Filmen som åpnet en dør

Denne teksten er dedikert til en utrolig modig person som turte nærme seg meg og et av de vanskeligste temaene i livet mitt.

"Husker du når vi var på kino og så den filmen for noen dager siden?

Det starter så enkelt, så uskyldig, og selvfølglig husker jeg det. Det var en lørdag, og vi dro på kino for å se Malificent, en sterk og flott eventyrfilm. Særlig godt husker jeg det fordi det var dagen etter at traumeenheten stengte og den verdige, vemodige markeringen. Brukere og ansatte sammen i sorgen, med vakker sang og sterke ord, på gresset ved flaggstanga i regnet. Det var derfor jeg måtte ut den dagen, for å forsøke å glemme, skape avstand til det vonde.

"Da husker du kanskje også det var en scene der hvor jeg forklarte litt, og som ble litt tøft for deg?"

Ja, jeg husker det godt, selvom jeg kanskje har forsøkt å glemme det de siste par ukene. Det var den scenen der hovedpersonen får vingene sine skåret av. En sterk scene i seg selv, men så fortalte du meg at den skulle symbolisere voldtekt, og den ble enda sterkere. Jeg husker du spurte meg om det gikk bra, og at det var som du fersket meg i å få en reaksjon jeg knaptvar klar over selv.

"...og jeg tror kanskje jeg har forstått litt hva du sliter med."

Aner du hvor mye det betydde at du sa de ordene til meg idag? Eller hvilket skred av følelser som plutselig raste rundt i topplokket mitt i en faderlig fart, og som fremdeles holder det gående, samtidig som de prøver å gjemme seg for hverandre. Så godt, så vondt, så skremmende og for en lettelse...! Endelig noen "utenfra" som turte spørre.

For du har nylig kommet inn i livet mitt. Du er ikke blant de som har fulgt mine opp- og nedturer på nært hold i en årrekke eller en av de jeg har møtt i behandling. Ingen utenom de aller, aller nærmeste har tidligere tatt det opp. Så kommer du og spør uten egentlig å spørre, på en så fin måte at jeg tør gi deg en bekreftelse på at antagelsene dine stemmer. Kanskje ikke akkurat som du tenker deg, men det spiller mindre rolle. For nå kan jeg snakke friere. Om gode og dårlige dager, om grenser og identitet og om triggere. Ja, du forstår faktisk hva triggere er, og det er det ikke alle som gjør. Og kanskje... bare kanskje, kan jeg en dag snakke om hvem og hva, men det får tiden vise.

Takk for motet du viste ved å nærme deg meg og fortida mi! Det skremmer for øyeblikket vannet av meg, men jeg tror det vil komme oss begge til gode og at jeg vil vokse på det.

En dag for åpenhet, og en stor takk til Betania Malviks traumeenhet!

Det har bikket over i de tilige timer av fredag den 13. en ulykkesdag for mange, og nå også for undertegnede. Ikke fordi jeg er så spesielt overtroisk av meg, langt ifra, men allikevel vil akkurat denne fredag 13. bli noe helt spesielt og prege livene til mange på en ikke særlig god måte.

Idag skal nemlig et av de tryggeste stedene jeg vet om som er et helt unikt behandlingstilbud, stenges for godt, om Helse Midt-Norge får det som de vil...
Jeg snakker om stedet jeg var før jul, på det jeg blant annet har kalt min ti ukers sjelevending for å kamuflere hva jeg egentlig har gått gjennom, men som jeg heretter ønsker å være åpen om på bloggen. Jeg snakker om traumeenheten ved Betania Malvik. Et sted som har blitt beskyldt for å likne en sekt og mye annet jeg ikke vil gå inn på her, framstillinger som jeg og mange med meg, føler er helt på jordet.For oss er dette et trygt sted fullt av varme, respekt, omsorg og trygghet som har gjort det mulig å gjøre et dypdykk ned i de virkelig vonde minnene våre.

Personlig vil jeg påstå at ti uker på traumeenheten har hjulpet meg mer enn over ti år i den ordinære psykiatrien. Både på grunn av muligheten til å jobbe så intensivt, men ikke minst gjennom å bli møtt på en så helhetlig og unik måte, som et helt menneske med alle de tanker og følelser og behov en måtte ha. Med unike behandlere og personale som er der for deg når du trenger det og til det du trenger. Hvor det skapes trygge relasjoner kanskje for første gang i livet, samtidig som en lærer å forstå hvorfor nettopp tilknytning til andre mennesker er noe av det skumleste som fins.

Jeg kunne skrevet så mye, mye mer, men venter med det til et senere innlegg. Siden den tragiske dagen da vi fikk beskjed om nedleggelse, har jeg jobbet med en lengre tekst om min erfaring med psykiatrien og møtet med Betania, som jeg egentlig hadde som mål skulle være ferdig idag. Det har ikke skjedd grunnet diverse skrivesperrer, så derfor dette småkaotiske innlegget foreløig.

Dagen idag er nemlig den perfekte dagen for meg å gå åpent ut, så åpent som det blir på denne bloggen. Om at jeg har vært på Betania for å jobbe med senskader etter både incest og psykiske overgrep.

Jeg velger å være åpen av flere grunner. Først fordi jeg velger å være åpen om Betania, og da kan jo enhver idiot søke seg fram på google og gjøre seg sine tanker. Og Betania er et sted som fortjener all den oppbackinga de kan få. Jeg vil gi folk muligheten til å lese de GODE historiene fra traume, ikke bare medias ensidige fremstilling. For jeg er STOLT av å ha vært på traumeenheten! Ikke av historia mi og hva den har gjort med meg, men av at jeg faktisk turte dra dit og tok mot så mye hjelp som jeg gjorde.

Min andre viktige motivasjon som samtidig skremmer skiten uttav meg, er om mulig å kunne fortelle at incest er noe annet enn slik det ofte presenteres. Jeg vil prøve si litt om hvordan det er å gå fra hjernevask og total fornektelse til gradvis erkjennelse av at overgrep har funnet sted. Hvertfall håper jeg jeg har mot til det.

Nå bør dette rotete innlegget gå mot sin slutt, for det er en dag om noen timer også. Klokka tolv skal det være en markering mot nedleggelsen av traumeenheten, og der akter jeg å være med. Sammen må vi vise vårt standpunkt: Nei til nedeggelse av et tilbud som har hjulpet så mange, og som utgjør livlinja for flere som ellers ville vært gitt opp av systemet!

Det bittersøte NAV-eplet

Jeg har vært på møte hos NAV idag. Et møte som på mange måter representerer en slags milepæl inntil videre.Hvorvidt milepælen er av den godartede eller onartede typen gjenstår å se, men jeg er uansett nødt til å akseptere det.

Ufør... jeg smaker på ordet, og det smaker ikke særlig godt. Jeg har smakt på det i lengre tid nå når sant skal sies, og det har ikke gjort meg noe særlig hyggelig hyggelig å være med. Ta så å legg til ordet varig, og jeg blir ett enda drårligere selskap, særlig ovenfor meg selv. Jeg har gravd meg dypere og dypere ned i håpløshetens labyrinter mens jeg har gruet som en idiot for denne dagen her. Dagen jeg og nav skulle bli enig om kursen videre. En kurs jeg ikke ønsker å ta, men som blir nødvendig for helsas del. På tide å bite i uføreeplet og se hvordan smaken virkelig er.

Skammens SURE og BITRE eple er det nok jeg kjenner best. Det smaker av nederlag og mindreverdighetskomplekser herfra til månen og tilbake igjen, minst tre ganger. Hvis jeg bare hadde tatt meg sammen bare litt lengre, hvis jeg hadde begynt i intensiv poliklinisk behandligng og hvis jeg bare hadde satset på en "ordentlig jobb" framfor å insistere på å lytte til kroppen og barnlig følelsesliv, se da hadde jeg nok klart det som storsamfunnet forlanger. Da hadde jeg sluppet å bli nok et tilfelle av de unge uføre, de som media er så glad i å skrive om. Da kunne jeg blitt en av de suksesshistoriene om folk som kom seg opp av sofaen, en av de der det bare skulle "litt tilrettelegging" og godvilje til for at man fikk seg en jobb. Hva skal nå jeg med en masse fritid der jeg bare driver dank og går på kafe hele dagen? Jeg som verken har kroniske smerter eller ikke en gang er redd for å forlate leiligheta, hva har nå jeg å klage på, liksom?

Den sure bismaken av disse tankene, var det jeg kom med til NAV-kontoret idag. Kanskje ikke så rart jeg var en anelse mutt og lite taletrengt i begynnelsen, Men HELDIGVIS kom jeg til en saksbehandler som faktisk møtte meg på en veldig god måte. Som ser manglene i sitt eget system, men som står maktesløs når beslutninger skal tas. En jeg kunne snakke med og ikke bare til, og som roste både given og refleksjonsvnen min, uten å bruke det mot meg slik jeg så ofte har opplevd før. Jeg fikk en innsikt i hva varig ufør egentlig betyr. At det ikke betyr "FOR ALLTID" og at jeg er gitt opp av samfunnet. Jeg klarte faktisk å tro på det, og så skal det bli spennende å se om jeg er naiv i min tro, men jeg velger å leve i håpet.

