange som lurer på, og egentlig trenger det ikke forklares eller forsvares. Tross alt var vi flere hundre andre like gale/helfrelste, som var der. Men for meg handlet det om noe mye større enn å være blodfan. Det var en reise jeg trengte å ta, som en hyllest til universet som lenge fungerte som et trygt tilholdssted for meg. En livbøye i en stormfull tilværelse.

Første gang jeg virkelig lot meg fange av J.K. Rowlings univers var jeg 15 år. Jeg hadde alt fått dyttet på meg en engelsk paperback av førsteboka, uten at det tente den store gnisten; mine engelskferdigheter var mildt sagt haltende. Men etter påtrykk fra gode venner, ga jeg boka en sjanse til. Denne gangen som lydbok, lest av Torstein Bugge Høverstad, og stemmen hans var alt som skulle til. Karakterene fengslet meg, den magiske verdenen var fascinerende og slutten så ulidelig spennende at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Ennå husker jeg presis hvor jeg satt i barndomshjemmet mitt mens jeg holdt pusten under de siste dramatiske scenene. Og etter det gikk det bare en vei :)

Harry Potter kom inn i livet mitt i en tid der jeg hadde stort behov for trygghet. Det var en turbulent fase. Jeg hadde nettopp begynt på videregående, men skulle snart slutte fordi jeg skulle i behandling. Mamma hadde flyttet ut hjemmefra og jeg var midt i en kamp for å bryte med pappa. Stadig lengtet jeg bort, og dermed var det nok noe veldig befriende i det barnlig uskyldige og ukompliserte universet der  kampen mellom det gode og det onde var så uttalt. At Harry vokste opp under tøffe kår, men så kom til et sted der han ble sett og verdsatt, hadde nok også sin tiltrekningskraft. Kanskje var det håp for meg også?

Neste betydningsfulle møte mellom meg og Potter skjedde i jula, bare noen måneder senere mens jeg var i behandling. Midt i den verste jula noensinne, som jeg ikke akter å utdype i bloggen på nåværende tidspunkt, kom Harry Potter og Fangen fra Azkaban som julegave, og denne gangen snakker vi virkelig om at det var en livbøye jeg klamret meg til for alt det var verdt. Når søvnen glimret med sitt fravær kunne jeg flykte inn til vennlige magilærere, desperanter (som kunne bekjempes med en trylleformel i motsetning til mine egne mareritt), , magiske kart, hippogriffer og animager (åh, som jeg drømte om å kunne skape meg om til et dyr selv). Ikke minst, til et plott som tok flerfoldige overraskende krumspring enn jeg kunne forestille meg.

Kort tid etter hadde vi den trykte utgaven av bok fire, Harry Potter og Ildbegeret, i hus, og det ble raskt vinterens store høytlesningsprosjekt for mamma og meg. I en tid da tilværelsens rystelser like gjerne kunne ført oss fra hverandre, ble høytlesingen en bro over avgrunnen mellom oss. Hver gang hun kom på besøk leste hun for meg, ofte lenge ut over oppsatt besøkstid, og så fortsatte vi når jeg, ofte ganske så motvillig dro hjem til henne i helgene.

Etter dette har bøkene fulgt meg trofast gjennom mange år. Først på norsk, og siden på engelsk, med Stephen Fry sine ypperlige tolkninger.  Aldri betød de vel så mye for meg som i den første, kritiske fasen av livet, men de har alltid vært der. Som en gammel, halvt hemmelig venn jeg kunne regne med i tykt og tynt. Samme hvor overveldende, kaotisk og skremmende verden fortonte seg, på Galtvort blant Potter og vennene var jeg alltid trygg.

Med tiden kom også filmene. Noen, særlig de første, snakket til meg gjennom den samme trygge stemningen som jeg fant i bøkene. Andre filmer avvek for mye fra handlingen eller minte meg for mye om min egen rotløse ungdomstid. Dessuten gjorde det ofte svært vondt å se de på kino sammen med andre. Det føltes, selv om ingen kunne ane det, som om de andre fikk se mitt hemmelige tilfluktsrom, og jeg følte meg dermed avkledd og sårbar. Og ja, mange av filmene har surret og gått på repeat på dvd-spilleren min, men da nærmest som en guilty pleasure, en virkelighetsflukt jeg måtte skjule for omverdenen. Slik ville jeg ikke det skulle få fortsette!

Derfor var det med en underlig slags forventning jeg møtte opp på kinoen denne torsdagen. Jeg både gledet og gruet meg. For det fullstendig åpenbare, å potensielt tilbringe så mange timer på en kino. Hvordan ville vi overleve rent mentalt? Hvilken tilstand er man i etter å ha sett åtte filmer av 2-3 timers varighet hver, på lerret og med full trøkk på lyden? Ikke minst var jeg spent på hvordan det ville bli å dele en slik opplevelse med noen andre. Ville jeg kjenne på den samme skammen, den samme følelsen av å være blottlagt som før?