Så jeg gikk ut fra møtet med lettelsens søte(re) bismak i munnen. Endelig kan jeg få tid på meg til å jobbe med meg selv! Vekk med stoppeklokkeregimer og tiltak så arbeidsrettede at de glemmer allmenhelsa midt oppi det hele. Ett til to år med tiltak er rett og slett ikke nok for å ruste meg til ordinært arbeid nå, og det er det jeg ville fått mulighet for. Om jeg så trenger to eller fire eller ti år til med behandling, så kan jeg bruke den tida. Kanskje kombinert med litt frivillig jobbing og noen skolefag etterhvert, når dagene går litt lettere og jeg ikke trenger multitaske med og mot mitt eget forvirrede sinn, tidvis elendige hukkommelse og øyne som ikke er helt på stell. Kanskje kan jeg til og med få lov til å jobbe i stallen slik jeg gjorde for et års tid siden? Jeg håper det! :) Jeg kan bruke tid på lære meg de tingene store deler av meg sliter så altfor mye med, slikt som selvstendighet, trygghet og relasjoner. Gradvis vil jeg forhåpentligvis kunne opparbeide meg en indre grunnmur av selvaksept etterfugt av kontroll på tilværelsen, noe som vil være et minimum om jeg skal fungere i en vanlig jobb, og etter hvert klare å følge mine egne drømmer. Jeg har brukt så mange år på å prøve en ting, krasje, prøve noe annet og krasje igjen... Kanskje på tide å lytte til hva resten av meg har å stri med?

Det synes kanskje som jeg tar dette lett nå, men tro meg, slik er det ikke! Jeg vil bli nødt til å gå mange slike runder med meg selv, kanskje i mange år framover. For om jeg så klarer tillate en slags aksept fra både meg selv og mine nærmeste, har vi alltid storsamfunnet der ute med sine uvørne kommentarer og sine medieoppslag. Det er da jeg må minne meg selv igjen og igjen, på at dette handler om systemet og hvordan det er lagt opp, ikke om min egen vilje. Hadde det fantes en mellomting mellom den hardearbeidslinje og "soft option" uførepensjon, hadde jeg såklart prøvd enda en stund til.

Aller viktigst: For meg vil det aldri være et alternativ å ha det sånn livet ut. Dette her er en pause av uviss lengde, bare, som jeg garantert skal komme sterkere tilbake fra!!!

Flykte eller ikke flykte? Når den trygge bedøvelsen fjernes

Da jeg dro fra behandlingen rett før jul var noe av det siste jeg fikk høre fra behandlern min: "Det kommer til å bli tøft og uvant å komme hjem, og sannsynligvis vondt. For du er i ferd med å fjerne bedøvelsen fra systemet ditt". Hun skulle bare vite hvor rett hun har. Jeg er så rett på følelser som jeg ikke husker å ha vært noen gang.

Dette har flere sider. Det gode er slik som torsdagen sist uke hvor jeg levde mer enn jeg trodde var mulig på en dag og attpåtil følte meg helt flott dagen etter. :-)

Det er også om ikke akkurat godt, så hvertfall utrolig fascinerende å slippe bomulls- og tåkefølelsen i hodet. Følelsen av at alt har et lett drømmeaktig slør over seg, at jeg sitter fast i ei energitappende seig hengemyr der tida står stille og ha et evig filter av en bomullsdott rett bak pannebrasken som både gjør følelsene mer uvirkelige og mer overveldende på samme tid, er blitt en vane. Å være den foruten gjør meg lettere måpende til min egen virkelighetsoppfatning og hvor lett ting føles.

langt mindre behagelig er det når situasjoner jeg trodde jeg hadde steinkontroll på, plutselig gjør meg både stressa og redd. Ikke bare sånn at jeg skimter ekkoet av følelsen bak en glassvegg. Heller ikke den overvelda, tåkete kaosfølelsen med fragmenter av noe jeg tror er følelser. Nei, plutselig kjenner jeg skikkelig på kroppen hvordan temperaturen stiger, brystet knyter seg og kvalmen kommer smygende. Jeg står midt i følelsene med begge beina. Men fordi jeg har brukt så mange år på rett og slett å lære meg hvordan følelser skal kjennes ut, blir de nå mer håndgripelige og går over raskere enn før, og jeg klarer til et visst punkt å forholde meg til det som et sunnhetstegn at de er der.

Men det er slitsomt. Så slitsomt at det til slutt gjør meg mer sårbar enn godt er, og ikveld er en slik kveld...
...hvor en liten klinsj jeg blir vitne til, en liten misforståelse, bare, setter meg helt tilbake i tid og gjør meg så redd for en av de jeg er mest glad i. Så redd at barnets gråt presser seg lydløst frem tross kroppens iherdige forsøk på å holde den tilbake. Så redd uten å skjønne hvorfor, men med en visshet om at ingen er til å stole på, som ingen fornuft kan fjerne. Tilslutt er frykten så stor at jeg flykter hals over hode fra situasjonen. Ut i den gnistrende hvite vinteren og hjem til mitt eget lukkede univers hvor jeg hvertfall kan holde på illusjonen av kontroll...

Mens jeg klamrer meg til siste rest av bedøvelsen mens jeg både håper og frykter at den skal la meg i stikken. Jeg vil jo være et ekte, følende, levende menneske; bare ikke akkurat nå...

Jeg lever, også sammen med andre!

Egentlig burde jeg sovet for lengst, tenker jeg, her jeg sitter og knoter på padda. Ja, egentlig "burde" jeg kanskje vært hjemme ikveld. Forberedt meg til å reise bort i helga. Vært fornuftig. Eller nei, kanskje ikke.

For ikveld er jeg så hoppende glad, eller oppspilt er vel kanskje et rettere ord. For jeg har hatt den mest sosiale dagen jeg kan huske på år og dag, og samtidig vært helt og fullt til stede i meg selv, som en Muldra jeg nesten hadde glemt. Ja, som jeg trodde var tapt for alltid. Men idag har jeg altså vært sammen med andre mennesker, folk jeg ikke kjenner SÅ godt, fra midt på dagen til sent på kveld, og kost meg forderva!

Jeg har gått på kino med to jeg møtte på min ti ukers sjelegranskning. Vi så Frost, den nye disney-filmen, som forøvrig anbefales varmt! Jeg satt der og lot meg henføre av musikken, historien og bildene, og tenk jeg satt der og nøt en film i andres selskap (nesten) uten å ha følerne ute på om de trivdes eller ikke. Vi bare var sammen, lo og lot oss røre. Og det var en tvers gjennom god opplevelse.
Så gikk jeg på kafe med en av dem. Tenk, meg alene på kafe med noen jeg har kjent i under et halvt år... hvor lenge siden det er jeg gjorde noe sånt sist kan jeg virkelig ikke erindre. Men guri så fint det var å sitte der sammen, to som begge er litt stille, og egentlig ikke bli det minste pinlig berørt av stillheten, før praten litt etter litt tar seg opp og vi finner ut at dette gir mersmak.
Tur med mine assistenter er jeg jo vant med, men ikveld var den over en time lange turen ut av byen virkelig bare en sann fornøyelse. Praten som går så lett, stillheten som ikke er pinlig, tullefaktoren som bare stiger jevnt og trutt og så latteren... Min egen latter, uanstrengt, spontan og hjertelig. Når lo jeg slik sist? Jeg husker ikke. Der jeg går tar jeg meg i det, men blir bare yr av gjenkjennelsen som strømmer gjennom meg. For ette har jeg savnet!
Og så til slutt ender jeg opp på besøk hos en god arbeidskollega fra stallen som jeg ytterst sjelden har møtt på tomannshånd. Og vi sitter der og prater og prater. han prater mest, men jeg er med jeg også, uten å måtte kjempe mot min egen taushet. Timene går og jeg blir ikke sliten! Jeg som bruker trenge hvertfall en dag eller to med huet i fatle etter noe sånt kan bare sitte her og kose meg skikkelig, uten å vokte hvert ord vi sier eller analysere meg ihjel.

Er det rart jeg svever?! :-) I lengre tid har jeg kjempet med noe som kan likne en sorg over den jeg en gang var. En sorg som nå føles mer eller mindre grunnløs fordi jeg innser at hun jeg sørger over faktisk er her enda! Hun har bare vært fanget i et nett av gamle demoner, en hel haug med misforståelser og en frykt, større enn jeg har villet innse.

Det vil komme dager der det synes som jeg har mistet meg selv igjen, det vet jeg nok. Men nå vet jeg at det ikke er for alltid. Livsgleden, den EKTE, skal få seire til slutt!