Jeg har ikke så mye å si om selve filmopplevelsen i seg selv, annet enn at jeg angrer ikke et sekund. Selv om jeg fortsatt synes vi, og da særlig jeg som den store pådriveren for å stå løpet ut, var passe gale. Men det ble en fin opplevelse. Fint å sitte der sammen. Utveksle en og annen kommentar underveis, men stort sett bare være stille. Trygt at vi var to, som kunne få hverandre ned på jorda igjen i de korte pausene, og passe på slike elementære ting som frisk luft og mat. Sterkest var imidlertid følelsen av å være 100 prosent til stede, samtidig som jeg var fullstendig oppslukt av kinomagien.  Helt og fullt på plass i kropp og følelser. Vel var vi i en boble utenfor virkeligheten, men til forskjell fra før kan jeg nå minnes det hele. Hva som fikk meg til å gråte og le. Kanskje fordi jeg for første gang var i den bobla med HELE MEG.

Lenge trodde jeg denne dagen skulle markere et vendepungt, et slags farvel til J.K. Rowlings magiske univers. I stedet er det mer som starten på en ny epoke, hvor barndommens avhengighet er byttet ut med noe annet jeg kan vedkjenne meg. Jeg kan minnes de gode stundene med stor glede og søke tilbake dit for kosens skyld, kanskje aller helst sammen med andre, uten blygsel.

De som har holdt ut til slutten av dette innlegget, all ære til dere, har nok skjønt at dette er et veldig personlig, vemodig og viktig tema for meg å skrive om. Det gjør det vanskelig å vite hvordan jeg skal avslutte. Så jeg vil bare runde med å si takk.

En stor takk til hun som holdt ut sammen med meg alle disse timee, og gjorde det hele til en så fin og trygg opplevelse. Høyytleseren som gjorde bok 4 til noe helt spesielt. Til mine gode venner som var på meg, maste og inspirerte meg til å bite på Potter-agnet og bli så alvorlig hekta som jeg faktisk ble. Takk til forfatteren som skapte et fantastisk univers og de geniale lydbokinnleserne som ga det enda mer liv og varme. Og sist, en enorm takk for at bøkenes verden finnes der ute. Som uansett hva man behøver, enten det er ei trygg havn eller nye landskap å dra på oppdagelsesferd i, kan fylle et sinn med nye bilder og tanker.

Varme hilsner fra en evig lesehest, som aldri vil bli for gammel for en skikkelig fantasireise! <3 :-)

Til stede i nuet - når livet blir for mye

Det er mye positivt med å være en fighter som ikke gir seg så lett. Som selv om det stormer i kastene, lener seg mot vinden og fryder seg over at man heller ikke denne gangen ble blåst over ende.. En positiv livsbejaer som elsker å omfavne både små og store øyeblikk, med hele sitt spekter av farger og følelser. Som stadig åpner nye dører, innover til seg selv og ut i det store, spennende og fantastiske livet.

Men av og til sier det stopp.

Når erkjennelsene fra fortid og nåtid kommer på løpende bånd. Ikke bare som tanker, men erfaringer som kan sanses fra innerst til ytterst i både kropp, sjel og sinn, alle sammen på en gang...
Og kulturopplevelsene står i kø. Så alle de fabltastiske inntryhkkene fra musikken og filmenes verden, fyller deg opp til randen med uforløst energi som bare vil sprenge seg ut gjennom armene og bena og brystet i et eneste ekstatisk, dansbart og høylydt skrik, herfra til evigheten og tilbake igjen...
Så du kan dele alt dette med de du er glad i. Alle disse menneskene som du har vært så redd for. Som du i beste fall har vært glad i i tankene, oppe i hodet, langt bortenfor følelsene, men som du i større og større glimt føler deg knyttet til. Når du skjønner at dere alle, ja du også, er mennesker, og mennesker, de trenger hverandre...
Og hver av disse erfaringene. Fra de minste, lette som snøfnugg til de som er så enorme at du knapt kan ane dybden og tyngden og bredden av de. Hver eneste en av disse erfaringene setter sitt eget unike fotavtrykk på sjela.
Samme hvor mye du øver på å finne ro i pustens dype åndedrag, og samme hvor mange ganger du stopper opp, observerer, aksepterer og gir slipp på tanker og følelser, så er de der.
I deg.
Her og nå.
I den dypeste, mens omkalfatrende forandringen du kan huske å ha vært gjennom noensinne.

Å være til stede i nuet skal gi energi, sies det, og ja, det stemmer. Men få snakker om hvor hardt det kan være. Særlig for den som har levd store deler av sitt liv i drømmeland bak en skuespillermaske av speil. Hvor overveldende livets fyrverkeri kan være for en som har funnet tryggheten i en tilstand av levende død. Og hvor fantastisk befriende og samtidig ufattelig skremmende det er å være i ett med tiden, som noe selvgående, selvbevisst. Ja, et SELV.