Du svake menneske! to tordentaler

Skammens tordentale:

Hei du!
Ja, du, ja. Du som sitter og skriver dette her. Sitter og blogger av alle tåpelige ting.
For litt siden leste du mail. Noe du burde gjøre litt oftere forresten, for du må følge opp det du har tatt på deg. Og der, i den innboksen lå det plenty mailer fra den organisasjonen du påstår du er så glad i. Jommen sa jeg glad i, forresten, så mye som du har bidratt der. Du ser beskjedene rase forbi, om møter, søknader, avtaler. Alt bare glir forbi. Alt er deg revnende likegyldig, tydeligvis.
Så du sier du ikke har krefter til å engasjere deg? At hodet er så fullt og så tomt på samme tid at du ikke klarer å holde på tankene. Men hvorfor, ja jeg spør hvorfor i huleste sitter du da her og skriver. du BLOGGER av alle ting. Når du heller kunne bidratt med noe fornuftig...
Du bruker... nei jeg vil ikke la deg fornedre meg på denne måten ved å skrive hvor lang tid jeg vet du bruker på de mest banale ting. Den skuffelsen tror jeg ikke jeg kan bære. Men du er jo fornøyd med så lite. Om du har klart enkle ting som å lage deg mat, gå i nettbanken eller tømme søpla i løpet av en dag, er du søren meg FORNØYD?! Fornøyd med det enhver idiot burde klare.
Du ligger stille på sofaen med headsetet godt trøkt ned over ørene som en mur mot verden, mens du klamrer deg til slikt som bare babyer og små sytunger klamrer seg til, og påstår du øver på å PUSTE (hvem trenger vel å øve på det), "lytte til kroppen" og "være her og nå. For noe sprøyt!
Og når du ikke ligger og later deg, bruker du tida på slike ubetydeligheter som å komme deg på trening eller dra på handletur. Der også snakker du om det som det var en bragd. At det å møte jevnaldrende og delta i en samtale var noe overraskende positivt og givende i seg selv.
Se nå på de du omgir deg med, de er det tak i! De studerer og deltar aktivt i frivillig arbeid og interessepolitikk. Men tror du de henger seg opp i slike bagateller som at de "fikk til å være sosiale"? Neppe.
Nei, kom deg opp av sofaen, du, og gjør et godt stykke arbeid! Så kan du kanskje bli bra nok en dag.
Men du vil sikkert ikke. Det var det jeg visste...
________________________________

Mitt eget tilsvar:

Hei!
Nei nå altså, nå er det din tur til å høre på meg! NÅ har jeg fått evig nok av den dømmende stemmen din! For du snakker om ting du absolutt ikke forstår.
Du klager på min langsommelighet og tiltaksløshet. Du fryder deg over å smøre din egen skam tjukt utover meg og så gni den inn i hare tak så du skal være sikker på at den sitter skikkelig godt under huden på meg. Uten å ville innse at nettopp denne skammen er det som gjør meg så paralysert, tom og tappet for krefter.
Visste du at når et menneske har herjet nok med følelsene til et annet menneske, så tar det bo der inne, dypt begravd inni sjela? Selvfølgelig vet du det, og det fryder deg . Men visste du hvordan det kan forsinke et menneske, når det stadig snubler i fortidsfallgruver og vikler seg inn i usynlige lenker? Neivel, så tenk litt på det.
For kom ikke her og tro at jeg ikke ønsker å komme meg opp og fram! Jeg skulle mer enn gjerne begravd meg til halsen i saker som engasjerer meg og utgjort en forskjell. Skrevet så blekke sprutet og fingertuppene fikk gnagsår for om mulig kunne formidle viktige budskap om toleranse og likeverd ut til de store massene. Å ja, jeg skulle elsket en skikkelig utdannelse og en jobb. En givende en, eller en helt grei. Litt normalitet, bare. Eller for å sikte enda litt lavere, sende en mail til noen jeg ikke kjenner så godt, for min egen eller andres del, uten at det ble et lite dagsverk utav det...
Og jeg har prøvd og prøvd, men også krasjet og kresjet, uten å skjønne hvorfor. Lyttet til dine og andres ord, som regel godt mente, om at jeg bør satse, bruke hodet og ordene mine. Følt meg lat, udugelig og svak når kreftene tok slutt, men fortsatt likevel av frykt for fordømmelsen.
Så fikk jeg komme på ti ukers sjelevending i rolige, varme omgivelser. Der fikk jeg ikke bare snakke med ord, men la kroppen finne sitt språk og fortelle sin historie. Jeg lærte meg både å lytte og bli lyttet til, og viktigst av alt fant jeg ut at jeg ikke var den eneste som var som meg. Kort sagt lærte jeg en selvaksept jeg aldri har hatt før.
Og nå er jeg altså hjemme igjen, med en hel masse ny bagasje. Sekkker og bager med ny lærdom det tar dager og måneder, ja kanskje år å sortere gjennom. Jeg er den samme som før, men med en ny innsikt jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Pluss denne aksepten.
Aksept for at jeg har et kaotisk sinn. For at følelser fra fortid og nåtid blander seg konstant, og ofte uten at jeg vet det selv. Aksept for at jeg må gjennomleve og utvikle meg på måter som folk med en god, trygg oppvekst fikk gjøre unna i en alder av kanskje fem år. Og som en naturlig følge av dette, aksept for at det vil ta tid, fordi selvinnsikt og utvikling er to vidt forskjellige ting.
Så kom ikke her og overøs meg med dårlig samvittiget! Jeg er på vei og jeg skynder meg langsomt. Jeg leter og finner stadig noe nytt, og øver meg på å være den jeg er, ikke den alle andre og særlig du sier jeg skal være. Hele mitt liv har jeg levd som en skygge av meg selv, følt meg feil og ikke bra nok. Så lite bra nok at jeg ble usynlig. Nå finner jeg tilbake til biter av meg selv. Gode biter jeg kan stå inne for. Ikke bare alene, men også i andres selskap. Hver dag er en øvelse i ikke å spille skuespill, men la den virkelige meg få ta del i livet slik det er.
La meg leve! La meg finne min egen vei! Jeg kommer sterkere tilbake, men da forhåpentligvis litt tryggere og litt mer til stede. Så slutt å mas, du dommerstemme fra en dunkel fortid!
Med hilsen fra en lynende forbanna Muldra
Ps. Du skal ALDRI kritisere skrivinga mi eller blogginga igjen, noen gang! Er du kanskje så sint på den fordi mine ord evner å sette ord på hvem du egentlig er?

Følelseskaos og hverdagspsykodrama

Det er jul og jeg er hjemme. Eller, egentlig er jeg med familien på hytta, men det er uansett jul, og jul er komplisert. Familie er komplisert også, og relasjoner i det hele tatt. For ikke å glemme alle de derre følelsene.

Oftere og oftere dukker det opp rare følelser i meg som spretter veggimellom i både kropp og sinn. Noen ganger kommer de ut; andre ganger sitter de fast her inne, og jeg låser meg inn i tausheten. Altfor mange ser ut til å tro at hver gang det stopper opp inni meg og jeg blir stille, er det fordi jeg grubler. Når det i virkeligheten handler om et utall indre "stemmer" som ikke er hørbare stemmer, men mer "krefter", "viljer" eller "deler" om du vil, gjerne med hver sin alder og stemningsleie, som alle drar i hver sin retning og spenner bein for hverandre, og det til slutt er så mye kaos i meg at alt blir helt tomt og stille. Å være uenig med seg selv får plutselig en mye dypere og mer komplisert mening, tro meg. (Vanskelig å forstå, sier du? Null problem med å fatte det. Høres det slitsomt ut? Gjett om!)

Midt oppi dette står altså jeg, passe sliten og susete etter ti intense uker, og skal forsøke holde i trådene og hvertfall prøve skape noe mer enn illusjonen av kontroll, og helst litt trygghet også. For uten trygghet opprettholdes bare illusjonen, eller fasaden om du vil. Som er flinkere til å overbevise verden om at jeg har kontroll, enn til faktisk å ta styringa. Ei styring jeg mer enn gjerne vil ta tilbake. Kanskje har jeg lært meg noen nye triks som kan gjøre jobben litt lettere? Jeg tror kanskje det, og det trikset kalles psykodrama.

Hva psykodrama er, er ikke så lett å forklare for utenforstående. Det handler om å "spille ut" forskjellige situasjoner på en måte. Det kan være konkrete hendelser eller indre konflikter. Det som gjør det så genialt synes jeg, er at dukan skape roller til hva som helst, det være seg en person eller følelse eller et musikkinstrument. Disse rollene kan også "spilles" av hva som helst, enten en person eller en gjenstand. Det er mye som kan utrettes på denne "scenen" som jeg ikke skal gå inn på her, men alt i alt er det en fantastisk måte å jobbe på, synes hvert fall jeg. alt blir liksom så konkret. Selv indre kaos kan plutselig bli littegranne logisk.