Derfor er det jeg elsker aller mest akkurat nå, hverdagen. Å kunne krype inn bak rutinenes beskyttende vegger og lene hodet tungt mot den svale vindusruta. Myse godmodig ut på høstens fantastiske, beroligende fargespill. I visshet om at de unike detaljene er der ute og venter på meg. Til jeg er klar for det ekstraordinære i det ordinære igjen.

Men først må jeg finne hjem til tryggheten og forutsigbarheten. I livet, i hverdagen og ikke minst, i meg selv.

Trygghet i en treningssal

Det gjør vondt i beina i kveld, og i ryggen og skuldrene.. Å komme seg ut av bilen var en liten jobb i seg selv, og trappa opp til leiligheta var ikke stort bedre. Allikevel sitter jeg her nå og er full av overskudd. Ikke det hyperaktive adrenalinoverskuddet etter å ha pushet både muskler og puls til bristepunktet, men en litt mer avbalansert og jordnær variant.
Fordi nå har jeg vært på den tryggeste gruppetreningen. Ren styrketrening. Der målet er å bli godt kjent med øvelsene og sin egen kropp, fremfor å pushe seg til man stuper, og riktig teknikk er viktigere enn høyt tempo og X antall repitisjoner. Ingen musikk eller eggende tilop. Bare to trenere som vandrer rolig rundt, svarer på spørsmål og kommer med noen små oppmuntringer av og til.
Det er rom for å puste og kjenne hvilke muskler som jobber. Både de som skal jobbe, og de som egentlig ikke skal gjøre annet enn å være der og støtte opp, men som spenner seg like fullt. det er rom for spørsmål og dyp konsentrasjon, men også for å le med sidemannen når kreftene tar slutt eller man føler seg som en 90-åring i det en prøver å sette seg på matta.
Jeg har overskudd igjen etterpå til å sitte på en benk og skravle, og til å med til å veksle noen ord og et smil med nabogutten fra leiligheten over. Fordi jeg er sånn passe sliten. Ikke for mye eller for lite, men akkurat nok til at jeg kan nyte resten av kvelden med hvilepuls.
Takkk til NBF som har fikset denne trygge treningsarenaen!
Fra en (ikke lenger fullt så) ambivalent mosjonist, med et ørlite håp om å kunne spille på lag med kroppen etter hvert. :-)

Menneskemøter - et lite sommereentyr

Fra en oppdagelsesreise en sommerdag, som ikke ble helt som ventet.

Damen ved min høyre side spør om jeg trenger hjelp. Jeg liker det ikke. Ikke i det hele tatt! Ikke at hun spør meg om hvordan det er å leve som synshemmet og kommenterer hvor flink jeg er til å ta meg fram, heller. Jeg dobbeltsjekker øreproppene. Joda, de henger der fortsatt. Kanskje hun vil ta hintet snart? Forstå at jeg ikke er en slik som snakker med fremmede på gata. Spesielt ikke i dag. Jeg har en tur å gå og en ny vei å finne. Jeg vil se verden, men ikke synes.

Men hun fortsetter å spørre like ufortrødent, og noe magisk skjer. Det er som jeg smelter, og en dør åpnes forsiktig på gløtt, inn til den sosiale utgaven av meg, som sakte stikker hodet fram. Jeg begynner å lytte. Ikke bare til ordene, men til stemmen også. Jøss, hun er da virkelig interessert, slår det meg. Øreproppene nappes ut,og når damen sier at hun godt kan slå følge et stykke fordi vi skal samme vei, er jeg plutselig ikke irritert mer. Bare... Ja, hva er jeg? Nysgjerrig? Åpen? Jeg vet ikke helt, men at det er en følelse jeg liker, det vet jeg.

Så vi rusler i vei langs kafebord og smale fortau, ned på den vakre elvepromenaden langs Nidelva. Stokken min og våre føtter holder fint tritt med hverandre mens ordene smetter relativt uanstrengt fram og tilbake. Mest om meg og hvordan jeg mestrer livet som snshemmet, noe som til vanlig irriterer vettet av meg, men ikke i dag. Alt handler heller ikke om meg. Plutselig slår det meg. at her går jeg, jeg som ser på meg selv som en relativt lukkket og privat person, og får ta del i livet til et villt fremmed menneske. Et menneske som gir meg ørsmå bruddstykker av seg selv, bare fordi vi tilfeldigvis møttes akkurat her, akkurat nå. Og uten at jeg for et øyeblikk undres over hensikten bak. Det er bare oss og dette øyeblikket som vi deler. Med sola i ansiktet og en mild bris som stryker vennlig over huden, langs grønt gress og blått vann, sammen med joggere og kajakkpadlere. Til våre veier skilles, og jeg står igjen med den underligste av alle underlige lykkefølelser. Jeg bryr meg virkelig, om et menneske som jeg møtte for under en halvtime siden.