Men er det mulig å bruke dette i hverdagen, da?
Tro det eller ei, men det er ikke så vanskelig som det høres ut, når du er blitt vant med måten å jobbe på. Så sent som ikveld fikk ei sofapute den lite flatterende rollen som min fortids store skygge, mens et ullpledd fikk rollen som Muldra 11 år. Sofaputa ble omgående plassert på et annet rom ute av syne, noe som ga det redde, indre barnet mulighet til å få litt av den omsorgen det trenger.

Det finnes flere måter å jobbe sånn i praksis, men det har jeg ikke fått prøvd ut enda. For det er jo en forutsetning at du er hvertfall litt klar i toppen og forstår hva som skjer inni deg, og det er det ikke alltid man er...

Noe annet som er viktig for indre trygghet er omsorg, men det er et annet og nokså komplisert kapittel som jeg får komme tilbake til.

Hjem å bygge et liv

Det er fem dager siden jeg kom hjem, fra den første plassen jeg har følt meg TRYGG på hvem vet hvor mange år. På det stedet hvor jeg både har hatt det så ufattelig godt, og ubeskrivelig tøft på samme tid. (Den konbinasjonen sku'kke vært mulig ut fra min logiske sans, men det er nå så...) Fredag var det altså slutt, og på tide å prøve seg på det virkelige liv igjen. At det sku bli tøft å komme hjem, vel, det var jeg forsåvidt klar over, på et slags teoretisk vis, men akkurathvor SABLA TØFT og på hvilken måte det skulle utarte seg de første par dagene etter, det var det ingenting som kunne forberedt meg på. Ingen kunne fått meg til å tro at ville føles som grunnen jeg sto på forsvant under meg og jeg ble virvlet ned i et mørkt hull, så breddfullt av savn og sårbarhet. Herregud, jeg visste ikke det var mulig å savne noe eller noen så sterkt en gang, jeg - langt mindre en institusjon - men det er altså fullt mulig.

Hvordan skulle jeg overleve de neste dagene med alt dette kaoset inni meg, før jeg fikk møte disse fantastiske menneskene igjen og bli sett for den jeg er? For ikke å snakke om ukene, månedene, ja kanskje til og med et helt år. Så lang tid kan det i verste fall ta før jeg får komme tilbake for en ny arbeidsøkt i disse trygge omgivelsene. At det fins muligheter for å komme dit etpar uker i slengen for å få et pusterom fra hverdagen, se det var det liten trøst i. det er jo her hjemme jeg skal bygge videre på det jeg har lært, og hvordan i huleste er det mulig å gjenskape den tryggheten noe annet sted, tenkte jeg.

Etter fem dager, atskillige timer søvn og enda flere tårer, for ikke å glemme den store bøygen som også kalles julaften, tør jeg påstå jeg har overlevd ganske så godt og med vettet noenlunde i behold. :) Og hva skylles det? Jo, for en stor del ting jeg har lært disse ti ukene. Ikke det jeg tenker på som klassiske polikliniske hverdagsstrategier som lett føles som en eneste lang todo-liste jeg uansett ikke husker å se på. Dette er mer som et verktøyskrin fyllt av medmenneskelighet, som hjelper meg å snakke MED, ikke MOT alt det indre kaoset. Verktøy for å plukke fra hverandre og forstå alle de motstridende kreftene og behandle dem med respekt.

Egentlig var tanken å skrive om alle erfaringene jeg har gjort disse dagene etter hjemkomsten, alt i ett innlegg. Men da jeg innså at dette bare var innledninga og at jeg ikke var halvferdig en gang :P konkluderte jeg med at dette nok må deles opp litt, både for mine leseres del, men også min egen.

Her kommer det nok flere innlegg med tiden, håper jeg.

Jeg er hvertfall jemme igjen og holder, om ikke hele hodet, så hvertfall nesetippen over vannet, og fotfestet kommer seg dag for dag, det også. :-)

Fremmed fugl, selv i traumeland

Og de røffe tidene fortsetter... Mer kaos, mer følelser på ville veier og flere nattlige samtaler er unnagjort. Jeg er her på uke fem nå, og jobben er såvidt begynt.
Jeg er fremdeles trygg. Men midt oppi all trygghet, respekt, omsorg og varme føler jeg meg fortsatt som en fremmed fugl. Hvorfor?
Jo for selv her, selv på en spesialavdeling der alle befinner seg i sitt eget, private traumeland, er min historie fremmed. Det fikk jeg bekreftet så sent som ikveld.

For jeg er ikke blant dem som aldri ble trodd når jeg fortalte hvor vondt jeg hadde det, fordi jeg trodde ikke selv jeg hadde det vondt. Jeg ar ikke gått og kjent på skyld og skam før i nyere tid, fordi jeg ble fortalt at jeg ikke hadde noe jeg trengte skamme meg over. Her var ingen låste dører eller hemmeligheoldelse, heller tvert om. Men jeg var så fanget i meg selv og avstengt fra verden rundt meg at andre hadde fullstendig makt over meg.

Alt dette forstår intellektet mitt. Men hva med følelsene?
I tillegg til skammen (jeg tror hvertfall det er skam) og forvirringen fra min egen fortid, bærer jeg på en nyere skam. Skammen over egen historie. At den var som den var, at jeg var som jeg var... Selv her stemmer ikke historien min med det "vanlige bildet, så det må jo bety det er riktig at jeg er FEIL?

Neida, det stemmer nok ikke, og de som er rundt meg gjør en hederlig innsats med å prøve overbevise meg. Men helt sikker kan jeg aldri være. På om det virkelig er plass til min tåkelagte, forvridde historie...

Kaos, klemmer og kakaokopper

Jeg får ikke sagt det mange nok ganger: jeg er på et godt sted nå! Godt for prosessene mine og godt for hele meg.

Jeg er inne i en tøff uke. Ikke tøff av typen opprivende og revolusjonerende, men jeg kjenner det er ting som jobber og kjemper bak den tilsynelatende rolige fasaden min. Sa jeg rolig? Vel det begynner i høyeste grad slå sprekker nå - hvertfall føles det slik for meg. Jeg vandrer hvileløst rundt i et tåkelandskap uten ord og skvetter når folk kommer for nær meg. Uten å begripe det selv, men etter x antall "det er bare meg..." og "skremte jeg deg?" fra mine medgruppemedlemmer, begynner det ringe en liten bjelle, selv hos meg:p Og jeg vil aller helst krølle meg sammen undder et pledd i et rom der det er mange folk til steede, men tar meg sammen til det verker i kroppen.

Helt til det rakner slik som ikveld. Da er det godt det finnes gode mennesker, som nattevakta jeg er blitt litt trygg på. Som ser litt av kaoset og maska som jeg ikke lenger klarer holde på plass. Som tilbyr meg en plass i sofaen ved siden av seg og attpåtil låner meg både en armkrok og en skulder å grine på, for deretter å hente en kopp kakao til meg.

Apropos kakaokopper, tenk å ha en behandler som ikke bare godtar sinnet ditt, men nærmest oppfordrer deg til å hive en tom kakaokopp rett i veggen for å få ut litt gruff. Som ikke lar seg vippe av pinnen når smellet og vibrasjonene sender ei dårlig festa hylle rett i gulvet, men heller fascinert meddeler at ingenting er knust...

Ok, jeg innser at dette kanskje lyder som rene galskapen i noen folks ører, men både klemmer og knuseforsøk er faktisk pokker så terapeutisk for lille Muldra som verken har et godt forhold til nærhet eller følelser. Shit, egentlig blir jeg ganske paff når jeg tenker på hvor langt innpå meg jeg har sluppet andre mennesker, på under fire uker!. Og javel, det ligger mye beinhard egeninsats i å komme så langt også, men jeg hadde aldri kommet dit uten disse flotte menneskene jeg omgir meg med!

Sjele dykk i varme omgivelser

I januar i år kom jeg med en aldri så liten krigserklæring til noen som stod meg nær. Jeg sto på spranget til å ta første skritt i retning et dypdykk inn i det som var en gang. Mye har skjedd siden da, men nå er jeg altså her.

Omlag tre uker er gått siden jeg satte mine ben her for å begynne på min ti uker lange reise. Akkurat hvor redd jeg var er det vel bare en person som vet, og jeg tror sannelig d blir mellom oss... Og vel har det vært både skremmende og krevende, men samtidig noe mye, mye mer.

Dette er et sted med varme, først og fremst. En slags medmenneskelighet og respekt for at ting kan være utfordrende, jeg sjelden har støtt på, og hvertfall ikke etter jeg kom inn i voksenpsykiatrien


Det første jeg møtte da jeg kom hit var denne lodne karen på senga (den store brune bamsen altså, veslemarsvine er mitt eget), et personlig kort og en liten skål med sjokolade. Noen synes dette er rart, men jeg ble personlig veldig rørt. Bare med en sånn liten gest er det som de respekterer at veien jeg skal gå er veldig tøff, og at på denne veien er det lov å være liten og sårbar. Men dette er bare begynnelsen.

Respekt er det første som slår meg. Allerede da jeg var her på forkurs i mai, et slags todagers prøveopphold, følte jeg meg sett og respektert. Da jeg snakket om hvor skummelt det var å bruke alarmen for å påkalle hjelp så ble jeg faktisk trodd og respektert, og ikke føysa bort eller bagatellisert slik jeg var vant med. Er det noe du ikke fikser så støtter de deg. Selvfølgelig blir du utfordra også, men i motsetning til mange andre steder, tar de deg på alvor om du sier du ikke er klar for utfordringen. På den måten blir du ansvarliggjort på en veldig verdig måte ved at du styrer tempoet selv.

Men det viktigste er og blir medmenneskeligheten og omsorgen! "Er det noe vi kan gjøre for deg?" Er et spørsmål jeg tror jeg har fått hver eneste dag siden jeg kom hit. Og hva du trenger kan være så mye. Om det er å ta en prat, få en klem, ta et slag kort eller bli fulgt opp til kantina, spiller ingen rolle. Måten de møter deg på i det du trenger gjør kanskje på sikt at det ikke er fullt så ekkelt og nedverdigende å be om hjelp til ting.
Nå har jeg snakket om miljøpersonalet i stor grad, men behandlerne også har en helt egen medmenneskelighet som ikke akkurat er daglig kost. Det er noe eget med en behandler som er hos deg etter en tøff gruppetime, henter kakao og sitter ved sida av deg og stryker deg på ryggen til du har kommet litt til hektene igjen,eller gir beskjed om at du bare må komme å prate selvom hun sitter med papirarbeid, eller bare kommer bort og spør hvordan det går. Og innimellom alt det tøffe er det den naturligste sak av denne verden at behandlere og pasienter spiser lunsj sammen.

Og hva med behandlinga, tenker du kanskje. Vel... den har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på for øyeblikket, og kanskje ikke i det hele tatt. Hvertfall ikke innholdet. Mye er gruppebasert og det er skremmende nok i seg selv. Det er både samtalegrupper, psykodrama og monodrama (superenkelt forklart en form for rollespill kombinert med indre utforskning, og noe av det tøffeste og beste her som jeg vet av), vi jobber med å bli kjent med kroppen både i bevegelsesgrupe og individuell fysioterapi, og selvfølgelig individuelle samtaler. Ja, og så kreativ uttrykksgruppe,da, som også er en favoritt.

Hjernen går hvertfall på høygir, og selvom jeg ikke alltid er synlig oppkava (heldigvis!) er jeg så mentalt sliten at jeg omtrent ikke vet ut/inn på tilværelsen. Da er det beste som fins å krølle seg sammen mellom diverse pledd, puter og saueskinn inne på Oasen som er verdens deiligste stilleromm! :-)

Det er sju uker igjen. Sju tøffe uker, om jeg skal tro min egen magefølelse og erfaringer. Men tøffe på en god måte, fordi jeg er på et godt sted! Et sted jeg kan være menneske, ikke bare pasient.

Det beste for meg er ikke bra nok

Skammen ved å føle seg unyttig for samfunnet.

Det er ferietid, og imorgen skal mine nærmeste og muligens også jeg, på besøk. Til noen man ikke har snakket med på ørten år, og som jeg aldri har møtt. Folk som ikke en gang har visst at datra i huset, dvs. jeg, er synshemma, eller om vår brokete forrtid… Om jeg blir med vet jeg som sagt ikke enda, men allerede nå har jeg begynt å grue for spørsmålene som jeg må svare på, eller kanskje andre må svare for meg.

Jeg er ikke redd for å bli spurt om fortiden, slik en kanskje skulle tro. Et hvert anstendig menneske vil respektere at det blir for personlig. Nei, min store frykt er for et spørsmål man får over alt, om det nå er hos legen, frisøren eller venner av familien:
"Og hva holder så du på med?" Et helt allminnelig spørsmål, som stilles av høflighet, som et nøytralt småprattema.

Sa jeg nøytralt? For meg har det vel aldri vært 100% nøytralt, men det var bedre før. Da jeg jobbet i kontoravdelinge på en arbeidsmarkedsbedrift med administrative oppgaver og avisskriving, og da jeg endelig hadde lært meg å kalle det praksis eller jobb istedenfor arbeidstrening, da følte jeg at folk tok meg på alvor. "Å, så fint. Trives du?"… "Så du er glad i å skrive. Har du tenkt på å bli journalist, eller forfatter, kanskje?"… Og selvom folk kanskje ikke var SÅ interessert i arbeidsdagen til ei kontorrotte, følte jeg at folk så på meg med respekt, for jeg gjorde jo en "ordentlig jobb".

Men som jeg har skrevet om tidligere, er det ikke alltid det passer å ha en skrivejobb, samme hvor godt lag man har med ordene, og enda verre er det med et såkalt serviceyrke som å betjene sentralbord. Stor var derfor lettelsen, og triumfen, da jeg fikk jobbe i stallen. Istedenfor å gå hjem med hjernen i fatle og kroppen i helspenn, og med en følelse av utilstrekkelighet herfra til evigheten, har jeg de siste månedene kommet hjem og vært stolt over en god dags arbeid. Tenk litt på det, dere som måtte ta det som en selvfølge, hvor godt det er, etter å ha strevd og kava i mange år, endelig å komme hjem og være stolt av det arbeidet man har gjort. Ikke fordi det er spesielt prestisjefylt eller mentalt krevende (kanskje til og med det motsatte), men en jobb jeg er glad i, og som er nyttig. Ja, jeg vet det, og arbeidslederen min vet det, og derfor har jeg selvsagt lyst til å fortelle om arbeidet jeg gjør.

Det er bare det, at når jeg nå forteller at jeg jobber med hester på et ridesenter, er det som om folk ser på det som annerledes og sært; nesten litt annenrangs. Til å begynne med tenkte jeg at det kun lå hos meg. Bare jeg hevet hodet og sluttet å skamme meg, bare jeg sa jobb istedenfor praksis, og bare jeg sa ridesenter istedenfor stall, så ville folk ta det mer alvorlig. Å jo, det har blitt noe bedre, men jeg får fortsatt følelsen av at folk nesten blir pinlig berørt. Det verste er imidlertid de som sier "men så fint at du har noe å gjøre på om dagene, da", eller noe anna sprøyt i den duren, som om det er et dagsenter istedenfor en arbeidsretta praksis. Aktivisering så jeg har noe å fylle dagene med, og for kosens del, en jobb med dyr. Slike kommentarer har jeg fått mer enn en gang, for å si det sånn… Det gjør meg provosert og sint, men mest av alt får det meg til å føle meg veldig, veldig liten.

I tillegg har jeg begynt å sammenlikne meg med andre i midten av tjueåra. Godt etablerte er de, med mann, barn, hus og jobb. Vel, mann og barn savner jeg nok ikke i særlig grad, men en jobb – en ordentlig lønnet en – det hadde vært fint! Om så bare en ørliten stilling, så jeg kunne vise verden at jeg ikke er en del av den sørgelige statistikken over unge uføre og NAVere som ikke bidrar til samfunnet…

Så hvordan stiller NAV seg til saken? Nei, det har jeg ikke tenkt å skrive om nå. Det er sent, og dessuten gjør det meg bare mer motløs enn godt er.

Kunsten å bli voksen

- En liten historie om "Lederen", barnet og en god klem

Forvirring. Det er det eneste det lille indre barnet føler. En av de aller tryggeste – nei, den eneste trygge – hun vet om, er jo på besøk, men allikevel får hun ikke lov å gjøre som hun vil. Ikke krølle seg sammen, fryse fast i tid og rom med ei trygg bok. Eller glemme ordene og de viktige beslutningene. For "Lederen" vil være til stede og følge med på det som skjer.

Vi har jobbet sammen for å få leiligheta sånn ca på rett kjøl igjen, jeg og en av mine nærmeste. Rettere sagt er det vel hun som har stått for det meste av jobbinga, mens jeg har vært arbeidsleder. Det høres kanskje nokså kynisk ut å se på seg selv som "arbeidsleder" for noen i sin egen familie, men slik går det når det er ferietider, syke assistenter og ingen tilkallingsvikar for hånden.
"Du skal få komme idag, men vær asssistenten min; ikke familie.", lød min klare beskjed over telefonen noen timer tidligere. Det føles nokså hjerterått å si, men jeg har et håp om at det vil fungere. Bedre enn det har gjort tidligere, når jeg ikke har vært arbeidsleder; bare en nærtstående, sårbar slektning uten styring på livet…

Jeg har ikke vært så bevisst det før, men jeg ser ut til å gå inn i en egen modus når jeg er arbeidsleder. For jeg er ikke "skuespiller", slik jeg så ofte er i møte med andre, når snakketøyet, faktene og smilet går på autpilot på sitt litt fraværende vis. Heller ikke er jeg "analytiker", som tar over snakketøyet i møter og lignende, og ellers holder en konstant monolog inne i hodet mitt; overanalytisk, upersonlig og iskaldt iakttakende, for å passe på at jeg ikke mister kontrollen. Og at det ikke er en av de indre små som er arbeidsleder, sier seg vel selv.