Og sannelig skjer ikke det samme en gang til, på en benk i en park ikke langt derfra. En hjelpsom sjels advarsel om en uventet trapp på min vei, leder til en lengre, smått filosofisk samtale. JEG setter meg altså på en benk ved siden av en fremmed fyr, og diskuterer sansenes potensiale, om tida kommer eller går og om å leve i øyeblikket. Kanskje er det nettopp derfor jeg tør noe slikt. Fordi jeg med ordene våre i forgrunnen og lyden av parkliv og jernbanen som glir sakte forbi i bakgrunnen, griper øyeblikket med begge hender og holder det fast, hardt!

Jeg og to vidt forskjellige mennesker jeg trolig aldri får se igjen, i dette merkelige, fine, skumle og egentlig fantastiske fenomenet kalt samtale. Der man om så bare for noen korte øyeblikk, hører sammen. Er det slik det kan føles å høre til?

Jeg skulle ut på eventyr. Se nye veier og fremmede mennesker. Søke etter frihet og perspektiv, det vakre og stille. Være til uten å være med. Så feil kan man altså ta. Jeg tror sjelden jeg har følt meg så med på livet, som akkurat denne kvelden. Selv stillheten ved sjøen fikk dermed også sin helt egen dimensjon.

Marsvinbobla: I takt med meg selv

Denne teksten ble skrevet i pinsa. Dager hvor jeg tillot meg å leve i nuet og stillheten, og være hundre prosentoppslukt av noe som betyr enormt mye for meg. Nå er hverdagen her igjen, og jeg prøver så godt jeg kan å henge meg på livet, samtidig som jeg Holder fast på de gode opplevelsene og prøver å ta det med meg videre. Men det er visst lettere sagt enn gjort.


Det er formiddag og jeg sitter stille. Det har jeg gjort lenge nå. En halvtime, en time, eller kanskje to? Jeg vet ikke. Jeg lytter etter lyder fra innhegningen der mine to søte små holder til. Vesle Snefrid som pludrer og Sunniva som svarer. Sunniva klatrer opp på den pelstekte tunnellen, gjør et karakteristisk gledeshopp, hopper ned, spiser litt og klatrer tilbake. Legger seg ned. Helt over på siden. Selv om jeg ikke ser henne klart, vet jeg det, at hun ligger på siden.. Jeg kjenner roen hennes bre seg. Over lille Snefrid inni tunnellen sin, og over meg som sitter her. Og jeg sitter, og sitter og sitter. Av og til må jeg skifte stilling. Da skotter Sunniva liksom halvt vaktsomt og halvt nysgjerrig bort på meg, men når hun ser at alt er stille, legger hun seg ned igjen.

Tre inidivder, to små på fire bein og ett stort på to, som bare er sammen. Lenge. Tiden står stille. På den gode måten. Jeg vet at tiden går, men jeg er I TIDEN, ikke bortenfor. De to små sin ro smitter over på meg. Når de såvidt rører på Seg, gjør jeg det også, og omvendt. Saktmodig, kontemplativ formiddagshvile.

Jeg kjenner kroppen mot det harde gulvet. Setemuskulaturen, leggene og beina. Den litt krumme ryggen. Og hvilepulsen. Jeg er ett, og det er trygt.

Men jeg må reise meg til slutt. Hekte meg enda mer på tiden igjen. Skifte fokus. Det gjør meg urolig. Jeg vil ikke skremme jentene. Og jeg vil ikke forlate denne trygge, bobla av hvile midt i tida. Men jeg puster meg inn i handlingsfør tilstand igjen. Puster gjennom ilingen i brystet og spenningene i knærne. Sakte begynner jeg å rydde på kjøkkenet. En ting av gangen, med en stilltiende avtale med meg selv om å ta akkurat så mye som jeg orker. I mitt eget, rolige tempo.

Jeg er i takt med meg selv. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge. Oppslukt av noe som virkelig JEG BRYR MEG OM. Med rom for det tidløse og stille, med ren samvittighet.

Jeg tror jeg trenger slike dager. Ikke hver dag og ikke hele tiden. Men jeg tror jeg har et stort udekket behov for å bare være meg. Stille. Midt i en aktivitet som tar alt mitt fokus. Om det så bare er å sitte stille og kjenne kroppen eller mate to nydelige marsvin og bli beveget av deres samspill.

Jeg ble alltid kritisert for ikke å ville, ikke å ta initiativ, være passiv. Men kanskje var det heller jeg som gikk altfor sakte i en altfor omskiftelig verden. Kanskje ville ting vært annerledes om noen hadde satt seg ned sammen med meg, og i stedet for å si "du må da finne på noe", spurt "hva tenker du på?", eller "hva føler du?". Kanskje hadde jeg da kommet ut av skallet mitt fremfor å forsvinne innover. Kanskje kunne jeg lært meg at verden ikke var slikt et farlig sted likevel. Ikke bare spilt teater for verden, men vært der med hele meg. Jeg tror det.