Lederen Muldra er en helt annen – en som har kontroll. Ikke at jeg plutselig er superstrukturert eller noe (haha), men jeg har et helt annet perspektiv på ting. Selv når det er full krig på innsida og jeg bare går og vimer rundt meg selv, klarer jeg når assistenten kommer, på mystisk vis å holde meg fast i her og nå. Vel har jeg ikke kontroll over tilværelsen akkurat nå, tenker jeg, men jeg har faktisk noen her som kan gjøre noe med det. Tilrettelegge litt her, avlaste litt der, eller bare få meg ut i den virkelige verden igjen. Kort sagt, ser jeg med ett hva jeg trenger for å komme meg på beina, og selvom valgene ikke alltid er av de beste eller fornuftigste, ender det som regel forbausende godt.

Men å være leder blant sine nærmeste, kan da ikke gå særlig bra. Eller er det nettopp der jeg tar feil?
Etter godt og vel tre timer er mine bekymringer om at vi skal gå hverandre på nervene, gjort grundig gjort til skamme. Jeg har hatt kontrollen på det som skjer, men samtidig hatt vett på å trekke meg unna og la arbeidet gå sin gang, slik det fungerer med de fast ansatte. Sjelden har det vært så lett å hjelpe til i leiligheta, får jeg høre.

Det begynner å ta på for det lille barnet. Den siste timen har vært full av beslutninger, og hun er sliten. Tåka presser på innsiden av hodet, men den trygge voksne og "Lederen" fortsetter bare å snakke. Planlegge, kalle de det visst, og det er skummelt. 'Har de glemt meg, da?', tenker veslejenta. Der, endelig ser det ut til at de er ferdige. Men så plutselig skal den store, trygge gå…

"…til slutt vil jeg gjerne ha en klem". Lederen har fortsatt ordet, selvom assistansen er over, og jeg håper det er mulig å gi et lite vink, uten de store faktene.

En klem; et halvt minutts ren trygghet. Av de drøye tre timene framstår dette som det viktigste av alt. Fordi jeg ser hvor lite som skal til for å trøste et lite barn, og enda viktigere, fordi jeg forstår hvem "lederen er: Den nye, voksne Muldra som er i ferd med å heles.

Reisekløe og "brukergjenferd"

Glimt fra en indre dialog, mellom lille, lydige Muldra og eventyreren Muldra:

Eventyrern: Jeg vil ut!

Lille: Til butikken da eller?

Eventyrern: (sukker) Nei, ikke dit igjen. Jeg vil ut på ordentlig!

Lille: Ja vi kan jo gå oss en liten tur i nabolaget hvis det er det du vil?

Eventyrern: (slenger rastløst på håret og går rundt seg selv etpar ganger) Kan vi ikke dra litt lengre, for en gangs skyld? Vær så snill. Stikke til skogs og vase rundt på stiene der oppe. Bare tråkke rundt, slik som vi gjorde før.

Lille: Kan vi ikke vente til en dag vi har assistent, da?

Eventyrern: Hvorfor?

Lille: Det var da så fint igår. Den lange turen vi gikk sammen med hun ene langs den lange stien ved sjøen. Synes ikke du også det var fint?

Eventyrern: Joda, det var supertrivlig det, OG god trening. Men det er ikke det jeg vil nå.

Lille: (nølende) Hva…?

Eventyrern: Frihet, lille deg, FRIHET!  Jeg lengter etter friheten til å bevege meg dit jeg vil, når jeg vil, alene. Kjenne utforskertrangen dra meg ut på nye eventyr. Egentlig skulle jeg likt å dra LANGT ivei. Sette meg på toget og dra til en vilt fremmed plass, langt pokker i voll. men det tror jeg blir litt sterk kost for deg gitt.
Men å ta trikken opp i marka ville være en super begynnelse. La oss lytte til lyden av hjulene mot trikkeskinnene og kikke ut på omgivelsene og kjenne at nå er vi på vei et sted. Supe inn lyder og lukter i så store mengder at vi nesten går på trynet utafor stien av ren lykksalighet, eller blir så trollbundet av blåfargen i vannet at vi blir stående å ta bilder av den samme flekken i ti minutter, mens verden forsvinner rundt oss.
Kan du huske det? Eller er du plutselig blitt redd for å gå deg bort eller noe?

Lille: Nei, hva tar du meg for?

Eventyrern: Hva er det da, om jeg får spørre?

Lille: Kommunen… Vi har jo sagt til kommunen at vi trenger hjelp til ut å bevege oss. Selv du er jo med på det. Og nå vil du ut alene? Hva om de ikke vil gi oss den hjelpen mer fordi vi klarer oss selv?
Så klart husker jeg turene våre. Hvem ville ikke gjort det i vårt sted. Men da stakk vi fordi vi ikke hadde noe valg, fordi vi følte oss fanget der vi var og vi begge trengte litt luft under vingene for å ikke å fly på veggen.

Eventyrern: Men kjære deg da, lille, lydige jente. Du lever visst ennå med en fot og vel så det i "brukerland", du. Du glemmer at er vårt liv, DITT liv jeg prøver å leve. At en gjeng byråkrater prøver dele livet vårt inn i båsene "selvstendig" eller "avhengig", "kan klare selv" eller "hjelpetrengende", er verken din eller min feil.
Jeg vil vi skal leve livet slik vi vil ha det! At vi skal kunne glede oss over både frihet og selvstenidghet, alene og sammen med andre, og nyte stunder alene, ikke som en flukt, men en fantastisk måte å samle overskudd og livsmot.
Kom igjen, da, bli med ut på eventyr ikveld!

(La oss håpe det er eventyreren som vinner diskusjonen!)

Arbeid for kropp og sjel

Jeg har hatt lyst til å skrive om jobben min i stallen, LENGE nå. Ikke bare fordi det å få jobbe med dyr er en drøm som går i oppfyllelse etter mange herrens år, men også fordi den betyr mer for meg enn jeg kunne forestille meg. DET sier ikke så rent lite! Har også gjort meg noen tanker rundt dette med praktisk arbeid og mestring som jeg kanskje kommer litt inn på.

 

Fra en time med terapiridning. (Neida, jeg driver ikke bare og rir mens jeg er i stallen altså, men dette var det eneste bildet jeg fant som er tatt etter at jeg begynte å jobbe der.)

Erfaring, mestring, selvrespekt og trygghet kan vel oppsummere det hele veldig kort, men jeg har da tenkt å si litt mer enn det, kan dere skjønne. :-)

Trygghet er ofte grunnsteinen for at en ska lykkes, om det nå er i jobb eller andre ting, og det får jeg i rikelige mengder i stallen. Vel, så gjelder det nok dyra i større grad enn menneskene enda, men ett sted må man jo starte. Jobben med hestene i seg selv gjør meg rolig, og er det noe annet som gjør meg stressa eller jeg bare har en dårlig dag, kan jeg bare gå inn og kose med en av dem, og vips, så blir jeg rolig igjen :-) (høres det ut som jeg rosemaler? det er faktisk sant)

Mens mye av æren for at selve jobben har gått så bra, kan jeg legge på arbeidsgiveren min som driver stallen. Hun er ikke av dem som strør om seg med komplimenter. Heller ikke står hun og passer på hele tida, om du gjør det du skal. Men du vet fortsatt når du gjør en bra jobb. Jeg får noen ganger høre i en bisetning, kanskje til og med i andres påhør, at 'du gjør en så bra jobb her'. Først gjorde det meg flau og ubekvem, men da jeg merka hvor lite det ble hausa opp eller forventa at jeg skulle vise takknemlighet, da føltes d helt ok. Ja, jeg kan tilogmed finne på smile en anelse kry til meg selv når jeg er alene igjen. Jeg får også høre at den jobben jeg gjør er viktig. Hadde ikke jeg gjort den måtte hun ha gjort den senere, og viktige ting måtte prioriteres ned. Det er slik som betyr mye, for da føler jeg at jeg gjør en "ordentlig jobb", som er viktig, både for stallen og dyra!
Men den viktigste måten jeg får vite at jeg gjør noe riktig, er ved å bli vist ansvar. I starten ble jeg ikke sluppet av syne i arbeidet med hestene, men gradvis fikk jeg lov til mer alene. Det å bli vist den tilliten og ansvaret er for meg en mye større oppmuntring enn å få komplimenter tredd langt nedover ørene.