Så, hvis noen synes jeg tidvis er veldig usosial for tiden, ha meg unnskyldt. Jeg vil gjerne bruke tid med dere, og tar gjerne del i deres liv, håp og drømmer. Bare i litt små doser. For akkurat nå driver jeg og øver meg på å være meg selv, og finne tilbake til drivkraften, energien og gleden. Og det er et stykke tidkrevende, men givende arbeid. Men kanskje tør jeg etter hvert å dele de tidløse øyeblikkene med flere. I stillhet foran en innhegning med to marsvin i, for eksempel :-)

Det sitter i hodet

"Kom igjen nå, stå på!"
Stemmen egger oss videre. Jeg kjenner svetten renner og musklene verker, men det gjør meg bare glad.
Det er så godt. Godt å kjenne at kroppen blir sterkere. Helere. Som en sammenhengende organisme; et levende maskineri som virker som det skal.
Jeg puster, pusher, nyter.

"kom igjen, dere klarer enda litt til!"
Jeg gir alt. Alt kroppen har å gi, og litt til.
Kjenner det nærmer seg det punktet nå. Det punktet der jeg glemmer kroppen. At den har en grense. At jeg er mer enn bare muskler og sjelett som skal kontrolleres.
At jeg også har et følelsesliv som spiser av energien. En bagasje som selv om den ofte glemmes, alltid er der som en ekstra tyngde å bære.
Men treneren, den sympatiske treneren jeg har sånn tillit til, roper vi har mere å gi, og vi er jo også meg. Så det stemmer sikkert, da.

"det sitter i hodet, folkens! Dere klarer mer enn dere tror.)
Ja, det sitter i hodet.
Hodet som plutselig er låst i en skruestikke av smerte. En smerte som tvinger meg ned i en ball på gulvet mens kvalme og svimmelhet kommer i bølger og kroppen skriker på oksygen. Et skjult skrik som ingen forstår.
Det sitter i hodet, som febrilsk prøver å si at det er bare angst, og ingenting å være redd for. For ingenting er farlig her.
Men alarmen er på og kroppen vil fortsette å kjempe. For hvis jeg ikke fortsetter nå, så kan det jo hende jeg oppdager grensen. At den er nådd. At jeg ikke kan gjøre mer som jeg får beskjed om.
Så slem kan jeg ikke være. Det er farlig, det...

Men motet, det sitter også i hodet.
Motet til å bli værende. Til ikke å løpe hjem med hodet i en kald klut og sjela i skammens fatle, men sakte og forsiktig liste seg inn i rutinen igjen.
Ulidelig forsiktig føle seg fram, litt og litt mot øvelsene. Med hodet og kroppens alarmsignaler som en stadig påminnelse om den farlige grensen.
Det altfor skremmende "bra nok", som må være min standard og min alene, akkurat her, akkurat nå.

Og til slutt, motet til å henge meg på den sympatiske treneren på vei mot bussen. Si det som det er. ta de forbudte ordene i min munn.
Panikk. Angst. Triggere.
Om hun ikke kan roe ned litt og la vær å bygge sånn opp under konkurranseinstinktet? Fordi enkelte av frasene som er ment å motivere oss, faktisk skremmer vettet av meg.
Og vi blir enige om at hvis det skjer igjen, så trenger jeg først og fremst ro til å ri stormen av i fred.
Før vi skilles, og jeg vet jeg vil komme tilbake. Fordi jeg nå en gang er sånn. jeg gir meg ikke så lett.

Så hun hadde forsåvidt rett: Det sitter i hodet, og jeg var i stand til mer enn jeg trodde i dag :-)

Oppmerksomt nærvær: en bevissthetsreise

Dette innlegget har jeg egentlig villet skrive lenge. Men av en eller annen grunn har jeg kviet meg. Kanskje handler det om at ved å sette ord på disse tankene så blir de mer levende for meg, og dermed forstår jeg enda bedre hvor viktig, og hvor vanskelig en jobb jeg står oppi. Eller kanskje handler det mer om frykten for folks fordommer mot noe som er i ferd med å bli en viktig del av livet mitt.


I mars begynte jeg på et åtte ukers kurs i mindfullness, eller oppmerksomt nærvær som det ofte kalles på norsk, i regi av Frisklivsentralen i kommunen. Helt siden jeg lånte meg ei lydbok med meditasjonsøvelser for mange år siden, har jeg følt at dette var noe som kunne være bra, men vanskelig å jobbe skikkelig med i dybden uten drahjelp. Så jeg kastet meg på så fort muligheten bød seg.

Det finnes mange fordomer mot mindfullness der ute. Kanskje med god grunn også, for en del presenterer det jo som rene mirakelkuren. En quick fix som hjelper på det meste. Litt på samme måte som positivismetankegangen om at bare man tenker positivt så blir alt bra. Men så enkelt er det ikke. Det er heller ikke bare et "koselig avbrekk i hverdagen" eller en kjekk måte å lære avspenning og pusteteknikk, slik enkelte har trodd. For meg var det åtte uker med knallhard jobbing. Åtte uker med prøving og feiling, perfeksjonisme og resignasjon, leting og forvirring. På den veien som bare er min, mot å forstå og akseptere meg selv.

Så hva er egentlig mindfullness eller oppmerksomt nærvær? Vel, jeg har ikke tenkt å greie ut i det vide og brede omteorien, for det finnes nok av informasjon om det både i bøker og på nett som både er god og seriøs. Dette blir mer min subjektive oppfatning av hva det betyr for meg. Men helt kort kan det oppsummeres som trening i å bevisst oppservere det som skjer i øyeblikket, både i kropp, følelser og omgivelsene forøvrig.

En av grunnøvelsene i oppmerksomhetstrening er meditasjon med fokus på pust. Rett og slett sitte (eller ligge) og fokusere på pusten. I nesa, bryste og eller magen. Uten å endre eller forbedre den. Bare observere den i detalj som den er, og la den bli som et anker for oppmerksomheten. Høres lett ut, kanskje, nesten litt banalt. Men tro meg, etter noen minutter eller et kvarter kan det være hardt å holde fokus. For mens man sitter der og har fokus på pusten er det ikke til å unngå at fornemmelser dukker opp og sinnet begynner å gå sine egne veier. Både fremover og bakover i tid, rundt planer, dagdrømmer og følelser. Da er kunsten å stoppe opp og observere det som skjer i sinnet, akseptere det uten å dømme eller forsøke endre på noe der og da, men gi slipp og vende tilbake til pusten. La tanker, følelser og fornemmelser komme og gå. Verken dvele og overanalysere eller skyve de unna. Det er VANSKELIG, det, for en som har levd nesten utelukkende inni sitt eget hode det meste av livet og skjøvet alt som handler om kropp og "forbudte følelser" under glemselens teppe...

Dette å ha oppmerksomheten rettet i detalj mot noe spesielt, det være seg pust, tanker, lyder eller det å gå eller spise, er på en måte en av grunnpilarene i oppmerksomt nærvær. En annen er er å møte det du observerer på en nøytral, vennlig og ikkedømmende måte. Med fokus på det som er akkurat nå, og ikke på et mulig resultat der framme du ønsker å oppnå. Heller ingen lett øvelse for en perfeksjonist som hele tida har tanker om hvordan alt burde være og hvordan ting aldri er bra nok.

I en kurs- og gruppesetting har dette medført en del komplikasjoner med tanke på min noe forvirrede selvfølelse. Når jeg ikke klarte det vi fikk beskjed om eller hadde en oppfatning som var på tvers med de andre deltakerene, prøvde jeg først å presse frem ønsket resultat. Det være seg sinnsro på angstfylte dager, å lete etter fysiske fornemmelser i en kropp som gjorde alt den kunne for å ikke føles, eller å møte tanker med et smil når det var vanskelig nok å godta at de eksisterte. Det gikk ikke så bra, og var heller ikke særlig aksepterende. Men med tiden fant jeg gradvis mine egne strategier og et språk som passet meg, og å ta dagen som den er. Stikkordet er å prøve og feile, igjen og igjen, men uten å prøve for hardt. Altså øvelse, øvelse, øvelse. Vanskelig? Gjett om.

Men hva har jeg oppnådd med dette, lurer du kanskje på. Man kan jo ikke sitte og meditere hele tida eller bare være i nuet og nyte livet. Hverdagene går ubønnhørlig videre med sine krav og forventningerr.

Vel, det mest framtredende og svært uventede resultatet er at jeg har blitt mer effektiv. Jeg forsvinner sjeldnere kast i kast nedover tankenes elv eller suges inn i malstrømmen av ingenting. Jeg merker når det er i ferd med å skje, registrerer det og prøver å gå videre. Tankene er der og følelsen av tomhet lurer en hårsbredd unna, men jeg trenger ikke å bli ett med det av den grunn. Det betyr ikke at jeg har sluttet å tenke eller bare er en passiv observatør til livet, men jeg kan i større grad enn før velge når det passer å forholde seg til det som skjer inni meg, og da til det som faktisk er, og ikke så mye det som burde være. Samtidig er jeg mer til stede i følelsene mine. NOe som tidvis gjør det tøft å forholde seg til både verden og meg selv.

Jeg mener absolutt ikke å idyllisere mindfullness, for det er tidvis hardt. Særlig å holde det ved like på tunge dager, hvor jeg er sliten og overveldet eller jeg må leve etter andres tidsskjema. Det er hardt å finne balansen mellom tilstedeværelse og avkobling, vite forskjell på selvmedfølelse og selvmedlidenhet, gi seg selv nye sjanser igjen og igjen. Det er dager jeg bare har lyst til å krype inn i tåkeheimen til dagdrømmene mine igjen og bare være i fred for meg selv og andre.

Det hele er imidlertid så inderlig verdt det, de gyldne øyeblikkene av 100% tilstedeværelse. Den kaffekoppen som plutselig smaker så ekstra godt, musikken som får hjertet mitt til å ville hoppe ut av brystet av pur glede og et solstreif mot ansiktet. Eller forsåvidt, å oppdage det vakre i å sørge over en firbent venn.