Så er det den biten som har overrasket meg mest, nemlig hvor bra det er for meg å drive med praktisk arbeid. Jeg kan dra på jobben med hodet breddfult av allverdens tumletanker og mer eller mindre modne følelser av negativ art, og allikevel få gjort et bra stykke arbeid. Tenk :D Noe helt annet enn å sitte på et kontor med et hode som både skal holde følelsene i sjakk OG gjøre en jobb i tillegg; det blir bare krasj…

Det er helt sprøtt hvor mye mestringsfølelse jeg får av praktisk arbeid, og hvor lett jeg lærer. Hvem skulle tro at språk- og boknerden Muldra skulle føle slik lykke – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det nettopp lykke – av å mestre teknikken med å fli ut av spilltauene eller ta hodelaget på en kranglete hest? Men slik er det altså. Det fine midt oppi det hele er at jeg kan ta med meg de gode erfaringene fra gang til gang. HELE MEG husker det som en god opplevelse! For meg som omtrent bare har levd gjennom tankene og latt kropp og følelse gå fullstendig i glemmeboka, er dette noe ganske revolusjonerende. Det føles som om en del av meg, eller mange, som har vært savnet i mange år, faller på plass. På en måte føles det som jeg endelig får være barn, selvom jeg er over 25; samtidig som jeg har jobben til en voksen, og mestrer det.

Den samme erfaringen gjorde jeg meg forrige helg på familiens nybygde hytte, hvor jeg fikk den store gleden av hjelpe til å plante små trebarn, samt med å flytte torv på tomta. Tungt var det, men fy søren som jeg kosa meg mens jeg vasa rundt oppi myra :-) Avslutter derfor med et bilde eller to oppe fra hytta og arbeidet der.

 

 

Fra torvgraving ved hytta (bildet er noe retusjert, så ikke skyld på fotografen for uskarphet:) )

Tom

Jeg sitter hjemme en lørdagskveld, på verandaen. Hører fuglene synge – akkurat nå er det for det meste måker, men det har vært alla slags typer her de siste par timene – og det er fortsatt mildt nok til at det er behagelig å sitte her. Et sted jeg ofte føler både fred og lykke. Jeg skulle gjerne følt det nå. Følt på freden og stillheten, og på lyden i stillheten. slik som folka på naboverandaen og lyden av en ølboks som åpnes. Eller redsel for de samme naboene, for at jeg er synlig her jeg sitter. Eller for framtida, eller hva som helst, egentlig. Hvilken som helst følelse. Men jeg er tom.

'Jeg skulle gått ut', tenker jeg. Dratt til min gode venn og nabo og kursa i iphone-skills slik planen var. Hengt med gjengen av synsshemma gale mennesker jeg bedriver organisasjonsarbeid med, og ledd meg skakk av den speisa humoren deres på en eller annen pub, mens jeg samtidig smiler beroligende og gir meg selv en billedlig klapp på skuldra fordi jeg faktisk er med på det som skjer. Og mens vi snakker om organisasjonen min, så skulle jeg gjerne brettra opp ermene og begravd meg til øra i styrearbeid så jeg virkelig kunne kjenne jeg utgjorde en forskjell. Eller lese en murstein av ei intellektuell voksenbok så hjernen fikk litt fart på seg.

Det er så mye jeg skulle likt å gjøre for å fylle tida. All sunn fornuft tilsier at jeg burde dra mer ut for å leve livet. Fylle tida mi med pluss-opplevelser som kunne gi kilosvis med nytt overskudd. Slik føles det også, de gangene jeg faktisk drar ut. Jeg koser meg skvett ihjel ute blant folk, selv når jeg er på mitt stilleste. Jeg har ennå ikke sluttet å måpe over at jeg faktisk "er med", og det gjør meg så intenst lykkelig der og da…
Helt til jeg kommer hjem. Da er det som jeg sakte går i oppløsning på innsida. Brokker av glede blander seg med det andre. Omriss og skygger av noe som også er meg, men ikke føles som meg. Hva alt dette er vet jeg sannelig ikke. Alt flyter sammen og spres for alle vinder, i en lydløs kollaps ut i et fargeløst vakuum. Nei, ikke mørkt eller beksvart. Bare et tomrom fritt for farger og liv, som sakte, sakte tapper meg for krefter.
Hva med alt det andre jeg har lyst til da, det som handler mer om å bruke hodet enn å være sosial? Å jo, jeg skulle så gjerne. Men når det å sende en liten fillemail tar krefter som ei treningsøkt og et referat blir til et mentalt halvmaraton fordi hjernekapasiteten brukes på å holde skyggene på avstand, da orker man ikke så mye.

Altfor lett er det da å kjøre seg fast, i et spor som ikke fører noen vei. For balansen mellom å utfordre meg selv og alt jeg er redd for, og skjerme meg nok så jeg ikke går på trynet, er så hårfin at selv en proff linedanser ville slite med å holde seg på beina. Gradvis lukker jeg meg mer og mer inn i min egen boble, sammen med skyggene. Skyggene som ikke blir noe tydeligere av det, fordi jeg ikke tør se dem i øynene. Gamle minner, men også nye. Følelser, gode som vonde, som jeg ikke tør se nærmere på. Og fordi jeg aldri har lært dem å kjenne, har jeg heller ikke lært meg å arkivere de skikkelig.
Jeg savner å kunne skille gode minner fra dårlige, og arkivere de mindre påtrengende følelsene i en boks merket "forefallende, men haster ikke", så jeg fikk mer plass til å se på 'her og nå'-følelsene en for en og bli ferdig med dem. Så hadde jeg kanskje sluppet å miste meg selv i frykten for å overveldes.

De enete stedene jeg kan være meg selv fra topp til tå, fra kvernende tanker, helt ut i fingre og tær, er når jeg kan være i stallen, slik jeg har skrevet om her, eller når jeg f.eks. kan hjelpe mamma med å flytte torv på hytta. Godt, gammeldags kroppsarbeid er for øyeblikket det eneste som kan holde skyggene på avstand over tid.

Når kropp og sinn vil hver sin vei

Jeg har begynt å møte meg selv i døra. Hun lille Muldra som aldri fikk ta plass. Nå begynner hun å heve stemmen.

Først måtte hun lokkes frem. Ville hun ha en klem idag? Nei? Eller jo, kanskje…? Så kunne vi begynne øve på det andre. Holde noen i hånda. En liten stund, så litt til. Så sitte tett ved og forsiktig legge hode på skuldra til den ene trygge. I den rekkefølgen. For en klem er bare noe man gjør. Et ritual begrenset i tid og rom. Mens det andre er nærhet, og nærhet er tillitt, og tillitt er…

Men nå vil lille Muldra ha mer. Hun ser gråtende, små barn, og venner i vanskeligheter. Hun ser andre mennesker, andre venner, gi trøst og støtte til de sårbare. Mens hun sitter der bak et lukket smil, bærende på en enorm ensomhet. Med et håp om at fasaden skal briste en vakker dag, og helst snart. Eller…?

Hjemme alene begynner lille Muldra å drømme om fasaden som brister, om trygghet og om nærhet. Bildene hjemsøker henne igjen og igjen. Og jeg, jeg ser på bildene, lytter til drømmene og føler lengselen mens jeg sakte glir bort. Omsluttet av en tynn, drømmeaktig tåke som så blir til søvn. Jeg sover og sover, våkner, leker med bildene og sovner igjen. Dagene går…

… til jeg en dag våkner. Våger å puste og heve meg over søvnen. Se meg selv, lille Muldra og bildene litt utenfra. Først da oppdager jeg kroppen, som ligger der helt urørlig. Som er badet i svette og, når den endelig vekkes, ligger og skjelver. Små, drømmeaktige langt-borte-skjelvinger, men de er der. Først da innser jeg det: Kroppen har også en egen stemme, og den liker ikke bildene; den har en annen historie den vil fortelle.

En dag skal du få slippe til, du lille kropp som ikke er så liten mer. Bare ikke idag, ikke nå. Men jeg skal prøve respektere deg, frem til den dag kommer.

En liten alvorsprat til meg selv

God morgen,solstråle! Ja, jeg ser du er trøtt. At kroppen slåss for å få ligge bare litt lengre i senga mens selvforakten spiser opp energien din innenfra. Men du MÅ opp nå. Om under en halvtime ringer det på døra.

Så du gruer deg til å være sjef i eget liv idag? Til å fortelle noen andre hva du vil de skal gjøre og være den perfekte arbeidsleder...

Hei, vent nå litt her. Er det ikke akkurat det du trenger nå; å stoppe opp?
Ikke stagnere...
- som når kropp og hode går i vranglås midt mellom to gjøremål fordi du systematisk glemmer, et sekund her og ti der, hva du egentlig holder på med.
- eller når du henger i løse lufta mellom drøm, virkelighet og ei lydbok, fire timer i strekk mens tida, verden og venners kontaktforsøk flyter forbi deg som tåke i sirupsform,- og den nagende urosteinen i brystet gjør verden litt mer uoversiktelig og kroppen noen kilo tyngre for hver dag som går.
Nei, ta heller tilbake kontrollen og ro ned...
- fordi du innser du er sliten,
- og aksepterer at å flykte fra kroppens signaler bare gjør ting verre.- fordi du faktisk har muligheten til å overlate jobben med å snurre hverdagstannhjulene i flere timer idag, uten at du behøver føle skam eller selvforakt.

Vær stolt...!
- fordi du VELGER å stoppe opp. Til tross for at du får noia av å sitte på ræva med en kaffekopp mens noen andre ordner opp i kaoset ditt.
Husk hvilken fantastisk jobb du har gjort i det siste! Du har vært på nye steder og møtt nye mennesker som ville deg vel, og det har skremt vettet av deg. Du har kjent på følelser du ikke visste du hadde og pressa deg til å se hva du tåler og ikke. Er det rart om hodet kortslutter litt og kroppen roper desperat på søvn, synes du?

Ikke det, nei? Der ser du.

Slapp av nå, uten å gå i selvpåført koma. Det har du så inderlig fortjent!

Følelser på kroppen, og bortenfor

Vi hadde ryddedag igår, jeg og en av assistentene mine. Det skulle komme en lysekspert hjem til meg på befaring, og det er sånt som gjør rotete, men stolte Muldra fast bestemt på å pynte litt på fasaden til sin lille hule. Alt gikk tilsynelatende fint. Jeg jobbet med mitt og hun med sitt. Så skulle jeg spørre henne om noe, en liten bagatell, bare. "Du må ikke stresse sånn; vi har god tid enda", lød svaret. Men jeg var da ikke stressa, var jeg vel?

Slike situasjoner oppstår oftere enn folk kan fatte, og jeg liker å tenke på. Plutselig har min tilsynelatende effektive besluttsomhet gått over i noe helt annet. En slags innesluttet intensitet, helt blåttet for følelser. Men de vises gjerne utenpå, tydeligvis. PUST, får jeg ofte høre, nokså kontant, fra en av mine beste venner, gjerne etter å ha virret rundt meg selv og alle andre i flere minutter. Besluttsomheten selv, tror jeg, men i virkeligheten ser det ut som jeg har hjertet i halsen og ikke vet ut-inn på situasjonen.

Før ble jeg både oppgitt og forvirret av slike påminnelser, for jeg som var så rolig trengte da søren meg ikke huske å puste. Vel, det var før. Før jeg begynte å jobbe med kroppsforståelse og følelser, og lære meg hvor tydelig og liksom våken en føler seg med færre fortrengningsmekanismer aktivert. Først nå, etter flereogtjue år, begynner jeg virkelig å forstå hvordan frykt, tristhet og glede føles, og så kommer jobben med å lytte til kroppslige signaler slik som sult og tretthet. På toppen av det hele er det en haug av fysiske fornemmelser som jeg trodde var følelser, men som i virkeligheten er ulike nyanser av dissosiasjon og fortrengnining. Alt dette blir en eneste floke av fornemmelser og signaler som det er min jobb å nøste i. Puh, litt av en jobb, kan en si.

Og hvordan gikk det så igår? Jo, det skal jeg si dere. Stresset lå der i all sin prakt og liksom ventet på å få stikke hodet fram, og det lille stikkordet fra assistenten min var alt som skulle til. Det var bare å slenge seg på sjeselongen med en kopp kaffe, ta noen rettelige magadrag og vente til spent-stålfjær-faktoren fant det for godt å synke noen hakk. Sånt tar tid og krefter, og noen dager ønsker jeg meg tilbake til min uvitende, følelsesløse tilværelse. Men pokker heller, så kjedelig det ville blitt!

Frigjøringsverktøyet under lupen

Godt og vel et år siden er det, at jeg satt på andre siden av bordet for en kommuneansatt byråkrat. Det er en grunn til at det har gått så lang tid til neste gang, for den kampen jeg kjempet da, satte sine spor. Det gjaldt min frihet og drømmen om et liv med selvstenidghet og kontroll, altså BPA. Jeg fikk jo vedtaket, og å få mindre timetall enn jeg håpet på, var egentlig som forventet. Det som sved var følelsen av å ikke bli hørt på det som var viktig for meg, og at de trodde mer på sine egne kommunalt ansatte hjelpere som ikke fungerte til mitt behov, enn på hva jeg, min nærmeste familie og andre fagpersoner som kjenner min situasjon atskillig bedre, sa. Å gi så mye av seg selv, for så å erfare hvor lite ens egne ord betyr i møte med det store skumle system-uhyret, var et hardt slag for baugen.

Idag måtte jeg imidlertid tilbake, på tross av den vemmelige følelsesknuten som har tatt kvelertak på meg det siste året, bare jeg hørte ordet kommunen. Men når det er snakk om å evaluere den fantastiske ordningen som har gitt slik livskvalitet, må man bare bite tennene sammen og la det stå til. Det fine var at jeg skulle møte nye mennesker fra en helt annen bydel. På tide å starte med blanke ark, tenkte jeg. Fokusere på det som er bra og hva denne ordningen har gjort for meg istedenfor å gå i forsvar. Slik ble det også, på mange måter. Jeg og mitt moderlige opphav satt der og la ut om hvor godt det fungerer, hvilken frihet det gir og hvor mye jeg har utviklet meg gjennom å ha styring med min egen assistanse. Det var godt å snakke med noen som ikke var forutintatt og farget av min tid innenfor det kommunale botiltaket. Men så kom det som jeg aldri synes er noe ålreit, nemlig å sette ord på hva som kunne vært bedre. Hvilke behov som ikke dekkes, slik som ledsaging og fysisk aktivitet.

"Du vet", sa den ene saksbehandleren, etter at vi hadde lagt fram våre synspunkter en stund, "at behovet for praktisk bistand vurderes ut fra samme kriterier som for den som får hjemmeetjenester". Med andre ord regnes det for eksempel med at hjelp til middag bare skal ta en fem minutter eller så. "Gamlemor på 80 som sitter hjemme alene skal ikke få noe dårligere tilbud enn den som er i stand til å styre sin egen assistanse", fortsatte hun.
Skal jeg være ærlig må jeg medgi at den uttalelsen gjorde meg litt paff. Jeg er helt for likebehandling; det handler slettes ikke om det. Men å trekke de paralellene virket for meg en smule rart. En ting er den totalt forskjellige livssituasjonen hos en person på 80 og en som er under 30. Noe annet er det faktum at med den frihet og fleksibilitet som BPA tilbyr, har man større mulighet for livsutfoldelse. Det kan være noe så enkelt som å lage seg en god, sunn fiskemiddag, og det tar nødvendigvis en del tid - spesielt når en ønsker å bidra en del selv. Og aldri i verden om jeg, lar assistenten lage all middagen for meg eller hjelpe meg å sette en fjordland i mikrobølgeovnen, bare for å spare tid!
Jeg forsøkte forklare dette og sparte ikke på argumentene. Men det er visst bare snakk om å lære seg å disponere timene riktig, fikk jeg høre. Jeg forsøkte også å forklare at jeg gjennom å gjøre slike ting med assistent, gradvis blir mer selvstendig siden jeg stadig blir tryggere i det jeg gjør. Da ble jeg bedt om å gi eksempler på noe jeg har lært meg etter å ha gjort det med assistent noen ganger. Men herremin, det er da ikke sånn det fungerer. Det er ikke snakk om enten å kunne eller ikke kunne, eller være utlært etter en tid med ADL-trening. Det er snakk om å få hjula til å gå rundt i hverdagen slik at jeg gradvis kan lære gjennom egne erfaringer og mestring.

Nå høres jeg sikkert veldig negativ ut, men jeg må si at alt i alt gikk møtet bedre enn jeg hadde fryktet. Jeg lærte også noe om hvordan kommunalt ansatte ser ting gjennom sine spesielle "kommune-briller", som måler alt i effektivitet og resultater fremfor utfoldelse og mestring. Jeg tror de, ut fra sine regler og forutsetninger, forsøker å gjøre en så god jobb som mulig, men at både regelverk og oppfatninger er fastgrodd i et gammelt mønster.

Dette mønsteret ser ikke på BPA primært som et frigjøringsverktøy, men en alternativ organisering av praktisk bistand. Det er absolutt et skritt i riktig retning fra å ikke tilby denne ordningen, men det er synd de ikke kan se potensialet i å gi folk litt mer frihet. For selvom det kanskje koster noen kroner ekstra, har jeg tro på at det lønner seg i det lange løp. Jeg ser bare på meg selv. Om jeg hadde hatt noen flere timer med assistanse, hadde jeg hatt mer energi til å utvikle mine egne resurser og jobbe med meg selv. det igjen kunne fremskyndet prosessen med å sette igang et utdanningsløp, finne meg en ordentlig jobb og være til nytte for samfunnet.

Vel, vel, jeg får glede meg over det som er bra og sette meg små mål og håp for fremtida, og la de med større overskudd og ståpå-evne ta seg av de store holdningskampanjene. Om jeg så bare får støttekontakt-timene inn i assistentordninga, er jeg egentlig veldig fornøyd! :-)