Jeg fortsetter å prøve, dag for dag, øyeblikk for øyeblikk, på den krunglete veien kalt her og nå.

Sorgen over den gang da, her og nå

Det er mye bevegelse i meg akkurat nå. Grunnen skal jeg komme tilbake til senere for den som ikke vet hva det dreier seg om, men jeg kan si så mye som at i palmehelga gjorde jeg noe eksepsjonelt modig. En milepæl er nådd, som har satt mye av mitt indre puslespill i bevegelse. En sten er kastet ut på det dype vannet kalt fortida, og nå brer ringene seg i uante retninger.

For jeg begynner å huske. Ikke bare det jeg har blitt fortalt eller som jeg har fortalt meg selv. Nå har minnene fått følelser. Det rare er at det ikke er følelsene fra den gang da. Jeg gråter over det som har vært. Episoder som har skjedd. Men det er jeg som gråter. Ikke det forvokste barnet inni meg. Jeg kjenner på sviket, skuffelsen, nederlaget og tenker "jeg var bare et barn", og gråter. Godt det fins slikt som papirlommetørklær. For ikke å glemme trygge små marsvinkropper, full av ro og varme og pels som tar av for den verste tåreflommen.

Noe i meg er redd disse tårene. For de må bety at jeg kanskje var uten skyld. Men hvis jeg ikke har skyld, hvem er jeg da?

Mulighetene skremmer meg.

Om framskritt og museskritt

Dette er et veldig personlig innlegg som det er sårt for meg å legge ut, men som jeg like fullt velger å publisere som det er.

"Du gjør så mange framskritt for tida at jeg finner ikke ord", sa min psykomotoriske fysioterapeut til meg en gang her på nyåret. Hun har kjent meg gjennom flere år, vet hva jeg har vært gjennom og hvor mye jeg har måttet jobbe. Derfor fyller ordene meg med en slik glede og stolthet.
For ja, det går virkelig bra. Særlig med tanke på den trøken jeg hadde på seinhøsten I fjor. Men nå føler jeg at jeg har blitt flinkere til å lytte til kroppn. Det er mindre tid med blodsmak på spinningsykkelen, og flere yogatimer og runder i svømmehallen, men det er helt greit, det. Selvfølglig har vi utendørstreningen som jeg så pliktoppfyldende møter på en gang i uka og den påfølgende utfordringen med det trønderske vinterføret, men jeg mestrer det også. Stadig jobber jeg med meg selv og stresset mitt. Pushe på, men bremse. Avpasse, men utfordre. Joda, dette går fint.

Jeg får tilbud om å delta på kostholdskurs. Skeptisk først, men et oppmuntrende "jeg tror du er klar for det nå" fra kosholdsveilederen, får meg til å skifte mening. For det er så godt å få høre at jeg gjør fremskritt, at jeg er sterkere. Akkurat som det både er rørende og smigrende når folk i min omgangskrets blir inspirert av meg og forsøkene mine på å legge om levevaner. Så jeg drar på kurs, med elleve andre deltakere. Alle mer eller mindre opptatt av å lære om kosthold, og mange – det føles som de fleste – er opptatt av å gå ned i vekt. Jeg blir litt redd. Vi lærer om næringsstoffer og fiber og hvorfor grønnsaker er så bra som snacks, og å lage næringsrik og god middag. Det er inspirerende. Vi får se hvor mange sukkerbiter det er i en boks yoghurt og hvilke typer pålegg som har mest og minst skadelig fett. Jeg blir veldig redd. Men det går bra, forteller jeg meg selv, for alle sier jo jeg er så reflektert. Det skal gå bra!

Midt oppi alt dukker det opp en anledning for meg til å ta en reise inn i fortiden, som må tas straks, skal den bli noe av. Så jeg reiser, til gamle kjente steder fylt med bortgjemte følelser. Til lyden av gamle lydbånd med minner om den jeg en gang var. Til hun som kanskje sto nærmest Han som er skyggen fra min fortid og som ødela meg. To dager der mye er i bevegelse og mange små rystelser skjer i mitt indre. Vonde, men allikevel gode, fulle av frykt, men også glede, og vissheten om at jeg stadig blir sterkere.

Så når gikk det galt? Var det kvelden etter kostholdskurset, kort tid etter min reise inn i fortida, hvor jeg sto paralysert i mørket med bildet av alle sukkerbitene i kostholdet mitt som bare tårnet seg opp for mitt indre øye? Var det da jeg meldte meg på et mindfullnesskurs på toppen av alt det andre og i mitt stille sinn innbilte meg at jeg kunne delta på det, på toppen av alle mine andre avtaler? (Fordi "alle andre" jo klarer åttetimers arbeidsdager pluss trening uten problemer). Eller var det etter en av mine ukentlige psykologtimer der det stadig dukker opp tanker og følelser jeg egentlig ikke vet om jeg vil vedkjenne meg? Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at plutselig satt jeg hos behandleren min og snakket om noe jeg aldri ville trodd kunne forekomme i mitt liv: en raskt eskalerende angst for å spise. Senere at jeg lå under et pledd hos min kjere fysioterapeut med kun ett mål for øyet: å hvile. Mens hun mer enn antydet at jeg burde jobbe med balanse i tilværelsen. Noe jeg selvfølgelig er enig i? Joda, så enig er jeg, at da jeg fikk min andre forkjølelse på to måneder var jeg overbevist om at å ta seg ut hundre prosent på styrketrening ville gjøre meg godt...

Så nå sitter jeg her på andre uka. Med et sinn som er sultent på livet og nye utfordringer, og en kropp som synes at en liten tur på kino er langt over evne, mens jeg gremmes både grønn og blå over at jeg kunne være så dum og tankeløs som lot det gå så langt. Jeg burde jo ha lært. Burde kommet lenger enn dette, jeg som er så stolt av alle mine fremskritt.

Kanskje må jeg slutte å telle fremskritt akkurat nå.Heller konsentrere meg om hvert enkelt museskritt. Skritt så små at jeg nesten står på stedet hvil. Til jeg har krefter til å øke skrittlengden igjen, og så enda en stund til – bare for å være på den sikre siden.

Jakten på et jeg

En gang for ikke så lenge siden, var det ei jente. Ganske som alle andre skulle man tro. Sterk og sta, blid og behagelig, men svøpt i en kappe av stillhet. Ei jente de fleste kunne like, men som det var få forunt å virkelig kjenne.
Ingen så at hun var jenta med de mange ansikter – ett for enhver anledning – og at bak ansiktene var der enda flere rom. Ett rom for hver av henne som var mange, men allikevel en.
Det var en labyrint å gå seg vill i, på leting etter seg selv. Og hun lette, og lette...
For uansett hvem hun møtte, og uansett hva hun gjorde, følte hun seg falsk. Det var ikke henne de så. Ikke hun som ville, mente og gjorde. En dag noe, og neste dag noe helt annet. Eller presis det samme, men som om en fremmed hadde tatt hennes plass.
Derfor var det tryggeste stedet, stillheten, langt inne i sitt eget univers. Usynlig, mens maskene spilte teater for verden.
Men hvem var hun, egentlig?

Det var meg, selvfølgelig. Er meg. Og tro meg når jeg sier det, at jeg aldri har trodd jeg var noen annen. For Muldra, hun er sterk og reflektert, og hun har så visst ikke noen som helst form for realitetsbrist – forteller jeg meg selv med bydende og autoritær stemme. Like fullt har fremmedfølelsen opplevdes ekte nok i mange år. Uten at jeg forsto hva som egentlig foregikk, følte jeg meg i mange år aldri som meg selv. Visste ikke hvem jeg var eller hva jeg sto for. Det er en foruroligende følelse. Spesielt når du står på terskelen til voksenlivet, med forventningen om at et visst minimum av identitet er til stede, hengende over deg. Merkelappene og teoriene sto i kø, og sloss formelig om å få være fasiten på mysteriet Muldra. Uten at noen tok inn over seg konsekvensene av å bli eid og levd gjennom, i altfor mange år.

Det heter seg at tjueåra er den tida man virkelig skal finne seg selv. Bare at mens andre har funnet seg selv gjennom studier, lange reiser og nye menneskemøter, har min reise gått innover, på leting etter et EKTE JEG. Fra først såvidt å fornemme de hemmelige rommene, til å liste meg rundt og lytte ved dørene. Senere, forsiktig åpne dørene på klem og sakte tre inn i fortidens kamre. Møte meg selv som liten, som skolebarn og ungdom. Holde avstand før jeg sakte, sakte har nærmet meg, til....

Noe er i ferd med å skje. En bevegelse i mitt indre univers. En sammensmelting – tilheling. Plutselig tar jeg meg i det mer og mer. JEG er nerden som bryr meg mer om barokkmusikk enn popmusikk, som drar på konsert og kan nyte musikken uten å overlate opplevelsen til en bortgjemt fortidsutave av meg selv. JEG er hun som velger å ta livsstilsgrep for å få en bedre helse og oppdager nye gleder og effekter av fysisk aktivitet. Det er også jeg som velger å ta stadig mer del i det sosiale, men også å bevist trekke meg unna, fordi JEG ønsker det, i mye større grad en før.

Det er fint, det er spennende, men så uvant og skremmende. Særlig når det jeg som virkelig er meg, men som jeg ennå ikke helt tør stole på, oppdager hatet... Da, da blir jeg virkelig redd, og savner nesten å leke gjemsel med meg selv som før.

Ennå er jeg ikke riktig hel. Ennå klamrer jeg meg til de bortgjemte delene av meg. Ennå trenger jeg deres evne til å lukke dørene og skjerme meg mot det skumleste av det skumle. Men for første gang ser jeg at det er et spørsmål om tid nå, før vi er ett. Og det... Det burde jeg sikkert synes var fantastisk, men akkurat nå vet jeg sannelig ikke hva jeg skal tenke om det hele.